Tankefrihet i tumultenes tid

Bannlysninger og offentlig utskamming: Sakte endrer atmosfæren seg. Nye moralske posisjoner erklærer normene for fri debatt akterutseilte

Cancel culture

Lederartikkel i Vagant 2-3/2020. Nummeret kan bestilles her.

En av de eldste og strengeste kirkelige straffeformene er ekskommunikasjon, fra det latinske excommunion, utenfor kommunion. Straffen gikk ut på at den som brøt kirkens regler, ble utestengt fra nattverdsfellesskapet og andre deler av det kirkelige liv. Med ekskommunikasjonen ble synderen forvist i åndelig eksil og forsamlingen renset for den bannlystes overtredelser.

Også i vår sekulariserte tid har bannlysningen en fellesskapsbyggende funksjon, ikke minst i den meningsdannende offentligheten. For å være på rett side av historien, må nåtidens allmenninger renskes for det uønskede. Aviser slutter å kontakte skribenter som sies å ha gått for langt. Arrangører avlyser i siste øyeblikk foredrag av debattanter som noen mener burde være personae non gratae. Forlag avslutter samarbeidet med forfattere de ikke ønsker å assosieres med. Skyves man ut av det gode selskap, er veien kort til offentlighetens ødemark. 

Fra såvel høyre som fra venstre lyder kravet om at det offentlige livet må skånes for meningsmotstandernes verdenssyn. Ut fra nye moralsk-politiske posisjoner erklæres de etablerte normene for fri debatt akterutseilte. Toleranse ofres for krav om ideologisk overensstemmelse. Den som tar til orde for å snu det andre kinnet til eller vil opprettholde skillet mellom synden og synderen, får høre at vedkommende har et abstrakt forhold til uretten, ulikt dem som kjenner den på kroppen. Kun de krenkede har rett til å ha en oppfatning om rettmessigheten i kravet om at motstanderen skal fratas ikke bare æren, men også talerstolen.

Med ett er det ikke lenger oppfatninger som skal tilbakevises, men de som ytrer dem som skal fjernes. 

Denne tilspissingen drives fremover av en form for stammetenkning, der hvert fellesskaps ikoner tillegges urimelig stor betydning. Nyhetsbildet sommeren 2020 var dominert av billedstormeres nedrivning av statuer, kunstverk og gateskilt. Identitetspolitikk er blitt til tegnpolitikk: Fjern gamle koloniherrestatuer, omdøp Møhlenpris og Mohrenstraße, cancel ham eller henne, skru av mikrofonen når noen ytrer et kontroversielt synspunkt!

I et åpent brev trykket i Harpers’ Magazine i juli, tok en rekke forfattere og intellektuelle til orde for et mer åpent ordskifte. De mente å se tendenser til at anerkjennelse av kompleksitet erstattes med moralsk skråsikkerhet og offentlig utskamming. Den indiske forfatteren Pankaj Mishra hevdet derimot at den globale – engelskspråklige – debatten faktisk er mer livlig og forskjelligartet i vår tid enn den var på 1990-tallet, da en liten håndfull vestlig utdannede forfattere førte diskusjoner på vegne av hele kontinenter. I sin faste Bloomberg-spalte kommenterte han brevet med å si at debatten slett ikke er mer begrenset i dag, men at «en kakofoni av nye stemmer bare gjør det vanskeligere for berømte og maktfulle mennesker å utbasunere alt mulig uten å bli avbrutt». Samfunnets demokratisering innebærer at elitene må tåle en type kritikk de tidligere var forskånet mot. Sosiale medier har lagt elfenbenstårnet i grus.

Like fullt er det hevet over tvil at politisk tribalisering har medført uforholdsmessige sosiale sanksjoner, både i USA og i Europa. På tysk kalles denne tilstanden Empörungskultur, en kultur der folk føler seg krenket og opprørte, og elsker det forbudte like mye som de elsker å forby. Der mangfold dyrkes, men konformitet etterstrebes. Sakte endrer atmosfæren seg, og man hører stadig flere historier om ryktespredning og forsøk på karakterdap. Frykt og selvsensur siver inn i kulturlivet, offentligheten og offentlige personers privatliv; redselen for å si noe feil brer om seg.

Hvordan skal offentlighetens tradisjonelle aktører – universiteter, forlag, tidsskrifter og aviser – forholde seg til denne situasjonen? Ett svar kan være å forsøke å fremdyrke et mangfold som per definisjon ikke lar seg true. Begrunnelsen gjelder alt intellektuelt liv: Bare ved å studere ulike tankeretninger, får vi øye på de virkelige dilemmaene vår egne verdenssyn forsøker å svare på. 

Mange progressive mennesker mener at det finnes universelle utviklingslover, og har en kullsviertro på at de står på det godes side. Dette er på ingen måte underlig: De fleste har et rotfestet behov for entydige svar, for å møte opplevelser av splittelse med klare idealer, for å tro på at rettferdighet skal skje fyllest og at historien har et mål. Men i møtet med dem som hevder å sitte på sannheten, er det på sin plass å minne om at en rik og robust debattkultur – som i sin tur kan skape reelle, sammensatte erkjennelser – skapes av at man evner å leve seg inn i ulike ideers overbevisningskraft, og tillater dem rom å diskuteres i. Bare da kan vi få en egentlig pluralistisk meningsdannelse.

Four Essays on Liberty (1969) skriver Isaiah Berlin at pluralistiske traktater ofte er produkter av «historisk klaustrofobi», av perioder med intellektuell stagnasjon, der forestillingskraften krympes gjennom krav om konformitet. Etter en viss tid skaper dette ifølge Berlin et mottrykk, et behov for «mer lys!». I utgangspunktet virker det kontraintuitivt å assosiere progressive holdninger – som jo har som premiss at alt kunne ha vært annerledes – med en slik innsnevring av tankerommet, men historien er som kjent rundhåndet med ironi.

Tidsskrifter er offentlige arenaer der ideer trer i karakter. De gode ideene kan vinne frem og de dårlige bli henvist til skraphaugen. For at dette skal lykkes, gjelder det å unngå at temaer og saker velges og vinkles etter allerede ferdigskrevne fortellinger. Man må trekke gardinene til side og åpne vinduet til det som noen ganger er en ubehagelig verden utenfor.

I dette nummeret av Vagant undersøkes det tyske høyreintellektuelle landskapet, 30 år etter gjenforeningen. Mye er blitt sagt om polariseringen i USA, men tre tiår etter Murens fall ser vi stadig flere tegn på splittelse også i Europas største land. Flyktningekrisen og gamle nevroser i nasjonens selvforståelse har banet veien for partiet Alternative für Deutschland, som bryter det ene politiske tabuet etter det andre. Dermed blir også kulturen en slagmark, og mange hevder at nettopp der må det gode for enhver pris opprettholdes. Risikoen er at media, kunsten og litteraturen blir forsøkt omgjort til en serie trygge rom, i stedet for å være arenaer der høyst ulike ideer og reelle motsetninger kan spilles ut og settes på prøve. Vi vet hva dette fører til: Opposisjonelle tanker flytter inn i ekkokamre, for der å gå i ledtog med monstre: konspirasjonsteorier, utryddelsesfantasier, diktatordrømmer.  

God lesning!

Vagant 2-3/2020 kan bestilles her. Nummerets innholdsfortegnelse finnes her. Abonnér på Vagant her. I Norge selges Vagant i Narvesen og enkelte bokhandler, i Sverige hos Pressbyrån. Andre utsalgssteder finnes her.
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.