Greia med den ytterste nøgne ø, er at det alltid bor en eller annen underlig gråsprengt faen utpå der. Samme gjelder den øverste bratteste knaus, den innerste mørke fjord eller den kaldeste og mest forblåste vidde. I Danmark, Sverige og andre land har mange en forestilling om Norge som landet med den sterke og velfungerende distriktspolitikken, som har motvirket flukten fra bygdene og opphopningen av penger, kompetanse og makt i sentrale strøk. Og det stemmer at politiske virkemidler har bremset og utsatt urbaniseringa mer i Norge enn mange andre steder.
Reidar Almås, professor emeritus i bygdesosiologi og regionalpolitikk, var i 2020 én av to redaktører for boka Distriktsopprør – periferien på nytt i sentrum, en beskrivelse av hvordan den norske distriktspolitikken ikke lenger fungerer slik som postkortene, reklamene og disse utbredte forestillingene gir inntrykk av. Nå er det i ferd med å svikte i helsevesen, skole, politi, samferdsel, landbruk, arbeidsmarked og … ja, har sektoren et navn, så er politikken som føres blitt for sentraliserende. Dette kom blant annet til uttrykk, observerer Almås i årets bok Kva skjer i Bygde-Norge?, i et rekordvalg i 2021 for det distriktsvennlige Senterpartiet, som akkurat nå har en stri tørn sammen med Arbeiderpartiet i å regjere på en slik måte at ikke velgerne snur ryggen til.
Kalorier til 60 kropper
«Dere kan ikke tro at alt kan fortsette å være som det alltid har vært!» Denne uttalelsen ble jeg møtt med i en diskusjon om norsk jordbruk nylig. Jeg reagerte ikke så kraftig da, men i etterpåklokskapens lys innser jeg sjølsagt at jeg burde ha møtt den slags med en seig tålmodighetsprøve av en utgreiing om alle strukturendringer, rasjonaliseringer, flyttestrømmer, tilpasninger, effektiviseringer, mekaniseringer, moderniseringer og alt hva det nå kalles, det som har preget jordbruket især og Bygde-Norge i det store de siste hundreårene.
En norsk bonde produserte i 1945 nok kalorier til seg sjøl og ytterligere fire personer, mens hver av dagens gjenværende bønder produserer kalorier til å holde 60 kropper gående i tillegg til sin egen. Kjenner en, som de fleste bygdefolk, denne historien godt, er det fort gjort å miste munn og mæle i møte med tanken om at alt er som det alltid har vært i jordbruket.
Ingen som Reidar Almås
Reidar Almås fylte 80 tidligere i år, og det er et langt yrkesliv i bygdeforskningens tjeneste som oppsummeres i Kva skjer i Bygde-Norge?. Tittelen spiller sjølsagt på Ottar Brox’ Hva skjer i Nord-Norge? fra 1966, som skapte mye debatt og som i dag regnes som en klassiker. Som Almås sjøl skriver:«[N]år ein person går bort, så er det som om eit heilt bål med bøker blir brent. Med denne boka, har eg i det minste redda ei bok frå bålet.»
Det er ikke så rart at det tematiske spennet blir stort når en skal sammenfatte observasjoner fra et helt yrkesliv. Leseren må være både seig og tålmodig for å komme seg gjennom rundt 400 sider med utlegninger om hvordan Bygde-Norge er blitt som det er blitt, om hva bygdesosiologi er, hvordan arbeiderklassen mer eller mindre er forsvunnet fra byene for å nå holde til i distriktene, hvorfor løsdriftskravet for melkefjøs neppe lar seg gjennomføre innen 2034 som Stortinget har bestemt og om forskjellene i forskjeller på urbant og ruralt i Norge, USA, Frankrike og Australia.
Men læll – ingen kan skrive om disse temaene som Reidar Almås. I debattene om Distrikts-Norges utvikling og om det norske jordbruket er han noe av en legende. I 1982 var han blant grunnleggerne av Norsk senter for bygdeforskning, som siden har fått det mer merkantile navnet Ruralis. Der har han også vært daglig leder. Almås tok doktorgrad på samdriftsfjøs som organisasjonsform for melkebønder og har skrevet og vært redaktør for en rekke bøker om distrikts- og jordbrukspolitikk.
Da jeg sjøl for 15 år siden begynte å jobbe i avisa Nationen, sjølutnevnt til distriktenes næringsavis, gikk det knapt ei uke før jeg fikk banket inn at Almås er universalkilden man kan ringe til for å få kommentarer om hva som helst knyttet til norske bygder.
15 ulike typer bygdefolk
Folk flest er ikke gårdbrukere, verken på bygda eller andre steder. Det blir stadig færre som skjønner noe som helst av hva det betyr å drive en gård. Heller ikke jeg, for den sakens skyld, her hvor jeg leier gamlestua på et tidligere melkebruk i Ytre Enebakk med plass til seks kyr på bås, og hvor produksjonen ble avviklet rundt 1995.
Almås beskriver 15 ulike typer bygdefolk for å vise hvordan det som tidligere var en nokså homogen distriktsbefolkning, de siste tiårene er blitt mer sammensatt: Den profesjonelle bonden utgjør ikke mer enn fire prosent av distriktsbefolkningen, og i tillegg kommer bygdepatrioten, telependleren, den utdannede bygdeungdommen, den utdannede omsorgskvinnen, den kulturelle ildsjelen, bedehusgjengeren, livsstilsinnflytteren, den hjemmeværende husmora, skeptikeren, hillbillyen, gründeren, investoren, den hjemkomne datteren og den nye bonden.
Ett av Almås’ faste munnhell er «Uten bredbånd og kvinner stopper Bygde-Norge».
Sjøl passer jeg nok best inn i kategorien «telependler», med laptop som fremste arbeidsverktøy og bredbånd som avgjørende innsatsfaktor i den daglige drifta. Ett av Almås’ faste munnhell er «Uten bredbånd og kvinner stopper Bygde-Norge». Han har også lagt merke til at koronapandemien har gitt større aksept for hjemmekontor, noe som kan gjøre det mindre nødvendig å bo nært et kontorlandskap i en by og mer attraktivt å bo så langt unna at en pendleravstand som ingen orker å tilbakelegge hver dag er overkommelig halvparten av arbeidsdagene. I en slik verden er høyhastighetsbredbånd en menneskerett.
Bøndens mangesysleri
Jorda her på bruket drives av en kar som bor et par kilometer unna. Han har, som utallige andre bønder, en annen jobb i tillegg – i byggebransjen. Bøndenes mangesysleri i dag er ofte organisert slik at en må ha full jobb i en annen sektor for å ha råd til å dyrke jorda. Er du døgnvill og usikker på hvilken dag det er, kan du ta deg en titt ut vinduet. Er det noen som kjører traktor, slår gras eller jobber på åkeren, så er det mest sannsynlig helg – hvis det da ikke er seint på kvelden.
Mange er de bøndene som har fått beskjed om at de må alliere seg med sin egen framtid (den uunngåelige, altså) og forandre drifta for å tilpasse seg nye tiders krav. Bøndene har blitt fortalt at hvis de bare effektiviserer nok og får store nok gårdsbruk, mange nok kyr og løper enda litt fortere for hvert år, så vil alliansepartneren – framtida – en gang gi anstendig lønn. Men framtida er seg sjøl lik, den er aldri nå, og pengene forblir framtidsøkonomi, penger du aldri ser på saldoen.
Bøndenes mangesysleri i dag er ofte organisert slik at en må ha full jobb i en annen sektor for å ha råd til å dyrke jorda.
Vitsen har du kanskje hørt, den om bonden som vant i lotto. Da han ble spurt om hvordan han ville bruke milliongevinsten, sa han at han skulle fortsette å produsere melk til pengene var brukt opp.
Konfliktene i det grønne skiftet
Det blir fortsatt stadig færre bønder, og da er det heller ikke så mange igjen som kan opprettholde trua på at det blir noen reell økonomisk likestilling mellom jordbruket og de andre, de som er lønnsmottakere. Ingenting har vel noen gang vært som det alltid har vært i verken jordbruket eller Bygde-Norge, eller i rurale områder noe sted. Almås er forsiktig optimist. Han vil avslutte sorgarbeidet over de mange nedlagte gårdsbrukene og se framover. I boka gir han sittende landbruksminister Sandra Borch ståkarakter for jordbruksoppgjøret i 2022, og på Facebook har han gitt uttrykk for det samme i 2023.
«Dei områda av landet som kan produsere mye energi og straum, vil bli vinnarar. Der vil fabrikkar for produksjon av batteri, hydrogen og metall bli lokalisert. Bergverksindustrien kan få sin renessanse», skriver han. For Almås handler det om at den arbeidskraftsreserven som bygdefolket representerer er nødvendig når det mye omtalte grønne skiftet skal gjennomføres. Det er ute i periferien at naturressursene finnes.
Men det er et savn at Almås ikke deler tankene sine med leseren om hvordan samfunnet skal håndtere konfliktene som det grønne skiftet vil bringe med seg. Også han kjenner godt til strid rundt vindkraft, fjorddeponi og høye strømpriser. Almås, som sjøl er Senterparti-medlem, identifiserer strømprisene som et hovedproblem for den sittende regjeringen, noe de færreste vil være uenig i.
I forlengelsen av analysen av framtidas behov for arbeidskraft kritiserer også Almås dagens utdanningssystem for å være for teoritungt, for å lide av mastersyke og at det i for stor grad behandler gutter som heller vil mekke bil og drive med andre praktiske gjøremål som tapere. Han ser seg rundt i bygda, hvor han observerer firmabiler med godt lesbare telefonnumre til håndverkerbedrifter på karosseriene, og anerkjenner at de er avgjørende for å holde lokalsamfunnet i gang.
Jorda dyrkes av andre enn eierne
Hvorfor bor vi der vi bor? For en tid tilbake møtte jeg en slovensk sauebonde. Han driver en fjellgård, er bestefar og leter etter en etterfølger. Det er ikke bare lett. Han stilte spørsmålet: Hvorfor skal vi bo her oppi fjellet, hvis det ikke er for at husdyra skal kunne beite og høste av landskapets ressurser? Han er også mangesysler og har jobbet som ingeniør ved siden av den lille gårdsdrifta. Den ene jobben fyller kontoen med penger, den andre livet med mening. Slik er det for ham, men ikke for alle. Almås, sjøl medlem av Norges Bondelag, har lagt ned sitt eget sauehold for mange år siden, men har forsamlingslokale i et tidligere fjøs og en liten reiselivsbedrift bygget rundt overnatting i et utsiktstårn.
Mer eller mindre halvparten av matjorda i dagens Norge dyrkes av andre enn dem som eier den.
Mange mindre gårdsbruk som i dag legges ut for salg har ingen forutsetninger for å skape noen reell inntekt for en bondefamilie. Til det er det for lite jord og for knappe ressurser ved hvert enkelt bruk. Det som følger med av dyrka jord kommer uansett til å leies ut til en av de siste bøndene i bygda, mens en nyinnflyttet familie jobber i offentlig eller privat tjenesteyting. Kanskje blir småbruket sommerhus. Mer eller mindre halvparten av matjorda i dagens Norge dyrkes av andre enn dem som eier den.
Almås skisserer en idé om Småbruk 2.0. Den handler om at lokalsamfunnene bør kunne produsere småbruksdrømmen til folk i kreative yrker som ønsker å bo landlig og dyrke egne grønnsaker. Det minner om eneboligene som ble oppført i Ytre Enebakk på 50-tallet med stor nok tomt til å dyrke et årskonsum av poteter for en familie, men nødtørftigheten er ikke den samme.
I tanken om Småbruk 2.0 skal folk som ønsker seg mer plass enn du får i en blokkleilighet få oppfylt boligdrømmen, den profesjonelle bonden få mulighet til å kjøpe den jorda som i dag leies og fraflyttingskommunen skal stanse nedgangen i innbyggertallet. Denne måten å tiltrekke seg det Almås omtaler som «den kreaktive klassen» på, høres muligens ut som et konsulentpåfunn, men jord drives som regel best av en aktiv eier, og det er lettere å delta skikkelig i lokalsamfunnet for en familie som bor der hele året.
Den store kjøttdebatten
Mange later til å være på leting etter et ikke-idiotisk ståsted i den store kjøttdebatten. Av meg kan du få det gratis: Skal du spise kjøtt, så velg å spise det døde dyret som da det fortsatt levde, spiste fôr framstilt av råvarer som ikke kan bli menneskemat. Gjerne et dyr som har gått på beite et sted i Norge og som har spist gras.
Men så enkelt er det sjølsagt ikke, blant annet av praktiske grunner som at et regnskyll like før tresking kan avgjøre om årets avling blir matkorn eller fôrkorn. Hvor mye luftig brød er forbrukerne egentlig villig til å bytte ut med byggrynsgrøt? Hva ville skjedd med den soyaen som i dag blir dyrefôr, men som ikke holder høy nok kvalitet til å bli servert på en tallerken? Almås, ikke-idiot som han er, trekker fram viktigheten av at husdyr i Norge spiser mest mulig gras og minst mulig korn og importert soya. Gjennom mange år er kurasen norsk rødt fe avla fram til å produsere ganske mye melk og bli til rimelig godt kjøtt – samtidig som dyra har god helse.
Almås’ utlegning av Norge som et land hvor beitedyr, og dermed også melk og kjøtt fra ku og geit og ull og kjøtt fra sau, har en sjølsagt og klimasmart plass i matsystemet er litt innforstått. Han regner antakeligvis med at leserne ikke trenger å bli forklart hvordan fotosyntesen og karbonsyklusen fungerer og hvorfor beitedyr som raper ikke tilfører atmosfæren karbon på samme måte som fossilt brennstoff.
For Almås er det åpenbart uheldig at mye norsk utmark, og dermed halvparten av det som i utmarka kunne blitt dyrefôr for frittgående beitedyr, forblir uutnyttet. For mange andre er det ikke greit å skjønne hva som menes med begrepet «utmark».
Distriktenes påvirkning
Almås peker på hvordan enhver som i moderne tid har ønsket makt i Norge og lyktes med å skaffe seg den, har måttet alliere seg med bygdeinteressene. Distriktenes påvirkning på samfunnets utvikling er annerledes i Norge enn i USA, Frankrike og Australia, og bygdefolk har tradisjonelt blitt lyttet mer til.
Almås peker på hvordan enhver som i moderne tid har ønsket makt i Norge og lyktes med å skaffe seg den, har måttet alliere seg med bygdeinteressene.
Samtidig vokser ulikheten mellom by og land i Norge, og den skjøre balansen mellom urbane og rurale interesser blir mindre stabil. Starter du i fjellbygda Holtålen og reiser mot Trondheim, øker gjennomsnittlig inntekt og formue nærmest for hver mil. Fødselstallene i bygdene har gått ned, og det går ingen flyttestrøm av ungdommer fra bygdene til byene lenger. Det fører med tida til at forståelsen for distriktenes behov svekkes i byene.
«Det ein bør lære av historia, er det at det verste kan skje. No er vi der, det verste har skjedd: krig i Europas kornkammer», skriver Almås. Selv om han neppe har rett i at det ikke kan bli verre her i verden enn det er blitt på grunn av Russlands angrepskrig mot Ukraina, stemmer det at krigen har skapt større forståelse for at det kan være klokt å basere et lands matforsyning på hjemlig produsert mat.
En annen observasjon fra Almås er at verken landbruket eller distriktspolitikken har sterke strateger med brei folkelig støtte. Men vi har et kort øyeblikk nå, skriver Almås, da det er Senterpartiet og Arbeiderpartiet som har regjeringsmakta, og regjeringen kan innføre tiltak som motvirker mange års sentraliserende politikk og som er vanskelige å nullstille for en etterfølgende regjering. Det kan for eksempel skje i form av ulike langsiktige politiske føringer som Almås gjerne vil se samlet i en ny distriktsmelding som skal legges fram for Stortinget.
Ingen stor plan
Det er kanskje litt skuffende at Almås ikke lanserer noen ambisiøs, overordnet plan for hvordan han ser for seg at bygdene kan reddes. På den annen side har han neppe noe ønske om å selge høye opplag av en bok med store vyer om en redningsplan som ikke egentlig lar seg gjennomføre. Vi snakker tross alt om en nøktern, erfaren forsker som attpåtil er bondesønn med møkk på henda fra et spesifikt sted, fra Jåren i Hølonda i Melhus i Trøndelag.
Ønsker man levende bygdekultur og livsgrunnlag i distriktene, skapes det gjennom det daglige, trofaste arbeidet. Hvis noe alltid vil forbli som det har vært, må det være den kontinuerlige kampen for overlevelsen.
