Chantal Mouffes øyeblikk

REPORTASJE. Filosofen Chantal Mouffe var nylig i Berlin for å fortelle venstresiden at den ikke må frykte folkets lidenskaper. Den må bare sørge for at de kanaliseres i riktig retning.

[dropcap]«[/dropcap]Wir sind ein Volk!» Trykket lå på artikkelen ein: Vi er ett folk. Slagordet dukket opp blant øst-tyske demonstranter i 1989, for så gradvis å bli et felles rop om gjenforening. Kort tid i forveien hadde demonstrantene i øst aksjonert med nesten samme slagord: Wir sind das Volk, men med en annen betoning: Vi er folket. Ingen vet nøyaktig når den avgjørende endringen fant sted – den lille utskiftningen av en bestemt med en ubestemt artikkel, som med ett slag åpnet protesten fra DDR-borgernes frustrasjon mot regimet til en appell om at tyskerne ikke lenger skulle finne seg i å være delt i øst og vest.

Den 3. oktober 2018, på den tyske enhetsdagen, var den gjenforente nasjonens hovedstad åsted for et arrangement som fortalte folket at det ikke finnes, men at det må konstrueres.

Begivenheten kretset rundt den belgiske politiske teoretikeren Chantal Mouffe, som gjestet Berlin i anledning den tyske utgivelsen av hennes siste bok, For a Left Populism (2018). I samarbeid med Mouffes tyske forlag Suhrkamp og partiet Die Linke trommet tenketanken Rosa Luxemburg-Stiftung sammen til en panelsamtale i den smått legendariske punkerklubben SO36 i hjertet av Kreuzberg. På scenen fikk Mouffe selskap av Katja Kipping fra Die Linke. Hun er en god venn av Chantal Mouffe, men for tiden en mindre god venn av partifellen Sahra Wagenknecht, som har gitt venstrepopulisme et tysk ansikt med den nystartede bevegelsen #Aufstehen. Samme dag ble jeg gjort oppmerksom på en meningsmåling som viste at jeg som del av arrangementspublikummet faktisk befant meg blant folk flest: Die Linke er for tiden Berlins største parti.

Mouffe har vært et prominent navn på den intellektuelle venstresiden i flere tiår. I 1985 utga hun Hegemony and Socialist Strategy sammen med sin partner, den nå avdøde Ernesto Laclau. Senere utgivelser har forblitt tro mot det opprinnelige teoretiske prosjektet, og det er som om tiden er blitt mer og mer moden for å lytte til det Mouffe har å si. Greske Syriza og spanske Podemos har løftet henne fram som sin sentrale teoretiker. Tidlig på 2000-tallet spådde hun et nært forestående «populistisk øyeblikk», der det liberale demokratiets samling i sentrum ville etterlate så mange velgere i frustrasjon over manglende alternativer at det kom til å bane vei for ytterliggående bevegelser. Sosialdemokratiets tredje vei og en parlamentarisk ideologi om konsensus glattet over dypere motsetninger og resulterte i en postdemokratisk tilstand, hevdet Mouffe, der politiske valg sto fram som «cola eller pepsi», uten at reelle forskjeller og konflikter fikk mulighet til å komme til uttrykk. Til syvende og sist ville det liberale samfunn havne i en ny krise, der protestene blir så massive at de åpner hele det politiske feltet for mer radikale endringer. Det er denne situasjonen vi befinner oss i nå. Mouffe har sett det komme lenge. Det populistiske øyeblikk er også hennes øyeblikk.

Arrangementet i Berlin var ladet med en viss forventning om at Mouffe kunne fortelle venstresiden hvordan den svarer på en slik situasjon. Køen strakk seg rundt gatehjørnet allerede en time før dørene åpnet, og fra scenen måtte man beklage overfor de mange som hadde møtt opp uten å få plass på benkeradene. Publikum virket jevnt over ungt, men med en del godt voksne ansikter. Mouffe innledet med et innlegg som sammenfattet den aktuelle boka, en bok hun selv kaller en «intervensjon». Protestbevegelsene fra høyre er forståelige, men protestene har feil adresse, erklærte hun; de uttrykker en legitim frustrasjon over postdemokratiet, men ser ikke at fienden er nyliberalismen og ikke innvandrerne. Innlegget munnet etter hvert ut i et slags svar, det samme svaret som har fått mange til å kalle Mouffe en farlig tenker: Venstresiden må selv gå i populistisk retning.

Mouffes positive begrep om populisme rommer noen teoretiske nyanser hun så seg nødsaget til å presisere. Først og fremst handler populisme i hennes fremstilling om å trekke en grense, en skillelinje, som tydeliggjør konflikt. Politikk i Mouffes betydning finnes bare så lenge sosiale antagonismer ligger til grunn for dannelsen av kollektive identiteter. Den tradisjonelle venstresiden vil kanskje nikke og si «javisst, det kalles klassekamp». Men Mouffe insisterer på at Det tredje rikets beryktede rettsfilosof, Carl Schmitt, er en viktigere referanse enn Karl Marx, idet hun hevder at politikk simpelthen betyr: oss mot dem, venn eller fiende. Mot Marx innvender hun at klasse og klassekamp ikke fanger opp alle typer konflikter og undertrykkelse; med Marx understreker hun at skillet må trekkes gjennom en vertikal akse, mot mektige fiender. Befolkningens mangfold av krav og konflikter må bindes i hop i en «ekvivalenskjede» og transformeres til et samlende, symbolsk ladet krav som ikke kan innfris innenfor det rådende systemet; dermed bringes en konflikt til uttrykk, som i samme vending konstruerer et folk i opposisjon til et herskende regime. Konfliktens parter kaster seg ikke ut i en tilintetgjørelseskrig, men en opphisset kamp innenfor siviliserte rammer. Mouffe lanserer selv et forslag til en fiende for vår tid: oligarkiet, altså konsentrasjonen av rikdom og makt på få hender, som gjør alle våre ideer om likhet til skamme.

Å appellere til folket som fiende av eliten, å engasjere dets lidenskaper i politisk kamp, er altså ikke farlig i seg selv, hevder Mouffe. Men her er forbeholdene temmelig mange. Folket må aldri slutte å fortelle seg selv at det er konstruert, anti-essensialistisk og heterogent. Kort sagt: Det må aldri henfalle fra demos til etnos. Og her merker jeg det første problematiske punktet i Chantal Mouffes øyeblikk. Hun stiger fram som profeten som fikk rett, men har lite å tilby de som higer etter autentisitet og meningsfylde – de som i kollektive identiteter søker noe fast de kan klynge seg til, hevet over historiens flyt. Hva om høyrepopulisme er noe annet og mer enn forvirret protest med feil adresse?

Det er en annen side ved dette problemet. I den påfølgende panelsamtalen viste den seg så snart Katja Kipping prøvde å ta ordet ekvivalenskjede i sin munn: en kort nøling, et glimt av usikkerhet, og jeg kunne formelig høre anførselstegnene i måten begrepet ble uttalt på. Hos Kipping skyldtes det definitivt ingen anti-intellektualisme, bare en sunn refleks. Det finnes en god intellektuell tradisjon på venstresiden for å utvikle begreper som både kan uttrykke komplekse systemforhold og vekke gjenklang på erfaringsnivå: klasse, utbytting, kulturell kapital, prekariatet etc. Mye taler for at Mouffe ikke kommer til å skrive seg inn i denne tradisjonen. Mens høyresidens etnokrater fabler om en mytisk folkeorganisme som åpenbart er egnet til å få blodet til å bruse, måtte man ty til omfattende, systematisk hjernevask før dens poststrukturalistiske motpart – ekvivalenskjeden – kunne få lignende følelser til å velle fram.

Når Kipping reflekterer over hvordan teoriene kan omsettes i praksis, tegner hun opp en sympatisk visjon om «forbindende politikk» som på tvers av ulike situasjoner og konflikter skaper et inkluderende «vi» uten essens. Hun ser for seg en pragmatisk tilnærming der motstanderen utpekes i sak for sak, som så forbindes med hverandre i, kremt, ekvivalenskjeder. Selv om målet er at det nye «vi» skal innføre en ny orden (eller et hegemoni), er det ingenting av dette som beveger seg utenfor det pluralistiske demokratiets rammer. Den ad hoc-orienterte sensitiviteten overfor det åpne folkets mangfold later til å kreve en politisk finmotorikk som de færreste ville finne på å assosiere med populisme. De av oss som kom for å høre hvordan en venstrepopulisme kan se ut, møtte en teoretiker og en praktiker som virker forsvinnende lite populistiske.

Samtidig er det forståelig hvorfor Mouffe er blitt tenkeren som gir de nye initiativene på venstresiden teoretisk legitimitet og en intellektuell base. Hun har nok av synspunkter som fortoner seg som populistiske i dagens Europa, et Europa hun mener har gjort knefall for nyliberalismen. Hennes påstand om at kampen må starte på det nasjonale nivået, for så gradvis å etablere press for endringer på europeisk nivå, rimer godt med Jean-Luc Mélenchons La France Insoumise og muligens også Sahra Wagenknechts #Aufstehen.

For Mouffe handler denne strategiske prioriteringen om å gjenreise prinsippet om folkesuverenitet. For meg, som kommer fra det lille, rike annerledeslandet i Europas utkant, høres det ut som ganske kjente toner fra venstresiden. Prinsippet virker ikke så farlig som enkelte skal ha det til. Men jeg er redd Mouffe overvurderer folkets evne til å holde fast på forskjellen mellom demos og etnos. Tyske demonstranter i øst har igjen begynt å ty til slagordet «Wir sind das Volk», men konnotasjonene er ikke fullt så progressive som i 1989. Hva skjer hvis folket glemmer at det er konstruert?