BLANKE ARK. Klimakrise, koronapandemi og eit demokrati som knakar i samanføyningane: Kvar er håpet? Henning H. Bergsvåg bærer på en dødsbaby.
Du sparker. Små støt mot innsiden av magen min. Om natten blir de kraftigere. Det er du. Som forteller at du vokser, for jeg er svanger med deg, min lille dødsbaby, du vokser. Om nettene gjennomstråler du meg, får kroppen min til å lyse opp rommet. Du infiltrerer drømmene mine med bilder av mitt eget fravær, menneskenes endelikt, det eneste håpet.
Kanskje vil du leve bedre enn meg når du en gang fødes? Det negative rommet du utfyller etter min død skal forme et bedre liv, du vil bevege deg med større letthet, få et rikere, mindre angstfylt liv enn det jeg greide å få. De nesten nitti kiloene mine vil etterhvert forsvinne fra jorden, hvilke andre mørke nitti kilo vil oppstå i minnet du er? I hva vil vekten min feste seg, i hvilke mørke lemmer og ansikt skal du ta bolig? Hvilket vær skal flomme gjennom deg? Hvor godt blir det ikke å inngå i elementene, de kolossale vindene, den store gjenreisingen etter menneskene. En klode lagt øde, uten en eneste mennneskelig bevissthet.
Jeg vet du kommer til å løfte mange tunge lass, jeg vet du skal rydde opp etter meg. Du skal gjøre alt arbeidet. Jeg skal være long gone, alle mine ønsker og behov, mitt løpske oljedrevne forbruk, jeg blir til ingenting. Jordoverflaten overflommet av skyggekropper uten bevissthet, flakkende minner uten organismer å festes i. Å, det skal bli et fredens sted.
Vi vil alle være døde. Vi skal sprenge oss i stykker og gi plass til mørkere selv. Jeg snakker om deg og alle disse skyggebabyene som skal leve videre. Som skal bevege dere i våre avtrykk, formere dere og kanskje en gang forlate jorden i deres mørke farkoster. Kanskje det største lyset er bak oss, og skal gjennomstråle oss på vei ut. Det er ingen tvil om at jeg skal få fred. Det er du som skal leve, du som allerede bor inni meg nå, du er fremtiden, jeg kjenner du sparker hardere.
Jeg forsto tidlig at jeg var en av de onde. Min måte å leve på, den systematiske undertrykkingen jeg uunngåelig er en del av. Mitt folk har vært på feil side av alle grusomheter i historien. VI vant og vi fortsetter å vinne. Vi kjenner alle disse babyene i oss, de vokser, et søkk vi kjenner i magen, et tomrom som vokser. Med menneskehetens bortgang skal de fødes og overta, en hær av langsomme skygger som rensker opp etter oss.
En natt drømte jeg om en gruppe aktivister, langt inn i fremtiden, etter oljen, som forgudet oljealderen, plasten, den dirrende elektrisiteten og overfloden, dette blaffet i historien. I et autoritært regime manøvrerte de i skyggene. I drømmen inngikk de en selvmordspakt, der de balsamerte seg selv og kastet seg ut fra broer langt ute mot havet. Sank til bunns for å gjenoppstå som olje, for at cellene i kroppen skulle synke ned i havbunnen og gjennom hundretusener av år, bli en del av en ny fossil bølge. Jeg begynner å skjønne nå at menneskene i denne drømmen ikke var levende. De var skyggekropper, elektriske støt i luften, bærende på minner om det vi var. Flakkende i sin egen gjennomlyste verden. En verden uten vår type ondskap. Noe luftig, noe åpent som kan bære alt. Du sparker, du vil snart ut. Du har mye å ta tak i.
