Emil Cioran var tjueto år gammel da Hitler kom til makten. En lenge etterlengtet utgave av Cahier de l’Herne kaster lys over personligheten til forfatteren av Précis de décomposition (Avhandling om forråtnelsen).
Le Figaro littéraire, 2. april 2009.
Enkelte åndsmennesker kan finne sammen for å hylle de små nasjoner, i visshet om at disse nasjonenes størrelse hindrer innbyggerne i å gi etter for viljen til makt. Midt på 1930-tallet, da stormaktene snart skulle brake sammen, gjaldt dette unge føderalister som Denis de Rougemont, Alexandre Marc og en del av dem som Jean-Louis Loubet del Bayle kalte for «1930-tallets non-konformister».
Disse unge menneskene, som var født i begynnelsen av det 20. århundre og som preget tidsskriftene med en ambisjon om å fornye den politiske tenkningen i Frankrike og Europa, ville ha blitt overrasket dersom de fikk vite at de hadde en slektning i Karpatene som leste Nietzsche, Bergson, Spengler, Moeller van den Bruck, Ortega y Gasset og Keyserling og som åpenbart stilte seg de samme spørsmålene som dem: Hva er kultur? Hva er nihilisme? Har historien en mening? Er stormaktenes skjebne krig? Hvorfor er sivilisasjonene dødelige? De ville ha blitt enda mer overrasket over å ha fått vite at selv om Emil Cioran var født i en landsby i Transilvania og tilhørte den lille nasjonen Romania, gjorde ikke dette ham uimottakelig for den voldsomme og ødeleggende ideologien som herjet i Tyskland på den tiden.
Cioran var tjueto år gammel da Hitler kom til makten. Høsten 1933 fikk han et stipend som tillot ham å reise til Berlin. Merkelig nok lot denne subtile misantropen, som leste Dostojevskij og de franske moralistene, seg fascinere. «Jeg er også begeistret for den politiske orden her,» skrev han til Mircea Eliade. Etter et opphold i München og en første reise til Frankrike, ga Cioran ut Sur les cimes du désespoir (På fortvilelsens topper) i 1934 og deretter Le livre des leurres (Skuffelsenes bok) og Transfiguration de la Roumanie(Romanias forvandling) i 1936.
Som Maurice Blanchot og Claude Roy
Siden de inngår i Gallimards utgave av Samlede verker, er de to første bøkene godt kjent blant lesere av Le solitaire de la rue de l’Odéon (Den ensomme fra rue de l’Odéon). Der finner man grunnlaget for Ciorans livsverk, som han skrev på fransk fra og med Avhandling om forråtnelsen (1949). Cioran reiste fra Romania i eksil i 1941, og fram til sin død 20. juni 1995 vendte han aldri mer tilbake. Men Romanias forvandling er forblitt en ungdomssynd som Cioran foretrakk å glemme. En sterkt redigert utgave ble utgitt på nytt i Bucures’ti i 1990, med et forord av forfatteren: «Jeg har regnet det som min plikt å fjerne visse overmodige og dumme sider.»
Takket være Editions de l’Herne, som i trettifem år ble drevet av Constantin Tacou, og deretter av datteren Laurence, er denne oppsiktsvekkende boka nå å lese i sin helhet på fransk. Det er et historisk og litterært dokument av største betydning.
Man må lese det som en brennende bekjennelse fra en ung og fortvilet person preget av å ha lest Oswald Spenglers Vesterlandets undergang, som på samme tid er opprørt over å ha blitt født i et land uten Historie, er blendet av den totalitære luftspeilingen og smittet av antisemittiske teorier. Romanias forvandling er en bok om alle fristelser: fascismens fristelse, anarkismens fristelse, nihilismens fristelse, kollektivismens fristelse, fortvilelsens fristelse. Men den unge Cioran er ingen Céline eller Rebatet, og Romanias forvandling er ikke Bagatelles pour un massacre. Dette er en bok preget av innflytelser fra flere hold, som peker fram mot de kommende bøkene, og som redaktørene av Cahier de l’Herne har satt seg som mål å belyse bakgrunnen for.
Med tittelen «Nasjonal kollektivisme» er det kapittel IV som bærer vitne om den allment utbredte antisemittismen i et Romania der Corneliu Codreanus Jerngarde marsjerte. En antisemittisme som Cioran tok avstand fra før annen verdenskrig var over, på samme måte som Maurice Blanchot og Claude Roy, to andre non-konformister fra 1930-årene som i likhet med Cioran var merket av antijødiske fordommer. Man kan ikke lese Romanias forvandling uten å lese De la France (Om Frankrike), en tekst skrevet på rumensk i 1941, der Cioran roser Frankrike og det franske.
Sammenliknet med en heksesabbats dystre gleder og nihilismens støyende raseri, er Cioran klar og klassisk avdempet. Konversasjonens kunst framfor rasens geni, kultur framfor natur, proporsjon framfor overdrivelse.
Cioran er tretti år gammel. Han har strammet knuten om sine motsetninger.
Oversatt fra fransk av Steinar Lone
Transfiguration de la Roumanie av Emil Cioran, oversatt av Alain Paruit, L’Herne, 344 s., 19.
De la France av Emil Cioran, oversatt av Alain Paruit, L’Herne, 80 s., 9,50.
Cahier «Cioran» under redaksjon av Laurence Tacou og Vincent Piednoir, L’Herne, 540 s., 39. Utgis 3. april
