Dupond og Dupont heter de på norsk, som i fransk original, men tyskerne kaller dem Schulze und Schultze. På engelsk heter de Thomson and Thompson. Sånn blir de anglifisert eller germanisert, mens vi skandinaver lar dem beholde sin franskspråklige fremmedhet i navnet. Gjør dette typene fjernere for oss? Kommer de engelske og tyske politimennene Tintins lokale lesere mer i møte?
Neppe.
Donald Duck er ikke mindre and på norsk enn Kalle Anka og Anders And i våre naboland.
Likevel kan en slik tilpasning ha uventa virkninger. Fordanskningen ga Dan Turèll det første rimet allerede i dedikasjonen til Onkel Dannys drivende dansende dirrende dinglende daskende dryppende danske dåse-digte:[1] «Til min læremester, åndelige broder og store guru, der lærte mig alt hvad jeg ved og kan – ANDERS AND.»
Den som har lest eller hørt «Anders And Evangeliet»[2] vet at «store guru» ikke var ironisk ment.
So what?
«What’s in a name?» spurte Julie og svarte: «That which we call a rose/By any other name would smell as sweet.»
Sånn er det med blomster og tegneseriefigurer.
Navnet overdøves av det vi ser og sanser.
Men hva med begreper vi ikke kan sanse?
Abstrakte ord som henger sammen med andre abstrakter i en fremmed begrepsverden?
Hvordan skal vi få tak i disse?
Gir det ikke dårlig karma å innbille oss at vi forstår begrepet karma?
Eller hva med yoga?
Hvordan kan vi i det hele tatt forstå noe som er skrevet i en fremmed kultur langt borte for mer enn to tusen år siden? Selv om enkelte ord fra denne kulturen har spredt seg til dagligspråket vårt? Kanskje kjennskapen til ordene gjør at vi misforstår begrepene? Hva om de allerede er blitt oversatt til noe helt annet enn det de opprinnelig betød? Hvor mye tror vi vi vet, og hvor lite vet vi egentlig?
Yoga er et av de mest elastiske begrepene i hele den indiske tankeverden.
Alt dette er spørsmål som reiser seg, ikke bare for den som skal oversette den kanoniske Bhagavad Gita / Bhagavadgita, men også for den som skal lese oversettelsen.
Nomen est omen, som vi sier på dølalatin.
Gitaen, som den gjerne kalles – gita betyr sang – er kanskje skrevet rundt 200 år fvt. Diktet er forfattet på sanskrit i sju hundre vers med et syllabisk metrum kalt shloka, der hvert vers består av 32 stavelser som igjen kan deles inn i 16-stavelsers halvvers eller fire kvartvers, hver med to versføtter à fire stavelser som kan være korte eller lange etter et gitt metrisk skjema. Her er det firedelte åpningsverset, transliterert:
dharma-kṣetre kuru-kṣetre
samavetā yuyutsavaḥ
māmakāḥ pāṇḍavāś caiva
kim akurvata sañjaya
La dette være nevnt innledningsvis, siden det tross alt er snakk om en sang som kan synges eller resiteres på et fast metrum. Ingen moderne oversettere legger vekt på versmålet. Den som skal oversette dette verket til moderne språk, har nok å bale med på innholdssida, om hen ikke også skal gjengi tekstformen.
1
Jens Braarvigs oversettelse av Gitaen ble utgitt på Gyldendal i 1982 og i seks opplag på Universitetsforlaget mellom 1990 og 2008, samt i De norske bokklubbenes serie med hellige skrifter i 2001. Boka er forsynt med et forord av Per Kværne og en innledning av oversetteren – begge svært informative – og oversettelsens ordvalg, presisjon og språkføring overgår klart Sissel Lange-Nielsens lett forkortede versjon fra 1971.[3] Følgelig kan Braarvigs oversettelse betraktes som vår tids hegemoniske norske, og her lyder det siterte verset slik:
På Kurusletten, på rettferdighetens slette, var mine menn og Pandus sønner samlet, ivrige etter å kjempe. Hva foretok de seg, Samjaya?
I Lars Christian Ims’ oversettelse fra 2020, utgitt på lille Futhark forlag,[4] lyder åpningsverset:
Sanjaya, kan du fortelle meg om det som skjedde da mine og Pandus sønner hadde samlet seg til kamp på Kuruenes hellige slette?
Den nye versjonen har en mer naturlig språkføring. Den låter mer hverdagsnær og mindre høytidsstemt, men den innledende parallellismen er forsvunnet med «rettferdigheten». I trettende vers er det Ims som ivaretar parallellismen – forsterket med bokstavrim i verbene gjalle og ljome:
Så lød konkylier, pauker, cymbaler og trommer på samme tid, og larmen var rungende. (Braarvig)
Så brøt et voldsomt leven løs, for det gjallet samtidig fra konkyliehorn og trompeter, og det ljomet fra pauker, trommer og cymbaler. (Ims)
Begge løsningene fungerer bra. Dette er sceneanvisninger for det metadramatiske diktet, og selv om de kan inneholde maleriske beskrivelser, blir slike vers ofte trettende for en oversetter: De utgjør en transportetappe før vi kommer til the real thing, som er samtalen mellom krigeren Arjuna og vognføreren hans, guden Krishna.
To hærer står oppstilt på slagmarken, og da Arjuna ser halve slekta si blant motstanderne, mister han kampviljen og spør i 1:36:
Hva slags lykke skulle det bli, Krishna, når vi har drept Dhritarashtras menn? (Braarvig)
Hvilken glede ville vi fått av å drepe Dhritarashtras sønner, store Krishna? (Ims)
Også her låter Ims mindre konstruert. Hans prosa faller lettere i munnen.
Det neste verset åpner Braarvig: «Det er oss ikke verdig å drepe», mens Ims bruker den klassiske pasifistformuleringen: «Vi gjør derfor ikke rett i å drepe.» Dette er Gitaens kjernetematikk. Rett før de to hærene braker sammen, legger den berømte bueskytteren Arjuna ned våpnene. Han vil ikke drepe familien. Det vil gi dårlig karma, det er umoralsk, det er umulig å gjøre noe godt på denne slagmarken. Selv seierens frukter vil være bitre. Da er det, mener Arjuna, bedre ikke å handle. Derfor kalte jeg Gitaen et metadramatisk dikt. Drama betyr handling. I sin opprinnelige funksjonssammenheng er Gitaen skutt inn i det eldre og mye større eposet Mahabharata,[5] som en filosofisk samtale om voldsbruk, karma, erkjennelse, hengivelse og det spørsmålet Ims (1:32) prisverdig våger å oversette som «hva er meningen med livet?».
Dette spørsmålet angår alle mennesker til alle tider.
Diktet er ikke bare skutt inn i det store eposet; det er også blitt løftet ut igjen og anvendt som en hellig tekst og kanskje det aller mest kanoniske hinduskriftet, publisert i mer enn tre tusen fem hundre oversettelser til et hundretall språk, sunget og gjentatt og kommentert langt utover den indiske kultursfæren. Et så betydelig verk fortjener stadig nytolkning, og det er gledelig at vi i 2020 fikk en versjon som avviker fra den hegemoniske, og som er skrevet av en med årelang praksis i den levende tradisjonen: I tillegg til en mastergrad i sanskrit fra Universitetet i Oslo har Ims fra unge år (han er født i 1968) studert yogafilosofi og praktisert meditasjon hos guruen Swami Shyam i indisk Himalaya.
2
I 2:7 begynner Braarvig med en frase det er vanskelig å visualisere: «Mitt indre er slått i stykker av svakhet» – en dysfunksjonell metafor. Ims har funnet en enklere løsning: «Mine sjelekvaler har svekket meg.» Dette er et gjennomgående trekk ved den nye oversettelsen: Setningene er kortere. Som vi skal se, skyr han ikke dristige ordvalg, men Ims er heller ikke redd for å anvende klisjeer og faste talemåter. Dermed blir formuleringene mer pregnante og morfologisk tettere på den knappe originalteksten. Symptomatisk i 2:9, der Braarvig oversetter: «Jeg kommer ikke til å kjempe», lar Ims Arjuna utbryte «Jeg vil ikke krige!» Det er seks stavelser i stedet for ni, noe som gir en mer versnær prosa og som kler tankegodset. Se 2:22:
Som en mann kaster fra seg sine gamle klær og tar på seg nye, vandrer det inkarnerte selvet videre til andre kropper etter å ha kastet den gamle fra seg. (Braarvig)
Slik man kaster gamle klær og skaffer seg nye, slik oppgir selvet gamle kropper og stiger inn i nye. (Ims)
Unntaksvis er det Braarvig som gir den fyndigste formuleringen, og den nye oversettelsen som er tung på labben – her 2:32:[6]
Lykkelig er en kriger som havner tilfeldig i slik kamp, den er en åpen dør til himmelen. (Braarvig)
Lykkelige er krigerne, Arjuna, hvis de ved et lykketreff finner en kamp som åpner himmelens porter for dem. (Ims)
Et av de vanskeligste ordene å gjengi adekvat er det nå allestedsnærværende yoga. Allerede i Gitaen kan det bety vanvittig mye forskjellig – Mircea Eliade kommenterte betydningsvidden på denne måten: «‹Yoga› betyr noen ganger ‹metode›, noen ganger ‹aktivitet›, ‹kraft›, ‹meditasjon› eller ‹forsakelse› (sannyasa), etc. Betydningsrikdommen korresponderer med et reelt morfologisk mangfold. Når ordet ‹yoga› betyr mange ting, er det fordi yoga er mange ting.» [7] Braarvig oversatte ofte med «disiplin» eller det i mine ører litt for hverdagslige «å ta seg sammen», og kommenterte i forordet:
Ordet yoga dekker et vidt felt av betydninger. Verbalroten yuj- betyr egentlig «å spenne (hesten) for», og er i slekt med norsk «åk», engelsk «yoke». Fra det kommer «å koble sammen», «anspenne», «ta seg sammen», «være samlet», «forene», «passe inn», «være passende». Som religiøst ord betyr yoga «øvelser», «religiøs disiplin», «overnaturlig makt», «skaperkraft», men også «forening», «enhet med det evig værende». (…) I teoretisk bakgrunn bygger yoga helt på samkhya-systemet, det er så å si en slags anvendt, praktisk, samkhya. Slik blir ordene samkhya og yoga i Gitaen brukt om «filosofi» og «religiøs disiplin», nærmest vårt «teori og praksis».[8]
Når et ord har så mange forskjellige betydninger, står oversetteren overfor et dilemma: Hvis hen velger de mest passende oversettelsene i ulike sammenhenger, blir sammenhengen borte. Der originalteksten henger bokstavelig sammen ved mangfoldige bøyninger av ordet yoga, gir nyanseringene på målspråket ingen hint om at det begrepslige opphavet er det samme, og at det muligens fins flytende overganger fra det ene ordet til det andre. Kanskje tilfredsstillelsen ved å ha funnet den presise betydningen i en gitt kontekst er falsk. Folk fra forskjellige kultursfærer kan ofte forbløffe hverandre når de forklarer et uttrykk og legger til: «Men det kan også bety…» Dette er ikke noe særtrekk ved sanskrit, det gjelder også når vi utreder norsk språkbruk for utlendinger, men i tillegg kan den klassiske sanskrits tankeverden være ganske usystematisk.[9] De forskjellige begrepene stammer fra ulike tradisjoner og tidsepoker og blir sjelden definert med aristotelisk presisjon,[10] selv om enkelte grunnleggende prinsipper kan være lette å forstå. Ahimsa, ikkevold, trenger vel ingen nærmere forklaring?
Det er ikkevold som preger Arjunas motvilje mot krigen.
På et annet nivå er det familiefølelsen og redselen for at samfunnet skal styrtes ut i lovløshet når familien dreper hverandre, for da «vil slektens kvinner bli umoralske. Når kvinnene forderves, blir kastene blandet», heter det i 1:41, oversatt av Ims.
Dette står i en av de passasjene (1:41–44) Sissel Lange-Nielsen utelot fra sin oversettelse – et valg som er lett å forstå: Det er en dunkel slutning. Årsakssammenhengen er uklar. Som medlem av kriger- og kongekasten kshatriya har Arjuna plikt til å opprettholde det bestående. Men hvorfor blir kvinnene umoralske når mennene dreper hverandre? Hva betyr umoral i denne sammenhengen? I Mahabharatas verden kan ei kvinne godt være gift med fem brødre, men dersom de fem blir drept, må hun finne en mann eller menn andre steder. Kanskje oppsøke noen fra lavere kaster? Slike brudd på kastehierarkiet vil true hele det politiske systemet.
Som medlem av kriger- og kongekasten kshatriya har Arjuna plikt til å opprettholde det bestående.
Blant mye annet er Gitaen et ambivalent forsvar for det bestående.
Men yoga har tilsynelatende ingen politisk dimensjon.
Det er en disiplin og en praksis, eller en tankegang som må praktiseres.
Det er også en oversetterpraksis.
Oversetterens oppgave er å bringe noen forestillinger fra et språk over i et annet, uten å miste det opprinnelige av syne. Dette å holde fast ved et originalkonsept, å samle nye ord om det, å innpasse det i et målspråk som er det fremmed, det er også yoga.
Yoga er et av de mest elastiske begrepene i hele den indiske tankeverden.
Braarvig og de fleste andre oversettere til vestlige språk tilpasser ordvalget kjente forestillinger i sin egen kulturkrets. Ims har valgt en annen, kanskje mer hölderlinsk,[11] fremgangsmåte og skriver i forordet:
Jeg må innrømme at til tross for alle bestrebelser på å forstå hva ordet yoga betyr, opptrer det flere ganger i Gita på en måte som utfordrer fatteevnen. Det sammensatte ordet yoga-yukta (5:6) betyr «yoga-yoget», altså en som er blitt «yoget av yoga». Hvordan skal vi forstå det? Konsensus blant oversettere av dette ordet til vestlige språk er at det betyr en som er «mentalt disiplinert». Dette høres for så vidt greit ut, men stemmer det? Hva betyr det å «disiplinere» sinnet? Jeg vil heller utfordre leseren til å selv prøve å forstå hva yoga egentlig betyr, enn å tilby leseren konvensjonelle fortolkninger, som er minste motstands vei. Veldig mye kan gå tapt i en oversettelse, og jeg prøver å begrense dette tapet ved å forsøke å bringe leseren inn i noen av denne tekstens sentrale sanskritords meningsverden. Et annet eksempel er 2:50, hvor Arjuna oppfordres slik: «Yog for yoga!» (yogaya yujasva!). Slike setninger er vanskelige å oversette, og åpner for mange ulike tolkninger. På grunn av slike utfordringer har jeg alltid ønsket å bringe leseren mest mulig inn i forståelsesprosessen, på bekostning av å velge en oversettelse som høres tilforlatelig ut. At ordet yoga utfordrer vår fatteevne, er imidlertid en ubetinget god ting: Det tvinger oss til å gå stadig dypere i vår egen forståelse for å gripe hva dette ordet peker mot – nemlig vårt eget transcendentale og ubeskrivelige selv. Å forstå yoga er å forstå seg selv.[12]
Ims beholder verbroten «å yoge», og inviterer leseren til å yoge med – verbroten nicht verboten! Han skriver ofte sanskritordene i parentes, som her i 2:49: «Handling (karma) er langt mindre verdt enn selverkjennelse (buddhi yoga).» Et annet sted i forordet skriver Ims at han vurderte å oversette yoga med «program».
3
Gitaen var den første kanoniske religiøse teksten jeg leste. Jeg fant Sissel Lange-Nielsens oversettelse på skolebiblioteket og lånte den i smug. Det kom godt med at boka var så hendig. Ingen i mitt oppvekstmiljø ville bli ferska med nesa i noe som kunne oppfattes som et religiøst skrift. Religion var tabu, uavhengig av trosretning. Denne boka var lett å stikke i lomma hvis noen jeg kjente kom på Grorudbanen, der jeg lot lærediktet synke inn.
Siden har jeg alltid hatt en forkjærlighet for små bøker, og flere av mine egne er utgitt i små formater.[13] Dette speiler også Gitaens antimaterialistiske grunnholdning, som satte dype spor i en tolvåring. Like viktig var avvisningen av det jeg mange år seinere lærte å benevne den instrumentelle fornuft, og som blir åpenbart i kritikken av de eldre, hellige skriftene. Disse er ørkesløs lesning, ifølge Gitaen, 2:46, versjon Ims:
Så stor nytte som man har av en brønn når vannet flommer over alt, så stor nytte har en klok brahmin av alle vedaene.
Gitaen ble skrevet i en periode da det vi nå kaller hinduisme ble utfordret av en friskere og mer folkelig religiøs bevegelse: buddhismen. Den gamle prestekasten sto rokket i sine vediske grunnvoller. Gitaen kan tolkes både som et forsvarsskrift og som et reformarbeid. En av vår tids store romanforfattere, Amin Chaudhuri, utdyper i et lite essay fra 2011:
Vi lærer å forstå at studiet av Vedaene er instrumentelt; fordi det innebærer ritualer og instrukser, tilhører det det synliges domene. Gitaen mistror det synlige og knytter det til det instrumentelle. Enda mer interessant er det at Gitaen, ved å kritisere Vedaene, også kritiserer tekstens og det verbales primat; med andre ord står Gitaen ikke bare i et spenningsforhold til det episke, narrative materialet den er stukket inn i (Mahabharata), den er også, som tekst, selvmotsigende. (…) I egenskap av å være, på sett og vis, i krig med seg selv, utgjør den en mulig definisjon av poesi.[14]
Chaudhuris essay har undertittelen: «Krishna som poetisk språk», for Gitaen er ikke bare en religiøs, men også en litterær, klassiker. Samtalen mellom Krishna og Arjuna er skrivekunst som fordrer høy stilistisk bevissthet av sin oversetter. Mange oversettere til mange språk tyr til arkaiske eller gammeldags høytidelige formuleringer. Her 2:56:
Når hans sinn er uten frykt i lidelser og uten tilknytning i gleder, når begjær, frykt og sinne er borte, kalles han en vismann fast i sin klokskap. (Braarvig)
Den som ikke blir nedbrutt av sorg eller opprømt av glede, som er uten begjær, frykt og sinne, og som er fast i sin erkjennelse (sthita-pragya), sies å være et klokt menneske. (Ims)
Ims’ versjon er mer økonomisk med ordene – mer naturlig, mindre stilistisk affektert. Stilidealet er åpenbart: å få fram meningen så klart og velklingende som mulig. Meningen med et poetisk-religiøst grunnskrift som Gitaen er tross alt meningsløs i jordisk forstand: Hele vitsen er å bevege seg ut i verden og følge Krishnas handlingsregel #1, som sier at ingenting i denne verden er vesentlig. Derfor kan ikke resultatet av våre handlinger i denne verden være målsetningen. Likevel må alle våre gjøremål her på kloden gjennomføres til punkt og prikke. Denne ambivalensen må holdes åpen, og den blir klarere i et nåtidsstemt språk. Da Braarvigs versjon ble utgitt i 1982 var det en klar forbedring av den utgaven jeg leste som tolvåring, slik også Ims nå overgår sin forgjenger.
4
Den unge Krishna er en trickster, en skøyer, en fleinånd, en forfører og en seksualmagnet – men i Gitaen finnes ingen ablegøyer. Her er Krishna kun guden Vishnu inkarnert: Med stort alvor gjør han rede for sentrale forestillinger som karma, yoga, buddhi, moksha, dharma og flere andre. Dharma kan ofte oversettes som «det rette», «rettferdigheten» – men «dharma er subtilt (sukshma)» gjentas det stadig i Mahabharata, og i sitt storverk om hinduismen kan indologen Wendy Doniger legge til at dharma er «tynn og glatt som en fin silkesari, uhåndgripelig som alvelys, innvortes omskiftelig og i tillegg forkledt, skjult, maskert».[15]
Standardoversettelsen av moksha er «frigjøring».
Buddhi er «intelligens, forstand, dømmekraft».
«Det finnes ingen intelligens (buddhi)», oversetter Ims 2:66, «i den som ikke yoger (ayukta), og for den som ikke yoger, finnes ingen transformasjon (bhavana).» I Braarvigs versjon lyder denne setningen: «Den som ikke øver disiplin, mangler bevissthet, han har ingen skaperevne.» Her er buddhi oversatt med «bevissthet», som synes å være et altfor omfattende begrep. Ei mus har bevissthet, men frigjørende yogapraksis er hinsides gnagerens fatteevne.
Her mener nok Braarvig noe annet med «bevissthet» enn ordets vanlige betydning: Som vi skal se kan også dette ordvalget være velbegrunnet – men forvirrende.
Jeg vil uansett mene at «å øve disiplin» er dårlig norsk.
Dharma innebærer å finne rett ord.
Begrepet «transformasjon» hos Ims stammer muligens fra ayurvedisk farmasi,[16] og gir stoff til ettertanke: Hvorfor skal vi forvandles? Til hva?
Til vi blir frigjorte og finner fred i livet som i døden – og drar livshjulet med samme kraft som dødens dharma, her Ims 3:16: «Den som lever her på jorden, og som ikke er med på å dreie dette hjulet (dharma) som på denne måten er satt i bevegelse, den lever et ondt, sanselig og forgjeves liv, kjære Arjuna.» Dette er som en grunntegning, fargelagt av Alf Prøysen:
Men slipsteinsvailsen går og går
Og nå er det je som dreg sveiva i år
Slipsteinsvailsen går og går
Og blommer og jinter je veit å de får
Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med
Så kjæm dom i mårå og meie dekk ned
Og tona som de høre i kveillsro og fred
Det er slipsteinsvailsen som går[17]
5
Krishna formaner Arjuna at han skal gå i krigen, men det er ikke så enkelt. Gitaen var også grunnboka til Mahatma Gandhi og inspirerte hans ikkevoldsfilosofi. I grunnen blir det aldri enkelt. Etter å ha lest de tre første kapitlene i Ims’ oversettelse konkluderte jeg med at den var overlegen Braarvigs. Så kommer jeg til 4:6. Også her er det Krishna som snakker – nå først med Ims’ stemme:
Jeg er ufødt, mitt selv er evigvarende, og jeg er alle skapningers herre. Men like fullt kan jeg, ved å kontrollere min materielle natur, fødes inn i denne verden gjennom min skaperkraft (maya).
Ufødt er jeg, mitt selv er uforgjengelig, jeg er skapningenes herre. Jeg har makt over urnaturen, som også hører meg til, og jeg fødes gjennom mitt blendverk. (Braarvig)
Denne siste frasen, «jeg fødes gjennom mitt blendverk», var noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg i 1982, da jeg leste Braarvigs oversettelse første gang. Det er fremdeles en perfekt formulering, og jeg kan ikke begripe hvorfor Ims blander inn «skaperkraft». På den annen side er det betryggende at han gjengir originalen i parentes.
Standardoversettelsen av maya er «blendverk».[18]
Så får tida vise om det virkelig er en gullstandard.
Et annet sterkt utsagn i dette kapittelet er 4:36:
På erkjennelsens flåte setter du over falskhetens hav, om du så var den mest syndefulle av alle. (Braarvig)
Selv om du hadde vært den mest syndige av alle syndere, vil du kunne seile over syndens hav i erkjennelsens båt. (Ims)
Hvilken konklusjon skal vi trekke av dette fyndordet? At den med skarpest hode kan gjøre hva faen hen vil, fordi hen gjennomskuer denne verdens blendverk? Krishnas velformulerte utsagn her virker, om ikke annet, en tanke skjødesløst. Så er det da heller ikke siste ord. Gitaen er en poetisk dialog. Samtalen fortsetter gjennom bokas 18 kapitler, og det skal ikke nektes for at enkelte passasjer kan virke ganske dunkle. Forfatteren balanserer mellom mange ulike hensyn – også politiske – og flere av spørsmålene Arjuna stiller, har aldri funnet noen klare svar. Vi vet at det kan bli nødvendig å drepe, men sjelefred gir det oss ikke.
Et av rådene til Krishna går ut på å handle som om vi egentlig ikke gjør noe.
Hva innebærer dette, hvis det vi ser bort fra, er drap?
En new age-blødme som no mud, no lotus har også sine røtter i Gitaen, og dette kan oppleves foruroligende. Eller i alle fall lettvint.
Ims har en god gjengivelse av et av forsakelseskapittelets høydepunkter – 5:18: «Den kloke ser det samme i en klok og dannet brahmin, som de ser i en ku, en elefant, en hund eller en kasteløs.» En våken redaktør ville likevel påpekt at pronomenet «de» ikke peker tilbake på «den kloke».
Det enkleste er ofte det beste – 5:24, også Ims: «Den som finner gleden i sitt indre, fryden i sitt indre, og lyset i sitt indre, er en yogi, og han vil smelte sammen med Brahman og bli Brahman.»
Ims har valgt å oversette flere av disse klassiske visdomsordene så tilforlatelig som mulig, nærmest som munnhell, «for mennesket er sin egen venn, men også sin egen fiende» skriver han i 6:5, og bygger videre i neste vers: «Den som har overvunnet seg selv er sin egen venn, men den som ikke har overvunnet seg selv, er sin egen fiende.»
Dette låter ryddig og klart.
For klart?
Braarvigs versjon: «Selvet er en venn for selvet, selvet som seirer over selvet. Men for den som er uten noe selv, opptrer nettopp selvet som var det en fiende.»
Selveste selvet blir ikke selv av seg selv.
6
Deler av Gitaen består av praktiske veiledninger. Hva skal vi rette oppmerksomheten mot, hvor mye skal vi spise, hvor lenge skal vi sove, måtehold er bedre enn å overdrive, hvordan skal vi sitte når vi mediterer, slike ting: Det er ikke noe mystisk ved dette, det er enkle regler for å leve et godt liv og ikke la seg forstyrre.
Hvordan vi puster er aldri likegyldig.
«Jeg tror sinnet er like vanskelig å temme som vinden,» sier Arjuna, 6:34, Ims.
Krishna svarer at det likevel lar seg gjøre.
Hva med den som vil, men ikke får det til? kontrer Arjuna – 6:38, Ims: «Er han ikke like fortapt som en sky under oppløsning?»
Fortvilelsen er til å ta og føle på.
Krishna svarer at den som oppfører seg ordentlig, vil fødes inn i en bedre familie neste gang. Da blir sjansene for å lykkes mye større.
Dette er ikke noe godt svar, det er en fattigmannstrøst.
Gitaens forfatter beveger seg derfor videre innover i det – i alle fall innledningsvis – dualistiske verdensbildet, for å forsøke å vikle ut de dårlige elementene fra de gode: en underlegen natur (prakriti, den fysiske og mentale verden) og en høyerestående natur (purusha, ren bevissthet).[19] Den siste er til stede i den første, men folk er forblindet og ser det ikke. Braarvig oversatte buddhi (intellekt, intelligens) med «bevissthet» i 2:66. Dette var forvirrende, men kanskje likevel ikke så gæli? Ims skriver i forordet: «Buddhi er den fineste eller mest subtile delen av prakriti, og kan sies å være en blanding av purusha og prakriti, selv om de i virkeligheten ikke kan blandes fordi de er vesensforskjellige.»[20]
Det er ikke noe mystisk ved dette, det er enkle regler for å leve et godt liv og ikke la seg forstyrre.
Eliade viste at denne tankeverdenen kanskje ikke var så systematisk som vi kunne ønske.
Andre kan mene at disse distinksjonene er så subtile at de må erfares på kroppen og i ånden – i praksis – og at de ikke kan favnes i ord.
Gitaen gjør likevel mye for å favne dem, og ligger ofte i et hymnisk leie – 7:8:
Smaken i vannet, Arjuna, og lyset fra sol og måne er jeg, den hellige lyd i alle visdomshymnene, klangen i rommet, og mandigheten i mannen. (Braarvig)
Jeg er smaken i vannet, Arjuna, og lyset i månen og solen. Jeg er den hellige stavelse OM i alle vedaene, rommets klang og mandigheten i menn. (Ims)
Det jeg setter mest pris på i denne oppramsingen, er romklangen.
Romklangen rommer, i triviell fonetisk forstand, den hellige stavelsen OM på norsk, men i en dypere forstand er det vel OMvendt?
Ims fortsetter i neste vers: «Jeg er den gode lukten i jorden, og gløden i ilden.» Dette låter som et sitat fra Walt Whitmans Song of Myself. I virkeligheten er det Whitman som var dypt inspirert av Gitaen. Den amerikanske poeten døde med en oversettelse av Gitaen under hodeputa. Da hovedverket hans ble utgitt første gang i 1855, uttalte Ralph Waldo Emerson at diktene kunne leses som en blanding av Gitaen og New York Herald.[21]
Dette med mandigheten fortjener også en kommentar. Swami Vivekananda – som kalte Walt Whitman for Amerikas vandrende hellige mann – skrev at Gitaen best kan tolkes med biceps og veltrente muskler.[22] Wendy Doniger sondrer mellom to Gitaer, en krigersk og en filosofisk. Mahatma Gandhis morder sverget til den krigerske: Der fant han styrke til å drepe fredsfyrsten, og i likhet med tidligere indiske revolusjonære bar han en Gita med seg til sin egen henrettelse.
Den ene Gitaen slo i hjel den andre.
Men den andre gjenoppsto.
Som om ingenting var skjedd.
Sånn skal vi også handle, ifølge Gitaen: som om vi ikke gjør noe. Interesseløst, overhodet ikke resultatorientert, noe T. S. Eliot parafraserte, «do not think of the fruit of the action» i «Dry Salvages», den tredje av hans Four Quartets, utgitt i 1941.[23]
Interesseløse handlinger får interessante konsekvenser, selv for små synder.
Det blir vanskelig å lyve, for vi lyver med hensikt og klamrer oss til løgnen etterpå.
7
Deler av Gitaen framstår som et grunnkurs i indisk filosofi fra Upanishadene – altså gjennom kanskje fem hundre år før Gitaen ble skrevet – ispedd folkelig visdom: Det er mye tenkning og til dels innbyrdes motstridende tankeretninger som oppsummeres: det dualistiske samkhya-systemet (purusha/prakriti) kontra den yngre Vedantaskolens monistiske verdensbilde, hvor den evige sjela (atman) er ett med det absolutte, kalt brahman. Nå er ikke Gitaen noen filosofisk traktat – det er en samtale, og de sentrale begrepene presenteres, men de endevendes ikke dialektisk som i Platons dialoger. Arjuna spør, Krishna belærer. Svarene er kanskje ikke alltid tilfredsstillende. Siden det dreier seg om brennende spørsmål, vender Gitaen tilbake til dem igjen og igjen.
Samtaleformen kan gjøre at Gitaen virker inkonsistent – for øvrig i tråd med splittelsen i persongalleriet: Krishna er guddommelig, men han er også en jordisk læremester som besvarer Arjunas spørsmål etter beste evne, i henhold til ulike og ofte motstridende filosofiske tradisjoner. Boka er overlevert som en åpenbaring på slagmarken, i et øyeblikks evighet, men dette glimtet av erkjennelse stanser ikke begivenhetenes gang. Det er også bebyrdet med den jordiske lærerens begrensede forståelse av relativt – men fruktbart! – uklare begrepsdefinisjoner. Krishna forsøker å dra essensen ut av flere århundrers tenkning rundt sentrale problemstillinger, og dette kategorisk selvmotsigende gjør Gitaen til et rikt kildeskrift.
Hindufundamentalister og andre troende kan tolke annerledes: Kognitiv dissonans i grunnteksten skyldes mediet, det menneskelige språket, som nødvendigvis utfolder seg i tid og rom og hemmes av motsetninger som oppheves i det guddommelige blikk: Slik fordunkles det opprinnelige klarsyn.
Her kan vi igjen minne om Hölderlins motsetningsharmoniske ideal.
Uansett tolkningsgrunn er Gitaen en åpenbaring av ei bok.
Men den finner sted på slagmarken.
I det andre kapittelet anvendes et ekstremt konsekvensetisk argument for å drepe: «Selvet kan aldri fødes eller dø. (…) Det er ufødt, evig, bestandig og eldgammelt. Det blir ikke drept når kroppen drepes.» (2:20, Ims) Følgelig har drapet ingen konsekvens for menneskets høyere natur, det er uvesentlig. I det siste kapittelet er standpunktet like ekstremt sinnelagsetisk – 18:17:
Men har han et uegoistisk vesen og en bevissthet som ikke tilskitnes, dreper han ikke om han dreper hele verden, og bindes ikke. (Braarvig)
Den som er uten egoisme, og som har en feilfri forståelse, vil ikke drepe disse menneskene selv om han dreper dem, og vil ikke bindes av handlingens frukter. (Ims)
Originalens versmål gjør utsagnet mer gnomisk,[24] og Mahatma Gandhi er ikke alene om å trekke en pasifistisk essens ut av Gitaen. Gandhi tolket slagmarken, krigen og drapsargumentet allegorisk: Det handler om indre kamper. Lesningen var preget av at Gandhi leste Gitaen sammen med Bergprekenen og Edwin Arnolds bok om Buddha, i London 1888–1889.[25] Sanskrit-teksten leste han først lenge etterpå. I London leste han Gitaen i den nevnte Arnolds smidige blankversoversettelse fra 1885 – som har denne victorianske dedikasjonen:
So have I read this wonderful and spirit-thrilling speech,
By Krishna and Prince Arjun held, discoursing each with each;
So have I writ its wisdom here, – its hidden mystery,
For England; O our India! as dear to me as She![26]
Men hvordan, kan en spørre, lese ikkevold inn i et verk hvor den berømte slåsskjempen Arjuna overtales til å gå i krigen, mot sin erklærte overbevisning?
For det første peker Gandhi på at Mahabharata er et verk som viser uten fnugg av tvil at krig er ørkesløst. Han vedgår selvfølgelig at Gitaens Krishna krever en voldelig konfliktløsning på Kurukshetra, men det sentrale dogmet om interesseløs handling fører naturlig til ikkevold: Interesseløs handling gjør selv en uskyldig løgn vanskelig, og drap er langt verre. Selv om det er for en god sak. Gandhi opponerte mot militante nasjonalister som grep til det han kalte «onde midler», duragraha. Argumentet er en forløper til ordtaket om at veien til helvete er brulagt med gode hensikter. Den som kjemper for en god sak med onde midler, forurenser sinnet.
8
Jeg er ingen ekspert på det indiske subkontinent. Men alle vet at India er verdens mest folkerike land og at Gitaen står sentralt i den kultursfæren. Enkelte gitavers, som 2:47 og 18:47, er like velkjente i India som sentrale bibelsteder i Vesten – men Gitaen er ingen bibel; slike analogier har forpurret mye opp gjennom tidene. Gitaen har også hatt stor betydning i Vesten: først i romantikken fra begynnelsen av 1800-tallet – med Schlegel-brødrene via Coleridge til Whitman, Emerson, Thoreau … Deretter under symbolismen rundt neste århundreskifte, samt tilhørende mystiske kretser, som teosofene – Annie Besant og Bhagavan Das’ oversettelse ble utgitt i 1905 – med ettervirkninger blant høymodernistene. Siden ble verket populært under hippietida på 1970-tallet. Den internasjonale Hare Krishna-bevegelsens Bhagavad-Gita As It Is ble utgitt i 1968 og fins nå på minst 60 språk. Manges første møte med Gitaen er en glorete utgave de får stukket i hånda av et sektmedlem. Dette har ikke akkurat bedret Gitaens status i Vesten.
Derfor var det på høy tid med en ny norsk oversettelse.
Ims’ arbeid er presist – eller så presist som det lar seg gjøre, i alle fall mer presist, og med en bedre norsk språkføring, enn forgjengerens. Det er også interessant at oversetteren står med et bein i målspråkets domene, og et bein i den religiøst utøvende tradisjonen. Dette gir en dynamisk praktiserende tilnærming, der han, som vi har sett, er varsom med å nagle begrepene til ord vi er godt kjent med. Slik åpenbares Gitaens indre motsetninger, og vi forstår lettere hvorfor skriftet kan bli brukt både av militante hindunasjonalister og av mennesker som søker selverkjennelse – buddhi yoga – i en pasifistisk og stille tradisjon.
Hvis jeg skulle ønske noe, måtte det være at boka blir plukket opp av et større forlagsapparat og nyutgitt, gjerne med enda et for- eller etterord som plasserer verket tydeligere i det kulturelle spenningsfeltet før og nå, samt utvider drøftingen av samkhya/yoga-tradisjonen.
9
I dunkle tekstpassasjer er det fristende å gripe til forenklinger, og jeg har sikkert gjort meg skyldig i flere. På den annen side er det dumt å hylle dunkelheten, som om det nødvendigvis befinner seg noe verdifullt i tåkeheimen, bare fordi tåka ligger tjukk. Amartya Sen bemerket – allerede til sanskritlæreren på videregående – at Krishna slapp unna med et ufullstendig og lite overbevisende argument.[27] Et uslåelig argument er likevel det som befinner seg utafor den filosofiske diskursen, som opptrer for første gang i Gitaen og som mange[28] oppfatter som dens hovedbudskap: Bhakti, hengivelsen til det guddommelige, slik det særlig formuleres i bokas tolvte kapittel.
Fra Gitaen utviklet bhaktibevegelsen seg som en form for mystisisme, med en frigjøringsteologi som overskrider alle klasse- og kasteskiller. Det heter i 9:32:
Om de så er født i en lav kaste, også kvinner, håndverkere og jordarbeidere når det høyeste hvis de støtter seg på meg. (Braarvig)
Uansett hvilket kjønn eller sosial bakgrunn man har, vil den som søker tilflukt hos meg, nå det høyeste mål. (Ims)
Ims blir for knapp i dette verset, og uttrykket «sosial bakgrunn» er både for nåtidig og for upresis: Originalen nevner eksplisitt usselt fødte, kvinner, arbeidere og bønder. Det er viktig å ha dem alle med, for dette er et revolusjonært budskap.
Men det er en gammel revolusjon.
Det er dumt å hylle dunkelheten, som om det nødvendigvis befinner seg noe verdifullt i tåkeheimen, bare fordi tåka ligger tjukk.
Allerede på 1400-tallet skrev veveren Kabir dogmefrie dikt som fremdeles står like sterkt hos muslimer som hos sikher og hinduer. Sikkert også hos jainister og buddhister – og det er en sann svir å lese disse diktene, uavhengig av kulturbakgrunn.
Kabir spottet både hinduer og muslimer. Han sto utafor religionene, men med et bein i sufismen og et i bhaktibevegelsen.
Som bhaktidyrkernes ur-tekst er Gitaen et skriftsted for toleranse og frisinn.
Andre tolker det annerledes.
I skrivende stund gjør Christopher Nolan suksess med filmen Oppenheimer, og i kjølvannet av filmen fyker et gitavers rundt kloden; 11:32 i Arthur W. Ryders oversettelse:[29]
Now I am become Death, the destroyer of worlds.
Ryder var J. Robert Oppenheimers sanskritlærer, og disse ordene rant atombombens far i hu etter den første prøvesprengningen, 16. juli 1945. De norske oversettelsene lyder:
Jeg er tiden som gjør ende på verden, mektig, jeg kommer for å samle opp verdnene. (Braarvig)
Jeg er Tiden (kala), verdens mektige ødelegger, som er kommet hit for å tilintetgjøre verdnene. (Ims)
I Christopher Nolans film siteres frasen i en samleiescene, noe som provoserer enkelte kulturkrigere. De hyler opp om at Gitaen er hellig, at muslimer ikke ville tålt slik misbruk av koranvers, at dette er et angrep på en milliard hinduer og hele den indiske sivilisasjon og så videre.[30]
Jeg sier som Kabir – svært fritt oversatt, etter minnet:
Den som trenger ei hellig bok for å holde livet hellig,
den har ikke skjønt en damn shit.
10
Hva skjedde videre på Kurukshetra?[31]
Det bør nevnes at Krishna ikke tok stilling før slaget. Han beholdt sin guddommelige nøytralitet og ga de to motpartene valget mellom å overta Krishnas hær: en million veltrente soldater, eller å bruke ham selv som ikke-stridende rådgiver. Arjuna valgte Krishna, motstanderen valgte en million soldater. Begge var fornøyd med valget.
Gitaen slutter idet Krishna har overtalt Arjuna til å slåss.
Mahabharata fortsetter. Slaget blir blodig. Krishna råder Arjuna til å gi faen i krigens regler underveis – det er ikke lenger snakk om dharma.
Arjunas menn slakter Krishnas hær.
De vinner, men seieren er dyrekjøpt.
Krigen involverte hele India, og etter slaget er nesten alle menn av krigerkasten drept.
Hva forteller dette om Gitaens lære?
Hadde Krishna rett?
Eller har krigshandlingene – krigens karma – gitt ham urett i den store sammenhengen?
Jeg aner ikke.
Gitaen er ikke bare et selvstendig verk, det er også en del av et mye større dikt. Richard H. Davis kaller Gitaens identitet for doblet,[32] og dette samsvarer med flere andre doblinger/splittelser: Krishna som menneskelig og guddommelig, dualismen og monismen, sinnelagsetikken og konsekvensetikken osv.
Det motsetningsharmoniske er vanskelig å fatte og har skapt mange forskjellige tolkningstradisjoner.
Allerede i middelalderen ble Gitaen en teologisk slagmark.[33]
Hvordan oversetter vi en slagmark?
[1] Dan Turèll: Onkel Dannys drivende dansende dirrende dinglende daskende dryppende danske dåse-digte, Swing forlag, København, 1976.
[2] Et opptak av Dan Turèll som leser «Anders And Evangeliet» finnes her: https://www.youtube.com/watch?v=phEz6xuVeA8&t=63s.
[3] Sissel Lange-Nielsen oversatte ikke fra sanskrit, men fra Poul Tuxens danske gjendiktning og to engelske oversettelser. Boka ble utgitt på Olaf Norlis forlag som en hendig og slitesterk lommeutgave – mindre enn pocketbøker, men med stive permer.
[4] Bhagavad Gita. Den vidunderlige samtalen om yoga, oversatt av Lars Christian Ims, Futhark forlag, Oslo, 2020.
[5] I oversettelsen The Bhagavadgita in the Mahabharata, The University of Chicago Press, Chicago and London, 1981, argumenterte oversetteren J.A.B. van Buitenen – mange mener overbevisende – for at Gitaen ikke er et nyere innskudd, men et verk komponert samtidig med og som en naturlig del av det store eposet.
[6] Braarvig overtok den gode formuleringen «en åpen dør til himmelen» fra Sissel Lange-Nielsens oversettelse.
[7] Mircea Eliade: Yoga. Immortality and Freedom. Bollingen Series LVI, Princeton Unicversity Press, Princeton and Oxford, 2009, s. 149–150. Min oversettelse. Boka ble opprinnelig publisert på fransk, som Le Yoga. Immortalité et Liberté, Librairie Payot, Paris, 1954, og var en kraftig utvidelse av forfatterens avhandling om yoga, publisert på rumensk og fransk i 1936. Avhandlingen ble godt mottatt av ledende indologer som Heinrich Zimmer og utreiste guruer som Ananda Coomaraswamy, samt etterhvert i bredere kunstneriske og intellektuelle sirkler, blant andre av André Breton, Georges Bataille og Gaston Bachelard. Bollingen Foundations ga ut 1954-boka på engelsk i 1958, min utgave følger den reviderte andreutgaven fra 1969.
[8] Fra Jens Braarvigs innledning i Bhagavadgita, Gyldendal, Oslo, 1982, s. 22.
[9] Se Eliade, 2009, s. 148.
[10] Mahabarathas idéverden er upresis, dunkel, synkretistisk og dårlig organisert, hevder Eliade, 2009, s. 127.
[11] Den tyske dikteren Friedrich Hölderlin (1779–1843) oversatte Sofokles’ Kong Oidipus og Antigone på en måte som framhever de antikke tragedienes fremmedhet, ved å legge målspråket opp mot originalens syntaks og løfte fram den greske kulturens orientalske og arkaiske trekk (dette med tanke på å realisere hva som kun lå latent i Sofokles’ originaltekster). Slik ville Hölderlin overvinne det han oppfattet som en tilstivning av europeisk kunst og litteratur og åpne for en mer «motsetningsharmonisk» framstilling av naturen. Målsetningen var større klarhet, idealet førsokratisk (Heraklit). Hölderlins samtidige – Goethe, Schiller, Schelling – tolket den hölderlinske oversetterpraksisen som tegn på dikterens sinnsformørkelse (Umnachtung). Uten å fornekte et anstrøk av sinnsforvirring bifaller seinere kommentatorer – etter Walter Benjamin – Hölderlins emosjonelle nakenhet (som det negativpositiveste, for å bruke et av dikterens originale adjektiv) og peker på at hans protomodernistiske stilvalg kolliderte med datidas klassisistiske normer. Oversettelsene ble publisert i 1804.
For en god framstilling av Hölderlins Sofokles-oversettelser, med hovedvekt på Antigone, se George Steiner: Antigones. The Antigone Myth in Western Literature, Art and Thought, Oxford University Press, Oxford, 1984, s. 66–106.
Videre kontekstualisering finnes i Peter Szondi: Poetik und Geschichtsphilosophie I, Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main, 1974, særlig s. 184–214.
Walter Benjamins epokeskapende essay, Die Aufgabe des Übersetzers fra 1923, er tilgjengelig i mange forskjellige oversettelser og ulike originaler på nett og papir.
[12] Bhagavad Gita, Futhark forlag, 2020, s. 14–15.
[13] Forkjærligheten for småformatet ble styrket av den danske forfatteren Per Højholts tolv bøker i serien Praksis, utgitt 1977–1996 med florlette omslag, 17 x 12 cm. Begrepet «praksis» er som nevnt en mulig oversettelse av yoga. Maleren Per Kirkeby kalte Højholts første Praksis-bok Revolver (trykt på østtysk papir av semmer kvalitet) for den mest «højrøvede» bok han noensinne hadde sett: Den så ut som søppel, men inni var det gull.
[14] Essayet ble først trykt som forord til The Folio Societys utgave av Gitaen, 2011. Det ble også trykt i Times Literary Supplement. Jeg siterer fra Amit Chaudhuri: The Origins of Dislike, Oxford University Press, Oxford, 2018, s. 104. Min oversettelse.
[15] Wendy Doniger: The Hindus. An Alternative History, Oxford University Press, Oxford, 2009, s. 278. Boka er bannlyst i India. Min oversettelse.
[16] Ayurveda er indisk tradisjonsmedisin. Om oversettelsen av begrepet bhavana som transformation i ayurveda, se: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC9076343/
[17] Alf Prøysens sangtekst «Slipsteinsvalsen», til melodi av Bjarne Amdahl, er fra musikalen Hu Dagmar, 1964.
[18] Andre steder holder også Ims fast ved «blendverk», for eksempel 7:25: «Jeg er ikke synlig for alle, siden jeg er skjult av mitt guddommelige blendverk (yoga maya).» I 18:61 faller han igjen tilbake på «skaperkraft»: «Gud er i hjertet til alle levende vesener, og får dem til å bevege seg gjennom sin skaperkraft (maya), som om de var festet til en maskin.» Ordvalget gir naturligvis en mer dynamisk tolkning enn «blendverk», men den synlige ambivalensen forsvinner.
[19] Gerald James Larson forklarer at det fins to forskjellige prakriti og to forskjellige purusha i Gitaen – altså en kompleks fordobling. Se artikkelen: «The Song Celestial: Two Centuries of the Bhagavad Gita in English,» 1981, fritt tilgjengelig her: https://openjournals.library.sydney.edu.au/RT/article/view/13122, s. 38.
[20] Sitert fra Bhagavad Gita, Futhark forlag, 2020, s. 17.
[21] Richard H. Davis: The Bhagavad Gita. A Biography, Princeton University Press, Princeton og Oxford, 2015, s. 74. Boka er fritt tilgjengelig her: https://erenow.net/ancient/the-bhagavad-gita-a-biography/. Se også Wendy Donigers kritikk av Davis’ bok: https://www.nybooks.com/articles/2014/12/04/war-and-peace-bhagavad-gita/?lp_txn_id=1472164
[22] Davis, 2015, s. 112. Dette ble uttalt i sammenheng med det indiske nasjonsbyggingsprosjektet.
[23] Tredje del av denne tredje kvartetten er en refleksjon over Gitaen, og åpningsverset [i tredje del av den tredje kvartetten?] er: «I sometimes wonder if that is what Krishna meant –.» Selv om disse kvartettene ikke er noe høydepunkt i Eliots produksjon, vitner dette om Gitaens betydning.
[24] Lydopptak av dette sanskritverset kan høres her: https://www.holy-bhagavad-gita.org/chapter/18/verse/17
[25] Se forordet i Mohanda Karamchand Gandhi: Bhagavad Gita according to Gandhi, North Atlantic Books, Berkeley, 2000.
[26] Arnolds oversettelse kan leses i sin helhet her: https://www.gutenberg.org/cache/epub/2388/pg2388-images.html#chap18
[27] Amartya Sen skriver om dette i The Argumentative Indian, Penguin Books, London, 2005, s. 5.
[28] Blant dem Braarvig, som skriver: «Bhakti, hengivelse, er fremfor alt Gitaens budskap.» Bhagavadgita, 1982, s. 23.
[29] Denne oversettelsen omtales av Gerald James Larson som «Arthur Ryder’s trivialization of both Sanskrit and English in his rendering of the Gita, 1929». Larson, 1981, s. 14. Larsons artikkel er en livlig og systematisk drøfting av oversettelsesproblematikken. Det er betegnende for vår tids sensitivitetslesende polariseringsfanatikere, at de reagerer mot konteksten, ikke mot trivialiseringen av grunnteksten («Death»).
[30] Et godt eksempel er Uday Mahurkars åpne brev til Christopher Nolan, som kan leses her: https://twitter.com/UdayMahurkar/status/1682824374238466048?ref_src=twsrc%5Etfw%7Ctwcamp%5Etweetembed%7Ctwterm%5E1682824374238466048%7Ctwgr%5E%7Ctwcon%5Es1_&ref_url=about%3Asrcdoc
[31] Kuruksetra, transkriberte jeg det i Poe si tid, 1993 – jeg kunne ikke motstå bildet av denne setra som ikke er for levende kyr, men for rukene deres.
[32] Davis, 2015, s. 11.
[33] Davis, 2015, s. 44.
