Dannelsens obskøne underside

Nazismens psykologiske og affektive sider er langt mer framtredende enn dens intellektuelle gehalt.

Tidligere publisert i Vagant 3/2010.

Faksimile av titteloppslaget til Stein Sørensens «Djevelen i musikken», Vagant 2/2010.
Faksimile av titteloppslaget til Stein Sørensens «Djevelen i musikken», Vagant 2/2010.

Stein K. T. Sørensen gir i Vagant 2/2010 en svært opplysende lesning av Kjartan Fløgstads Grense Jakobselv og Jonathan Littells De velvillige. Samtidig forekommer det meg at Littell viser at båndet mellom fascisme og humanistisk dannelse er enda mer intimt enn det Sørensen gir inntrykk av. I De velvillige, og særlig i den lille pamfletten Le sec et l’humide (2008), drøfter Littell noen aspekter ved koblingen mellom fascisme og dannelse som kan utdype Sørensens lesning.

«Etter å ha levd i en forestillingsverden, som mange andre, om at den tyske nazismen var et produkt av pøbelveldet, har det vært et sjokk å oppdage i hvor stor grad nazismen faktisk var et eliteprosjekt.» Fløgstads Aftenposten-uttalelse, som Sørensen siterer, framstår i seg selv mildt sjokkerende. For hva er fascismens ideologiske kjerne om ikke hevdelse av kulturell overlegenhet, nettopp på bakgrunn av kulturproduktene den har framskaffet? Man kan innvende at nazismen ikke passer inn i de ideologiske formuleringene av fascistisk tankegods fra Georges Sorel til Benito Mussolini, fordi den setter biologisk overlegenhet i sentrum snarere enn fascismens fokus på kulturell overlegenhet, men selv da vedvarer kulturaspektet, om enn først og fremst som biologisk symptom. I denne forstand kan man driste seg til å framsette hypotesen om at humanistisk dannelse ikke bare er et dårlig vern mot fascisme, men at fascismen faktisk er immanent i «kulturen», eller for å si det žižeksk: Fascismen er dannelsens obskøne underside.

I De velvillige diskuterer Littell fascismens stamtre i dialogen mellom Maximillian Aue og lingvisten Voss:

Problemet, ser De, er at vi ikke har noen kolonitradisjon. […] De kan jo bare sammenligne med engelskmennene: Se hvor finstemt og behendig de styrer og utnytter imperiet sitt. De vet å bruke pisken når det trengs, men de tilbyr alltid gulrot først, og kommer straks med gulrøtter når de har brukt pisk.

Britene som utførte det historikeren Mike Davis kaller late victorian holocausts, manglet på ingen måte dannelse, et trekk de deler med Littells og Fløgstads romanfigurer. I De velvillige minnet Littell også om at nazistene lot seg inspirere av de europeiske kolonimaktene i «Generalplan Ost», den gigantiske planen for tysk kolonisering av det østlige Europa og Kaukasus, som med en viss forenkling gjør andre verdenskrig til en kolonikrig. Det var også i øst størstedelen av jødeutryddelsen ble gjennomført, på «kolonialt» vis med kuler og sult, jf. Timothy Sneiders Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin (2010).

Som så mange andre krigsforbrytere før og senere, forsøker Max Aue å forsvare nazistenes framferd i disse landene med å påpeke at de ikke var de første til å begå lignende ugjerninger. Den moralske feilslutningen (at andre har begått illgjerninger ustraffet, fritar ikke fra moralsk ansvar) forhindrer ikke Aue i å presentere historiske kjensgjerninger som ofte utelates når man skal felle dom over det tyvende århundrets «ismer» (de siste årene har «imperialismen» vært besynderlig fraværende i debattene om ideologiers ondskap):

Det er bare å tenke på belgiernes overdådige utryddelser i Kongo og de systematiske lemlestelsene de bedrev, eller for den saks skyld den amerikanske politikken, som var en forløper og et forbilde for vår egen, med å skape livsrom ved nedslakting og tvangsfordrivelse av folk – Amerika var alt annet enn et «jomfruelig land», det har man lett for å glemme, men amerikanerne lyktes der vi mislyktes.

«Må vi revurdere det humanistiske dannelsesidealet fordi prosjektet er blitt forvaltet også av folk med affinitet til fascistisk tenkning?» spør Sørensen. Hvis vi holder fast på tesen om fascismen som dannelsens obskøne underside, er svaret ja. Men fascisme er mer enn en politisk ideologi. Som Sørensen påpeker, er det vanskelig å «identifisere en enhetlig ideologi i nazismen». Dens psykologiske og affektive sider er langt mer framtredende enn dens intellektuelle gehalt.

I Le sec et l’humide, som Littell opprinnelig skrev i 2002 som en del av forarbeidet til De velvillige, analyserer han den belgisk-wallonske SS-karrieristen Léon Degrelle, som går fra å være konservativ katolsk ungdomsleder til å lede SS-avdelingen Wallonie på østfronten.

Det teoretiske grunnlaget for analysen er Klaus Theweleits massive tobindsverk Männerphantasien (1977–78), der Theweleit «som kanskje den første, forsøker å forstå fascistene bokstavelig» (Le sec …, min oversettelse her og i det følgende) gjennom en omfattende lesning av fascistenes litterære selviscenesettelse (i romaner, memoarer, pamfletter, osv). I lesningen av disse skriftene går Theweleit gjennom et bibliotek av psykologisk teori for å finne fram til det særegne ved fascisttypen, «soldatmannen» – «mennesket som finner glede i å drepe», som Littell formulerer det. Theweleit ender opp med en teori om fascisten som «et menneske som ennå ikke er fullstendig født»: Fascisten er ikke blitt ordentlig individualisert, subjektiveringsprosessen har blitt blokkert slik at han fortsatt har en sterk morsbinding; imidlertid har han funnet en måte å fungere på ved å «pansre» kroppen – for å holde innsiden atskilt fra utsiden.

Dermed oppleves alt flytende («Papirflommer, politiske, litterære, intellektuelle strømmer») som en direkte kroppslig trussel for disse mennene, en trussel som må utryddes på et språklig plan så vel som fysisk.

I fascistlitteraturen finner Theweleit en gjennomgående metaforisk struktur: det flytende («den røde bølge», «den røde flod», «de asiatiske horder») mot det solide («demninger», «klipper», «anker»). Littell finner på sin side en strukturering, som tittelen antyder, av det tørre mot det fuktige hos den franskspråklige Degrelle. Metaforen får slik en virkelighetsproduserende funksjon: «For å gi seg selv struktur, må fascisten strukturere verden, hovedsakelig gjennom å drepe, men også gjennom språket» (Le sec …). Fascismen er dermed også et litterært prosjekt: «[Fascistene] har aldri sluttet å skrive: De har framvist sine handlinger og framstilt seg selv som kulturelle støtter for et Europa truet av en flom av orientalsk-bolsjevikiske undermennesker,» skriver Theweleit i etterordet til Le sec et l’humide, som Littell inviterte ham til skrive på bakgrunn av sin begeistring for Männerphantasien. I etterordet påpeker Theweleit forøvrig at han har skiftet synspunkt, og mener, i motsetning til Littell, at ethvert menneske kan utvikle fascistiske trekk i senere alder.

Som Anne Helene Guddal påpeker i sin anmeldelse av De velvillige (Vagant 2/2008), smører Littell enkelte steder vel tykt på med psykoanalyse. Det er verdt å merke seg den theweleitske gjenklangen som dukker opp allerede tidlig i romanen:

Men sant å si frister ikke selvmordet meg noe særlig. Det sier seg selv at jeg har tenkt lenge på det, og hvis jeg skulle ty til den utveien, ville jeg gjøre det på følgende vis: Jeg ville holde en granat tett mot hjertet og bli borte i et heftig gledesutbrudd. En liten, rund granat som jeg ville trekke sikringspinnen varsomt ut av før jeg slapp bøylen, med et smil til det metalliske kneppet i tennstempelet, den siste lyden jeg ville få høre bortsett fra mine egne hjerteslag i ørene. Og endelig lykken, eller i hvert fall freden, og veggene på kontoret dekorert med slintrer.

Theweleit beskriver fascistenes «suicidale begjær» slik: «Med vold og smerte smelter kroppene sammen, deres grenser sprenges: istykkerrevne trommehinner, vidåpne øyne, sprengte hjerter. Granateksplosjonene gir soldatene en selv-erfaring: de erfarer sin identitet med det eksploderende sprengstoffet.» (Männerphantasien, bind 1, s. 306.). Hvis man ser nærmere på metaforikken i De velvillige vil man oppdage at Littell har fulgt strukturene Theweleit finner i fascistlitteraturen, og gjenfinne angsten for og begjæret etter selvutslettelse.

Theweleits hypoteser er problematiske med sin eklektiske bruk av psykoanalyse og filosofi på litterære tekster, men få – om noen – andre teorier later til å kunne forklare så mange aspekter ved fascistens psykologi. Denne er ifølge Theweleit intimt knyttet til måten man forsøkte å realisere dannelsesidealet på under 1800-tallet og fram til andre verdenskrig, noe Michael Haneke tar opp i spillefilmen Det hvite båndet (2009). Her viser Haneke, med samme teoretiske inspirasjon som Littell, hvordan det protestantiske dannelsesidealet før fascismens framvekst gikk like mye gjennom kroppen som intellektet. Kroppsherding blir i filmen eksemplifisert med den nestekjærlige prestefarens forsøk på å innprente «dannelse»: Gjennom kroppslig og symbolsk avstraffelse tror presten oppriktig at han skaper dydige og snille barn. «Dydigheten» vender seg imidlertid mot samfunnet når barna begynner å strukturere verden etter disse innlærte dydsprinsippene.

Hvis en «ny dannelse» skal kunne fungere som en «antifascistisk eksorsisme», slik Sørensen antyder, kan ikke denne utelukkende være cerebral, men må som Theweleit påpeker i etterordet til Le sec … ta opp i seg at «fascismen er en kroppslig tilstand: en farlig materie, som presser kraftig og voldelig fram en justering, en underkastelse av verden til den fascistiske kroppen».

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.