Det er så godt som umulig å skille teaterstykket Ways of Seeing fra mediastormen som fulgte premieren høsten 2018. Ikke bare fordi reaksjonene var så voldsomme, der sittende statsråder og deres familiemedlemmer motarbeidet scenekunstnerne gjennom både offisielle og uoffisielle kanaler, men fordi de på mange måter grep inn i og langt på vei bekreftet stykkets hovedanliggende: Det finnes nettverk på ytre høyre fløy med stor evne – og vilje – til å mobilisere.
Ways of Seeing var eksperimentelt og dokumentarisk teater med en tydelig politisk agenda. Ifølge stykkets hyppig siterte programtekst ønsket regissør Pia Maria Roll og kunstnerne Hanan Benammar og Sara Baban å undersøke «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». Det handlet om overvåking, høyreekstremisme og skjevheter i politisk makt og innflytelse.
Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing oppsummerer debatten som fulgte i kjølvannet av stykket, og er i tillegg et lappeteppe av bilder, dikt, politiske essays og spinnville medieoppslag. Scenemanuset er publisert i sin helhet bakerst i boken, og det er tydelig at Roll, Baban og Benammar, som er bokens redaktører, med dette ønsker å sette skapet på plass og få debatten tilbake på rett kjøl.
Ytre høyre-safari
Ways of Seeing hadde premiere 21. november 2018 på Black Box teater i Oslo. Stykkets mest omtalte grep besto i å vise stillbilder av husfasader og iscenesette en slags ytre høyre-safari, der Baban og Benammar liksom spionerte på ulike samfunnstopper og innvandringsfiendtlige politikere og skribenter. «The first house belongs to Tor Mikkel Wara», forklarte Benammar monotont, mens et stort, hvitt hus med blått takmøne ruvet i bakgrunnen, delvis skjult av busker og trær. Wara var «the ‹Justice and emergency minister› Justis- og beredskapsminister – which also includes asylum and immigration issues, I don’t know why».
De neste husene skulle tilhøre Fremskrittspartipolitiker Christian Tybring-Gjedde og Document.no-skribent Kent Andersen. Scenekunstnerne prøvde å finne huset til Human Rights Service-grunnlegger Hege Storhaug, men hun lever på hemmelig adresse. Flere av Frps rikeste donorer ble også avlagt en visitt, før kunstnerne til slutt rettet blikket mot det rødmalte huset til tidligere Arbeiderparti-statsminister og nåværende NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg, som «offentlig forsvarer Tyrkias bombing av Rojava».
Innimellom fortalte Benammar om sin døde far Halim, som kjempet i den algeriske frigjøringskrigen, mens Baban doserte om Rojava, den kurdisk-dominerte syriske regionen som har bygget opp et feministisk og egalitært samfunn i ruinene etter IS’ ødeleggelser. Her og der samtalte hun også om overvåkning og rettssikkerhet med høyesterettsdommer Ketil Lund, som jevnlig kom traskende med hendene dypt nede i vestelommene. På et tidspunkt spurte Baban om de gjorde noe ulovlig da de filmet samfunnstoppenes hus, noe Lund avkreftet.
Kraftig til motmæle
Stykket mottok blandede til gode kritikker; Aftenpostens Per Christian Selmer-Anderssen kalte forestillingen «visuelt vakker», men hevdet også at det var noe litt «Rote Armee Fraktion» over det å «snikfilme» samfunnstoppenes hus, formuleringer han har fått angre på siden. For det tok ikke lang tid før flere av huseierne tok kraftig til motmæle.
Samboeren til Hege Storhaug, Rita Karlsen, også hun journalist i Human Rights Service, hamret ut et intervju med Ingvil Smines Tybring-Gjedde, som på det tidspunktet var statssekretær i Olje- og energidepartementet. Tybring-Gjedde kalte filmingen farlig: «Vi har ikke adressen vår offentlig ute noe sted på grunn av tidligere trusler.» Hennes mann Christian Tybring-Gjedde gikk ut på Facebook og kalte forestillingen «hatefullt teater».
Black Box Teater lever av offentlig støtte. Uten denne støtten ville teateret vært økonomisk konkurs. Moralsk konkurs er de allerede.
Tor Mikkel Wara
Ikke lenge etterpå skrev Laila Anita Bertheussen, samboeren til justisminister Tor Mikkel Wara, en følelsesladet kronikk i VG under overskriften «De kaller det kunst, jeg kaller det en grov invasjon av mitt privatliv». Hun anmeldte Roll, Benammar og Baban til politiet, og forsøkte å saksøke Black Box teater.
I månedene som fulgte ble justisministerens bil og bolig utsatt for gjentatte tilfeller av ildspåsettelse og hærverk, og både Wara og ekteparet Tybring-Gjedde mottok trusselbrev. Justisministerens husvegg ble tagget ned med dårlig norsk («RASISIT»), og søkelyset ble umiddelbart rettet mot Roll, Benammar og Baban; de ble siktet, avhørt og fikk hjemmene sine ransaket. 13. mars 2019 gikk daværende statsminister Erna Solberg ut og kritiserte kunstnerne bak Ways of Seeing, og særlig Rolls uttalelser om at truslene mot Wara muligens var iscenesatt.
Dagen etter ble justisministerens egen samboer siktet for alle forholdene. I dommen hun fikk i Oslo tingrett vinteren 2021 stod det at motivet «var å ramme Ways of Seeing».
Kampen om definisjonsmakten
Lenge var det teaterstykkets argeste kritikere som satt med definisjonsmakten, og man kan godt forstå at redaktørene ønsket å skrive bok «for å finne veien tilbake», slik det står i forordet. Det blir tydelig, som tidligere aviskommentator Hege Ulstein skriver i bokens første bidrag «Teaterstykket som aldri tar slutt», at det var «nettopp de nettverkene [Ways of Seeing] hadde ønsket å avsløre, som nå mobiliserte».
Fremstillingen av kronologien i mediedebatten og den påfølgende politisaken utgjør bokens mest interessante partier. Her ser man tydelig hvordan utfallene mot teateret fra første stund forsøkte å gripe politisk inn mot stykket, og at de kom fra en kant som gjerne forteller den hårsåre delen av venstresiden at de ikke kan forby alt de ikke liker.
Når det gjaldt Ways of Seeing, derimot, nølte ikke utkanthøyre med å gripe etter de største ordene og den bredeste penselen. Flere av disse utfallene er gjengitt i Jeg skulle si storm, blant dem en artikkel Rita Karlsen skrev på rights.no 3. desember 2018: «Det jeg sitter igjen med etter å ha vært gjennom forestillingen er opplevelsen av å være vitne til at noen ønsker å bryte ned vår sivilisasjon, ja, erstatte den med et slags barbari.»
I Laila Bertheussens famøse chattegruppe, hyppig sitert i Jeg skulle si storm, ble mulige måter å få stanset forestillingen på diskutert. Ingvil Smines Tybring-Gjedde, som noen måneder senere ble minister for samfunnssikkerhet, raljerte over scenekunstnernes frekkhet: «Håper Tor Mikkel går [sic] statsadvokaten til å vurdere alle juridiske aspekt ved dette!!!!! Vi fikk innført en ny paragraf 266a for slikt som dette!» Fremskrittspartiets stortingsgruppe ble etter hvert dratt inn i saken; mobiliseringen mot teateret var ikke lenger bare personlig, den var også blitt politisk.
Motstand mot kritikk
Her var to sterke krefter i spill: På den ene siden sto kunstnere med en kompromissløs samfunnsanalyse, en vilje til å ta i bruk grenseoverskridende virkemidler og et krav om at det de presenterte måtte bli tolket på deres premisser. I Ytringsfrihetskommisjonens NOU fra 2022 peker kommisjonen på at uenighetskulturen innad i det norske kunstmiljøet er svak, og denne motstanden mot kritikk fra utenforstående kan absolutt skimtes i Jeg skulle si storm.
På den andre siden hadde man politiske aktører som ønsket å forkaste prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk og kunst, på bakgrunn av sine egne sårede følelser. Resultatet var at de tre kvinnene bak Ways of Seeing ble hetset, mistenkeliggjort og utsatt for kriminelle handlinger. Teaterstykket deres ble forsøkt kansellert. De fikk aldri noen reell unnskyldning fra hverken presse eller politikere – Erna Solberg har fortsatt til gode å beklage sitt utfall mot scenekunstnerne.
Å styre historieskrivningen
Da er det kanskje ikke så rart at Jeg skulle si storm er blitt en såpass selvrettferdig utgivelse, der kunstnerne ikke bare ønsker å styre historieskrivningen om stykket, men leserens forståelse av stykket i seg selv. Bidragsyterne er overstrømmende i sin omtale av Ways of Seeings poetiske kvaliteter og visuelle stil, mens meningsmotstandere utelukkende blir inkludert i kraft av å ha tatt skammelig feil.
Siden de alle skriver om den samme saken, resulterer det i at det samme sies om og om igjen. De ulike bidragene – særlig de mer teoretisk og teatervitenskapelig orienterte – er tidvis preget av den samme upresise billedbruken som svekket moderverket Ways of Seeing («vi trengte en bok for å få kompleksitet tilbake på menyen», står det i forordet). Dette forsøksvist poetiske språket tilslører mer enn det avdekker.
Flere ganger går tekstene dessuten i rette med legitim kritikk av stykkets sceniske kvaliteter. Bidragsyterne er i tillegg svært kritiske til Per Christian Selmer-Anderssens skjebnesvangre Rote Armee-sammenlikning i Aftenposten. Selv synes jeg det var greit at noen kritiserte husfilmingen uten samtidig å ha en politisk agenda. I sin NOU slo Ytringsfrihetskommisjonens fast at kunstkritikken, som kunsten selv, skal kunne være «både udannet og usaklig».
Gale premisser
Men det var ikke den skarpe kritikken av Ways of Seeing som virket urimelig, heller det at den i stor grad bygget på gale premisser, og endte opp med å bli brukt som argument for å frata kunstnerne deres livsgrunnlag. Så polarisert som debatten etter hvert ble, var det utvilsomt et sunnhetstegn at en uavhengig kritiker stilte spørsmål ved Ways of Seeings virkemidler uten samtidig å skrike opp om at Black Box burde miste statsstøtten.
Penger øremerket den frie kunsten ble her brukt som et argument for å gjøre kunsten mindre fri.
For det var det flere som gjorde; Wara, Bertheussen, Karlsen og ekteparet Tybring-Gjedde brukte implisitt statsstøtten som argument for at teateret ikke burde få holde på slik det gjorde: «Black Box Teater lever av offentlig støtte. Uten denne støtten ville teateret vært økonomisk konkurs. Moralsk konkurs er de allerede,» skrev Wara i en kronikk i desember 2018. At Roll, Benammar og Baban opererte i det frie scenekunstfeltet og ikke var fast ansatt ved Black Box, hadde visst gått justisministeren hus forbi.
Fremskrittspartiets bystyregruppe i Oslo foreslo senere at Black Box skulle fjernes fra kommunens budsjett. Moralen lot til å være at det å ha tilgang på statlige midler burde få kunstnere til å holde seg på matta. Penger øremerket den frie kunsten ble her brukt som et argument for å gjøre kunsten mindre fri.
Eksplosjon i interessen
Selv om klagestormen mot Ways of Seeing førte til at interessen rundt stykket eksploderte, hadde svært få sett oppsetningen da saken tok fyr senhøsten 2018. Dette gjorde at ideen om den antatte «snikfilmingen» fikk stå nærmest uimotsagt. I det personlige essayet «Frømel» siterer Pia Maria Roll fra e-poster hun sendte til landets avisredaksjoner om nettopp denne feilslutningen: «Omtrent siden dag én har store deler av offentligheten valgt å diskutere saken på de premisser som den ytterste høyresiden i norsk politikk har definert som angrepsvinkel i forhold til prosjektet,» skrev hun til NRK etter at mediehuset «i dagevis hadde krevd at vi skulle publisere videoopptaket av scenen hvor vi omtaler Wara».
Selv i politiets henleggelsesbrev til Sara Baban, der de informerer om at hennes anmeldelser av innlegg skrevet av Christian Tybring Gjedde og Human Rights Service ikke har ført frem, blir forestillingens påståtte innhold brukt for å legitimere utfallene mot teateret:
Innlegget til Tybring-Gjedde må også sees i sammenheng med sakens foranledning, som synes å være forestillingen på Blackbox Teater. Det samme gjelder Laila Anita Bertheussen sin filming. Etter politiets syn må dette anmeldte forholdet sees i sammenheng med det teateret selv fremstiller og at hun har fått sitt hjem filmet.
I brevet, som er trykket i Jeg skulle si storm, opplyser Oslo politidistrikt Baban om at når det gjelder kommentarene Tybring-Gjeddes innlegg avstedkom, «kan det muligens foreligge straffbare utsagn», men at «sannsynligheten for å kunne få etablert straffeansvar er liten».
Alle hadde en mening om disse husene ingen hadde sett. Det er nok derfor Roll, Benammar og Baban har gjort noe deilig ballete i Jeg skulle si storm – her er stillbildene av alle husfasadene publisert i sin helhet, over nesten femti boksider, så alle som vil kan se hva det egentlig handlet om. Boken inneholder også bilder av de tre kvinnene som rigger kamerautstyr og filmer husfasader midt på lyse dagen. Her er det ingen som sniker, ingen som lusker, ingen som ligger i buskene og venter.
Pia Maria Roll, Hanan Benammar, Sara Baban (red.): Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing. Forlaget Oktober, 2022
