For mye er fortsatt ikke nok

Black Friday
Man unner seg ikke noe annet: Black Friday i São Paulo, Brasil. Foto: Reuters

ESSAY. Vi har for mye av alt, men er ikke lykkelige av den grunn. Kapitalismen produserer begjær som ikke kan stilles.

Black Friday
Man unner seg ikke noe annet: Black Friday i São Paulo, Brasil. Foto: Reuters

Tidligere publisert i Vagant 4/2020

Mange tror at ønsker er som behov: De bare er der. Plutselig roper de frekt «her er jeg», eller de modner langsomt som frukt på et tre. Men slik er det ikke. Ønsker oppstår på en indre arena, eller som psykoanalytikere sier: i et fantasmatisk felt. På dette feltet er jeg-et aldri alene, men alltid «i selskap». Den som ønsker er omgitt av kaskader av bilder, tegn, metaforer, fantasier, tanker, databruddstykker, YouTube-videoer. Og fremfor alt av språket.

Forfattere og filosofer har visst dette lenge. De vet at ønskene våre slett ikke er like naturlige som våre elementære behov, som sult og tørst. Når det gjelder subjektive ønsker, har samfunnets diskurser alltid et ord med i laget. De påvirker våre forestillinger, de leder og styrer – og manipulerer.

Pengenes påvirkningsmakt skal heller ikke undervurderes. Allerede på 1700-tallet var folk urolige for hva som ville skje med ønskene våre hvis «det økonomiske» seiret og ble «det eneste gjenblivende», slik dikteren Novalis resignert uttrykte det etter å ha lest Goethes roman Wilhelm Meisters læreår (1795–96). Hva skjer hvis tallene og beregningene kveler vårt romantiske vokabular, hvis pengenes prosa fortrenger hjertets poesi – alle de vakre metaforene som folk i århundrer har oppdaget, drømt og uttrykt sine ønsker med? Romantikerne ante at kalde ord ville føre til kalde ønsker for kalde hjerter. Man kan ikke elske med hodet fullt av tall. 

Ved overgangen til forrige århundre, i år 1900, utkom en bok som skulle forsterke disse engstelsene: Georg Simmels Pengenes filosofi. Her beskriver den fremragende sosiologen pengenes dobbelte virkning: På den ene siden er penger som en gud på jord – en betydningsfull formidler som forbinder alt med alle, som styrker vår frihet overfor verden og tingene på en helt ny, uhørt og «hittil ukjent måte». På den andre siden er penger i det moderne samfunnet et symbolsk medium, altså ikke bare et betalingsmiddel, men også et middel til å tyde verden. Pengene sniker seg inn i enkeltmenneskets «sinnstilstand» og tar over dets forestillingskraft, fantasi og ideer. Ønskene begynner å kalkulere.

Med sin berømte studie reagerte Simmel på et kulturelt jordskjelv, nemlig konsum- og massekulturens inntog i metropolene. Det gamle Tyskland var forsvunnet, og det alarmerende spørsmålet lød: Hvilken skjebne vil sjelen lide i det kapitalistiske Babylon? Hvordan forandrer forbruk og reklame det kulturelt imaginære? Er penger det stoffet ønsker er laget av? Skaper de en ny mennesketype, den fellesskapsfjerne kynikeren, et monster av griskhet og egoisme? 

For noen år siden oppdaget forskere i Rudolf Borchardts etterlatenskaper en lenge skjult og hemmeligholdt bok med den delikate tittelen Verdensbordellet Berlin. Her skildrer den stokkonservative, for ikke å si reaksjonære forfatteren sine utskeielser ved slutten av det tyske keiserriket. Nesten tusen sider fyller han med monotone detaljer fra monotone netter. Utvilsomt er denne orgien av ord å anse som sexistisk porno, men romanmonsteret er også et samtidshistorisk dokument. Minutiøst og pedantisk, som jeg-ets egen revisor, skildrer den berømte dikteren hvordan borgerlig kjærlighet omposteres til en erotisk serieinvestering. «Hvor mye får man i renter for å utsette et kyss i ti minutter?» Borchardt (1877–1945) foraktet den «gudsforlatte» moderniteten, men protokollerte samtidig ønskenes kommersialisering. I hans libidoøkonomi tilsvarer en persons erotiske verdi den prisen helten må betale for å erobre vedkommendes hjerte. «For å smøre la jeg en hundremarkseddel på bordet. Damen strålte diskret.» Rudi, som denne Don Juan kaller seg, er beregning og lidenskap i en og samme person. I Berlins parfymerte selskapslokaler skifter egospilleren ut kvinner som man bytter varer. En pengeseddel som behendig plasseres i en utringning øker sjansene til rask kroppslig profitt. 

Ønskeproduksjon og skuffelser, penger og begjær – fortsatt dreier alt seg om dette. Sosiologen Eva Illouz frykter at konsumkapitalismen skal trenge inn i de mest bortgjemte hjørner av tindersjelen og ødelegger evnen til å binde seg. I boka Emotions as Commodities: Capitalism, Consumption and Authenticity (2017) beskriver hun hvordan lykken søkes i en ny partner, før denne etter en tids bruk – eller ved spontan ulyst – byttes ut med et nytt ønskeobjekt. Selv når ekte følelser er i spill det på det erotiske markedet, presses disse straks inn i følelsesmessige modeller og forhåndsdefinerte bytteskjemaer, de dresseres og reguleres. Deltakerne iscenesetter seg selv som oppriktig elskende, men for Illouz er den amorøse markedsføringen bare en ny akt i ensomhetens og tingliggjøringens tragedie. Fake it until you make it.  

«Tingliggjøring» var et av filosofen Herbert Marcuses yndlingsbegreper. Gjennom hele sitt liv undret han seg over hvor motstandsløst konsumsamfunnet erobret våre indre ønskelandskaper og fremkalte stadig nye lengsler. I stedet for å la oss nyte et liv i velstand, fortsetter det moderne samfunnet nærmest som besatt å produsere begjær etter unyttige ting. I overflødighetssamfunnet, skrev Marcuse i klassikeren Det endimensjonale mennesket (1964), arbeider ikke folk for å leve godt i fellesskap, men for å produsere stadig nye varer. Han mente derfor at vi hadde feilet i å leve opp til opplysningstidens ideal: å befri oss fra unødvendig tvang. Kapitalismens gledesmakt, dens ønskeøkonomi og dens kontinuerlige produksjon av begjær etter varer har ledet Vestens mennesker inn i en ny trelldom. De er nå blitt slaver av forhold de selv har valgt. 

I året 1964 var dette et luksusproblem for en filosof som ville forsone eksistensialismen med marxismen. Hvem hadde trodd at et halvt århundre senere er mange unge menneskers mest lidenskapelige ønske å tilbringe natten foran en flagship store fra en sportsartikkelprodusent for å bli eiere av et par nye sneakers

Ikke bare Herbert Marcuse, men også andre observatører la merke til at varer blir stadig mer estetiske. Markedet produserer ikke lenger bare nytteverdier, men forsøker å fylle varene med mening og skjønnhet, med kulturell merverdi og løfter. Designere jobber hardt for å gi helt normale gjenstander en unik aura – de utformer dem slik at de får personlig karakter, som om de virkelig skulle være levende. Kjøperen skal spørre seg selv: Hvilket produkt passer til mitt liv? Og hvilket liv passer til dette produktet? En slik markedsføring virker når følelsesoverføringen lykkes, når forbrukeren tror fullt og helt på at først den etterlengtede tingen vil gjøre ham eller henne riktig levende. Til sist kan ingen lenger skille mellom personlige og upersonlige ønsker, mellom oppriktige og falske lengsler. Løftet om det levende i varen blir totalt. 

Det som blir igjen, er et urokkelig ønske, en lengsel og et begjær som ikke kan stilles: Dypt i menneskets natur ligger en evig streben etter mer. Dette begjæret hviler aldri, og uansett hva vi oppnår, vil det aldri kunne oppleves som sant eller fullkomment. Hver gang et ønske oppfylles, åpnes en ny avgrunn av utilfredshet, en tomhet som alltid må fylles med ting på en ny og annerledes måte. Frem til neste mangel, frem til ønsket om enda mer. 

Kapitalismen, skriver filosofen Slavoj Zižek, har lykkes så godt fordi den i et kort øyeblikk klarer å fylle denne tomheten og tilfredsstille det evige ønsket om merverdi. Dermed likner den en offerreligion – ønsker som er vesentlige for fellesskapets fremtid ofres og erstattes av umiddelbar konsumistisk tilfredsstillelse. Markedet privatiserer selve ønskningen, det kjenner bare entall, bare enkeltmennesket og bare behovet for å ha. Slik lokker markedet de skuffede inn i varenes paradis og lover dem forløsning fra den indre tomhetens helvete. Overdriver jeg? I Wolfsburg kan man besøke Volkswagen Autostadt for å hente sin nye bil. Da loses man inn i en bygning som minner om et enormt tempel. Med liturgisk andakt daler det hellige metallet ned fra himmelen og vekker lykken i forbrukerens sekulære sjel.

Men vi kan forholde oss kritisk til våre ønsker. Vi er ikke nødt til å underkaste oss dem, vi er ikke ferdigprodukter fra reklameindustrien. Heller ikke musikken og litteraturen har latt seg målbinde. Forfattere som amerikaneren Ottessa Moshfegh finner opp figurer som saboterer sitt indre ønskemaskineri, og som bare ønsker å ikke lenger ønske. Også Billie Eilish synger om hvordan oppfyllelsen uteblir, og nyter avholdenhetens smerte med et mysteriøst smil: «I had a dream / I got everything I wanted / It might’ve been a nightmare». 

The End of Desire, å la ønskene gå i vinterdvale, er et velutprøvd menneskelig selvforsvar. Når man ikke ønsker seg noe, kan man heller ikke bli skuffet. Men det ønskeløse ønsket er også en politisk provokasjon: En radikal kritikk av hyperindividualismen som søker en fantomfrihet i egoismens tomme palasser, men som bare kan føle, tenke, begjære og snakke i første person. Eller som det heter i en bankreklame: «Når alt er talt opp, er det jeg som teller.» 

Den planetariske massedøden koronaviruset har forårsaket, har revet oss ut av ønskedrømmen, vekket oss fra halvsøvnen og gitt oss tilbake det eksistensielle alvoret, den fortrengte bevisstheten om liv og død. Og når jorden blir varmere og varmere, og sivilisasjonen må innse at den er ikke er uendelig, vil det nå handle om vårt felles ønske – å bevare vår alles verden, slik at individuelle ønsker i det hele tatt kan være mulige.

Først publisert i Die Zeit 17.12.2020. 
Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.