Behøver vi fremdeles tydelige merkelapper når det kommer til seksualitet? Så lenge ikke-heteronormative preferanser og uttrykk var tabu, har det vært viktig å ramme dem trygt inn i ulike grupper med tette skott seg imellom. Denne avgrensningen har gjort det mulig for skeive å organisere seg og få politisk gjennomslag. Samtidig kan de absolutte seksualitetskategoriene føles begrensende, for hvor mye har egentlig kjønnet vi ligger med å si for hvem vi er?
I regissør og manusforfatter Dag Johan Haugeruds nye film Sex sitter to feiere og snakker fortrolig sammen på pauserommet. Arbeidslederen (Thorbjørn Harr) har hatt en merkelig drøm der han møter David Bowie på et offentlig toalett. I drømmen ser sangeren på ham med et rolig, omsorgsfullt blikk, «som om jeg var en jeg ikke kjente helt igjen». Der og da føltes det frigjørende, men da han våknet ble det plutselig ubehagelig, for så ikke David Bowie på ham som om han var en kvinne?
Arbeidslederens åpenhjertige beskrivelse av drømmen får den andre feieren (Jan Gunnar Røise) til å fortelle at han dagen før hadde sex med en mann, helt spontant og for første gang i sitt liv. I ettertid kan han ikke helt skjønne hvorfor han gjorde det, sier han. Det var bare noe ved hvordan mannen, en klient han nettopp hadde sjekket pipa hos, så på ham. Til arbeidslederen innrømmer han at han ble overveldet av opplevelsen og av hvor godt det var, han beskriver det som «sensasjonelt», men føler likevel ikke at han har vært utro. Dessverre ser ikke kona (Siri Forberg) det på samme måte.
De to mennene er begge blitt sett på måter de ikke er vant med, og det utløser noe i dem. Den ene feieren blir opphisset, mens arbeidslederen blir urolig; han spenner kroppen, kona (Birgitte Larsen) oppdager at han har begynt å flasse på ryggen, og er ikke stemmen hans også blitt lysere?
«Så nå er du homo?»
Den første filmen i trilogien Sex, Drømmer, Kjærlighet hadde verdenspremiere på den internasjonale filmfestivalen i Berlin 17. februar, etter å ha blitt valgt ut til Panorama, Berlinalens program for uttalt skeive, feministiske og politisk engasjerte filmer. Ordinære billetter til premieren ble utsolgt på to minutter, og den store salen på Zoo Palast i Charlottenburg var lørdag ettermiddag full av både norske og internasjonale kinogjengere.
Feieren bedyrer at han aldri har vært tiltrukket av menn, heller ikke nå.
I lanseringsintervjuer har Haugerud sagt at han med denne trilogien ønsker å utforske seksualitet og seksuell identitet. Er det i det hele tatt en sammenheng? Da den navnløse feieren spilt av Jan Gunnar Røise forteller kona og kollegaen om sitt seksuelle møte, reagerer begge med å si at de trodde de kjente ham. «Så nå er du homo?», spør kollegaen. Nei, hevder han. Men hvis han ikke er homo, hvorfor gjorde han det da, spør kona. Feieren bedyrer at han aldri har vært tiltrukket av menn, heller ikke nå. Det var bare noe som skjedde, helt plutselig. «Jeg har ikke forandret meg.»
Det er flere måter å tolke denne skråsikkerheten på. Hele filmen igjennom later feieren til å ha et usedvanlig avklart forhold til noe som jo beskrives som både spontant og sensasjonelt. På den annen side – hvorfor skulle denne hendelsen måtte være så definerende? Dette er noe jeg gjerne skulle sett at Haugerud boret mer i, for i de påfølgende samtalene mellom mann og kone blir homoballen raskt lagt død.
«Jeg er ikke alkis selv om jeg har tatt min første øl», insisterer feieren, og etter litt sjarmerende direkte snakk om det praktiske rundt analsex («du kan vel svare på om du ble sår i rumpa?!») glir denne problemstillingen raskt over i en mer generell diskusjon om frihet og utroskap, for feierens kone føler naturlig nok at dette spontanknullet var et sidesprang, uavhengig av kjønn.
Som du ser meg
Under spørsmålsrunden etter fremvisningen hevdet Haugerud at sex ikke behøver ha noe med hverken seksuell identitet eller kjærlighet å gjøre. Det kan selvsagt diskuteres, og i Sex gjøres et åpent og prisverdig forsøk. For hva er egentlig intimitet – sex eller fortrolighet? I filmen mener kona det første, feieren det andre. Hun vil at det sårbare ved sexakten skal være noe de har for seg selv, bare de to. I teorien unner hun ham full frihet, men kjenner at det smerter i praksis.
Akkurat disse samtalene om sex versus kjærlighet er fine og troverdige, men bringer lite nytt til torgs. Her byr arbeidslederens Bowie-drømmer på en mer subtil utforskning av grenseutvidende maskulinitet. Natt etter natt drømmer han at David Bowie ser på ham, og de store følelsene som vekkes i drømmen gjør ham usikker. Kona korrigerer ham, for det å bli sett på som en kvinne trenger ikke alltid å føles så jævla positivt. Etter hvert kommer han frem til at han ikke nødvendigvis blir sett på som hverken kvinne eller mann, bare med et «vennlig, åpent blikk uten forbehold», og han føler at han begynner å se seg selv på en annen måte, simpelthen fordi noen har sett på ham på en annen måte.
Er det en følelse å være mann, og hva er i så fall den følelsen?
At det å bli sett på en ny måte kan ha så store konsekvenser, tyder på at disse mennene er vant med å bli sett på og å se seg selv på en helt bestemt måte. Nå oppdager de rom i seg selv som skremmer dem, kanskje fordi de i disse rommene ikke kan hvile i maskuliniteten de ellers holder seg med, og som de nå muligens innser at har vært dem påtvunget. Dette gjelder enten feieren blir tatt bakfra av en fremmed mann, eller arbeidslederen i drømme ser David Bowie lyse opp ved synet av ham. Hvem blir de da?
«Føler du deg som en kvinne?», spør kona til arbeidslederen, i en nydelig scene der man virkelig føler at frontene mellom kjønnene smelter bort. Nei, svarer han kontant, før han nøler, for hvordan føles det egentlig å være kvinne? Etter visningen trekker Thorbjørn Harr frem dette som en nøkkelreplikk, og den er et godt eksempel på hvordan Haugerud behandler følelser og impulser uten føringer eller merkelapper. Er det en følelse å være mann, og hva er i så fall den følelsen?
Middelklassen som rekvisitt
Berlinalen byr på et velvillig publikum. Salen lo faktisk av nær sagt alt som ble sagt og gjort på lerretet, selv de mer tenksomme sekvensene, men så er Sex også utpreget morsommere enn Haugeruds tidligere filmer. Gjennom lange, dvelende, dialogdrevne tagninger dyrker regissøren en slags opphøyd hverdagslighet som aldri føles helt naturalistisk; menneskene i filmene hans representerer gjerne en idé eller en posisjon.
Så også i Sex. Under spørsmålsrunden lurte ordstyreren på hvor mye norske feiere egentlig tjener, siden de kan bo så fint som de gjør i Sex, med store, lyse vinduer, smakfulle benkeplater og stilrene tremøbler så langt øyet kan se. Det tilsynelatende oppstilte ved hovedpersonenes yrke, talemåte og livssituasjon, blir senere diskutert på Norsk Filminstitutts årlige Berlinalefest på Oxymoron ved Hackescher Markt. Litt research gjør det klart at selv med ti års ansiennitet ligger feierens grunnlønn godt under landsgjennomsnittet.
Under spørsmålsrunden lurte ordstyreren på hvor mye norske feiere egentlig tjener.
Men det er jo gjerne det fasadesterke perspektivet Haugerud snakker ut ifra, antakeligvis fordi dette gjør kontrastene større; i novellefilmen Lyset fra sjokoladefabrikken (2020) er det banale øvre middelklasselivet nærmest en rekvisitt i seg selv, og både spillefilmdebuten Som du ser meg (2012) og prisvinnende Barn (2019) handler om alt det rare som rører seg i kjernefamilien og i den fra utsiden så polerte norske hverdagen. Valget av feieryrket gjør at utforskningen de to hovedpersonene begir seg ut på, kommer fra et uventet sted.
Sex slutter med arbeidslederens konsert med kirkekoret og det lokale korpset, og munner ut i en rørende ustilig dans. Plutselig bruk av overtoning er med på å understreke denne hudløse inderligheten og gjør den nesten kul. Imens sitter feierkollegaen i publikum med familien sin, tydelig berørt. Det er som om arbeidslederen tillater seg noe nesten uhørt når han beveger seg til musikken med innlevelse og legger hånden ømt mot sin egen hals.
Haugeruds svevende, søkende filmspråk er blitt kritisert for å være retningsløst, men dette behøver ikke være en svakhet. Tvert imot; Sex motsetter seg enhver form for absolutt avklarthet, og handler dypest sett om behovet for bare å være. Det er blitt en film å sette pris på, ikke for hvor den lander, men for hva den setter i gang underveis.
