I «krigen mot terror» etter 11. september har forsvarspolitikk og biologi begynt å flyte over i hverandre. Den italienske filosofen Roberto Esposito tenker politikken innenfor rammen av immunitet.
Le Monde, 13. april 2010
I lys av den senere tids pandemi av A(H1N1)-influensa melder det seg et spørsmål: Hvordan skal man beskrive de 93 prosent av alle franskmenn som ikke har tenkt å la seg vaksinere? Hva betyr denne motviljen, etter at staten har kjøpt 95 millioner doser for å immunisere befolkningen mot et potensielt katastrofalt virus? Kan man se for seg et negativt fellesskap, fundert på motviljen mot å underkaste seg normen?
Den italienske filosofen Roberto Esposito har brukt ti år på en grunnleggende refleksjon over denne typen spørsmål. I kjølvannet av Michel Foucault, i et verk med den talende undertittelen Repenser les termes de la politique («Nytenkning av politikkens terminologi»), spør han seg hvordan «biopolitikken», altså summen av normer som brukes til å regulere det medisinske og biologiske liv, kan ta med i betraktningen dødens mulighet. Han mynter begrepet «thanatopolitikk» for å beskrive politisk praksis som nærmer seg denne grensen. Det kan gå helt til påføring av død, slik tilfellet var med legene i nazistenes konsentrasjonsleire.
Om kommunismen ønsket å realisere demokratiets idé, gir nazismen eksempler på nihilistiske dimensjoner i politikken om livet. Etter kommunismens fall blir det derfor viktig å tenke fellesskapet innenfor rammene av en ny biopolitikk. Esposito vender seg til klassisk politisk filosofi og viser at fellesskapet i lang tid har blitt definert som noe man må beskytte mot en ytre fiende. Immunitet har blitt brukt som en metafor på forholdet mellom oss og de andre, den egne kroppen og de farlige omgivelsene, en forestilling som også igjen i moderne biologi.
Men fremskrittene i natur- og sosialvitenskapene har vist at kroppen egentlig ikke beskytter seg mot noe annet en seg selv: immunforsvaret eksisterer forut for møtet med patogenene og kan vende seg mot seg selv i en form for «selvimmunitet». Denne endrede immuniteten blir åpenbar i «krigen mot terror» etter 11. september, hvor forsvarspolitikk og biologi har begynt å flyte over i hverandre på mangfoldige vis.
Roberto Esposito forsøker å nytenke fellesskapet innenfor rammen av denne definisjonen av immunitet. Man må anta at fellesskapet ikke hviler på et felles «noe», som skulle være spesifikt for denne gruppen og viktig å forsvare. Esposito viser til moderne filosofer som Heidegger, Bataille, Gehlen, Sartre og Arendt og bekrefter at fellesskapet baserer seg på en opprinnelig mangel.
Han minner om at den etymologiske roten til både communauté («fellesskap») ogimmunité («immunitet») er munus: gaven eller tributten. Hvis staten vil forstå denne mangelen som et onde og immunisere befolkningen, blir det ifølge Esposito filosofiens oppgave å radikalisere de kritiske mulighetene som ligger i selve mangelen, ved å tenke frem et fellesskap mot immuniteten – på én gang i motstanden mot biopolitikken og mer direkte mot dette immunitetsparadigmet, som staten bruker som et simpelt forvaltningsverktøy.
Boka lykkes i å sammenføre filosofi og aktuell politikk. Men i oppstillingen av staten mot fellesskapet risikerer den å miste av syne aktører som har mye å tjene på at immunitetsparadigmet lever videre i all sin tvetydighet (medisinske og farmasøytiske yrker og industrier), og hvor det kan råde intern uenighet. For å beskrive disse konfliktene måtte man gått fra fellesskap til samfunn.
Roberto Esposito:
Communauté, immunité, biopolitique («Fellesskap, immunitet, biopolitikk»)
Les Prairies ordinaires, 2010
Oversatt fra fransk av Simen Hagerup
