Robert Coover: Bøkenes endelikt

Den amerikanske forfatteren Robert Coover (1932–2024) var en visjonær litteraturtenker. I Vagants arkiver finner vi hans essay Bøkenes endelikt fra 1992.


Tidligere trykket i Vagant 1/1993.

Ute i den virkelige verden, dvs. i videooverføringens, mobiltelefonenes, telefaksmaskinenes og datanettenes verden – og særlig hvis man oppholder seg i de avant­gardistiske hackeres, cyber­punkeres og hyperspace-frikeres summende og digitale omgivelser, blir man for tiden ofte presentert for påstanden om at de trykte mediene utgjør en dødsdømt og utdatert teknologi.

De er et informasjons­teknologisk kuriosum fra en svunnen tid som innen kort vil bli forvist for evig til de støvete og ubesøkte museer vi nå kaller biblioteker. Den voldsomme formeringsevne som boken og andre medier som er basert på trykke­teknologien oppviser i denne snauhogstens og papir­ødslingens tidsalder, hevdes faktisk nettopp å være et tegn på feber­villelsen under disse medienes dødsprosess. Den er den siste nytteløse gispingen fra en en gang livskraftig form før den endelig svinner hen for alltid, død som Gud.

Hvilket naturligvis også skulle bety at romanen slik vi kjenner den er på vei ut. Nå er det slett ikke slik at de som proklamerer romanens bortgang sørger over dette. Den tradisjonelle romanen – som Hegel kalte «middelklassens epos» – inntok sin sentrale posisjon parallelt med fremveksten av de industrielle merkantile demokratier. På tross av den tiltrekning den gjennom en tid har utøvd, oppfatter dens tiltenkte skarprettere den som en aggressiv bærer av verdier knyttet til patriarkat, kolonialisme og privat­eiendom, og av kanoniserende, hierarkiske og autoritære tenkemåter fra en tid som nå er forbi.

Robert L. Coover (1932–2024) var en amerikansk forfatter og litteratur­teoretiker. Blant hans mest kjente bøker finner vi The Origin of the Brunist og The Public Burning. Coover omfavnet eksperimentelle skrive­måter og viste tidlig interessert for elektronisk litteratur.

Foto: Dave Pape.

Mye av romanens angivelige styrke er nedfelt i dens linearitet, denne obligatoriske og forfatterstyrte bevegelse fra setnings­begynnelse til punktum, fra øverst på siden til nederst, fra første side til siste. Gjennom trykke­teknologiens lange historie har naturligvis utallige strategier vært utprøvd for å motvirke linearitetens makt, fra marginalia og fotnoter til kreative nyskapninger fra forfattere som Laurence Sterne, James Joyce, Raymond Queneau, Julio Cortázar, Italo Calvino og Milorad Pavić. For ikke å glemme selveste romanens far, Cervantes. Men sann frihet fra linearitetens tyranni oppfattes som virkelig mulig – endelig – først nå, med fremveksten av hyper­tekst, som skrives og leses på datamaskin og hvor linearitet ikke eksisterer med mindre man finner den opp og innpoder den i teksten på ny.

Termen «hypertekst» ble oppfunnet av data­maskin­populisten Ted Nelson for et halvt århundre siden. Den refererer ikke til et gitt datasystem, men er en overgripende betegnelse Nelson brukte for å beskrive den skrift­aktivitet som ville komme til å foregå i det ikke-lineære eller ikke-sekvensielle rom som datamaskin­teknologien gjør mulig. Til forskjell fra trykte mediers tekst tilbyr hyper­tekst mange veier mellom tekst­segmenter, som nå ofte kalles «lexier» – en term lånt fra den før-hyper­tekstlige, men forutseende Roland Barthes. Med sine nettverk av sammen­koblede lexier og alternative veier (til forskjell fra hvordan man i de trykte medier må snu sidene kun i én, forut­bestemt retning) fremstår hypertekst som en grunn­leggende annerledes, interaktiv teknologi med plass til mange stemmer. Hyper­tekst favoriserer et mangfold av diskurser fremfor den definitive ytring, og frigjør leseren fra forfatterens dominans. Hypertekst sies å gjøre leser og forfatter til medutforskere, medforfattere og medreisende i den kontinuerlige kartleggingen av tekstlige komponenter (som også omfatter bilde, bevegelse og lyd), hvorav en del er etablert av andre enn den vi er vant til å kalle forfatteren.

Mens hypertekst i begynnelsen først og fremst ble brukt som en radikalt ny ressurs for undervisning, trakk hyperspace ved midten av 80-tallet også inn skjønnlitterære forfattere i sine kompliserte, grenseløst utvidelige og ditto forlokkende nettverk; i sine grønne hager med ganger som forgrener seg, for å henspille på en annen av hypertekstfolkets favorittforfattere, Jorge Luis Borges.

Adskillige program­systemer under­støtter den litterære utformingen av dette rommet. Noen programmer benytter seg av enkel, tilfeldig etablering av tekst­forbindelser, tilsvarende stokking av en kortstokk. Andre – slik som Guide og Hyper-Card – tilbyr en slags gjør-det-selv-utrustning av verktøy. Andre igjen – mer avanserte systemer som Storyspace, for tiden favoritt­programvaren til skjønn­litterære forfattere her til lands, samt Intermedia, utviklet ved Brown University – tilbyr komplette pakker med sofistikerte verktøy for strukturering og navigasjon.

Sann frihet fra linearitetens tyranni oppfattes som virkelig mulig – endelig – først nå, med fremveksten av hyper­tekst.

Mens hypertekst­forkjemperne ofte angriper romanens arroganse, er deres egne påstander neppe særlig beskjedne. Man vil ofte høre dem proklamere i fullt alvor at skrift­kulturens historie omfatter tre gjennomgripende begivenheter: oppfinnelsen av skriftspråket, oppfinnelsen av trykke­pressens bevegelige typer, og oppfinnelsen av hypertekst. Hyperspace­vagabonden George P. Landow uttrykker det slik i sin bok Hypertext, en nylig utgitt oversikt over feltet: «Elektronisk tekst­håndtering markerer den neste store forandringen etter utviklingen av den trykte boken. Den utlover – eller truer med – konsekvenser for vår kultur, og spesielt for vår litteratur, utdanning, kritikk og forskning, konsekvenser like gjennom­gripende som de som Gutenbergs bevegelige typer førte til».

Landow peker på at «bevegelsen fra det taktile til det digitale er det mest sentrale faktum om vår samtid». Videre hevder han at de fleste av arbeidene til kritikere som opererer innenfor de trykte mediers utbrukte teknologi, er «eksempler på en forsknings­messig dysterhet som vitner om desillusjon og tapre oppgivelser av humanistiske posisjoner». Skribenter i og om hypertekst derimot «er kort og godt i feststemning […] Fleste­parten av post­strukturalistene skriver i det mørke som går forut for en ny og etterlengtet dag. De fleste hypertekst­skribenter skriver allerede om mange av de samme tingene i lyset av morgengryet».

Og et morgengry kan vi faktisk se i horisonten. Michael Joyces milepæl Afternoon er stamfaren til hypertekst­litteratur i fullformat. Afternoon ble først utgitt på diskett i 1987. I 1990 la Joyce inn Afternoon i et nytt Storyspace-leseverktøy delvis utviklet av ham selv.

Opprinnelig trykket i Vagant 1/1993.

Joyce er også forfatter av den trykte romanen The World utside Ireland: A History of the Doyles in North America With an Account of their Migrations. I det elektroniske tidsskriftet Postmodern Culture skrev Joyce at hypertekst­litteratur «er det første eksempel på ekte elektronisk tekst; på hva vi vil komme til å betrakte som den naturlige formen for en skrift som involverer mange modi og mange sanser». Men slik elektronisk tekst er fortsatt noe så gjennom­gripende nytt at det er vanskelig å ha noen sikker oppfatning av akkurat hva det er. At det ikke finnes noe fast sentrum i teksten, er én ting. Det finnes heller ingen (ut)kanter, ingen slutt og ingen avgrensninger. Dm tradisjonelle, narrative tidslinjen forsvinner inn i et geografisk landskap, eller en labyrint uten utgang, hvor begynnelse, midte og slutt ikke lenger er en del av det som møter oss på skjermen. Isteden presenteres vi for slikt som forgreninger av valgmuligheter, menyer, markører for koblinger mellom tekst­segmenter, nettverks­kart. Disse topp- og bunnløse nettverkene inneholder ingen hierarkier; avsnitt, kapitler og andre konvensjonelle måter å dele inn tekst på er erstattet av vinduer med tekst- og grafikk­blokker, som alle har samme utsagnstyngde, og som alle er like forbigående og kortlivede – og som også vil kunne inneholde lyd, animasjon og film.

Carolyn Guyer og Martha Petry uttrykker det slik i de innledningsvise «retningslinjene» til sin hypertekst Irme Pass, publisert – om nå «publisert» er det rette uttrykket – på en diskett som var vedlagt vårnummeret av tidsskriftet Writing on the Edge i 1991:

Dette er en ny type litteratur og en ny måte å lese på. Tekstens form er rytmisk. Den går i sløyfer og danner mønstre og lag som gradvis blir menings­bærende, slik som strømmen av tid og hendelser blir det i ens eget livsløp. Å utforske verkets innebygde tekst­koblinger vil føye sammen fortellingen til nye, foranderlige konfigurasjoner dannet på grunnlag av veiene dine interesser tar. Forskjellen mellom å lese hypertekst­litteratur og tradisjonell, papirbasert litteratur, er som forskjellen mellom å være på skjærgårds­seilas og å beskue sjøen fra brygga. Det er to forskjellige ting. Men det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre.

Når vi nå er kommet så langt, er det på tide å innrømme at jeg for min egen del ikke er noen ekspert på å navigere i hyperspace. Ettersom jeg er på vei inn i mitt sjuende tiår og derfor på godt og vondt er nokså festet ved den trykke­teknologi som nå er på vei ut, er det heller ikke sannsynlig at jeg selv vil komme til å sette i gang med noen større litterære hypertekst­verker for egen del. Men siden jeg er mer interessert enn noensinne i under­gravingen av den tradisjonelle, borgerlige romanen, og i litteratur som utfordrer dens linearitet, har jeg hatt på følelsen at et eller annet var på gang der ute – eller der inne – og at jeg burde vite hva det var. Hvis jeg ikke skulle dra på seilas i Guyers og Petrys skjærgård, burde jeg i det minste gripe kikkerten og løpe til brygga. Finnes det da noen bedre måte å lære på enn å lede et kurs i emnet?

Slik startet skrivekurset Brown University Hypertext Fiction Workshop for to vårsemestre – og allerede mange programvare­generasjoner – siden. Dette er et kurs viet forandring av lesevaner vel så mye som produksjon av nye fortellinger.

Det er enten å improvisere eller å pakke sammen.

Skrivekursstudenter er noen notorisk konservative vesener. Sta og håpefulle skriver de innen den tradisjonen de kjenner fra egen lesning. Å få dem til å prøve ut alternative og fornyende former, er vanskeligere enn å overbevise dem om at seksuell avholdenhet som livsstil har noe for seg. Men konfrontert med hyperspace har de ikke noe valg, fordi alle de trygge strukturene er utvisket. Det er enten å improvisere eller å pakke sammen. Noen av dem prøver panisk å gjenoppbygge de gamle strukturene. Noen seiler seg fullstendig vill og forsvinner i tåken. De fleste kaster seg fryktløst uti det, uten engang å sperre seg hvor dypt det er (uendelig dypt). Og selv mens de padler for livet innrømmer de at denne nye teknologien virkelig er et – ofte frustrerende – spennende og provoserende medium for nye typer fortellinger. Den er et potensielt revolusjonerende rom. I tråd med hypertekst­entusiastenes påstander viser den seg faktisk å være i stand til å omkalfatre selve den litterære kunstform, selv om hypertekst på det nåværende tidlige stadium foreløpig holder til mer eller mindre i kulissene, fjernt fra hoved­strømningene.

Både når vi bruker hypertekst som forfattere og som lesere, fokuserer vi på struktur vel så mye som på prosa, fordi vi fortløpende blir gjort oppmerksomme på narrative former som ofte ligger skjult i det trykte mediums fortellinger. Det mest gjennom­gripende nye i hypertekst, er det system av tekst­koblinger i mange retninger og ofte i et labyrintisk virvar, som vi er oppfordret eller tvunget til å etablere. Den kreative bevissthet blir faktisk ofte mer opptatt av slike koblinger, av valg av de språklige utsagnene, av stil, eller av hva vi ville kalle karakter og plot – to av fortellingens tradisjonelle elementer som helt klart er i faresonen. Vi blir alltid forbløffet av å oppdage hvor mye av lese- og skrive­erfaringen som finner sted i mellomrommene og på veiene mellom tekstfragmenter, dvs. at tekst­fragmentene er som vadesteiner vi kan gå trygt på, mens den virkelige narrative strømmen løper mellom dem.

Som Alvin Lu, en av de unge skrive­studentene, uttrykte det i et av klassens online-essays: «Det fascinerende er hvordan fortellingen brytes fullstendig opp i sine grunn­leggende biter. Informasjons­biter formidler et kunnskaps­innhold, men fortellinger er laget av bitenes sammenstilling. Det som bør legges vekt på i en hypertekst (-fortelling), er graden av kontroll som leseren får, ikke til å lese, men til å organisere tekstbitene hun har tilgang til. Alle kan lese, men alle har ikke tilgang til sofistikerte organisasjons­metoder.»

De litterære tekstene som er utviklet i skrive­verkstedet – og som alle fortsatt er under utvikling, omfatter geografisk forankrede fortellinger av typen Our Town (skuespill av Thornton Wilder, et portrett av livet i en amerikansk småby, overs. anm.), «velg-ditt-eget-eventyr»-fortellinger, parodier på litteraturens klassikere, kinesiske esker med mange nivåer, dikt med utstrekning i rommet, interaktive komedier, omskiftelige drømme­scenarier, uløselige kriminal­mysterier, samt animerte tegneserier og kinesiske sexhåndbøker.

Studentene legger ofte inn et mangfold av fortellerstemmer i sine hypertekster. Tegnede og scannede grafiske elementer blir innarbeidet i fortellingene. Forskjellige skrifttyper blir brukt på oppfinnsomme måter, for å markere forskjellige stemmer eller for å skille ut plotelementer. Lån fra dokumenttyper som er uvanlige i litterær sammenheng, blir også svært effektfullt inkludert i hypertekster; statistikk­diagrammer, sangtekster, avisartikler, filmmanus, krusedull­tegninger og fotografier, bilder av idretts­stjerner, lister med sports­resultater, ordboks­oppslag, rockeplate­omslag, astrologiske spådommer, brettspill, politi- og legerapporter.

I vårt ukentlige skrive­verksted viser utvalgte studenter ved hjelp av en overhead­prosjektør frem de narrative strukturer som de arbeider med å utvikle. Deretter utsettes de vanligvis for en kritikkrunde hvor man tar opp tekst, design, karakter­utvikling, følelses­messig virkning, grundighet i gjennom­føringen av detaljer osv., alt etter det enkelte tilfelle. Men studentene engasjerer seg også i fortløpende dialog med hverandre via datamaskin og over datanettet. De utveksler kritikk, entusiasme, tvil, spekulasjoner, teoretiseringer, fleip. Så morsomt og fascinerende har alt dette vært at i hvert fall så langt har resultatene av studentenes kreativitet vært langt mer omfattende enn i vanlige skrive­verksteder på universitetets laveregradsnivå. Og den er klart av like høy kvalitet.

Studentenes egne litterære tekster er mer eller mindre godt beskyttet fra andres klussing etter tradisjonelle opphavs­rettslige retnings­linjer. I tillegg har vi i verkstedet lekt fritt og ofte på fullstendig anarkistisk vis, innen rammene av en gruppe­fiksjonstekst kalt Hotell. Her står alle fritt til å sjekke inn, å opprette nye rom, korridorer og intriger, å slette koblinger til tekstbiter og å opprette nye. Enhver har tilgang til å endre eller undergrave andres tekst, å endre plotforløp, å manipulere tid og rom, å gå inn i dialoger via oppdiktede personer for så å avlive andres, og de kan til og med sabotere hotellets avløpssystem. En dag støter vi derfor kanskje på en mann og en kvinne som treffes i hotell­baren og drar i gang en eller annen seksuell forbindelse, for så noen dager senere å oppdage at en eller begge i mellomtiden har foretatt kjønnsskifte.

Hvordan avgjør man når man er ferdig, enten man er forfatter eller leser, hvis alt utgjør tekstens sentrum?

Under et av mine hypertekst­verksteder, førte oppdagelsen av at vi hadde mer enn én bartender i vårt hotell, til en viss opphisselse: dreide det seg om den samme baren eller ikke? En av studentene — Alvin Lu igjen — svarte med å koble alle bartenderne til rom 666, som han døpte til «produksjons­sentralen». Her ble et innesperret monster satt til å føde fullt ferdige bartendere når det var behov for dem. Dette tekstlige rommet av overveiende anonyme fragmenter forblir tilgjengelig via universitetets datamaskiner, og hvert nytt studentkull oppfordres til å sjekke inn og fortsette historien om hyperteksthotellet. Jeg skulle gjerne sett at det forble åpent gjennom et århundre eller to.

Kanskje vil den grunnleggende hypertekst­teknologien fortsette å eksistere i århundrer. Kanskje vil den til og med bli like langlivet som bokteknologien. Som vi alle har oppdaget, ser imidlertid dens maskin- og programvare ut til å være skrøpelig og kortlivet. Hele nye generasjoner av utstyr og programmer dukker opp, før vi får rukket å komme oss gjennom manualene til de gamle. I skrivende stund trapper man ned Brown-universitetets svært avanserte hypertekst­program lntermedia, som vi har brukt til å skrive våre hypertekster. Dette fordi programmet er for dyrt å vedlikeholde, og fordi det er ukompatibelt med Apples nye operativ­system System 7.0. En god del av siste semester brukte vi til å flytte over våre dokumenter fra Intermedia til Storyspace (som Brown nå er i ferd med å innføre), og til tilpasse oss de nye omgivelsene.

Problemet med operativsystem­standarder blir nå livlig diskutert av hypertekst­forfattere og -skribenter. Hvis interaksjon skal kunne bli kjennetegnet til den nye teknologien, må alle dens aktører ha lik tilgang til et felles og konsistent språk. Flere problemer kommer i tillegg. Når det gjelder fremgangsmåter for navigering, er problemet hvordan man beveger seg rundt i noe som er uendelig, uten å gå seg vill. Struktureringen av rommet kan være så fengslende og forvirrende at den fullstendig sluker og nøytraliserer fortelleren, og sliter ut leseren. Og når man er fanget i en ustabil tekstlabyrint, som fortløpende kan bli endret av andre forfattere/lesere, har man det beslektede problemet med hvordan man skal kunne unngå det uvesentlige. Hvordan komme utenom det trivielle? Verdsatte trekk ved romanen, slik som enhet, helhet, sammenheng, perspektiv og stemme ser ut til å være i fare. Retorikken er endring. «Tekst» har mistet sin kanoniske stabilitet. Hvordan bedømmer, analyserer og skriver man om et verk som aldri sier det samme to ganger?

Når alt kommer til alt finnes det en kontinuitet på tvers av tidsaldrene, oppstykket som de er av skiftende teknologier.

Og hva med den narrative fremdrift? Bevegelse finnes fortsatt, men i hypertekstens dimensjonsløse uendelighet ligner den mer på ekspansjon uten slutt. Den risikerer å bli så utstrakt og så lite stram at den mister sin sentripetalkraft for å erstattes av en slags statisk og dempet lyriskhet – denne drømmeaktige følelsen av mangel på tyngdekraft og holde­punkter som vi kjenner fra tidlige science-fictionfilmer. Hvordan løser man konflikten mellom på den ene siden leserens ønske om sammenheng og avslutning, og på den andre siden tekstens begjær etter å fortsette; dens frykt for døden? Hva er i grunnen avslutning, i slike omgivelser? Hvordan avgjør man når man er ferdig, enten man er forfatter eller leser, hvis alt utgjør tekstens sentrum? Hvis forfatteren står fritt til å lede en fortelling hvor som helst når som helst og i hvor mange retninger som hun eller han selv ønsker, vil det ikke oppstå en slags tvang til å gjøre dette?

Uten tvil blir dette ett av hovedtemaene for fortellekunstens fremtidige aktører, også for dem som sitter fast i den gamle trykketeknologien. Og det er ikke noe nytt i dette. Var ikke avslutningens problem et vesentlig tema i Gilgamesh-eposet, som ble innristet i leire i skriftkunstens morgen? Likeså i de homeriske rapsodier, da de ble skrevet ned på papyrus av teknologisk nyskapende, greske skriftkyndige for ca. 26 århundrer siden. Når alt kommer til alt finnes det en kontinuitet på tvers av tidsaldrene, oppstykket som de er av skiftende teknologier.

Mye av dette måtte jeg ha kunnet gjette meg til – som jeg da også gjorde – allerede før jeg ga meg inn i hyperspace, og før jeg noensinne plukket opp en mus. Og mine oppfatninger har bare i liten grad blitt forandret av mine erfaringer med hypertekst. Det jeg imidlertid ikke klart hadde forutsett, var at dette er en teknologi som både tar opp i seg og som fullstendig fortrenger andre; trykte dokumenter kan leses i hyperspace, men hypertekst kan ikke oversettes til det trykte medium. Hypertekst er ikke som film, som i grunnen bare er den lineære fortellingens blindgate, slik tolvtone­musikken er notelinjenes. Hyper­tekst utgjør virkelig en ny og unik omgivelse. Kunstnere som arbeider der, må leses der. Og de kommer trolig også til å bli vurdert der. Likesom litteraturen, forlater kritikken bok- og tidsskrifts­siden og flytter online. Og den er selv mottagelig for kontinuerlig forandring i bevissthet og tekst. Foranderlighet, tilfeldighet, ubestemthet, mangfold og diskontinuitet er dagens plussord innen hypertekst. De ser ut til å være på rask vei til å bli prinsipper, slik som relativitets­teorien for ikke lenge siden fortrenge det fallende eple.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.