For et par måneder siden var jeg tilbake i Calle Consulado – «Konsulatgaten» – i Centro Habana-bydelen i Cubas hovedstad. Her ble interessen min for Cuba og Latin-Amerika for alvor vekket for 25 år siden, høsten 1998, da jeg nærmest tilfeldig slo følge med en kamerat som skulle på loffen. I denne gaten leide vi husvære (ulovlig) vis-à-vis det tredjerangs Hotel Lido, der eldre europeiske menn pleide å plukke opp unge cubanske prostituerte, såkalte jineteras. Nå i desember kunne jeg konstatere at hotellet fremdeles ligger der, og at dets arkitektoniske pregløshet fortsatt kontrasteres av den nedlagte Majestic-kinoen noen meter bortenfor. Kinoen er dekorert av utskårede masker og nyklassisistiske søyler, men det majestetiske utseendet er falmet, vinduene er knust, og huset fremstår i dag som et perfekt eksemplar av det motivet som først og fremst kjennetegnet 1990-tallets cubanske litteratur: ruinen – det smertefulle minnet om en stolt fortid som er ugjenkallelig tapt.
1990-tallet er blitt kjent som «spesialperioden i fredstid» i den cubanske krøniken, en tid hvor man led under konsekvensene av at handelssamarbeidet med den europeiske østblokken brøt sammen etter Berlinmurens fall. Nøden var stor; man hadde ikke annet valg enn å gjenåpne landet for turisme og hard valuta, og jineterismo («rytteri») vokste frem som et nytt og flertydig fenomen: Det spente fra lyssky forretninger og renskåret prostitusjon på den ene siden, til en ledig omgang hvor man – ofte til utlendingenes forvirring – ikke søkte annet enn selskap og dermed tilgang til barer og utesteder som på denne tiden var forbeholdt utlendinger. Det var den gangen «alt var akseptabelt for å overleve», slik Ernesto formulerer det i Cronica – Sanne fortellinger fra Latin-Amerika, der redaktørene Leila Guerriero og Bente Teigen Gundersen har samlet 12 reportasjer fra 13 latinamerikanske land. Under tittelen «Jegeren Ernesto» bringer den cubanske journalisten Abraham Jiménez Enoa oss på innsiden av jineterismoens logikk; han levendegjør strategiene som har gjort Ernesto i stand til å bygge opp og håndtere et omfattende kunderegister av tilbakevendende utenlandske damer. Slik knyttes det an til en viktig tendens i den post-sovjetiske cubanske litteraturen, for nå skulle det marginale, skitne og forbudte løftes frem, samtidig som cubanske karakterer assosierte turisten med en mulig vei ut av Cuba – det synkende skipet. Innledningsvis lar Jiménez Enoa oss følge Ernestos resonnement idet han må lyge for den italienske kvinnen han nettopp har ligget med, slik at han kan ta imot den franske kvinnen på flyplassen. Deretter zoomes det ut fra det som kunne ha vært innledningen på en roman eller en novelle; journalist-jegetovertar, toneleiet endres og gjennom den nyvunne distansen stilles Ernestos macho-erotiske fortelling i et nytt, ironisk lys.
Sakprosaens nebbdyr
Crónica-sjangeren er etymologisk forbundet med Kronos, tidens greske guddom, og i tråd med dette kjennetegnes den av å være «et alltid mislykket forsøk på å gripe tiden man lever i», ifølge den innflytelsesrike argentinske journalisten Martín Caparrós, som i sin tid var blant dem som inspirerte redaktør Gundersen til å fordype seg i denne formen for journalistikk, ifølge bokens forord. Noe vil alltid unnslippe, slik tilfellet også var med de første kronikørene på dette kontinentet, spanske conquistadorer og andre europeere som skrev hjem om sine opplevelser i Amerika på 1500-tallet. Forsøket på å beskrive det ukjente – det heterogene – og ønsket om å formidle den vidunderlige nye verdens annerledeshet gjorde det nødvendig å tøye det retoriske repertoaret. I disse reisebeskrivelsene – Crónicas de Indias – ligger grunnlaget for den moderne crónica-tradisjonen, og her finner vi samtidig kimen til den fantastiske tradisjonen som skulle definere boom-fenomenet i latinamerikansk romankunst på 1960-tallet, selv om fortellernes blikkpunkt er ulike: For den europeiske kronikøren handlet det om å beskrive den eksotiske andre, mens det for boom-forfattere som Alejo Carpentier, Carlos Fuentes og Gabriel García Márquez var snakk om å gjøre den latinamerikanske andre til et eget subjekt.
I likhet med la crónica er også ruinene monumenter over tiden. De viser til en tragedie uten forfatter, mente den spanske filosofen María Zambrano (1904–1991) – med mindre det er tiden selv som har signert den. Zambrano flyktet fra Spania etter at Franco gikk seirende ut av borgerkrigen i 1939, og hun slo seg ned i Havanna, hvor hun ble omfavnet av den toneangivende kretsen rundt tidsskriftet Orígenes på 1940-tallet. Her publiserte hun også «Delirio de Antígona», Antigones delir, i 1948, et essay hvor vi finner kimen til La tumba de Antígone, Antigones grav (1967). Som i Sofokles’ original bryter Zambranos Antigone Kreons forbud og bystatens lov ved å gravlegge sin døde bror, og i hennes versjon seirer til slutt den standhaftige troskapen til «kjærlighetens lov»: Gjennom et nytestamentlig omskifte skisseres en ny og håpefull helhet for Zambrano, som trekker allegoriske linjer fra Kreon til Franco, fra Theben til visjonen om et gjenforent Spania. Antigone er den tragiske heltinnen som kompromissløst avdekker maktens overgrep, og slik lar hun oss skimte el alba de la conciencia, bevissthetens soloppgang, der en ny forsoning er mulig.
I Antigones eksempel ligger la crónicas ideal. Kampen for rettferdighet krever at man standhaftig løfter frem marginaliserte perspektiver, mennesker og sannheter som ikke har den umiddelbare nyhetens interesse – eller som det er i maktens interesse ikke å slippe til. Derfor er den politiske dimensjonen også den mest interessante siden ved sjangeren, skriver Caparrós i det korte essayet «Contra los cronistas» («Mot kronikørene»), trykket i flere spanskspråklige medier i 2008: Den øver motstand – resistencia – mot det bestående maktapparatet. Stilt overfor maktkritikkens metodiske utfordringer, siterer Etiqueta Negra-redaktør Julio Villanueva Chang i et bidrag til tidsskriftet Letras libres i desember 2005, «El que enciende la luz» («Den som skrur på lyset»), slagordet til den Cuba-fødte italienske journalisten og forfatteren Italo Calvino: Festina lente, «skynd deg langsomt», for bare gjennom grundig og møysommelig arbeid kan du finne det du ikke lette etter, altså nye veier som gir et skråblikk på vedtatte sannheter. Å skape rom for skråblikket innebærer å bryte med konvensjonelle former for journalistikk, siden disse er bundet av idealet om objektivitet. I sin omtale av «den poetiske fornuften» påpeker Zambrano at det er de skjønnlitterære figurenes ruined speech som har tilgang til samfunnets heterogene elementer, den overskytende resten – tiden som unndrar seg.
Juan Villoro, en av cronicaens fremste representanter, har i denne sammenhengen omtalt la crónica som el ornitorrinco de la prosa, «sakprosaens nebbdyr», med henvisning til dyrets hybride form: litt pattedyr, litt krypdyr, litt fugl. Et kjennetegn er altså at la crónica tar opp i seg trekk fra andre sjangre, blant andre romanen og novellen, som den så knytter sammen med langformjournalistikkens repertoar for å løfte frem sider av virkeligheten som vi normalt ikke er i stand til å se. Leila Guerrieros egen reportasje «El rastro en los huesos», som redaktør Gundersen oversatte for Magasinet Plot 25/2015 under tittelen «Spor i knoklar», er et godt eksempel. Reportasjen følger en gruppe rettsantropologer som har gravd frem levninger etter de mange tusen som ble drept og lagt i massegraver av det argentinske militærdiktaturet på 1970-tallet. Allerede tittelen har en skjønnlitterær klangbunn, for rettsantropologene må rekonstruere historier, danne seg bilder, identifisere personer på bakgrunn av knoklenes spor – voldens innskrift. Møtet med den nakne materialiteten gir ofte overraskende slutninger:
«Jeg fikk ingenting. Jeg ga alt. Jeg ville gi, og fant ingen som ville ta imot.»
Skjenebein og lårbein, ryggvirvlar og hovudskallar, bekkenbein, kjevar, tenner, knuste ribbein. Klokka er fire, og det er ein torsdag ettermiddag i november. Patricia Bernardi står i døropninga. Ho har store auge, kort hår. Ho tek eit glatt lårbein og legg det i fanget.
– Kvinneknoklar er elegante.
Og det er sant: Kvinneknoklar er elegante.
Crónica-sjangeren er en «skjønnlitterær rekonstruksjon av hendelser og figurer, en sjanger hvor forpliktelsen overfor formen settes høyere enn jaget etter siste nytt», skriver Carlos Monsiváis – som også har vært avgjørende for forståelsen av la crónica i det 21. århundret – i innledningen til en meksikansk antologi. Ikke alle tekstene som Guerriero og Gundersen har ført sammen i Cronica har like åpenbare skjønnlitterære trekk, men samtlige er fortalt av et tydelig situert jeg som insisterer på å utforske sannheten fra et subjektivt perspektiv – alltid på bakgrunn av grundig research. Den geografiske spredningen har vært et sentralt kriterium for utvalget: Vi får innsikt i volden i El Salvador, og hvordan den lar seg forklare ved at gjengmedlemmer fra regionen ble deportert fra USA til et El Salvador i oppløsning etter langvarig borgerkrig; vi får høre om fremveksten av den luksuriøse byen Punta del Este i Uruguay, der rike argentinere etablerer strandparadiser etter modell fra den franske overklassen; og vi får høre om hvordan kunsten bygger broer mellom Haiti og Den dominikanske republikk, regionens Kain og Abel, som i evig konflikt deler øyen Hispaniola mellom seg. Vi blir kjent med «selvmordsepidemier» blant urfolk i Brasil, med hvordan bolivianske lokalsamfunn tar loven i egne hender gjennom lynsjing – uten at myndighetene har stort å stille opp med; og om den eksplosive fremveksten av evangeliske trossamfunn i Colombia og ellers i Latin-Amerika. Og vi får høre om Venezuelas historie fra 1990-tallet til i dag, om jineterismo på Cuba og om latinamerikaneres eggdonasjon til ufruktbare nordeuropeere – sistnevnte skrevet av peruanske Gabriela Wiener, som nylig besøkte LitFestBergen. I tillegg har redaktørene tatt med crónica-portretter av tre fascinerende personligheter som hver på sin måte har satt sitt merke på den latinamerikanske samtiden: meksikanske Juan Villoro, chilenske Violeta Parra og argentinske Hebe de Bonafini.
La crónica pleier å handle om «uvanlige, uventede, marginale eller avvikende hendelser, personer eller grupper», skriver Darío Jaramillo Agudelo i innledningen til Antología de crónica latinoamericana actual («Antologi av nyere latinamerikanske crónicas», 2012). I utvalget til Guerriero og Gundersen representerer «Gutten og beistet» sjangerens marginalia på eksemplarisk vis. Journalisten Oscar Martínez’ dialog med drapsmannen el Niño har vart over flere år, og slik bringer han oss på innsiden av El Salvadors voldsspiral. El Niño har vært et sentralt medlem i Mara Salvatrucha, «den farligste gjengen i Amerika», men da han på et tidspunkt ble tatt av politiet, valgte han å tyste på andre sentrale gjengmedlemmer, for slik å få redusert straff. Nå bevoktes han i et lite hus i nærheten av politistasjonen frem til han skal vitne mot sine tidligere compañeros. Med andre ord: Han er en levende død, for en forræder overlever ikke, noe han vet bedre enn de fleste, siden han selv har tatt flere av dem av dage på brutalt vis. Etter at han har vitnet, kommer dessuten ikke politiet lenger til å beskytte ham, og han vet at det bare er et tidsspørsmål før han «kommer til å lukte furu», slik drapstruslene lyder, med referanse til treslaget som de billigste begravelsesbyråene bruker til kistene sine. Allerede i rammen til denne reportasjen finnes dermed en spenning og en tragisk undertone som bringer tankene hen mot den berømte åpningssetningen til Crónica de una muerta anunciada (1981), «Beretningen om et varslet mord», García Márquez’ roman som nettopp mimer crónica-sjangerens oppbygning: «Dagen de skulle drepe ham, sto Santiago Nasar opp klokken 5.30 om morgenen …»
Mot denne bakgrunnen blir journalisten Martínez en av ytterst få personer El Niño kan stole på, og som han nå betror seg til. Det lille huset fortoner seg som et venteværelse for den dødsdømte, og her bor han med sin unge kone og deres felles barn, en to år gammel jente som ikke kjenner lyset, for i huset er det alltid mørkt. Faren har skåret ut en trehest med macheten sin, og han har fanget en due som hun kan ha som kjæledyr på jordgulvet. Snart skal han imidlertid innhentes av la bestia, beistet, som gjengmedlemmene omtaler som «et dyr man rir på, temmer eller dominerer. Noen ganger også som et dyr som dukker opp og drar deg med seg, brått og voldelig. Et dyr som røsker deg opp fra der du måtte befinne deg. La Bestia, kaller de det, Beistet. […] Det er som om det alltid er til stede og bare venter på å bli ridd eller på å røske dem opp fra bakken». Slik blir Beistet en figur for et marginalisert skjebnefellesskap tuftet på en vold som Martínez utforsker gjennom egne og andres vitnesbyrd. El Niño er ikke lenger i stand til å ri eller dominere beistet; utestengelsen fra alle fellesskap har redusert ham til nakent liv, men han kommer likevel ikke til å lukte furu når han snart skal begraves! De som er ute etter ham er noen jævla idioter som ikke vet at «kistene i El Salvador lages av conacaste- eller mangotrær».
Smertens tomrom
Reportasjen om el Niño blir en beretning om et varslet mord, og den tragiske grunntonen gir innblikk i et land hvor la Bestia er den underliggende tingen som de lovløse må forholde seg til. I motsatt ende av Cronica-skalaen finner vi portrettene av Violeta Parra og Hebe de Bonafini, som vi med den nevnte Jaramillo Agudelo kan kalle høyst uvanligepersoner som hver på sin måte har havnet i kulturbegivenhetenes sentrum, og som begge ris av indre konflikter som gjør dem til ytterst sammensatte figurer – også politisk. For begge representerte Castros revolusjon fra 1959 et håp og en mulig utvei fra den strukturelle volden som i så lang tid hadde gjort det vanskelig å se for seg et annet Latin-Amerika. Havanna var nemlig unntaket som bekreftet regelen; et rom som var åpnet for en ny innskrift. Her skulle jordens bundne treller endelig bli hørt, og da den cubanske antropologen Miguel Barnet intervjuet den 103 år gamle Esteban Montejo var det for å unndra seg den offisielle nasjonsfortellingen ved å la ham beskrive sin opplevelse av tilværelsen som slave på sukkerplantasjene, om tiden på rømmen i fjellene, om kampen som soldat og revolusjonær i frigjøringskrigen mot Spania (1895–1898). Barnets Biografía de un cimarrón («Biografien til en rømt slave», 1967) ga støtet til den latinamerikanske vitnesbyrdromanen, der det handler – som i la crónica – om å gi ordet til tidsvitner fra maktens randsoner.
I begravelsen til Olof Palme i mars 1986 sang Arja Saijonmaa «Jag vill tacka livet», en svensk oversettelse av «Gracias a la vida», Violeta Parras berømte sang fra tyve år tidligere. Palme hadde støttet progressive bevegelser i Latin-Amerika, hyllet den cubanske revolusjonen og fordømt Chiles diktator Augusto Pinochet, så det musikalske innslaget virket rimelig. Selv tok den erklærte kommunisten Parra livet sitt i 1967, året etter at hun hadde skrevet «Gracias a la vida», og i lys av selvmordet er det flere som har påpekt hvordan sangen bærer i seg en bitter ironi – en «takknemlighet» overfor dette livet som liksom «har gitt meg så mye». Rett før hun døde skrev hun: «Jeg fikk ingenting. Jeg ga alt. Jeg ville gi, og fant ingen som ville ta imot.» Datteren «Carmen Luisa vil våkne til tomrommet etter moren», fortsatte hun, før bitterheten løftes til politisk nivå: «President Frei er en bedrager. Fidel er en romantiker. Lenin tok feil.» Og, minner hun om, før hun skyter seg i hodet, «vi må ikke glemme / at tiden ikke lar seg fange av månelyset, ei heller av urinen til / damer som kan kunsten å urinere». Kronos unnslipper alltid.
«Aldri aksepter det som kommer i form av ærekrenkende pålegg, bare det som kommer i form av velbegrunnede råd.»
Det var broren – den store (anti-)poeten Nicanor Parra (1914–2018) – som hadde bedt henne «dra ut på landet og høre hvordan bøndene synger». Hun tok med seg båndopptaker, lærte gamle sanger, noterte ned folkelige uttrykk og talemåter, og slik dannet hun grunnlaget for både sitt eget verk og for den chilenske «nueva canción», den nye sangen, en type folkevise som hennes barn Isabel og Ángel skulle utforske videre etter hennes død. Sammen med Víctor Jara deltok de på den legendariske «I Encuentro Internacional de la Canción Protesta» – Protestsangens første internasjonale møte – i Havanna et halvt år etter morens død; og med støtte fra den cubanske revolusjonen ble «nueva canción»-bevegelsen sentral i den latinamerikanske protestbevegelsen som kjempet mot militærdiktaturene på 1970-tallet – «de mørke årene». Det «glemte» folkelige arkivet som Violeta hadde utforsket ble nå en kime til et nytt kontinentalt fellesskap som blant annet kommer til uttrykk i «Canción con todos» (Sang med alle), nueva canción-bevegelsens hymne, hvor allsangen slår fast at «når jeg går, kjenner jeg hele Amerikas hud i min», før det hele ender i et krystallklart krav: «Frigjør ditt håp med et skrik.»
Det destruktive i Violetas liv er til stede allerede i tittelen til Sabine Drysdales bidrag til Cronica-antologien – «Den voldsomme Violeta» – selv om originaltittelen gir et mer presist bilde: «Violeta Parra: la violenta Parra». Ordspillet peker hen mot en type violencia, en «vold» og en smerte som Drysdale forsøker å finne roten til, blant annet i politiske reformer som hadde gjort faren arbeidsledig og alkoholisert – med katastrofale konsekvenser for familien. Og Drysdale får frem hvordan mesterverket Últimas composiciones («Siste komposisjoner», 1966) – en albumtittel som klinger posthumt, men som er Violetas egen – springer ut av denne smerten. Da Violeta skjøt seg i la Carpa de la Reina, det gamle sirkusteltet hvor hun hadde drømt om å skape et folkloreuniversitet, hadde det allerede gått flere år siden broren Nicanor hadde skrevet «Forsvar for Violeta Parra», hvor han henvender seg direkte til sin søster: «Reis deg med kropp og sjel fra ditt gravkammer / og spreng steinene med stemmen din / Violeta Parra.» Det sirkulerer et opptak hvor Nicanor deklamerer disse linjene, mens Violeta legger toner til sin egen død og oppstandelse gjennom gitaren, og det er også dette diktet som åpner den argentinske sangeren Mercedes Sosas fantastiske hyllestalbum – Homenaje a Violeta Parra (1971). Slik Pinochet hadde lagt ned forbud mot å spille Parra, skulle Sosa selv bli bannlyst av det argentinske militærdiktaturet på 1970-tallet, og hun måtte flykte for ikke å havne i statistikken over «desaparecidos» – forsvunne argentinere fra den politiske venstresiden.
11. juli 2021 opplevde Cuba den største bølgen av protester siden revolusjonen i 1959.
I bidraget sitt til antologien tar Cintia Kemelmajer og Diego Fernández Romeral utgangspunkt i de 30 000 argentinerne som «forsvant» under Argentinas «skitne krig» og militærdiktatur fra 1976 til 1983, og de sentrerer reportasjen omkring en annen uvanlig skikkelse: «Hebe de Bonafini: overskridelsens mor.» I 1977 var Hebe de Bonafini en husmor som bodde i utkanten av byen La Plata, men dette året ble to av barna hennes borte. Desperat forsøkte hun å oppspore dem, og etter hvert skjønte hun at hun ikke var alene; hun begynte å gjenkjenne smerten i ansiktene til andre mødre som like fortvilet lette etter barna sine – ofre for militærdiktaturets systematiske plan for å utrydde argentinere fra den radikale venstresiden. Flere av mødrene avtalte etter hvert å møtes på Plaza de Mayo, maiplassen, foran regjeringsbygget, for å kreve å få general Videla i tale. Der fikk de ikke stå; de ble bedt om å komme seg vekk, og derfor begynte de å gå, skriver Kemelmajer og Fernández Romeral, «arm i arm, rundt pyramiden midt på Maiplassen, og slik ble den langsomme, stille marsjen et bilde en hel verden skulle komme til å kjenne».
Hebe de Bonafini var mødrenes ubestridte leder helt frem til sin død i november 2022, 93 år gammel. Hun ble et levende ikon, en venn av Fidel Castro, Hugo Chávez, Diego Maradona, Kirchner-ekteparet som besatt presidentembetet i Argentina fra 2003 til 2015 – og pave Frans. Kemelmajer og Fernández Romeral fascineres ikke bare av standhaftigheten til en utrettelig forkjemper for menneskerettigheter, men også av kompromissløsheten til en person som «døde» med barna sine, og som i denne «posthume» tilstanden ikke lenger hadde noe å tape. I motsetning til de fleste av mødrene, nektet hun å støtte president Raúl Alfonsín da han som første demokratisk valgte president etter militærdiktaturets slutt på 1980-tallet ville renske opp i «fortidens grusomheter». Han gikk ikke langt nok i å stille generalene til ansvar, mente Hebe, og når det gjaldt forslaget om å reise monumenter til ære for de forsvunne, ville hun egenhendig rive dem ned igjen, «murstein for murstein». Hun ble beskyldt for å være autoritær, og hennes steile holdning førte til at flere av mødrene brøt ut for å danne «Grunnleggerlinjen til Maiplassen», og slik ble bevegelsen splittet. «Tenkte du aldri at det kunne ble en forsoning mellom dere?», spør Kemelmajer og Fernández Romeral, og Hebe svarer: «For meg er ordet forsoning det laveste mennesket kommer. Hva er det du vil forsones med?»
«Hebe er som versene til Walt Whitman,» sier journalisten Ulises Gorini, som har skrevet bøker om bevegelsen hennes: «Do I contradict myself? Very well then I contradict myself, I am large, I contain multitudes.» En venninne av henne mener at hun legemliggjør Michel Foucaults begrep om frimodig tale, «altså å snakke om sannhet fra et ufordelaktig sted, og at den som gjør det, og forteller sannheten, endrer tingenes orden». Ut over på 2000-tallet ble Hebe stadig mer eksplisitt politisk idet hun omfavnet la marea rosa, den lyserøde bølgen som ble anført av Hugo Chávez, og som også den argentinske kirchnerismen var en del av. Da Hebe døde høsten 2022, ga ekspresident Cristina Fernández de Kirchner en siste hilsen til denne moren som så på Fidel Castro som farsfigur: «Kjære Hebe, Maiplassens Mor, globalt symbol på kampen for menneskerettigheter, Argentinas stolthet. Jeg vil ganske enkelt takke deg – og hasta siempre.» De siste ordene viser utvetydig til Che Guevara og den cubanske revolusjonens slagord: Man må fortsette kampen til seieren er sikret – alltid!
Tilbake til ruinene
«Med ruinen flytter historien seg i fysisk forstand inn på skueplassen,» skriver Walter Benjamin i Det tyske sørgespillets opprinnelse. «Men i denne skikkelsen formes ikke historien som det evige livets prosess, men snarere som det uimotståelige forfallets forløp.» «Havanna er et museum i ruiner,» skriver den cubanske forfatteren Antonio José Ponte, og få steder ser man dette like tydelig som i Centro Habana-bydelen og Calle Consulado – rett utenfor de gamle bymurene. Her vokste en ny handelsstand av afrocubanere, kinesere og andre marginaliserte grupper frem på 1800-tallet, før også det hvite borgerskapet etablerte seg ved overgangen til det nye århundret. I løpet av 1900-tallet vokste det så frem en ny «hageby» for overklassen på vestsiden av Centro Habana, i El Vedado («Det forbudte»), et navn som viser til at området tidligere hadde vært en sikkerhetspolitisk buffersone. For å unngå piratangrep fra denne kanten, var det lagt ned forbud mot å bosette seg i El Vedado, men nå etablerte den økonomiske og politiske makten seg nettopp her. Det forbudte territoriet var blitt Lovens bastion.
Noen kvartaler øst for Calle Consulado ligger det fattige San Isidro-nabolaget i Havannas gamleby, et nabolag som inntil nylig var mest kjent for å ha huset Alberto Yarini – «Kongen av San Isidro» – på begynnelsen av 1900-tallet, i en tid hvor dette havneområdet var Havannas red light district. Yarini var den sjenerøse halliken som ble folkehelt; fra lovens utside beskyttet han de utstøtte mot den korrupte overmakten, og da han ble skutt og drept av en rivaliserende bande i 1910, fulgte 10 000 havannesere den rikt dekorerte likvognen gjennom byen – på vei mot Columbus-kirkegården. I 2018 grunnla en gruppe kunstnere, journalister og akademikere «San Isidro-bevegelsen» her for på nytt å utfordre overmakten. Murveggene i flere av gatene er i dag dekket av kunstnernes malerier, i et forsøk på å åpne nye rom i et land hvor slike vegger i lang tid har vært forbeholdt politiske slagord, og i en tid hvor kunsten – og det offentlige ordskiftet for øvrig – er under skjerpet politisk press. Myndighetene ville blant annet innføre en ny lov om at alle utstillinger og enhver performance måtte søke om formell godkjenning fra det cubanske kulturministeriet for å kunne gjennomføres. San Isidro-bevegelsen ble stiftet i protest, og det var tette bånd mellom den og musikerne som i 2020 skapte et nytt og opprørsk slagord med sangen «Patria y vida», «Fedreland og liv», en forvrengning av Fidel Castros kjente slagord Patria o muerte, «fedreland eller død». 11. juli 2021 opplevde så Cuba den største bølgen av protester siden revolusjonen i 1959, protester som favnet vidt, men som hadde tydelige røtter i San Isidro-bevegelsen, og hvor «fedreland og liv» ble et mektig refreng.
«No hay más ruta que la nuestra,» sa meksikanske David Alfara Siqueiros, som er kjent for store revolusjonære veggmalerier, i tradisjonen etter Diego Rivera – «det finnes ingen andre veier enn vår.» Dette har også vært de cubanske myndighetenes holdning etter protestene, og for å svekke grunnlaget for nye opprør åpnet man en visumfri kanal til Nicaragua, der regimet har tette bånd til Cuba. Men det var ikke bare bråkmakerne som dro; de fleste av de nærmere 300 000 cubanerne som reiste til USA bare i 2022, fulgte denne ruten, via Mellom-Amerika og Mexico, hvor sør- og mellomamerikanere i mange år har klamret seg fast til toget som treffende nok blir kalt la bestia, beistet, eller også el tren de la muerte, «dødens tog», for å komme nordover. Også den desperate flukten er en side ved beistet, «dette dyret som røsker deg opp fra der du måtte befinne deg», og også denne siden har Oscar Martínez fra El Salvador skrevet om, i The Beast: Riding the Rails and Dodging Narcos on the Migrant Trail (2013).
Gjennom å utforske det utgrensede blir vi også var vår egen blindsone.
Cuba er i en ny, dyp og altomfattende krise, og i et slikt lys fremstår valget av Abraham Jiménez Enoas «Jegeren Ernesto» som litt for kjent og ufarlig for en «eksemplarisk» Cronica-antologi, dersom man søker å «gripe tiden». Kampen om ruinene er nemlig også en kamp om (for)tiden, om hvorvidt historien på byens skueplass skal kunne endres eller om den må henfalle til stagnasjon og forfallets lov. «I betraktningen av ruinen,» skriver María Zambrano, «værer vi noe som ikke er der, en vert som har dratt: Noen har nettopp reist idet vi kom inn, noe svever i luften.» Det som svever er for Zambrano ruinens allegoriske potensial; et håp om at en ny sosial enhet skal kunne dannes gjennom å bygge videre på de historiske fragmentene som ruinene er. Men for den katolske Zambrano viser fraværet også til en mer radikal annethet – et guddommelig pust eller en hellig aura. Både i sosial og religiøs forstand er overvinnelsen av splittelsen og gjenerobringen av enhet – forsoningen – dermed i sentrum av Zambranos interesse for ruinen.
På 1960- og 70-tallet hadde Havanna vært et samlingspunkt for latinamerikanske intellektuelle som kjempet for at en ny «sanselighetens politikk» (Rancière) skulle åpne for en ny verdensorden. Revolusjonen tegnet grensene opp på nytt; marginaliserte grupper ble inkludert i den nye helheten, men i dogmatismens navn havnet samtidig forfattere som Heberto Padilla, José Lezama Lima, Virgilio Piñera og Antón Arrufat på revolusjonens utside. Ostrakiseringen av Arrufat bunnet i omskrivingen hans av Aiskylos’ De syv mot Theben, der brødrenes kamp om statsmakten – og fratricidet som fulgte – ble knyttet allegorisk til kampen mellom ulike revolusjonære og ideologiske posisjoner på Cuba. På denne tiden var det fremdeles legitimt også å knytte revolusjonen til Antigones eksemplariske innstiftelse av en ny (revolusjonær) lov, et nytt fellesskap, som følgelig også legitimerte en viss sensur.
Dag for dag smuldrer nå det revolusjonære kollektivet hen, den revolusjonere fortellingen står ikke lenger til troende, og maktelitens kaldkrigsretorikk blir reprodusert i hypervirkelige offisielle medier som aldri har vært mer i utakt med landsfader José Martís (1851–1895) ord om cubanernes forhold til den fjerde statsmakt: «Aldri aksepter det som kommer i form av ærekrenkende pålegg, bare det som kommer i form av velbegrunnede råd.» Bare et steinkast unna veggmaleriene til San Isidro-bevegelsen, og rett ved restene av den gamle bymuren, ligger barndomshjemmet til Martí, Fidel Castros ideologiske ledestjerne. Martí revolusjonerte den latinamerikanske journalistikken og regnes som en av foregangsfigurene til den moderne crónica-sjangeren, særlig på grunn av sine Escenas norteamericanas, «Nordamerikanske scener», en serie artikler han skrev under sitt USA-eksil og som ble publisert over hele Latin-Amerika. Hvis det i dag skulle være mulig med en forsoning på Cuba, måtte det være gjennom Martís posisjon og eksempel – og gjennom en offentlighet som gjør det mulig å diskutere hvilke utfordringer landet faktisk står overfor. Jeg kommer til å tenke på noe den cubanske poeten Lina de Feria sa da jeg intervjuet henne for noen år siden: «I vårt land har vi en kodifisert Martí, en marxistisk Martí som vi lærer om på skolen og på TV. Det er vårt problem.»
Kravet om en reell dialog er sentralt i den cubanske forfatteren og journalisten Carlos Manuel Álvarez’ bok Los intrusos, «Inntrengerne», som handler om nettopp San Isidro-bevegelsen. I november 2022 ble den belønnet med Anagrama-prisen for beste latinamerikanske crónica, og i juryen satt Martín Caparrós, Juan Villoro og Leila Guerriero; sistnevnte fremhever at boken er «original og modig, med et mangfold av registre» og at den viser hvorfor Álvarez er «en av sin generasjons beste stemmer». San Isidro-bevegelsen har ført til irreversible endringer i den jevne cubaners forhold til regimet, ifølge Álvarez, som omtaler Inntrengerne som «et intimt kart over forholdet mitt til el castrismo, en doktrine som former deg og som gjør at du må drepe en del av deg selv for å unnslippe den». Selv-mutilering som fluktlinje – frihet gjennom ferden mot ruinene.«Noe av det vanskeligste som finnes, er å beskrive gaten vi bor i,» sier Juan Villoro i Cronica-portrettet av ham. Også derfor er denne boken viktig, for ikke bare gir den en erfaring av å være til stede der noe står på spill, der et veivalg er blitt gjort eller må gjøres; gjennom å utforske det utgrensede blir vi også var vår egen blindsone. Camino betyr vei, og Camino forlag har påtatt seg et viktig ansvar for å åpne nye passasjer til de latinamerikanske samtidsruinene – både skjønnlitterært og nå via denne hybride journalistiske sjangeren, la crónica, et besynderlig nebbdyr som i sine beste versjoner lar oss skue beistet, det utgrensede som må erfares dersom endring skal være mulig. Med denne antologien har redaktør Gundersen villet «bidra til å utfordre og berike forestillingene som preger framstillingen av dagens Latin-Amerika i Norge». ¡Ojalá!, som man sier på spansk med et assimilert lånord fra den arabiske verden: «in sha Allah», «hvis gud vil». Jeg spør med Gundersen: «Kunne denne type tekster ha blitt skrevet i Norge?» Har kanskje norske journalister noe å lære av disse måtene å gå bak de offisielle fortellingene på?
