Ca. fire ganger fire tanker til Onslow

Musikk og jakt var lidenskapene til komponisten George Onslow (1784-1853). En gang han var og jaget, ble han truffet av et streifskudd. Kroniske hodesmerter plaget ham resten av livet.

Strykekvintetten han skrev i perioden rundt ulykken (op. 38) endte som et stykke programmusikk, den såkalte Kulekvintetten («de la balle»), der selve opplevelsen av å bli skutt i hodet gestaltes i andresatsen, titulert «douleur» («smerte»). Dissonansen fremkalles med såpass enkle virkemidler som fallende kromatiske skalaer: en universelt ufin frase, direkte pønka sammenliknet med for eksempel Beethovens kompromissløst sirlige behandling av ikke-temaet i sin Große Fuge.

Spørsmålet melder seg om noen ennå har kalt Kulekvintetten for «Onslows Sgt. Pepper»?

Hvorvidt både Onslow og Beethoven hadde tinnitus er ett fett. Anekdotisk stoff hjelper oss ikke å forstå musikken; det er først når dens matematiske materialitet blir hørbar vi begynner å nærme oss det vi egentlig er ute etter.

Mangel på mening setter hjernevindinger i spinn.

Noen hører på Bachs Kunst der Fuge og utbryter: «Å, for en vakker melodi!» Da har den velvillige innstillingen spent ben på den musikalske forståelsen og skygget for musikkens egentlige bevegelse, dens drift mot å bli til «kosmiske hjul», en idé om Harmonia Mundi som ennå var plausibel på Bachs tid.

Langt ut i etterkrigstiden1 kan det å lytte til for eksempel Beethoven også ha representert en uproduktiv sentimentalitet. Men det som gjenstår av en slik borgerlighet i dagens Norge, er ikke stort mer enn noen scener fra amerikanske tv-serier der pene familier hører på klassisk til middagen mens de mishandler hverandre psykisk. Beethovens musikalske patos har aldri blitt helt opphevet, selv om dagens finskodde lyttere får varmere følelser av musikken til Sonic Youth eller Mariah Carey (som er skrevet inn i reproduksjonsalderens levende økonomiske kretsløp av stadig nye komposisjoner – musikkapitalistenes hjerteblod), og selv om tanken i siste ende alltid bringes tilbake til det rådendes høye beskyttere, de folkevalgtes skammelige åsyn, siden «An die Freude» forlengst er redusert til hymnen for vårt Europa der «alle mennesker» visstnok skal bli «brødre» og dobbeltmoral logisk nok holdes for dobbelt så bra som enkel moral.

Tikkingen fra noen trafikklys i innbyrdes utakt, det å stå og vente for å høre om rytmefigurene vil gå opp i samme taktslag … Slikt kan minne om musikken til Iannis Xenakis, der nesten alt som er igjen, er «lyd», orkestrert i et magisk-marxistoid forsøk på å forvandle kosmos’ strukturer direkte. I sin primordiale motstand mot klassiske konvensjoner kunne Xenakis’ Oresteïa like gjerne vært 5000 år gammelt; stemmen til sangeren Spyros Sakkas blir det stedet der «Kassandra reiser seg og gjentar profetiene».

På en liknende måte kan den gamle musikken, som er skrevet med tanke på fremføringen, fungere som en påminner om at kunsten alltid er en hendelse, en fysisk inngripen i verden.2

Musikkens befriende kraft går ikke tapt med opptaksteknologien. I moderne tid oppstår nye forbindelser sammen med de nye formene for fremmedgjøring. Det rent sagt hverdagslige i hvordan hodetelefoner nå fyller våre T-baner (som om ledningene utgjorde et eller annet slags rotsystem), fordobler det båndet som allerede oppstår i blikkenes flyktige møter i togvinduenes mørke speil, og gjør oss til et fellesskap av enslige lyttere.

Og allikevel går det et vemmelsens sukk gjennom landets trehundreogsytten postromantikere når gode forfattere leverer seriøse essays om heisamusikk.

Dette skrives uten noen higen tilbake til en mer dannet overklasse (da vi i anstendighetens navn overholdt faste lunsjtider mellom nedslaktingene), og heller ikke for å fremheve den senere tids utviklinger (eller noen utvikling overhodet) som annet enn historiske fotnoter. Jeg er selv den rene plebeier, som hører på Onslow med samme sinnelag som Melt Banana. Timene jeg tilbragte med Stockhausen har heller ikke gjort meg klokere enn et hvilket som helst småborgerlig svin som forlater konsertsalen med tårer i øynene etter en fremføring av Sissel Kyrkjebø.

Musikken, som vi ikke forstår, må vi skrive om.

Også jeg elsker jo dette som vi «wollen und sogar brauchen», og gir uten videre takksigelser til Bowie og Futurama for å ha beriket og behaget min hverdagstankeverden.3 Derfor må den gode kultur være sin egen motgift.

Den aristokratiske bakgrunnen som røpes i jaktscenen i Kulekvintetten til Onslow, kan vi bortse fra like glatt som borgerligheten Raymond Roussel legger for dagen i sine «inntrykk av Afrika», fordi selve tankevirksomheten som bedrives, er så aparte at den kan etterlate seg like dype rifter som det ritualiserte sosiale raseriet i Mina Loys poesi eller den tidlige robotmusikken til amerikaneren Conlon Nancarrow, som måtte i eksil etter å ha kjempet mot Franco på 30-tallet og slo seg ned i Mexico for å skrive kompleks musikk for pianoruller.4

Om borgerskapet vet vi blant annet dette: Ethvert angrep på dem er et berettiget forsvar for fantasien.

Sakte-videre, On-slow: denne fantasifullheten, som i den helt bisarre menuetten i op. 56, der en slags senmiddelaldersk ringdans slår an takten, men avløses av ekspressive partier og munner ut i noe såvidt melodisk, en nærmest bartoksk nøling ved tonaliteten, som i øyeblikket før en skulle til å ta avskjed.

Det besynderlige blir til empatiens springbrett, slik den fjompete ridderpatosen som rammer inn op. 47, vendes til en direkte trøstende ektefølthet i tredjesatsen.

Det som står igjen, er tenkemåten: At tanken tillates å flyte ut, i riktig retning for ett menneske der og da, er det som gjør at kunst knytter mennesker sammen. Mer enn valget av stoff er det behandlingen av stoffet som påvirker våre virkelighetsmønster.

I Frankrike var Onslow kjent som «notre Beethoven». I dag huskes han som en komponist med en fot i klassisismen og en fot i romantikken. Men han tok like gjerne skrittet videre, og gjerne i forskjellige retninger på en gang. I periferien av kanon kan vel Onslow få forbli «vår»? Når de gamle sviskene byttes ut med moderne klassikere, blir den klassiske musikken nyere og nyere jo lengre tid som går.

  1. Forøvrig en absurd benevnelse av perioden, siden «etterkrigstiden» har vært krigenes tid fremfor noen i vår historie. Annen verdenskrig forblir sjokkerende i omfang, utføring og ideologisk beveggrunn, men denne seneste konflikten mellom Vestens stormakter – som forblir klodens ledende krigsnasjoner – står igjen som det apokalyptiske forspillet til historien om hvordan verden bare fortsetter å renne over, og ropet om Aldri igjen bemøtes med sitt eget ekko: igjen … igjen …
  2. Om en liknende epoke i litteraturen, da de teknologiske betingelsene ennå var så snevre at en lyrisk aura helt og holdent kunne omslutte kunstarten, kan vi bare fantasere: Da måtte vi tilbake til tiden før skriftspråkets oppfinnelse.
  3. Her unnlater jeg bevisst å nevne Donald Duck, siden Donald på sitt beste, ført i pennen av den gode tegner, tangerer forfattere som Homer og Shakespeare i ren fortellerteknisk briljans.
  4. Når teknokratiet nå pliktskyldigst også omfavner kunstmusikken, som er dets rake motsats, ter det seg mer og mer som en parodisk avledningsmanøver. Etter Ultima-åpningstalen til vår nylig avgåtte kulturminister Wi(l)d(en)vey, der hun klovnet det til ved å feiluttale komponistenes navn, kom den påfølgende samtalen til å dreie seg om ministerens pinlige fremtreden, noe enhver helt uforpliktende kan forholde seg til, snarere enn hvordan Widveys periode har blitt brukt til å slå et slag for den «økonomisk gangbare» kunsten, mot bibliotek og offentlige støtteordninger.
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.