Til tross for ytre likheter mellom russisk og europeisk kultur, har de to kulturene inkompatibel mykvare og ulike porter. De kan ikke forenes innenfor ett og samme system. Når dette som vi alltid har mistenkt, nå er blitt et åpenlyst faktum, begynner det å komme forslag om at vi kanskje skulle gå til motsatt ytterlighet, mot Asia, mot Østen.
Men det trengs ikke. Og nå skal jeg fortelle hvorfor: Fordi Russland allerede har vært der.
Protoimperiet Moskvafyrstedømmet ble til som følge av en kompleks militærpolitisk sameksistens med Den gylne horde, som noen kaller et åk, andre en union. Åk eller union, frivillig eller ufrivillig – den østlige utviklingsveien ble valgt og utprøvd den gangen.
Selv etter den store konfrontasjonen ved elva Ugra fortsatte Det russiske tsardømmet i bunn og grunn å være en del av Asia. Det la begjærlig under seg østlige landeområder. Det gjorde krav på å være Bysants arvtaker, det asiatiske Roma. Det befant seg under sterk innflytelse fra de mektige familiene som nedstammet fra Horden.
Moskvarikets asiatiske orientering nådde sitt toppunkt da khanen av Quasim-tatarene Simeon Bekbulatovitsj ble utnevnt til Storfyrste av hele Russland. Historikerne, som er blitt vant til å regne Ivan den grusomme som noe i nærheten av et OBERIU[1]-medlem med Monomakhs lue,[2] forklarer denne «streken» utelukkende med den medfødte skøyeraktigheten hans. Men virkeligheten var mer alvorlig. Etter Ivan den grusommes død oppsto et solid hoffparti som styrte Simeon Bekbulatovitsj nærmere en reell tsartittel. Boris Godunov krevde at når bojarene avla ed til ham, måtte de love «ikke å ønske at Simeon Bekbulatovitsj og hans barn skulle krones som tsar». Staten var med andre ord en hårsbredd fra å havne i hendene på dynastiet til de kristne Djengis Khan-etterkommerne og slik sementere det «østlige» utviklingsparadigmet.
Men verken Bekbulatovitsj eller etterkommerne til Godunov, som nedstammet fra en morza[3] i Horden, hadde en framtid. Den polsk-kosakkiske invasjonen begynte og brakte Moskva nye tsarer fra Vesten. Til tross for at Falske Dmitrij, som forarget bojarene med sine europeiske unoter lenge før Peter den store, og den polske kongssønnen Władysław ikke ble sittende lenge på tronen, er de ytterst symboltunge. I lys av dem framstår Den store urotiden ikke bare som en dynastisk krise, men også som en siviliasjonskrise: Rus rev seg løs fra Asia og begynte å nærme seg Europa.
Russland gikk altså mot øst i fire hundre år, og deretter i fire hundre år mot vest. Men uten å slå rot, verken her eller der. Begge veiene er prøvd. Nå trenger vi ideologier som representerer en tredje vei, en tredje sivilisasjonsform, en tredje verden, et tredje Roma …
Men det er neppe vi som er denne tredje sivilisasjonen. Vi er snarere en dobbeltbunnet og tvetydig sivilisasjon. Med plass til både Østen og Vesten. Vi kan romme både det europeiske og det asiatiske på en gang, og er dermed verken asiatisk eller europeisk fullt ut.
Vår kulturelle og geopolitiske tilhørighet minner om den omflakkende identitetsfølelsen hos et menneske født i blandingsekteskap. Det har røtter overalt, men hører ikke hjemme noe sted. Føler seg hjemme blant fremmedfolk og fremmed blant sine egne. Forstår alle, men blir ikke forstått av noen. En bastard, en mestis,[4] en raring.
Russland er et vestlig-østlig halvblodsland. Med sin tohodede statsordning, hybridmentalitet, interkontinentale territorium og bipolare historie er Russland, slik bastarder gjerne blir, karismatisk, talentfull, vakker og ensom.
De bemerkelsesverdige ordene som Aleksander den tredje aldri uttalte,[5] «Russland har bare har to forbundsfeller – hæren og flåten», er i grunnen den mest presise metaforen for den geopolitiske ensomheten som vi snart bør akseptere som vår skjebne. Listen over forbundsfeller kan selvsagt utvides etter smak og behag: arbeidere og lærere, olje og gass, den kreative klassen og patriotisk innstilte internettroboter, sibirkulda og erkeengelen Mikael … Men det endrer ikke kjensgjerningen: Vi er våre egne eneste forbundsfeller.
Hvordan vil ensomheten arte seg? Som den isolerte einstøingens vegetering? Eller som den lykkelige ensomheten til lederen av en alfa-nasjon når «alle andre folkeslag og riker viker unna og åpner deg vei».[6] Det kommer an på oss.
Ensomhet innebærer ikke total isolasjon. Og grenseløs åpenhet er også umulig. Begge deler ville være å gjenta fortidens feil. Fremtiden har sine egne feil, den har ikke bruk for fortiden sine.
Russland kommer uten tvil til å fortsette handelsvirksomheten, tiltrekke investeringer, utveksle kunnskap, krige (krig er også en form for omgang), delta i samarbeid, være medlem av organisasjoner, konkurrere og samhandle, framkalle frykt og hat, nysgjerrighet, sympati og begeistring. Men uten å lyve om sine mål og fornekte seg selv.
Det blir ikke lett, og mange ganger kommer vi nok til å tenke på denne klassikeren fra nasjonalpoesien: «Alt vi ser er vanskeligheter, vanskeligheter, vanskeligheter – når f#%* kommer stjernene?»[7]
Det blir spennende å se. Og det vil bli stjerner.
[1] Vendingen «omstreifende utlendinger» stammer fra diktet «Den russiske gud» (1828) av Pjotr Vjazemskij (1792–1878), en russisk fyrste, poet, kritiker og en av Pusjkins nærmeste venner. Diktet tegner et humoristisk og spydig portrett av Russland ved å skildre den russiske gud som blant annet snøstormenes og de dårlige veiers gud, og er den dag i dag et populært og mye sitert dikt. Surkov siterer fra siste strofe, som direkte oversatt lyder: «Gud for de omstreifende utlendinger, / som har trådt over terskelen vår, / og aller mest gud for tyskerne, / der har dere ham, den russiske gud.» Versene uttrykker forfatterens fiendtlige innstilling til tyskernes stadig større innflytelse i det russiske byråkratiet.
[1] OBERIU (akronym for Objedinenie realnogo iskusstva, Forening for reell kunst) var et avantgardistisk kollektiv for futuristiske forfattere, musikere og kunstnere, grunnlagt i 1927 av Daniil Kharms og Aleksandr Vvedenskij. Kollektivet tok avstand fra tradisjonelle kunstformer og forbindes særlig med det groteske, alogiske og absurde. OBERIU var aktivt i noen få år fram til de sentrale medlemmene ble arrestert og deportert i 1931.
[2] Monomakhs lue er betegnelsen på en krone som ifølge legenden gikk i arv fra Konstantin IX Monomakos til barnebarnet Vladimir II Monomakh, og som siden skulle bæres av en lang rekke russiske tsarer. Står i dag utstilt på museum i Kreml og er et symbol på tsarmakten.
[3] Adelstittel i tatarstater og senere i Det russiske keiserriket.
[4] Fra spansk «mestizo», betegnelse for personer som er blanding av hvit og indianer.
[5] Aleksandr III (1845–1894) pleide ifølge memoarene til storfyrste av Russland Aleksandr Mikhajlovitsj (1866–1933), som var onkel til tsar Nikolaj II, å si dette når han samlet sin nærmeste krets: «I hele verden har vi bare to trofaste forbundsfeller – vår hær og vår marine. Alle andre vil rette sitt skyts mot oss ved første anledning.» Aleksandr III gikk aldri til krig under sin regjeringstid og har derfor fått tilnavnet «fredsskaperen».
[6] Fra Erik Krags oversettelse av Nikolaj Gogols Døde sjeler, 1990.
[7] Surkov siterer den russiske rapperen Oxxxymiron (f. 1985) og låta «Nevaljasjka» («Tumlingen»), der denne parafrasen over det latinske uttrykket «per aspera ad astra» («på vanskelig vei mot stjernene») forekommer.
