Ut til det ytterste

BLANKE ARK. Klimakrise, koronapandemi og et demokrati som knaker i sammenføyningene: Hvor er håpet? Katrine Heiberg lar tankene gli ut i horisonten.

Røst. Ordet leder tankene hen på en gammel stemme som klinger av levd liv – værbitt, rusten. Som navn passer det til øyriket 100 kilometer vest for Bodø, liksom kastet skjødesløst ut i havet, enda lenger ut enn hoved-Lofoten, og enda mer ubeskyttet overfor værets herjinger på grunn av det flate landskapet, som på sitt høyeste når skarve 11 meter over havet. Men når jeg ankommer med ferge den siste uka i juli ligger øyene i rolig sol. På den korte kjøreturen til huset jeg skal gjeste ser jeg gjenskinnet av himmelen stykket opp av tangklaser i de små vannene Røst er gjennomhullet av. 

Katrine Heiberg er forfatter og kritiker i Morgenbladet . Hun bor i Bergen. Foto: Johannes Grytnes

Jeg forestilte meg at det ville være fredelig så langt fra fastlandet, og det er det. Lofotfisket er for lengst over, noe de tomme hjellene vitner om. Fuglene og vinden står for lydene her ute. Samtidig som mangfoldet av måkearter fyller lufta med kjente og ukjente toner – de fleste klagende, men én av dem har en underlig latter – er vi (en venninne og jeg) ganske så frie fra menneskestøy ute på den sørvestvendte utstikkeren Grimsøya. Unntaket er de få gangene om dagen et par turister kommer syklende og lar oss bli klar over hvor lett stemmer bærer i motstandsløs luft. Så har de snudd, for hverken veien eller øya går særlig lenger ut, og vi er alene igjen. Det rasler i de lysegule stråene. I vest ligger små øyer der sauer beiter og måkeflokker samler seg, fra sør lokker de gresskledde fuglefjellene Vedøya, Storfjellet og Trenyken – én dag med tåka hengende rundt toppene som hatter, en annen dag i skarpt opptegnede skygger fra sola. 

Men hva er det mest av? Himmel og hav! Vi sitter på brygga og hviler blikket på vannet og horisonten. I det hele tatt trekkes oppmerksomheten mot de små forandringene og hendelsene – hva ellers? Jeg observerer ærfuglfamilier som padler langsomt forbi, en og annen skarv som glir opp av det mørke vannet og under igjen, og en ettermiddag med flo overraskes vi av en enslig sel som stikker det vennlige hodet sitt opp i et svusj før det forsvinner like fort igjen. Og hver kveld er solnedgangen en annen, enten den viser seg i gul-rødt, psykedelisk fargesprakende eller dus pastell.

I båten til en fiskernabo, på vei til Skomvær fyr, ser vi flere seler som ligger henslengt på et skjær. Jeg roper ut i vinden at jeg «elsker sel!». Da vi fyker forbi fugleøyene i motsatt retning roper venninna mi at hun «elsker fjell!». En dag eller to senere, da vi hilser på fastlandets beitedyr: «Jeg elsker kyr!». Og det gjør hun, men Røst gjør også noe med oss, i øyeblikk blir vi til elskende utrop. 

Den siste dagen av oppholdet besøker vi Vedøya. Min venn Paal har gjort meg oppmerksom på at det står en skulptur der ute, bestående av tre egg flankert av to tannhjul-liknende former i marmor, titulert Il nido, på norsk Reiret. Den er ikke stor, kan ikke ses fra Røst, og man må få skyss for å dra ut dit. Fiskernaboen stiller opp. Først går vi – eller snarere klatrer, krabber – opp de 160 bratte meterne til toppen av fjellet. Herfra skuer vi mot himmel, hav og øyer i alle retninger og knipser bilder før vi dels går, dels aker ned på rumpa gjennom det høye gresset. Så kjører vi til nordsiden av øya, ankrer opp og går over sleip tang, steinblokker og store kuplete gresstuer, inn i skyggen fra den steile fjellsida. 

Vi kaster ut noen ord for å teste ekkoet, og får stemmene våre i retur. Vi er definitivt gjester; vi har lov til å komme hit, men ikke bli. Og her ligger reiret, lite og hvitt og hardt. Ikke særlig overveldende, og likevel bevegende. Det utstråler en slags taus evighet. Skulpturens avsides plassering antyder at bare vi gjør lite ut av oss, vil vi kunne ha en rettmessig plass også i den utsatte naturen. 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.