Denne uken er det 20 år siden lanseringen av DVD-utgaven av Gymnaslærer Pedersen, Hans Petter Molands filmatisering av Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land fra 1982. Simen V. Gonsholt har for anledningen finlyttet til et av DVD-ens kommentarspor, der tospannet Solstad og Harald Eia i 2006 kommenterte det som foregikk på skjermen, et år etter at filmen hadde kinopremiere.
Solstad selv deltok neppe særlig aktivt i arbeidet med filmatiseringen. En gang skrev han riktignok manus til filmen Bryllupsfotografen (1994), regissert av Johan Bergenstråhle og med danske og svenske skuespillere, men Solstad var ingen utpreget filmkunstens mann (selv om han i Alf van der Hagens samtalebok forteller om en periode med lidenskap for fransk, polsk og italiensk 1960-tallsfilm, pluss en hel del stunder med Woody Allen og Ingmar Bergman). På DVD-en deler han likevel villig vekk av sine ihukommelser om bakgrunnen for romanen og innfall om beretningens overgang fra en kunstart til en annen.
Er dette kommentarsporet en skjult skatt i nyere norsk film- og litteraturhistorie? I alle fall skriver Gonsholt: «Da jeg i år endelig fikk hørt kommentarsporet […] slo det meg at Dag Solstad, som jo ellers kunne være lettere sfinksaktig i intervjusettinger, sjelden har fremstått mer opplagt i offentlige sammenhenger enn han gjorde sommeren 2006.»
Nylig ble det kjent at også Jon Fosse på 1990-tallet skrev et filmmanus, med tittelen Bad Moon Rising. Manuset ble bestilt av Norsk Film AS, men aldri filmatisert. Når man hører tittelen, lånt fra Creedence Clearwater Revivals låt fra 1969, får man straks ferten av en tid da rocken var det toneangivende kulturuttrykket. Vi bør nok ikke glemme at Jon Fosse ble til Jon Fosse gjennom rocken. I en gjennomgang av mottakelsen av debutboka Raudt, svart (1983) i Syn og Segn 4/2023 gjenga Trond Haugen ved Nasjonalbiblioteket følgende karakteristikk fra Arbeiderbladet-kritiker Sven Gjesdahl: «En slags huggende rock som nettopp er ment som overkjørsel.» Altså en overkjørsel av leseren. Som noe etterstrebelsesverdig for en roman. Slik snakket man i rockens og den sentkomne norske romanmodernismens æra.
Tore Stavlund hadde på sin side et essay i Samtiden 1/2026 om rocken hos Fosse, og siterte der Fosses essay «Frå telling via showing til writing» (som ble skrevet for Bonniers Litterära Magasin 1/1989, for så å bli tittelteksten i forfatterens første essaysamling samme år): «Eg kom til skrifta frå rocken», står det i en fotnote der: «Ein slags nesten umerkeleg overgang frå gitar til skrivemaskin.»
Etter tildelingen av Nobelprisen til Fosse i 2023 ble Bad Moon Rising-manuset funnet frem igjen og har nå blitt til film. Siden 1997 har rocken tapt status som opprørsmarkør og identitetsskaper; bare ytterst få unge mennesker lytter i dag til (eller tenker på) rock fra de står opp til de sovner. Kanskje er det derfor den musikkbevisste regissøren Erik Poppes film i stedet er blitt hetende Kjærast? Eller er det Jon Fosses tiltakende språkpurisme som har fått ham til å gå en ny runde med tittelen? Eller ble den endret av noe så prosaisk som rettighetsgrunner? Spørsmål som disse får vi anledning til å gruble videre på når filmen har kinopremiere 18. september, og Samlaget samtidig utgir manuset i bokform.
Tom Remlov, som var involvert i Fosses innledende fase som dramatiker, skrev om manusets tilblivelse i Klassekampen 22. august, i en tekst som også utgjør et av manusutgivelsens etterord:
Som relativt fersk direktør for Norsk Film AS fikk jeg våren 1997 et tips: Jon Fosse kunne kanskje la seg friste til å skrive for film! Tipset kom fra regissøren og klipperen Trygve Hagen, som hadde laget novellefilm av romanen Naustet, en film jeg likte ordentlig godt. Den godeste Jon hadde selv vært litt delaktig i det prosjektet, og Trygve hadde altså fått inntrykk av at han kunne la seg lokke til å skrive et originalmanus.
Remlovs tekst – en liten perlerekke anekdoter som denne – er anbefalt for dedikerte Fosse-lesere og alle andre som vil sette seg inn i hvordan en stor statlig institusjon (som likevel var organisert som et AS) på 1990-tallet forsøkte å legge til rette for produksjon av lødige filmer i det lille landet Norge: «Jeg nærmet meg oppgaven fra forskjellige kanter, rekrutterte mange av våre mest interessante diktere, initierte prosjekter i både korte og lange formater, og i ymse sjangre. Men ekte pardannelser mellom forfattere og filmskapere uteble. I stedet ble det bråk og politikk.»
Fosse er ikke den eneste norske nobelprisvinneren i litteratur hvis navn fremover vil være å se på filmplakater. Hans Petter Molands filmatisering av Knut Hamsuns Markens grøde (1917) har verdenspremiere i Toronto i dag (og Europa-premiere i San Sebastián neste uke), før den blir å se på norske kinoer fra og med 30. oktober. Filmen vil muligens føre til debatt. Vi snakker om en roman med utvilsom proto-agrarfascistisk tendens, noe som fort vekk vil bli tydelig i vår samtid, siden Hamsun igjen brukes aktivt i ideologiske sammenhenger. Men også fordi romanens handling er flyttet fra Nord-Norge til Vestlandet: Filmen er spilt inn på fjellgården Ormelid innerst i Sognefjorden. Hva vil Visit Helgeland si?
Markens grøde er blitt filmatisert tidligere, som stumfilm i 1921. Gunnar Sommerfeldts film ble lenge regnet som tapt, og den rekonstruerte versjonen er lite sett. Men det finnes en enda mer dramatisk historie. På Nasjonalbiblioteket for to år siden holdt filmforskeren Thor Holt foredraget «Den største nazi-adaptasjonen som aldri ble laget: Veit Harlans Segen der Erde (Markens grøde, 1945)». Nazistenes favorittregissør skulle lage film basert på propagandaministerens favorittroman.
På høyden av Det tredje rikets vanvidd ønsket Goebbels å bruke store ressurser på en filmatisering av Hamsuns beretning om Isak Sellanraa som bryter ny mark. Selv om krigen ikke gikk i Tysklands favør, fortsatte den nazistiske filmindustrien som før. «Den eneste trøsten i denne deprimerende tiden var at Goebbels presenterte meg for et flott prosjekt. Han minnet meg på at han hadde lovet Knut Hamsun å filmatisere Markens grøde», skriver Harlan i sin selvbiografi Im Schatten meiner Filme (1966). Prosjektet ble avbrutt da Harlan ble satt til å regissere krigseposet Kolberg (1945) som støtte for Goebbels’ oppfordring til «total krig».
(Holts doktoravhandling fra 2020 dokumenterte for øvrig at den nest mest filmatiserte forfatteren i Det tredje rike het Henrik Ibsen. Hvordan dette kunne ha seg, intervjuet Olaf Haagensen ham om i Morgenbladet i forkant av disputasen.)
Vi må i det hele tatt konstatere at det finnes en aldri så liten tradisjon for å filmatisere norske nobelprisvinnere i litteratur. Også Bjørnstjerne Bjørnson og Sigrid Undset er blitt bragt til lerretet. Bjørnson mest i stumfilmen og den tidlige lydfilmens tidsalder; det finnes tre filmatiseringer av Synnøve Solbakken, to av En fallitt (en av dem tsjekkisk) og to tyske av Når den ny vin blomstrer. Liv Ullmanns filmatisering av Undsets Kristin Lavransdatter fra 1995 husker jeg som mørk og distansert, selv om jeg så den på Trondheim Kino, bare et par hundre meter fra Nidarosdomen, som er så viktig i romanen. For to år siden ble filmen lansert i en restaurert versjon av Nasjonalbiblioteket, som vil si at den er i salg i Blu-ray-format fra deres nettbutikk og på Platekompaniet. Den strømmes dessuten på nettsiden Filmarkivet. Jeg har hørt det bli sagt at bildene er blitt lysere – kanskje er det på tide med et gjensyn.
Norsk filmindustri har også utover nobelprisvinneres storverk hatt en forkjærlighet for å adaptere norske romaner. På denne siden av årtusenskiftet er særlig filmatiseringene av Ingvar Ambjørnsens Elling-bøker blitt folkekjære, slik Pelle og Proffen-filmene var det tiåret før. I tillegg er romaner av Olaug Nilssen, Per Petterson, Lars Ramslie, Tore Renberg, Maria Navarro Skaranger, Gunnhild Øyehaug med flere blitt filmatisert. Sist ute var Ida Sagmo Tvedtes adaptasjon i 2025 av Ingvild H. Rishøis Stargate (2021) – da var det fire år siden sist en norsk roman migrerte til lerretet (Bent Hamers The Middle Man fra 2021 omtales som løst basert på Lars Saabye Christensens Sluk fra 2012).
Fra 1990-tallet husker mange filmatiseringer som Erik Gustavsons Herman (1990), etter Lars Saabye Christensens roman fra 1988, Marius Holsts Ti kniver i hjertet (1994), etter Christensens Gutten som ville være en av gutta (1992) og samme Gustavsons Telegrafisten (1993), etter Hamsuns Sværmere (1904). Fra tiåret før har Ola Solums Orions belte (1985), basert på Jon Michelets geopolitiske thriller med samme tittel fra 1977, nok hatt et synligere etterliv enn Wam & Vennerøds Hotel St. Pauli (1988), som bygde på Erland Kiøsteruds protestroman Jord! (1977) – selv om det de siste årene er blitt gjort forsøk på å ta Wam & Vennerød opp til ny vurdering.
Nå og da har det vært tilløp til debatt om antallet spillefilmer som baserer seg på allerede publiserte skjønnlitterære titler. I 2010 skrev Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen debattinnlegget «Et underbruk av bokbransjen?». Han omtalte der «adaptasjonsmanien i norsk film» og spurte om filmbransjens forkjærlighet for litterære forelegg skyldtes at «det norske filmmiljøet fortsatt lider av mindreverdighetskomplekser overfor norsk litteratur»? Mye har skjedd siden den gang, men prinsipielt vil jeg innvende at man bør forsøke å unngå å tenke i slike motsetninger. Filmfolket kan i stedet involvere forfattere på måter som gjør at de sistnevnte, heller enn å glede seg over en rettighetskontrakt, etter hvert kan utbryte, med en norsk filmtittel fra 2011: Hjelp, vi er i filmbransjen.
Noen har kommet dithen. Siden 1990-tallet har ikke minst forfatterne Hilde Susan Jægtnes, Anna Bache-Wiig, Nikolaj Frobenius, Erlend Loe og Harald Rosenløw-Eeg fått en fot innenfor filmens verden, i den forstand at de har skrevet filmmanus som har ført til innspillinger og til dels publikumssuksesser. Frobenius og Loe har i perioder også arbeidet i støtteapparatet, det vil si som spillefilmkonsulenter i Norsk filmfond, som senere ble slått sammen med Norsk filminstitutt. Her vurderte de filmprosjekter og var med på å avgjøre hvem som skulle motta offentlige produksjonstilskudd. Det samme gjorde forfatteren og filmregissøren Torun Lian, som var spillefilmkonsulent i fondet fra 2004 til 2006.
Rett før påske i år lanserte Netflix serien Jo Nesbø’s Detective Hole, der Jo Nesbø selv skrev manus til en ni episoders filmatisering av Marekors (2003), den femte romanen om Harry Hole. Serien var produsert av britiske Working Title, og hadde et produksjonslag på mer enn 400 norske filmarbeidere.
Sara Johnsen, Vibeke Løkkeberg og Per Schreiner har gått motsatt vei, fra filmen til skjønnlitteraturen, uten å forlate den førstnevnte bransjen. Løkkebergs dokumentarfilm Den lange veien til registolen ble vist for utsolgte saler på Berlinalens program i 2025 og hadde norsk kinopremiere høsten samme år, om enn med en distribusjon hun selv omtalte som svært begrenset.
Én film med forfattere involvert har jeg ofte hørt snakket om i litterære miljøer, i en utstrekning jeg mistenker er omvendt proporsjonal med oppmerksomheten den er blitt viet av andre. Den ble produsert på et minimalt budsjett i 1994, med manus av Hans Petter Blad og Thure Erik Lund, og Blad på regi. Et nysgjerrighetspirrende essay om Hodiak ble publisert i Tiden-antologien Alt dokumentært (1996), i en periode da alt forlaget Tiden (med Geir Gulliksen som redaktør) tok i tilsynelatende ble til gull. I fjor utkom så Hodiak-manuskriptet med et ledsagende essay av Lund på entusiasten David Aasens enmannsforlag Slow Fire Press – riktignok bare i 150 eksemplarer. Fordelt riktig kan også 150 eksemplarer starte samtaler, og Hodiak er siden blitt omtalt av blant andre Tidens Ånd og på Nordic Black Theatre. Ja, Slow Fire Press har faktisk utgitt ytterligere en liten bok om filmen: Hans Petter Blads De tomme bokhyllene i Hodiak (2026), denne gangen i 50 eksemplarer. Ryet vokser stadig.
En av redaktørene for Alt dokumentært var Tore Renberg. Det har nå og da blitt nevnt et filmmanus han og studiekameraten Karl Ove Knausgård skrev nesten samtidig som antologien utkom, da de begge ennå var forfatterspirer i Bergen. Det ble aldri noen film av manuset, som heller ikke er offentliggjort. Men prosjektet har blitt omtalt noen ganger, blant annet i samtalen «I røykeavdelingen på havets bunn», publisert i Samtiden 1/2010. Der forteller Renberg at de to reiste til det han husker som «en herregård utenfor Kristiansand» for å arbeide med manuset, som han beskriver på denne måten:
«Vi skrev et manus, ganske i stil med Hitchcocks Vindu mot bakgården. Det het Brødrene og handlet om to brødre […] som hatet sin far så til de grader at de låste ham inne i en leilighet og banket ham til døde.»
Det dreide seg med andre ord om et klaustrofobisk familiedrama der hevn over en dominerende far utgjør navet – kanskje et forløsende forstudium-gjennom-forbrødring til flere av bøkene Renberg og Knausgård siden skulle skrive?
Det er ikke så merkelig at beretningen om de norske forfatterne og filmen i mangt og mye handler om urealiserte prosjekter. Også internasjonalt dreier historiene om forfattere og film seg ofte om urealistiske forventninger og sammenstøt mellom en kunstnertype som er vant til å kunne følge sine egne ideer og en industri med kollektive arbeidsmåter og harde krav til inntjening.
Fra 1930-årene av arbeidet en rekke amerikanske og europeiske romanforfattere for filmstudioene i Hollywood. Enkelte skrev manus som førte til betydelige filmer, men for mange ble manusarbeidet først og fremst en frustrerende erfaring, om enn også en god inntektskilde. I Coen-brødrenes Barton Fink (1991) opptrer en skikkelse kalt W.P. Mayhew, som vi først støter på mens han full på restaurant kaster opp i et toalett. Mayhew er tydelig modellert etter William Faulkner, hvis tid i Hollywood ofte er blitt omtalt som et kroneksempel på den skjønnlitterære forfatterens serie av kunstneriske kompromisser og trøstende drammer i møte med filmindustrien. At den senere nobelprismottakeren faktisk bidro til flere ferdigproduserte filmer, som klassikeren The Big Sleep (1946), og derfor ikke hører til blant Hollywoods utallige virkelige fiaskoer, redegjorde Daniel Barth for i filmtidsskriftet Bright Lights for noen år siden.
Apropos nobelprisutdelinger: I Sverige har nå og da markante skjønnlitterære forfattere arbeidet også som manusforfattere og filmregissører, og laget virkelig gode filmer: Vilgot Sjöman, Bo Widerberg, Ulf Stark, Stig Larsson, Lukas Moodysson … Ingmar Bergman hadde òg et sterkt litterært forfatterskap, parallellt med at han gjorde seg gjeldende som regissør.
De siste årene har noe endret seg også i Norge. La meg, endelig, nevne Dag Johan Haugerud. Med ett er en norsk romanforfatter blitt en verdensberømt filmskaper!
Hvem kunne ha sett for seg noe sånt, da Vinduet i 2000 lagde et temanummer om film, og forsøkte å få i gang samtaler blant forfattere om at flere muligens kunne gjøre noen fremstøt i denne retningen? Var det Bjørn Gabrielsen – den gangen redaktør i filmtidsskriftet Z – som sådde det avgjørende ambisjonens frø, med sitt essay i nummeret, «Den endelige utlegningen om norsk film»? I så fall tok det tid for frøet å spire. Året etter gjorde Vinduet-redaktør John Erik Riley et intervju med Haugerud og hans makker Kjartan Helleve, om fanzinen Amatør, og da var film ennå ikke tema i det hele tatt.
Haugeruds Oslo-trilogi (2024) avføder stadig nye filmkritiske responser i ulike land. Det seneste essayet jeg leste var i juli-utgaven av Senses of Cinema, der Colette de Castro tar for seg det hun kaller «consent puzzles» i filmene – en vinkling som viser hvor mange lag og nyanser disse filmene har, og hvilket enormt fremskritt de utgjør i fremstillinger av begjær og samtykke sammenlignet med de amerikanske college-filmene de Castro selv vokste opp med.
Haugeruds eksempel tilsier at vi bør unngå en kulturpolitisk situasjon der det bare er én standardisert vei inn i filmbransjen. Det er for så vidt forståelig om filmskapere ikke ønsker en rekke vidløftige litterære viktigperer som oversvømmer allerede trengte søkeordninger. Men veien er altså ikke uoverkommelig lang fra Amatør til Gullbjørn i Berlin, og grunnleggende er filmkulturen avhengig av skriftkulturen.
Et initiativ der folk med bakgrunn i litteratur legger ned et betydelig arbeid i å skape en bedre norsk filmoffentlighet, er bokserien med tekster om film på Existenz forlag, redigert av mangesysleren Hans Petter Blad og kritikeren Benjamin Yazdan. Også filmtidsskriftet Montages (etablert i 2009) har vært dyktige til å involvere skjønnlitterære forfattere, som Roskva Koritzinsky og Hedda Robertsen.
Initiativtakerne bak filmtidsskriftet Z mente i 1983 at en ordentlig filmjournalistikk måtte komme på plass før Norge kunne vente seg bemerkelsesverdig filmkunst. Z og Montages har bidratt avgjørende til at norske filmarbeidere kan plassere seg i forlengelsen av en bevisstgjort formhistorie. Den skrivende aktiviteten avtar ikke. Disse to energiske publikasjonene deler ambisjonen Zs første nummer målbar: Å «unngå å grave seg ned i norske filmtidsskrifters romslige fellesgrav».
Måtte de leve lenge!
Audun Lindholm
Ansvarlig redaktør, Vagant
PS. Også den notorisk tilbaketrukne Tor Ulven fortjener en plass i beretningen om de norske forfatterne og filmen. I fjor skrev Thor Holt og jeg om Ulven og Bjørn T. Myhres kortfilm «Mannen med fuglehjernen» (1974), som da endelig var blitt offentlig tilgjengelig. Her kan man oppleve opptil flere minutter med bevegelige bilder av en av Norges minst fotograferte forfattere, minutter som lar kammerspillets realisme møte surrealismens ubevisste – midt på Grünerløkka.
Jevnlig sender Vagant ut et nyhetsbrev med lenker til saker på nettsiden og informasjon om relevante arrangementer. Vil du holde deg oppdatert?
Her kan du abonnere på nyhetsbrevet og få tilgang til tidligere nyhetsbrev.
Som abonnent får man tilgang til alt hva Vagant har å by på av kritikk, essayistikk og langformjournalistikk.
