Lederartikkel i Vagant 3/2013
Flere har omtalt det norske stortingsvalget i 2013 som et «Civita-valg», med henvisning til tankesmien ledet av Kristin Clemet og deres ideologiske tidsskrift Minerva. Jo Stein Moen har i en kommentar til valgresultatet kalt Civita et «intellektuelt hoff» for de borgerlige partiene («Tap og vinn», Sett fra Sverresborg, 14.09.2013), mens Frank Rossavik i Minervas publiseringsaktivitet mener å se «en strategi for daglig bearbeiding av offentligheten». Sammen skaper de en opplevelse av at «[d]et skjer noe på høyresiden hele tiden» («Den permanente valgkamp», Bergens Tidende, 12.09.2013).
Og hvor er det det skjer? Noe foregår på åpne frokostmøter – men det meste finner sted på Internett.
Minervanett er blitt en betydelig politisk påvirkningskraft i Norge. Innflytelsen skyldes ikke minst at de nærmest er alene om å rå grunnen for digitale debatter som går bak det umiddelbare nyhetsbildet. Der Minervas skribenter jevnlig anklager avisenes journalister for sosialdemokratisk ortodoksi, bruker tidsskriftet sin private finansiering til å rydde nytt land der de offentlige mediestøtteordningene ennå ikke har nådd frem: til begrunnet meningsbrytning på nett.
Selvforståelsen som en tydelig motrøst til en «støttevridd» pressestand har gitt tidsskriftet vind i seilene. Det alternativet Minervas toneangivende spaltister tilbyr er vel å merke ikke en intellektuell holdning i tradisjonell forstand – en posisjonering som tilsier at man holder en armlengdes avstand til makten. I deres fløy av Civitas-lokalene er snarere den kritiske aktiviteten støpt om til partisk virksomhet og systematisk ideologisk påvirkningsarbeid. Den prepolitiske tankegangen som var definerende for kvartalstidsskriftet Minervas første fase er byttet ut med nærhet til Storting og regjering.
At det finnes populære, høyreorienterte opinionsdannere på Internett er ikke i seg selv en grunn til å rope varsku. Den demokratiske utfordringen etter høsten 2013 består i mangelen på digitale motstykker som kan tilby andre perspektiver enn Minervas friskuser, og i at de leserne som hovedsakelig orienterer seg på nett kan få inntrykk av at det er dette intellektuell virksomhet består i – kampanjejournalistikk og opphisselsesproduksjon. Minervas «daglige bearbeiding» (som Rossavik kaller det) av de bredbåndtilkoblede borgerne viser behovet for å ruste opp også andre deler av nettoffentligheten, for å unngå ensretting. Eller som jussprofessor Geir Ulfstein skrev på Samtiden.no i et svarinnlegg til Frode Helmich Pedersens kritikk av Norges deltakelse i USAs krigføring i Afghanistan (udatert): «Jeg går ikke inn på Helmich Pedersens argumenter om folkerettmessigheten av Afghanistan-invasjonen på Samtidens nettside, som jeg antar at de færreste leser.»
*
Det kritisk-intellektuelle ordskiftet vi har vært vant til at utspiller seg på universitetene, på avisenes kultur- og kommentarsider og i papirtidsskriftene, må også være synlig på nett. Forblir de usynlige der, overlater vi den norskspråklige delen av vår tids største diskuterende allmenning til tenketanker og konspirasjonsteoretikere. NRK har med sin Ytring-satsning svart offensivt på situasjonen, men tekstene de så langt har publisert, er skrevet innenfor en rigid ramme, med ett tydelig hovedbudskap og en lengde som tilsvarer én til to boksider. Nykommere som nettidsskriftet Kulturverk og nettavisa Kureren viser på sin side styrken i det egne initiativet og ikke minst en oppløftende idérikdom, men også svakhetene som hefter ved uerfarne redaksjonelle miljøer.
Lesere som orienterer seg på andre språk enn norsk vil lett kunne konstatere at overgangen fra papirbaserte tidsskrifter og aviser til publikasjoner på nett ikke behøver å få negative utslag med tanke på kvalitet. Men det er heller ingenting som tilsier at det per automatikk forholder seg motsatt: At «mangfoldet» og alle og enhvers muligheter på Internett med nødvendighet tvinger frem bedre journalistikk, slik Eirik Løkke hevder i en Minerva-kommentar («Tvilsom pressestøtte», 12.8.2013). Et raskt blikk på norsk pressehistorie gjør det klart at det er nødvendig å arbeide systematisk og å gå inn med langsiktige økonomiske investeringer for å veie opp for markedssvikten i et lite språkområde som det norske. Minervas prinsippfaste tillit til private initiativer og markedets selvregulerende dynamikk avslører her en historieløs kullsviertro på tankesmiens import av mestertenkere.
Den forrige regjeringen hadde nedfelt i Soria Moria-erklæringen en målsetning om å trygge og styrke ytringsfriheten, rettssikkerheten og idealet om et levende demokrati. Med utgangspunkt i det såkalte «infrastrukturkravet» i Grunnlovens § 100, sjette ledd, ønsket den å «sikre befolkningen tilgang til en mangfoldig og åpen samfunnsdebatt, nyheter og informasjon av høy redaksjonell standard og kulturuttrykk av høy kvalitet og stor bredde». Denne vektleggingen av kvalitet i den norske kulturnæringa finner vi også igjen i det liberale trekløveret Meisingset, Fonn Matre og Horrigmos pamflett Kultur for kulturens skyld (Civita, 2012), som vier et helt kapittel til begrepet. «Det må bli mer fokus på kvalitet, på det som stikker seg ut som særlig bra,» fastslår forfatterne, idet de hevder at kulturen under den rødgrønne regjeringen er blitt for egalitær. Derfor må «eliten» i større grad gå inn og bestemme hva slags kunst som skal skapes. «Eliten» er imidlertid en gjennomgående utflytende størrelse i utgivelsen – et honnørord og et teoretisk postulat i en så ung kulturnasjon som den norske.
Som Dag Solhjell har vektlagt på Kunstkritikk.no, følges ikke forfatternes påståtte kvalitetsbevissthet opp av en interesse for kritikken av kunst, litteratur, teater eller film («Ingen kritikk, takk!», 22.04.13). I dette påfallende fraværet møtes Arbeiderpartiets husvarme byråkrater og den ivrige Høyre-ungdommen: Verken i Kulturutredningen 2014, som skulle evaluere og vurdere den statlige kulturpolitikken siden 2005, eller i Kultur for kulturens skyld nevnes kritikere eller kritikkens innvirkning på kunstens betydning i samfunnet. Tore Vagn Lid kom her med et viktig korrigerende perspektiv i sin takketale for Teaterkritikerprisen 19.09.2013:
Walter Benjamin hadde rett da han så kunst og kritikk som en felles skapende prosess, en grunnleggende dialog; konfrontativ og nådeløs, riktig nok – men ikke desto mindre gjensidig skapende og gjensidig formende. For eksempel inngår teatret og skriften om teater i et skjørt og livsviktig stoffskifte, som det skal svært lite til å ødelegge. For norsk teater er dette stoffskiftet desto mer sårbart. All standardisering, nedskjæring og kommersialisering av kunstjournalistikken er samtidig et direkte angrep på kunsten.
*
I Fritt Ords rapport Journalistikk og demokrati (2013) kommenterer lektor i ledelse ved BI Ragnhild K. Olsen: «Teknologisk sett er det mye som taler for at nettet er bedre egnet til å levere kvalitetsjournalistikk enn mer tradisjonelle medieplattformer. Ubegrenset plass og uante lenkemuligheter legger til rette for åpenhet i den journalistiske arbeidsprosessen.»
Spørsmålet som melder seg er naturligvis hva Olsen og andre kommentatorer legger i ordet «kvalitetsjournalistikk». Aasmund Olavsson Vinje var klar på sitt journalistiske program: «Hva skulde en journalist være? Han skulde være en lærer for folk og stat. Han skulde stå på vitenskapens og sivilisasjonens høyder […]. Derfor er også ordet ‘journalist’ synonymt med åndrikhet, dannelse og verdenskunnskap.» I dag går svært få av pressestøttens kroner til dannede verdensborgere med et sivilisatorisk prosjekt – derimot brukes «journalist» hyppig som skjellsord blant andre skrivende mennesker. Men dagens journaliststand er ikke den eneste tenkelige, og ingen som tror på kraften i ordet kommer noen vei med å avise den etablerte offentligheten som sådan.
Vårt bud er at kritikk er journalistikk på sitt beste. Gjennom å tydeliggjøre forbindelser mellom kunstverk og en større politisk, idémessig eller historisk sammenheng, tar kritikeren mål av seg til tegne et refleksivt bilde av samfunnet. At kunstneriske skjærmysler ikke handler om kunst alene, eller at debattantenes utspill ikke kan reduseres til en brodd i mot den rådende «smak», hører med til offentlighetsteoriens kjernetanker. Allerede fra den frie pressen og sivile offentlighetens spede barndom var kritikerne avgjørende for dannelsen av en bredere opinion. Derfor kan det synes underlig at Mediestøtteutvalget, ledet av Yngve Slettholm, i 2010 begrenset sitt fokusområde til dagsavisenes nyhetsjournalistikk. Resonnerende kommentarvirksomhet – deriblant kunst- og litteraturkritikken – legemliggjør jo journalistikkens samfunnsoppdrag i dens mest ambisiøse form!
Imidlertid: Kunstdekningen i 2000-tallets Minerva demonstrerer faren som oppstår idet man vraker en refleksiv kritikk til fordel for programstyrt meneri. Når Jan Arild Snoen drar på Høstutstillingen eller Janne Haaland Matlary tar til orde for «den sunne fornuft» i omgangen med et kunstverk, mer enn aner man ekkoet fra den populistiske kampanjen Danmarks tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen førte mot smaksdommerne etter det såkalte systemskiftet i 2001 – i Matlarys ord (17.9.2012): «[M]an behøver ikke være såkalt ’ekspert’ for å skjelne mellom stygt og pent, god og dårlig kvalitet. Når noen påkaller den ’kunstfaglige ekspertise’, rygger jeg i protest.»
I møte med Slettholm-utvalgets bundethet til de norske mediebedriftenes egne prioriteringer, og det underlige misforholdet at avisene får flere hundre millioner i pressestøtte, mens Norsk Kulturråd i 2013 har fordelt kun 6 727 000 kroner til 60 støtteberettigede tidsskrifter, er det verdt å minne om de periodiske publikasjonenes historiske betydning som intellektuelle møtesteder – ikke kun strategiske plattformer. Når den nye regjeringen nå går i gang med sitt arbeid for å reformere pressestøten, er det derfor å håpe at debatten ikke bare vil dreie seg om avishusenes overlevelse. Dagbladet har selv valgt å sette sin troverdighet på spill ved å sjøsette kjendis.no, og ingen vil gråte om de mister noen millioner til nettpublikasjoner som arbeider etter andre kriterier enn antallet klikk. Pressens samfunnsoppdrag ivaretas i dag bedre av mindre redaksjonelle miljøer med en idealistisk innstilling til hvilken innflytelse diskusjoner og skriftfestet refleksjon kan øve på lesende mennesker.
Errata: I den først publiserte versjonen av denne teksten, ble Jo Stein Moens utsagn i første avsnitt ved en inkurie tilskrevet Frank Rossavik. Feilen ble rettet opp 14.10.2013 kl. 11.10.
