Hvem er det som går og går, men aldri kommer til døra? Klokka blir med hvor enn vi ferdes, også til døra, men jerven kommer praktisk talt bare inn i folks hus i utstoppet tilstand. Fjellfransen, som jerven også kalles, kan springe milevis i løpet av ei natt, like gjerne opp fjellskrenter som ned. Den har store labber som bærer godt på all slags snø. Har du sett en hund som kan innhente en jerv i djup snø, har du i så fall sett den i drømme.
Dag O. Hessen jobber til daglig som biologiprofessor ved Senter for biogeokjemi i antropocen på Universitetet i Oslo. De fleste kjenner ham nok best som forfatter av populærvitenskapelige bøker som Verden på vippepunktet – Hvor ille kan det bli? (2020), Liv: Historien om universets mest spektakulære oppfinnelse (2021) og ellers en lang rekke utgivelser om evolusjon, genetikk og eksistensens biologiske forutsetninger.
Jervesporet inneholder mindre populærvitenskap enn Hessens tidligere bøker. Den handler mer om ham selv. Som ung har han under en tur i Ringebufjellet sammen med sin far kommet over ei sporrekke etter jerven, og denne opplevelsen danner rammene for en fortelling om spartansk hytteturisme, vandringer over og under tregrensa med og uten ski og med gode og dårlige klær, savn etter familiemedlemmer som ikke lenger lever, forsakelser for å forfølge en karriere som akademiker, akselererende endringer i menneskenes påvirkning på omgivelsene og ikke minst om lesing: Henry David Thoreau, Mikkjel Fønhus, Helge Ingstad, Peter Wessel Zapffe, Edward O. Wilson, Robert M. Pirsig og Kerstin Ekman er blant forfatterne Hessen leser på hytta så snart han har fått fyr i vedovnen.
Lungene, hjertet og bukspyttkjertelen er særlig store organer hos jerven, i hvert fall i forhold til den øvrige kroppsstørrelsen. Dermed kan den ikke bare forflytte seg raskt over store områder, den har også en anatomi som muliggjør en voldsom forbrenning. I Rondane nord for Ringebufjellet, hjem for den av de norske villreinbestandene som har minst innblanding av gener fra tamrein, kan jerven nedlegge voksen rein på over 200 kilo. Jerven selv veier sjelden mer enn 20 kilo. Dyrets fysikk og levevis gjør den til en representant for villmark og råskap, det utemmede, ifølge Hessen. De store planteeterne er på sin side bare «spisemaskiner bygget rundt et enormt fordøyelsessystem som behøves for å vriste næring ut av den skrinne plantekosten» – en formulering Hessen medgir er noe respektløs.
Ringebufjellet ligger mellom de to store dalførene Gudbrandsdalen og Østerdalen. Her finnes områder som etter Miljødirektoratets definisjon kan kalles villmarkspreget natur. Men ingen dramatiske, spisse fjell, noe Hessen nesten virker litt flau over. Nærmeste tyngre tekniske inngrep, bilvei i dette tilfellet, ligger mer enn fem kilometer unna. Samtidig kan Miljødirektoratet by på andre kart. Områdene hvor brorparten av handlingen i boka foregår er beiteprioritert. De inngrepsfrie arealene ved Ringebufjellet er dermed ikke yngleområde for jerv – og heller ikke forvaltningsområde for ulv, gaupe eller bjørn. Det betyr i praksis at ethvert individ av de nevnte rovdyrartene som tar varig tilhold i det Hessen omtaler som villmark, før eller siden vil bli skutt. Omtrent 45 prosent av det norske fastlandsarealet er prioritert til husdyrbeite på tilsvarende måte. Bortsett fra en henvisning i forbifarten til ulvesona som et sted lenger øst, framgår det ikke av boka hvorvidt Hessen kjenner til at norsk politikk for beiteprioritet blir anvendt på denne mer eller mindre inngrepsfrie naturen og på de jervene som måtte komme hit.
Det er ikke lett å skjønne hva folk sikter til når de snakker om natur. Tidvis kan det virke som om hvert eneste menneske har sin egen unike definisjon av begrepet. Hvor naturen begynner og hvor kulturen opphører er uklart for mange. Begrepets diffuse avgrensing gjør at jeg for min egen del helst unngår å bruke det. Heller ikke biologen Hessen har noen god definisjon, og virker mellomfornøyd med å konkludere at en definisjon av natur er notorisk vanskelig, annet som en motsetning til det menneskeskapte, noe som i seg sjøl er en kunstig todeling.
Om Hessen er mest opptatt av jerven som natur i betydningen «et rovdyr som overlever fåtallig der mennesker strengt tatt ikke har noe å gjøre», gir boka heller ikke noe entydig svar på. «Selv om jerven er overvåket og regulert, ja til de grader forvaltet, så har den allikevel fortsatt en rest av noe mytisk og mystisk over seg», skriver han.
Jerven i Midt-Gudbrandsdalens ikke-villmark, fem kilometer unna bilveien, blir forvaltet. Den blir nok ofte skutt i nærheten av en skogsvei, sjelden fem kilometer unna nærmeste store tekniske inngrep. De siste tre vintrene er det skutt fire jerver på lisens innenfor kommunegrensene til Ringebu. I nabokommunen i øst, Stor-Elvdal, er det tilsvarende tallet sju. I løpet av den tida denne anmeldelsen skrives fatter Statsforvalteren i Innlandet vedtak om at en jerv etter å ha tatt sau kan skytes på skadefelling innenfor et nærmere avgrenset område i de to nevnte kommunene. Noen dager seinere kommer et tilsvarende vedtak i Ringebu og Øyer kommuner. Arealet hvor jervene kan tas ut overlapper med dem Hessen beskriver i sine turskildringer. For ordens skyld: Ingen jerver ble skutt som følge av vedtakene.
Jervens spor i snøen kan være startpunkt både for en bokskrivende biologiprofessor og for en jervejeger. Skadefelling av jerv på barmark, når sauen er på fjellbeite i sommerhalvåret, er ikke enkelt. I lisensfellingsperioden, utover høsten og fram til midten av februar, kan snøen gjøre det noe enklere. De senere årene har folk gått mer bort fra å sitte i ei bu på snaufjellet og vente tre uker før jerven kommer på åtet. Nå bruker jegere heller hund til å få tresatt jerven når den kommer ned i skogen, for det gjør den i Ringebu. Jerven klatrer enkelt i trær. Har den først klatret opp i et tre, er den et ganske enkelt mål for en jeger. Hvis du slipper bikkja etter jerven i fjellet, springer den raskt ned i nærmeste ur. Lenger nord i Gudbrandsdalen, høyere til fjells som i Lesja, er fangstbåser for jerv blitt vanligere de siste årene. Blir forholdene riktig vanskelige, er det Statens naturoppsyn som får i oppgave å grave tispe og mor ut av hiet og skyte dem.
Hessens bok er ikke et resonnement, snarere en meditativ nedtegnelse av tanker forfatteren prøver å bruke fjellvandring til å rydde opp i. Sjøl har jeg vært i de samme områdene i og rundt Ringebu som ham, blant annet for å leite etter kadavre fra jervetatt sau. (Det fant vi heldigvis ikke, men så var vi også ute i begynnelsen av august. De store jervetapene kommer gjerne noen uker seinere.) Jeg har vært i Forollhogna og sett hvor få lam som kommer tilbake til sanking etter at jerven har vært der og skuet ut over seterdaler i Folldal og Rauma. Jeg møter utmarksbrukere hele tida, sauebønder og reindriftssamer, og de har et annet syn på omgivelsene enn hva en biolog som Hessen har:
Som biolog jakter jeg alltid på rasjonelle forklaringer på følelser, lyster og laster, og de fleste er åpenbare. Noen er det ikke. Lengsel, nostalgi og gleden på en topp hører med til de uforklarlige, og det er helt greit at ikke alt lar seg rubrisere rent logisk. Slike følelser har også blitt mer intense med årene, etter hvert som jeg med et visst vemod innser at jeg ikke lenger har et uendelig antall slike solfylte toppturer foran meg.
Hessen leser om radiomerkede jerver som bestiger fjelltopper uten at det synes å ha noen rasjonell grunn – den gjør det tilsynelatende bare for gøy. Jerven ønsker i likhet med professoren gleden på en topp. Jerven og mennesket har i et evolusjonært tidsperspektiv skiltes ad som arter ganske nylig, nervesystemene er temmelig like, og det er grunn til å tro at intelligente pattedyr som jerven har et følelsesliv som ligner menneskets, og at den liker lek og adspredelse. Spørsmålet fra et utmarksbrukerperspektiv vil da være: Hvorfor kan man ikke anta at jerven dreper ti lam på ei natt bare for å forlate komfortsonen, spille spillet og være seg selv 110 prosent? Et angrep på tamdyr kan muligens gi en følelse av mestring og livsutfoldelse for en jerv.
Jerven er sjelden, det må den være. Jerver hevder territoriet sitt aggressivt.
Jerven er sjelden, det må den være. Jerver hevder territoriet sitt aggressivt. Hannjerver dreper andre hanners valper. Enkelt sagt tåler de som regel ikke trynet på hverandre. Uansett hvor mange mennesker som liker jerven for dens mytologiske kvaliteter eller av andre grunner: Jerver liker ikke andre jerver unntatt når hanner og tisper møtes parringstida. Derfor er også jerven en svært arealkrevende art hvis målet er at de skal være mange. Hessen skriver:
Både tiger og jerv symboliserer det tapte ved naturen, frykten og respekten for den, fascinasjonen og undringen, men først og fremst villskapen. Nå er de begge temmet, klør og hjørnetenner er trukket, men fortsatt finnes de der ute og kan en ytterst sjelden gang påtreffes, som fabeldyr fra en forgangen tid til minne om hva vi er i ferd med å miste.
Det er ikke enkelt å forstå hva Hessen mener er endret ved jerven og dens væremåte, siden den er tammere nå enn tidligere. Sikter han til lav genetisk diversitet blant jerv i Skandinavia? Det vet jo forskerne mye om, for jerven skytes og tas prøver av. Også jervens avføring analyseres. Men når jerven først er klar for obduksjon, er den ikke tam. Da er den død.
En natt sånn rundt 2012 gikk jeg gjennom den bakgården i Oslo som nå benyttes av utestedet Prinsens Hage. Den gangen var det bare en bakgård der, porten sto åpen, så jeg tok, bedugget som jeg var, en snarvei opp mot Urtegata, hvor jeg bodde på den tida. Der inne i bakgården møtte jeg en grevling. Den var nysgjerrig på meg, men løp med én gang jeg kom nærmere. Så jeg satte meg ned på en benk for å se om den ville komme nærmere hvis jeg holdt meg i ro. Da den etter hvert forsto at jeg ikke var en akutt trussel, begynte den å romstere i søppelbøttene lenger borte på leting etter mat. Noen dager senere hørte jeg at grevlingen var ute på gata og gjorde folk skremte. Etter hvert ble den fjernet av et eller annet myndighetsorgan.
Jeg antar at jerven, som den opportunistiske predatoren og åtseleteren den er, ikke har særlig strenge habitatkrav. Den kan leve og yngle så lenge den har mat. I likhet med grevlingen mellom Storgata og Christian Kroghs gate, ville nok en jerv hatt det helt greit som dumpster diver i urbane strøk. Det handler bare om at folk må endre livene sine for å legge til rette for store rovdyr, det er i hvert fall dét reineiere, sauebønder og andre utmarksbrukere er blitt fortalt i årevis.
Hessen skriver:
Midtsommers bør man gjøre som reinen, søke snøen og de høyeste områdene. Her er det fortsatt svalt, selv på varme dager; og man slipper unna de mest stikkende og nærgående insektene. Og ja, selv om jeg er bekymret over insektenes tilbakegang og anser dem som nødvendige goder i landjordas økosystemer, er det ikke sånn at jeg elsker mygg, fluer og klegg
Slik ferdsel er det mange i reindrifta som irriterer seg over. Folk som jobber på kontor og som skal gå toppturer, forstyrrer både villrein og tamrein. Reinsdyra plages mye av insekter hvis de blir værende i myra og ikke tør å gå til fjelltopper fordi mennesker praktiserer friluftsliv der.
Spørsmålet om hva fjellet skal være – et rekreasjonslandskap for kunnskaps- og informasjonsarbeidere, som kan konsumere i ei framtidsretta reiselivsnæring mens de synes det er fint at dyr som jerv eksisterer for sin egen del for deretter å fotografere dem eller et høstingslandskap for et lavintensivt, areal- og arbeidskrevende, tungdrevet og gammelmodig landbruk, som i tillegg fører til at rovdyr blir regelmessig avlivet – er kanskje feil stilt. Heldigvis svarer heller ikke Hessen på noe slikt spørsmål. Noen ganger glimter han til med vitenskapeligheter, som når han kjapt berører den alvorlige skrantesjuken, som for ikke så mange år siden ble påvist hos rein på Hardangervidda. «Enkelte mener skrantesjuken hos villrein kanskje kan avhjelpes med jerv», skriver Hessen, vel vitende om at den slags hypoteser ikke lar seg teste på noen fornuftig måte uten å opprette en håndfull parallelle hardangervidder for deretter over tid å sammenligne utviklingen av sykdommens påvirkning på villreinen med og uten jervepredasjon. Hessen liker ikke så godt at jerven omtales som «fjellets vaktmester», for denne typen metaforbruk tilordner jerven en menneskelig nytteverdi, noe jerven har fint lite bruk for. Jerven er sin egen begrunnelse, understreker Hessen, en autotelisk eksistens. Uansett er reinen på Hardangervidda allerede så presset av forstyrrelser, jakt og inngrep utenom skrantesjuka at en må regne med at predasjonstrykk fra jerv har stor risiko for å gjøre vondt verre for reinens kondisjon.
Thoreau hevder at «mennesket er blitt sine redskapers redskap». «De fleste mennesker lever et liv i stille fortvilelse. Når det sies at folk har resignert eller avfunnet seg med tingenes tilstand, er dette nettopp tegn på en utpreget fortvilelse.» Dette er også Yuval Hararis poeng, han skriver at vi trodde landbruket frigjorde oss, mens det i stedet slavebandt oss til et repeterende årshjul av matproduksjon. Det ble flere av oss, det trengtes mere mat, så kom den industrielle revolusjon og økonomien som trellbandt oss ytterligere til tingene og veksten. Alt dette som motsats til den «dionysiske livsutfoldelse» ute i naturen, det ville, frie og «unyttige» — og den frie tanke.
Etter hvert fører lesing, fjellvandring, grubling og skriving Hessen i retning av noe som ligner anarko-primitivistiske tankerekker, hvor sivilisasjonssmerten kan mer enn fornemmes mellom linjene, men han tar aldri frustrasjonen så langt som til å lese Unabomberens manifest i solveggen på den enkle hytta. Forakten mot hytter som ikke er hytter, men sekundærboliger i fjellet, sånne store og komfortable som det er en folkesport å hate, kommer like fullt klart til syne i teksten. Irritasjonen over husdyrholdet, og derigjennom også andre mennesker, materialiserer seg slik:
Men her er sau hvor jeg enn ser, og sauebjellene klukker overalt innover i fjellet. Det er med disse ringlende bjellene som med alt annet, det kan bli for mye av det gode. Og all denne sauens ustoppelige gnaging på vegetasjonen må nødvendigvis påvirke økosystemet her. De utnytter dog utmarksressursene som ellers bare ville ligget der «til ingen nytte» – det skulle tatt seg ut. Om jerven skulle komme forbi her og klabbe til en sau, kan det hende den gjør det i ren irritasjon over bjelleklemtingen som har invadert fjellet.
Og dessuten:
Her er sauemøkk overalt, og en flokk på tretti kyr, kviger eller okser, går lenger opp langs elva. Hvor ren denne fjellbekken er, stiller jeg meg høyst tvilende til, men alle de små oppkommene rundt meg er tørket inn; så jeg har ikke noe valg.
Her opplever jeg en kuriøs kontrast til de gangene jeg sjøl har vært ute i sauebeiteområder hvor jerven har vært, og hvor lokalkjente advarer mot å drikke av bekken, ettersom jerven lagrer sauer den dreper i bekker og myrer. En halvråtten, hodeløs saueskrott i en bekk stinker ubeskrivelig ille. Ett spørsmål som dukker opp, er om det å bli sjuk etter å ha drukket av en bekk hvor en jerv har lagret et villreinhode til seinere, kan regnes som en stor eller liten naturopplevelse.
Etter hvert fører lesing, fjellvandring, grubling og skriving Hessen i retning av noe som ligner anarko-primitivistiske tankerekker.
Et annet spørsmål er hva biologiprofessoren ser for seg vil skje med økosystemene hvis den ustoppelige gnagingen på vegetasjonen opphører. Arealbruksendringer og naturkrise går gjerne hånd i hånd. Hva er best for naturmangfoldet? Beiting eller ingen beiting? Seterdrift og mer variert beiting med flere dyreslag? Her kunne Hessen gjerne bidratt med sitt syn og argumentert for det.
Hjemme på det sentrale Østlandet trenger jeg ikke gå langt for å se legde i åkrene etter sommerens ekstremnedbør. Jeg antar det er et tidlig tegn på hvordan matproduksjon de kommende årene vil bli stadig vanskeligere. Matberedskap handler om å opprettholde et mangfold av produksjonstyper. Laks kan ikke oppdrettes uten fôr. Korn vokser ikke uten regn. Villfisk kan ikke fanges i minelagt farvann. Dyr som har beitet på planter fulle av radioaktiv forurensing kan ikke spises. Hvis et forsyningssystem skal være robust, må det ha flere bein å stå på. Et tredje spørsmål blir dermed hvordan Hessen i én og samme bok får seg til å skrive både at klimaendringer vil få dramatiske konsekvenser for framtidas muligheter for matproduksjon verden over, og at utmarksressursene høstes av beitedyr hovedsakelig fordi det ville vært synd å la arealene ligge der «til ingen nytte». Hessen skriver en god del om sin protestantiske, pliktetiske og ikke minst sunnmørske far. Kan det tenkes at det er ham og en etterkrigsoptimistisk forestilling om at teknologien skal effektivisere matproduksjonen nærmest uendelig, forfatteren argumenterer mot?
Jeg tror fortidens veidemenn tok turen til toppen, at de likte utsynet og ikke bare speidet etter reinen der oppe fra. Jeg tror de satt ved leirbålet i godvær og fortalte lystige historier, gjenfortalte jaktscener og planla neste jakt. Det var sult og brå død, men det var en del av av livet. Jeg tror de levde frie og lykkelige liv her før de ble trellbundet av produksjon.
Det er ikke bare skadefellingsløyver på jerv som deles ut mens denne anmeldelsen skrives. Også reinsjakta er kommet godt i gang. Vår tids jegere tar også turen til fjelltopper rundt om. De forteller historier til hverandre der og da og legger ut sine reels, stories og alt hva det nå heter. Trellbundet av sine jobber i tjenesteytende sektor er de sikkert også, akkurat som Hessen:
Jeg har imidlertid valgt å leve mitt liv som nyttig samfunnsborger her i byen, jeg har ikke noe valg. Det er så mye som skal gjøres. Og her er mitt sosiale liv. Den milde depresjonsfølelsen av tap og lengsel varer inntil travelheten overtar og fyller all mental kapasitet. Samtidig er jeg usikker på om den intense følelsen av å leve ville vedvart etter uker eller måneder på fjellet, og også fjellet kan være stusslig i tider med regn, sludd og novembermørke.
Thure Erik Lund skriver i følgende i essaysamlingen Om naturen fra 2000. Her er bonden frikoblet (og frakoblet) fra jordbruksproduksjonen, og i stedet trellbundet av fritidssysles økonomi:
Men livet kan også forandre seg på andre måter, ved at bonden både kan leve av og for fritiden, for eksempelvis med hesteavl, travkjøring og ridehestskoler, en fritid som er en speilvending av den fritid som får bonden til å begynne å plenlegge gårdstunet, mens han kanskje må selge høyet på enga til veddeløpshester, bare for å få råd til plenklipper. Imens raser saueeiere mot ulv og ulveelskere, en tvers igjennom fiktiv krig som foregår i media, der saueeierne for lengst burde gått ut i skauen og skutt ned all ulv og bjørn, uten noe mer om og men, hvis de virkelig hadde vært nødt til det. Men de er faktisk ikke nødt til det. Det er det tragiske. Kanskje merkingen av ulv og bjørn er en fordekt merking av saueeiere?
I utdraget over kunne ulv og bjørn etter all sannsynlighet like gjerne ha vært erstattet med jerv. Bondens ufrihet er stort sett den samme om man er slavebundet av primærnæringens effektivitetskrav eller kompenserer for manglende lønnsomhet i gårdsdrifta ved å leie ut det gamle stabburet som turisthytte.
Når Hessen har valgt å leve som nyttig samfunnsborger i byen, fordi han ikke har hatt noe valg, er det vanskelig å fastslå om det er en noe uforløst aforisme eller en ubevisst klønete sjølmotsigelse, men budskapet er likevel klart nok: Han føler seg fanget. Hvis jeg skal prøve å oppsummere boka i én setning, blir det noe slikt som at jerven representerer en frihet forfatteren savner.
