Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Bli Europa

ANMELDELSE. Små antydninger gjør at det murrer dypsindig i Amalie Kasin Lerstangs første roman.

Tidligere publisert i Vagant 2/2014.

Amalie Kasin Lerstang
Europa
Cappelen Damm 2014

Et skifte finner sted midtveis i romanen Europa. Fortelleren, som har reist på utenlandsferie, fra Norge til en navnløs by, går på en slags klubb, det er ladies’ night, først senere får menn slippe inn, det vil si: Noen kommer før det, strippere, en liksom-politimann med plastkølle byr opp alle jentene, de trekker seg unna, inntil han kommer til fortelleren, som lar ham føre henne bort til en stol midt på gulvet. Vi følger beskrivelsen:

Han river av meg boaen. Lyset fra spoten blender meg. Rundt politimannen er det mørkt. Jeg kan ikke se jentene, jeg er politimannen. Jeg tar av meg klærne og kroppen min er brun over trusa. Jeg skrever over fanget hennes og ser på henne. Jeg spruter krem fra en flaske ned i hennes små hender og legger hendene hennes mot kroppen min. Jeg er varm på ryggen. Jentene hyler noe over musikken. Hun gnir krem over skuldrene mine. Vi ser hverandre inn i øynene mens jeg slår kølla taktfast ned i hånda. Jeg har veldig tynne øyenbryn. Øynene peker nedover. Jeg har to store poser under øynene som er akkurat passe store. To rynker går fra øyet bakover mot øret. Jeg er litt eldre enn man tror.

Dette skiftet på dansegulvet, er det bare et litterært perspektivskifte? Eller skjer en veksling også av identiteter, slik at jenta og politimannen blir bærere av hverandres egenskaper? En leser sulteforet på høylitterære modi vil nok være svak for den siste tolkningen. Letingen etter tilsvarende innslag i Europa ender med få funn. Eller: Bruken er nennsom.

Amalie Kasin Lerstangs Europa.

Amalie Kasin Lerstangs Europa.

Og likevel. Når fortelleren kort tid etter møter Morritz inntrer nye skifter som uvilkårlig vil prege tolkningen av romanen. Denne elskeren eller liknende, er han identisk med skikkelsen fortelleren omtaler som «ungen», som plutselig dukker opp? Tanken ville neppe meldt seg uten det tidligere perspektiv- eller identitetsskiftet på dansegulvet. Teksten sår tvil om påstandene den selv kommer med. Det finnes en løsning på spørsmålet om Morritz og gutten.1 Men tvilen har allerede styrt leseren inn i en lesemåte der små antydninger gjør at vi aner dypsindig murring under den umiddelbart tilforlatelige overflaten.

Teksten lyser formelig av selvbevissthet. Det ser man tydeligst i de korte periodene, setningskonstruksjonene som jager etter hverandre, ofte på en enkel formel med subjekt først i setningen, så verbal, eller perioden starter med verbalet, subjektet er sløyfet. Ingen markeringer for direkte tale, alt løper i ett. I møte med den navnløse byen blir omgivelsene benevnt som var fortelleren grunnlegger av et språk, et enkelt, barnlig språk av den typen man lett utvikler i møte med et sted der så mye er nytt.

Herunder også en posisjonering og perspektivering av turisten, det ikke-integrerte mennesket som takler sine blåøyde begrensninger ved å forholde seg måtelig interessert til det fremmede. Dette som et slags humoristisk utpust, uten at det hindrer teksten i å forbli teknisk-litterært raffinert. På hotellet:

Vi står på hver vår side av disken. Jeg spør om hun har et ledig rom. Jeg spør om dette er en disk. Jeg nikker. Jeg snakker ikke engelsk, sier hun på engelsk. Jeg sier at jeg forstår.

Og senere samme sted:

Ville du kalt dette en disk, spør jeg. Det forstod jeg ikke, sier han. Det er ikke så rart, sier jeg, for jeg sa det på norsk.

Periodestrukturen er parataktisk, det bys ikke på forklaringer, kausalkjeder, motiver for handling eller ytring, snarere tilstrebes en naken overflate, som likevel sprekker opp. Spørsmål om hva som er hva, og hvem som sier hva, hvem disse selv er, presser seg fram ved tålmodig lesning. Tålmodighet er da også den eneste mulige lesestrategi her, ellers blir teksten anonym i sin framtoning som ren beskrivelse. Mikronivået er rikt nok til at man kan bli værende der, dvele. Ikke mange, men noen steder, anes fluktlinjer til et makronivå. Og uansett bør vel romanes tittel inn i bildet …

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Europa? Ikke lite frekt. Det refererende, men også navlebeskuende ved fortellerens beretning skaper assosiasjoner til et korrespondentbrev. Hvis dette skulle være en nøkkel, er det først med en bevissthet om reportasjenes avstand til det virkelige vi får den til å smekke i en teksteksegetisk lås. Når fortelleren snakker i telefonen med sin mor, eksempelvis, retusjerer hun ikke så rent lite. Hun dekker over sitt eget liv, det som måtte være utsvevende ved det, hun dikter opp at hun har fått seg en jobb, nevner ingenting av det som ville sjokkere eller skape «unødig» bekymring. En kritikk av såkalt dekning av utenriksspørsmål? Spørsmålet er ikke urimelig. Forfatteren Lerstang er troende til slike refleksjoner. Om det tilfører romanen noe vesentlig at den kan leses slik, er et annet spørsmål. Uansett er det ikke overdrevne flertydigheter som utgjør verkets svake punkter, snarere at innslagene av konvensjonell beretning fra et ungt menneskes liv blir såpass mange.

Romanen kan utvilsomt sies å tematisere det konvensjonelle eller klisjéaktige, blant annet ved metagrep, som riktignok ikke innrammer beretningen i den grad omslagsteksten gir inntrykk av. Kommer leseren i skade for å lese denne før selve romanen, hvilket vel må formodes å være ganske utbredt, blir den subtilt antydede graviditeten tidlig i romanen, og det eksistensielle alvoret i avslutningen, styrt i en bestemt retning, og står derfor i fare for å miste noe av sin kraft. De siste ti sidene eller så blir nærmest overtydelige, til tross for at de ikke ville være det i særlig mange andre sammenhenger. Verket har skapt en semantisk konsentrasjon det er lett å skuffe.

Særlig problematisk qua overtydelig er fortellerens europeisk-bliven ved selv å ty til nevene: «Jeg bøyer meg inn i bilen igjen. Jeg løfter armen. Jeg knytter neven. Munnen hans åpner seg. Jeg setter hånda hardt inn i ansiktet hans. Hodet hans faller til sida.» Det tilstrebet filmatiske ved dette innslaget har en umiddelbar effekt, men så melder en skuffelse seg – var alt ment å lede til en allegori om oppløste fellesskap i et slitent Europa, som bereder grunnen for ungdommens råskap? Skulle alt tolkes politisk? Og det hele løses opp i en løsning på verkets gåte, et svar av allegrisk art, som er: Europa? Mistanken er verdt å nevne, men boka har selv stilt spørsmålene, selv skapt sine forventninger. Og den skaper flere forventninger enn den skuffer. Her finnes riss og brudd en grundig leser kan lodde dypt ved å følge.

  1. For den interesserte: Tvilen inntrer s. 75-77, skuffes s. 142, gjeninntrer s. 147 og blir bekreftet som berettiget s. 164: Gutten er ikke Morritz’, det vil si han er Morritz. Men finnes han også som en annen?

Avatar

Espen Grønlie