For omtrent ti år siden ble jeg stoppet av en kvinne fra Brasil og hennes datter i Bergen sentrum. De hadde ankommet byen bare en time før, og ville vite hvor politifolkene var – de hadde ennå ikke sett noen!
Da jeg spurte hvorfor de var på utkikk etter politiet, ble jeg fortalt at det første de gjorde når de ankom nye steder, var å lokalisere konstablene. Da kunne de føle seg trygge. Jeg svarte at det uansett ikke var noe å være redd for i Bergen, selv uten politifolk i nærheten; i løpet av mine år i byen hadde jeg aldri opplevd noe kriminelt.
Så naivt kan man uttale seg, når man lever i det sosiale sjiktet i Bergen som består av studenter og tilflyttede kulturarbeidere.
Historisk stykke
Mens debattene fortsatt raser i aviser og sosiale medier om tv-serien Maktas omgang med historiske aktører og hendelser i det norske sosialdemokratiet på 1970- og 80-tallet, setter Det vestnorske teateret opp Aslak Moes stykke Politi!, om de såkalte politivoldsakene i Bergen i samme tidsrom.
Råmaterialet for oppsetningen er en rekke medieringer av rapportene om politivold, fra 70- og 80-årene (tv- og radio-innslag, bøker og avisartikler) og senere (filmen Boomerang fra 1995, diverse bokutgivelser og en panelsamtale på Bergen Offentlige Bibliotek i desember 2019). Den frie omgangen med materialet er beslektet med Maktas suverene lekenhet.
Det som forårsaket all medieståheien stykket presenterer bruddstykker av, var en forskningsrapport på 58 bind om vold i Bergen, signert Gunnar Nordhus og Edvard Vogt. Rapporten besto av til sammen over 12 000 sider, der 7 % av teksten dreide seg om politivold. Kortversjonen (i én håndterlig bok) het Volden og dens ofre. En empirisk undersøkelse, og utløste ramaskrik da den utkom på Cappelen i 1981. Forskerne mente å kunne anslå at det hadde funnet sted 360 tilfeller av politivold i Bergen hvert år i perioden de tok for seg. Boka ble 8. oktober 1981 diskutert over en hel time i NRK-programmet «På sparket» – i beste sendetid, den gangen Norge kun hadde én tv-kanal.
Ringvirkningene merkes den dag i dag. Senest i 2019 utkom en ny debattbok, Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale, som, grovt fortalt, mente å kunne diskreditere rapporten og dens bakmenn (i Vagant fikk utgivelsen en grundig og krass anmeldelse av medieprofessor Jostein Gripsrud, noe som førte til et svar fra forfatterne Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen). Under forestillingen på Det vestnorske teateret ligger denne utgivelsen hele tiden på et bord sammen med andre bøker, utklipp, utskrifter og notater, for liksom å antyde mengden av gjensidig motstridende ytringer forskningsrapporten har medført.
Løgn og bedrag
I Moes stykke flerres et av byens fortsatt verkende sår opp med heseblesende tempo i sceneskiftene og glimt i øyet i replikkavleveringen. Oppsetningen ironiserer over det faktum at ingen av skuespillerne kommer fra Bergen, men likevel tillater seg å hvirvle opp det hele på nytt. Til tross for at stykket ikke nettopp er et psykologisk drama, er dets springende punkt ulike aktørers troverdighet. Det blir i løpet av den kjappe timen stykket varer, tydelig at politivoldsaken er en gordisk knute av vold og hemmelighold, løgn og bedrag.
Mange vil ha en vag erindring om politivoldsaken, og tenke at den dreide seg om et politikammer preget av volds- og fortielseskultur, som ble avslørt av heroiske forskere, brave ungdommer og sakesløse rusmisbrukere, og at disse deretter ble motarbeidet på utspekulert vis av politi, rettsapparat og journalister som stilte seg på maktens side. Makten oppnådde noen foreløpige seire, men til sist talte Høyesterett, og kritikerne fikk oppreisning.
Dette er i alle fall den fortellingen som har versert i de miljøene jeg har vanket i. Den passer perfekt med hva Edvard Vogt sier i Bumerang: «Nordhus og jeg har vært offer for en meget gammel samfunnsmessig mekanisme. Den at man bør vokte seg for å bringe dårlige nyheter og budskap til makthavere. Da kan man risikere at budbringeren blir drept fordi fakta i saken ikke passer med maktens egeninteresse.»
Og ja, dette stemmer nok. Men det stemmer overhodet ikke på et vis som gjør at man kan puste lettet ut og si at alt endelig er kommet for en dag og at orden – den gode formen for orden – er gjenopprettet. Er det noe dette stykket gjør klart, er det nemlig at det komplekset politivoldsaken i Bergen utviklet seg til å bli, består av påstander mot påstander i et vanvittig omfang.
Den anelsen man sitter igjen med etter å ha sett Politi!, er at Nordhus, som var 22 år gammel da han startet samarbeidet med den 49 år gamle Vogt, i et og annet nok kan ha ført sin venn og trofaste støttespiller – den personen i stykket som fremstilles som det mest «helstøpte» mennesket, i den grad teatrale karikaturer gir rom for slikt – og allmennheten bak lyset.
Stykket dreier seg om høyst reell politivold, men også om sviktende forskningsetikk, dubiøs journalistisk etos, manipulerende mennesker, injuriesaker og trusler om injuriesaker, i det hele tatt ureglementerte forhold av alskens art. Kanskje handler det også om en type sinnslidelse den offentlige åpenheten – og derfor kunnskapen – om er blitt større i senere år.
Når det gjelder dette siste forholdet, står scenekunsten – og publikum, inkludert kritikere og kommentatorer som skriver om stykket – friere til å antyde og spekulere enn jurister, nyhetsjournalister og sakprosaforfattere.
Tre skuespillere i over 20 roller
Slik Bergen på en krympet hovedscene i teateret stiliseres som en pepperkakeby – den såkalte Pepperkakebyen i kjøpesenteret Galleriet er i dag en av byens turistmagneter gjennom desember måned – stiliseres politivoldsaken i Politi! gjennom en serie opptrinn og replikker. De tre skuespillerne går inn i over 20 ulike roller, med svært ulike personlighetstyper og dialekter, og de gjør det nærmest bønnfallende om publikums latter. Dette gjør det klart at det langt fra er den hele og fulle sannheten vi her får tilgang til, men snarere en bestemt montasje av utklipp og perspektiver, en montasje som ikke tar seg selv særlig alvorlig. Samtidig er stykkets ambisjon opplagt å få tilskuerne engasjert i den faktiske saken.
Politi! fremstår på sitt vis nyansert, uten klare helter og skurker. Til og med politiinspektør i Bergen 1968–1979, Carl Mentz Rynning-Tønnesen, fremstilles nærmest som en overlevning fra en annen tid, snarere enn som en av dem som tydeligst sprer ukulturen nedover rekkene gjennom en trickle-down-effekt av sadisme og forakt for unge menneskers frie initiativ. Han går i Kasper Skovli Botnens skikkelse rundt med ridepisk på scenen og omtaler en ubegripelig brutal aksjon mot ungdom som i sin aksjonisme for å få et eget ungdomshus hadde inntatt Bergen Gamle Rådhus som «Operasjon pølsekvern». Samtidig inkarnerer han på et vis først og fremst det tidlige 1900-tallets «svarte pedagogikk»: Skal man få kustus på ungdommen (dette er et par år etter 1968-opprørert), må man tukte dem: «Ved enhver toleranse flyttes en grense.» Han er selvfølgelig ingen helt i stykket, men han er heller ingen ren skurk – han er først og fremst politiinspektør av den riktig gamle skolen.
Når det gjelder de formodete heltene, får vi etter hvert høre at Nordhus (parodisk spilt av Reidun Melvær Berge), som vi tidlig har lært at standhaftig har dokumentert tilfelle etter tilfelle av overtramp mot byens svakeste, selv blir idømt en fengselsstraff på fem år for bedrageri, dokumentforfalskning og underslag. Altså til dels nettopp det hans kritikere i mange år hevdet at han hadde bedrevet i voldsforskningen. Det var i langt større omfang Nordhus enn Vogt som gjennomførte og skrev ned intervjuer med voldsofrene, så det empiriske materialet hviler på hans integritet. Stilt overfor bedrageridommen, vet man som tilskuer ikke lenger hvor man skal plassere sympatien – annet enn hos ungdommen og samfunnets underste, som fremstår som brikker i andre menneskers spill om egen selvoppfatning.
Pedagogisk teater
Det viktigste formspørsmålet som ligger til grunn for forestillingen, later til å være: Hvordan kan vi få presentert 20 år med politivoldsaker på 60 minutter? Det som står i høysetet er effektive scenisk-pedagogiske grep, som filming av demonstrerende pepperkakeungdom og gjenskaping av tv-innslag.
Man går temmelig mørbanket ut av teateret. Forestillingen er i den grad pedagogisk at den gjør tilskuerne til elever som skal lære noe, og poengene kommer tett i tett. Skuespillerne er gode – ikke minst imponerer Sigmund Njøs Hovind i sin evne til å skifte mellom å spille Edvard Vogt og programleder Per Øyvind Heradstveit i nevnte NRK-debatt –, men alt i alt dreier det seg mindre om subtil scenekunst enn om en slags hurtig-underholdende innføring i en rekke ekstremt forvirrende saksforhold.
Googlingen etterpå
Så gjør man som stykket inviterer til: Går hjem og googler. Man ser Boomerang på YouTube og søker i mediearkivene.
Man leser om at Bergens Tidende anmeldte Rynning-Tønnesen og politifolkene for volden avisens utsendte ble utsatt for under aksjonen i rådhuset i 1972. Man finner ut at Edvard Vogt gjennom deler av 80-tallet er sikker på at familens telefon blir avlyttet. Man oppfanger at Gunnar Nordhus går til injuriesak mot Morgenavisen i 1983. At Oslo politikammer etter en rapport nummer to (nei, tre!), skrevet av Anders Brattholm i samarbeid med Gunnar Nordhus i 1986, etterforsker Bergen politikammer, blant annet gjennom en razzia der hele politistasjonen forsegles en novembermorgen, en undersøkelse som fører frem til full frifinnelse av bergenspolitiet på så å si samtlige punkter – kun ett straffbart forhold blir påtalt. Man leser om påstander om at politifolk har plantet «hasjis» i Nordhus’ bil. Om 368 henlagte saker om vold fra politiets side (innenfor hvilket tidsrom, mister man umiddelbart oversikten over, som så mye annet i dette sakskomplekset). Man lærer at det i tillegg til «bumerang-sakene» også finnes «Nordhus-saken» og «Bratholm-saken», som begge førte til dommer der det ble slått fast at Gunnar Nordhus ble trakassert av politiet. Man finner svarinnlegg til et debattinnlegg i Verdens Gang (men ikke selve debattinnlegget, som av en eller annen grunn ikke er å finne i VGs Retriever-arkiv) der den daværende statsadvokaten i Bergen, Steinar Trovåg, hevder at da representanter fra Amnesty International kom fra London til Bergen for å undersøke politivoldsakene i 1988, skjenket de byens løse fugler fulle på et hotell og tilbød dem betaling for «gode» historier. Man leser om hvordan Nordhus og Vogt i årevis disponerte kontorer på Haukeland sykehus, uten at ledelsen visste om det. Man fanger opp at de to forskerene i 2002 blir tilkjent flere millioner i oppreisning av justisdepartementet for ulovligheter begått mot dem av statsansatte.
Gikk man mørbanket ut av teateret, er man nå både svimmel og kvalm. Det hele gir et inntrykk av en galskap som omfatter ikke bare enkeltpersoner, men hele byen. Dette later da også til å være stykkets avsluttende påstand: At politivoldsakene er en metafor for Bergen by. (Eller er tesen snarere at fotballklubben Brann er en metafor for bergenspolitiet? I en ellers klarttalende forestilling, forblir dette et av de løsere poengene.)
Boomerang (1996)
Selv hadde jeg aldri sett Trond Kvist og Gunnar Vikenes dokumentarfilm om de såkalte bumerang-sakene før, selv om jeg har hørt om filmen mange ganger (enkelte holder den for å være norgeshistoriens beste dokumentar). Bumerangsakene fant sted i 1989, og gikk ut på at 14 (noen kilder sier 16) personer av de rundt 200 Nordhus og Vogt hadde intervjuet om politivold, ble tiltalt for falsk forklaring, det vil si å ha løyet i den vitenskapelige undersøkelsen de hadde deltatt i om å ha vært utsatt for uhensiktsmessig og langvarig brutalitet (i seg selv en unik tiltaleårsak: Å lyve for vitenskapsmenn). Ti av de tiltalte ble dømt. Noen av dem får snakke ut i denne filmen, som ellers presenterer både re-enactments av dramatiske scener og opptak fra et Bergen sentrum som ikke lenger finnes. I 1998 ble syv av sakene gjenopptatt som en direkte følge av Kvists film, og samtlige av de syv domfelte ble frikjent.
I Boomerang dukker plutselig forfatteren og grunnleggeren av Skrivekunst-akademiet i Hordaland, Rolf Sagen, opp, med sin dokumentarroman om politivoldsakene, Mercedes-ryttaren (1988). Han beskriver en nennsom prosess for å gjøre research til romanen. Ja, han sier faktisk at han forventet å bli oppringt av politiet på grunn av dette grundige arbeidet, som altså kan kalles en slags etterforskning, når det gjelder et bestemt forhold, nemlig en blikkenslager som endrer forklaring til politiet: Først har han sagt noe til avisen som faller ut til Gunnar Nordhus’ fordel og politiets ugunst; deretter skifter han forklaring etter lange forhør hos politiet, og til sist blir han dømt for falsk forklaring.
Det jeg blir slått av, her jeg sitter i Bergen i februar 2024, er at Sagen virker overbevist om at politiet fikk blikkenslageren til å lyve, og at han er dømt på forfalsket grunnlag. Inntrykket jeg selv fikk av å se av filmen, var at det var Nordhus som fikk blikkenslageren til å lyve, og at Sagen er fanget i en fortelling som motsier opptaket han selv har gjort (og som spilles av i filmen). Hvordan kan dette ha seg? Filmens perspektiv ligger etter min forstand nært på Sagens; det er lagt opp til at man skal nikke gjenkjennende til det meste av det han sier.
Samtidig kommer det også frem at også Sagen er blitt trukket inn i noe høyst tvilsomt, et nett av historier han av en eller annen grunn ikke ser grunn til å betvile. Etter hvert kommer det frem at han har spilt på hester på travbanen sammen med Vogt og Nordhus, og at de alle kom opp i stor stry – og nye rettsprosesser – på grunn av ukloke investeringer i denne lidenskapen, der også andre ble lurt med. Idet man tror at politivoldsaken ikke kan bli mer absurd, blir den nettopp det.
Så gjør man som stykket inviterer til: Går hjem og googler.
Min vurdering etter å ha sett dokumentarfilmen er at Kvist i påfallende grad har latt seg styre av Gunnar Nordhus’ perspektiv og fortellinger. Ingen snakker så mye i Boomerang som den en gang purunge voldsforskeren som nå ser seg tilbake. Det er kanskje ikke så rart, mannen snakker forførende. Så forførende – det vil si innsmigrende – og med en så ufeilbarlig evne til å forklare hvordan alle ting egentlig henger sammen, at jeg ganske snart får en frysende følelse.
Når mistanken først er sådd
De fleste av oss forventer at folk stort sett snakker sant. Men jussen, journalistikken og vitenskapen har satt mistenksomhet i system. Vanlige mennesker kan ikke alltid gå rundt og overveie mulighetene for at andre vi møter ikke har rent mel i posen, selv om de har snakketøyet i orden. Derfor er oppgavene som henholdsvis påtalemakt, vaktbikkje og systematiske skeptikere satt bort til spesialiserte yrker.
Men løgn forekommer oftere enn nordmenn liker å tenke på. Noen har til og med et så lemfeldig forhold til sannheten at de lyver uten å erkjenne det selv; de kan på et vis ikke for det. Et slikt trekk i personligheten går ofte hånd i hånd med at man har en tilbøyelighet til å spille ulike parter ut mot hverandre for selv å havne i sentrum.
I 2015 ble Nordhus dømt til fem år i fengsel for bedrag, dokumentforfalskning og ha ført sin egen kone og sønn bak lyset, leser jeg etter å ha sett filmen. Kan det faktisk forholde seg slik, som forfatterne av Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale hevder, at Nordhus også i politivoldsaken forledet folk, og på et vis utnyttet – manipulerte med – svært mange menneskers spontane sympati for outsidere og underdoger?
Tanken er forferdelig. Men den presset seg frem allerede mot slutten av Aslak Moes forestilling, og etter to kvelder fordypet i politivoldsaken, sitter jeg igjen med kognitiv dissonans som truer med å oppsluke meg fullstendig. Hjernen forsøker febrilsk å fortelle at jeg egentlig ikke har rett til å ha noen oppfatninger om dette sakskomplekset, og at mennesker som ønsker å beholde ro i sjelen, bør holde seg langt unna.
Det er hevet over tvil – og slått fast gjennom både dommer og avissaker – at politiet i Bergen har gjort mye horribelt opp gjennom, og at de har dekket for hverandre i en uhørt grad. Det er Vogt og Nordhus’ store fortjeneste at de for alvor bragte denne ukulturen frem i offentlighetens lys. Samtidig: Hvordan kan det ha seg at så mange (eksempelvis sannhetssøkende mennesker som Frode Helmich Pedersen og Gisle Selnes) mener at det ikke ryster forskningsprosjektet i grunnvollene at Nordhus ble dømt for bedrageri, etter flere tiår der person etter person hevder å ha blitt lurt og dupert av dette mennesket i ulike sammenhenger?
Burde ikke alle som er bestyrtet over politivolden, også reagere med forferdelse på at Nordhus gjennom sine handlinger – selv om politivoldintervjuene skulle vise seg å være det store unntaket i handlingsmønsteret – har forpurret muligheten til én gang for alle å få dannet en konsensus om omfanget av den, altså om hva som faktisk ble utført av udåder av ansatte ved Bergen politikammer?
I Eirik Fossens portrettintervju med Edvard Vogt fra BT 14.04.2015 står det om den da 91 år gamle Vogt: «Gunnar Nordhus er tiltalt for svindel og dokumentforfalskning, en anklage Vogt oppfatter som ren trakassering. 91 år gammel stiller han trofast opp for sin venn. (…) – Jeg bærer egentlig ikke nag til noen, men Nordhus og jeg ble altså de skadelidende i de aller fleste forhold vi kom inn i.»
Mot slutten av portrettet ringer det på: «Fra yttergangen roper en stemme hallo. Straks står Gunnar Nordhus i døren, som så mange ganger før. Vogt håper å kunne hjelpe sin venn ut av enda et uføre. – Vi kommer tilbake, sier han.» Lojalitet er vanligvis vakkert, men å lese disse setningene et par dager etter å ha vært på Det vestnorske teateret, gjorde meg enda mer ille til mote enn jeg allerede var.
Utpressing utført av senere politimester
Vantroen over hva som er mulig i Bergen, den nest største byen i det som skal være et av verdens mest siviliserte land, stopper ikke her. I Boomerang avspilles et ytterst lyssky lydopptak fra en samtale i en parkert bil mellom en politimann og Terje Gudmundsen, driftslederen i «en snackbar kalt Smien», som «virket som et sosialkontor» for folk på livets natteside. «Det var bare vrak som gikk på Smien», sier en rusmisbruker. Stedet lå i Håkonsgaten 32 og omtales som en «mottakssentral» for Vogt og Nordhus’ informanter. Driftsleder Gudmundsen er tydelig nervøs idet han skal introdusere opptaket. Han forteller at han på et tidspunkt nærmest ble presset, uten å gi etter, til å tyste på Vogt og Nordhus og den delen av sistnevntes arbeidsmetode som gikk ut på å oppsøke snackbaren på kveldstid og snakke med folk, altså å finne informanter til sin egen pågående undersøkelse.
I dette opptaket sies det mye oppsiktsvekkende. Gudmundsen uttaler før opptaket at samtalen er med «en i politiet», «en budbringer», uten å spesifisere nærmere. Han blir i bilen fortalt i et bydende-truende toneleie at han gjennom Nordhus og Vogt har kommet i befatning med noe mye større enn han aner. Det blir sagt at dette er noe han fortsatt har mulighet til å ordne opp i, og at denne mannen i politiet kan sørge for at det skjer uten at mer enn kanskje én på politistasjonen vil få vite om det. Men han må forte seg: «Jeg tror du bør skifte side.»
Etter å ha sett filmen, leser jeg altså en NRK-artikkel om rettsaken der Nordhus står tiltalt for bedrageri. Artikkelen er en av de tidlige i en lang serie, og akkurat denne (fra august 2014) dreier seg hovedsakelig om at selve politimesteren i Hordaland politidistrikt er innkalt. Nordhus og hans advokat mener nemlig å kunne føre bevis for at politimesteren – og dermed hele politidistriktet – er inhabile i saken. Beviset er et «skjult opptak» fra 1986.
Politimesteren heter Geir Gudmundsen. I artikkelen står det at han i opptaket blant annet sier: «Jeg tror du må skifte side.» Dette er altså det samme opptaket som er brukt i Boomerang i 1995. Terje Gudmundsen har tatt opp en samtale med sin egen bror, som senere skulle bli politimester.
Til NRK sier politimesteren: «Jeg synes jo det er rart at det blir brakt inn i denne rettssaken. Det er nesten 30 år siden det ble etterforsket av Oslo politidistrikt, og av Oslo statsadvokatembeter på slutten av 80-tallet. Den gangen ble det konkludert med at dette var et anliggende mellom min bror, og meg som privatperson.» Men på midten av 90-tallet stilte altså broren opptaket til disposisjon for Trond Kvist, og må ha ment at det var av offentlig interesse.
Den eneste presseomtalen jeg klarer å finne der Boomerang overhodet knyttes til Geir Gudmundsen, er Eirik Fossens portrettintervju fra 2015, der det heter om Vogt:
Nå leter han etter noe i virvaret sitt. Kanskje jeg vil høre lydopptaket fra 1986, hvor en ung politimann prøver å overtale sin bror til å slutte som informant for de to voldsforskerne? Lite visste politimannen, Geir Gudmundsen, at samtalen ble tatt opp på bånd og kom til å bli avspilt i retten i 2014. Der ble opptaket brukt som argument for at bergenspolitiet, som Gudmundsen inntil nylig var politimester for, burde kjennes inhabil i alt som har med Nordhus og Vogt å gjøre.
Om man fortsatt klarer å henge med: Det ble han ikke. Jeg anbefaler nysgjerrige å høre utdragene fra opptaket, som finnes fra rundt 24 minutter inn i Boomerang, og tenke over om det som sies der er en senere politimester verdig. Kanskje kan det betraktes som formildende at det dreier seg om en samtale mellom to brødre. Men det dreier seg også om regelrett utpressing, der den ene er en politimann med mektige kontakter, og den andre jobber på Smien Grill og er i ferd med å miste boligen sin i tvangsauksjon. Sistnevnte føler seg så utrygg at han velger å ta et opptak av samtalen.
Kognitiv dissonans
Hvorfor ble ikke dette opptaket slått større opp av pressen da det ble avspilt i retten mens Gudmundsen var politimester? NRK-artikkelen som omtaler opptaket, er skrevet av blant andre Per Christian Magnus, som senere skrev Politivoldsaken – Norges største forskningssvindel sammen med Tom Kristensen og Bjarne Kvam. Boka nevner ikke politimester Gudmundsen med et ord. Vi snakker om den mest avslørende scenen i hele filmen Boomerang hva gjelder politiets tvilsomme fremgangsmåter, og debattboka nevner den overhodet ikke.
Gikk man mørbanket ut av teateret, blir man nå både svimmel og kvalm.
Dette fremstår merkelig. Ettersom forfatterne er så sikre på at de har rett i sine mistanker, skulle man tro at de samtidig kunne tillate seg å nevne forhold som innrømmer Nordhus og Vogt noen poenger. De omtaler ellers Smien en rekke ganger i boken, og kaller stedet til alt overmål «voldsforskernes snackbar Smien Grill». Et annet sted skriver de, med en hoverende tone: «Gunnar Nordhus ble intervjuet i sitt gamle hovedkvarter Smien Grill.» Hva kommer det av at alt som skrives om dette komplekset, omdannes til spissformulerte partsinnlegg?
Ja, hva er det med disse sakene som får gulvet til å vaie og saksforholdene til å oppleves så ugjennomtrengelige? Hvorfor blir folk så skråsikre, og deler seg i leire?
Det vestnorske teaterets Politi! fungerer som en spore til å spørre og grave, til selv å undersøke, men også til å fortvile.
De som utleveres aller mest i Politi!, er nettopp dem som skulle være skikket til å gi oss sikker kunnskap – de som har drevet med vitenskap og håndhevet loven. Rettsvesen og vitenskap forsøker over hele verden å skape orden, sette ting presist på begrep og å frembringe sikre konklusjoner. Når disse institusjonene/tradisjonene feiler så grunnleggende som de har gjort i Bergen de siste 50 årene, spør man seg uvegerlig hva resten av oss kan stille opp med. Saksforhold oppløser seg i sladder, spekulasjon og meninger. Alt fast oppløses. Kan det være at dette skyldes at løgnen og fortielsen har vært der fra begynnelsen av? At hvis mennesker vinner frem som ikke anerkjenner sannhet eller som utnytter sannhetens instanser – rettsvesen, media, vitenskap – i egen interesse, vil makt, vilkårlighet og kognitivt kaos vinne frem?
Å omdanne politivoldsaken til et teaterstykke, står i fare for å bidra til at ryktene og antakelsene igjen vil spre seg gjennom byen. Og likevel er det kanskje nettopp det å løfte det hele opp på en offentlig scene som er nødvendig for å kunne bringe saksforholdene frem i lyset, uansett hvor rå og ubarmhjertig offentligheten kan være, for at lag på lag av urett og løgn skal kunne avsløres og rettferdighet til slutt skje fyldest.
