Bladet Banzai gir i ettertid bedre enn noen annen trykksak et innblikk i hovedstadens postpunk-miljø fra 1982 til 1985.

Med punken fulgte en myriade av fanziner. Men postpunk-magasinet Banzai brøt fullstendig med det svarthvite standardformatet og den tradisjonelle stensil- og kopimaskinprodusjonen. Banzai ble designet med profesjonell sats og repro, trykket i fire farger og klarte utrolig nok å oppnå Narvesen-distribusjon med et ambisiøst opplag på 7 000 eksemplarer.

Da det første nummeret av Banzai utkom våren 1982, hadde redaktørene Christian Astrup og Rune Moen og redaksjonssekretær Ann Kristin Fiske de engelske musikk-, mote- og kulturmagasinene The Face og i-D pluss det svenske etc. som mal. Men der forbildene ble trykket på glanset papir og la seg på en klassisk magasinlinje, var Banzai langt mer fanzine-aktig rent designmessig. Banzai var street fashion og kunngjorde på forsiden av første nummer: «Lev billig med stil. Brukt tøy er tingen.»

Banzai no. 1 (1982).
Banzai #1 (1982).

De tradisjonelle norske punk-fanzinene hadde stort sett blikket festet på London og den nokså homogene engelske punk-scenen. Banzai skjelet også til New York med alle dens kultureksperimenter, særlig etter redaktørskiftet i 1984, da redaksjonssekretær Ann Kristin Fiske inntok sjefsstolen. Der punk-fanzinene hovedsakelig konsentrerte seg om musikk, dekket Banzai også de nye, tidstypiske uttrykkene innen foto, billedkunst, design, litteratur, film, det nye mediet video, tegneserier, urban arkitektur og ikke minst mote og det som på 1980-tallet ble kalt «stil».

I løpet av sine 11 numre presenterte Banzai mye stoff om datidens musikkliv, både i Norge og internasjonalt. Store oppslag ble viet så forskjellige artister som Johnny Cash, Kid Creole and the Coconuts, Eva Dahlgren, Elvis, Grandmaster Flash, Jannicke, Michael Krohn, Ole Paus, The Specials, Johnny Thunders, Alan Vega og Tom Waits. Men i motsetning til de tradisjonelle fanzinene ble ikke Banzai dominert av musikkstoff. Musikken lå mer som et soundtrack rundt det øvrige stoffet.

Noe av årsaken var selvsagt at 1980-tallet var musikkavisenes tiår. Puls, Beat og Nye Takter dekket den nye musikken mer enn godt nok: Banzai ble organet som tok for seg alt det andre 1980-tallets musikkinteresserte ungdommer var opptatt av eller som Banzai-redaksjonen mente at flere burde oppdage.

Omslag fra Banzais første årganger.
Omslag fra Banzais første årganger.

Filmstoffet inkluderte artikler om Marlon Brando, Rainer Werner Fassbinder, Werner Herzog, Wam og Vennerød og John Waters. Billedkunsten sto blant andre Dagfinn Knudsen og Francis Bacon for, og Kai Rittun var redaksjonens hustegner i flere numre. Fotokunsten utviklet seg voldsomt på 1980-tallet, og norske fotopionérer som Johan Sandborg, Marianne Brantsæter og Fin Serck-Hansen fikk boltre seg med ekstreme vinkler, harde kontraster og uskarpt fokus, mens Jan Walaker fungerte som bladets hus- og motefotograf. 1980-tallet var dessuten det store Polaroid-tiåret.

Mest spalteplass fikk imidertid litteraturen. Da Allen Ginsberg besøkte Oslo i 1983, intervjuet jeg ham, og vinklingen var typisk for litteraturstoffet i Banzai: Ginsberg hadde samarbeidet med The Clash i 1981, og han omtalte punk og new wave i rosende ordelag, noe som gjorde ham hyperrelevant for Banzai. Men der punken hevdet å være et brudd med både hippietiden og «68-opprøret», så Ginsberg kontinuitet. Han distanserte seg også fra atomkrig-paranoiaen som var så framtredende i de ofte dystopiske rocketekstene på 1980-tallet, både i Norge og internasjonalt: «Jeg tror ikke på atomkrigen. Ingen vil drepe sin egen mor.»

Banzai no. 3 (1982).
Banzai #3 (1982).

I tillegg skrev undertegnede artikler om J.G. Ballard, Philip K. Dick og Liverpool-poeten Adrian Henri. Westerdals-gründer Trond Høiås skrev om William S. Burroughs, og andre forfattere som ble slått stort opp, var Charles Baudelaire, John Giorno, Frank Herbert og Arthur Rimbaud. Samtlige hadde en eller annen kobling til 1980-tallets musikkliv. Gene Dalby anmeldte sin egen diktsamling, og på baksiden på Banzai nr. 10 står Torgeir Schjervens dikt «Jeg liker dem ikke». Banzai trykket også annen skjønnlitteratur – av varierende kvalitet. Bidraget som utmerker seg, er utvilsomt Jan Kjærstads novelle «Proletariatets diktatur» (Banzai nr. 8).

Det gjør også Christopher Nielsens «Beas bekjennelser» i samme nummer, tegnet på et tidspunkt da uttrykket hans fortsatt var under utvikling.

Av de mer overraskende oppslagene var hele tre sider om instrumentmaker Sverre Jensen og hans middelalderinstrumenter, samt kåringen av kulturminister Lars Roar Langslet (H) til «Årets mann 1982».

Blitz-huset åpnet dørene i 1982, og utover 1980-tallet ble Blitz-miljøet stadig mer politisert. Banzai forble derimot tro mot punkens røtter. En side ved postpunken som ofte blir oversett, er at den i høy grad vendte tilbake til perioden 1974 til 1976, da motedronningen Vivienne Westwood og Malcolm McLaren, mannen hevdet å ha «skapt» punken og som ble manager for Sex Pistols, drev klesforretningen Sex i King’s Road i London, der punk-ikoner som Billy Idol, Siouxie Sioux, Sid Vicious og Johnny Rotten vanket og/eller jobbet. I en tid da antallet demonstranter med hanekam, naglebelte og svart skinnjakke økte kraftig i Oslos gater, unnlot Banzai å knytte seg til den politiske venstresiden. Banzai motsatte seg enhver form for uniformering og rendyrket i stedet individualismen. 1980-tallets aktivisme fikk ingen spalteplass i Banzai.

Faksimile fra Banzai
Faksimile fra Banzai.

Men på ett område markerte Banzai seg tydelig politisk. Mens samtidens mannlige musikkjournalister uten frykt for sanksjoner kunne tillate seg å hevde at «rock er en gutteting», var Banzai erklært feministisk. Allerede i første nummer viet Banzai to sider til det som på 1980-tallet ble kalt «kvinner i mannsyrker»: Norges første kvinnelige lokfører Karen-Sofie Jensen og en bilmekanikerlærling ved navn Vibeke ble intervjuet.

Banzai nr. 2 fulgte opp med Barbie-kritikk, nr. 4 byr på et forsvar for kvinners rett til å være single, og i nr. 7 blir Kari Jaquesson intervjuet i kraft av å være en 22 år gammel «steinhard business-dame» på et tidspunkt da næringsliv i Norge var enbetydende med menn. Gjennom hele sin levetid viet Banzai spalteplass til kvinnelige designere, fotografer og moteskapere. Men der Blitz-miljøet anammet Kvinnefrontens og Ottars agenda med demoer mot strippeklubber og pornosjapper, erklærte Banzai seg eksplisitt anti-puritansk. I nr. 3 rettet artikkelen «Sexdyr» flengende kritikk mot kvinnebevegelsens kyske kleskode og refset «vadmelsligaen» for dens mangel på søstersolidaritet med jenter i miniskjørt og sminke.

Banzai #6 (1984).
Banzai #6 (1984).

Det frilynte stoffet om seksualitet og ikke minst illustrasjonene bidro til bladets fall. I det såkalte porno-nummeret fikk undertegnede oppdraget med å skrive hovedartikkelen, og jeg åpnet den med ordene: «Jeg liker pornografi.» Så vidt meg bekjent, leverte Banzai nr. 6 det første Narvesen-distribuerte forsvaret for pornografi i Norge siden Jens Bjørneboe ble stilt for retten i 1967 og dømt i Høyesterett for sin roman Uten en tråd.

Kreativt Forum kjente sin besøkelsestid og inviterte til pornodebatt mellom Banzai og Kvinnefrontens Unni Rustad, der jeg leste høyt fra Bukowski og Henry Millers verker. Jeg husker fortsatt den andektige stillheten i salen under opplesningen av Bukowskis skildring av den kvinnelige novellefigurens samleie med en tiger på et biljardbord.

Det var andre tider. Fire år tidligere ble den i dag så uskyldige Monty Pythons Life of Brian stanset av Statens Filmkontroll, og så sent som i 1996 ble David Cronenbergs Crash nektet satt opp av Oslo Kinomatografer. I 1984 kunne få, om noen forestille seg at South Park skulle bli mainstream-TV eller at 13-åringer snart skulle frakte sexarbeidere og kokain gjennom Miamis gater i Grand Theft Auto.

I det påfølgende nummeret oppsummerte Banzai i sin sedvanlige freidige tone Kreavtivt Forum-debatten slik: «[Kvinnefrontens leder] Unni Rustad ble tatt på ting hun ikke er blitt tatt på før [!].» Og det var nettopp denne utgaven – det såkalte ludder-nummeret – som brakte Banzai ut i offentligheten, med forsideoppslag i Dagbladet og radiodebatter med høy temperatur.

Faksimile fra Banzais pornonummer.
Faksimile fra pornonummeret, Banzai #6 (1984).

I en artikkel om forfatterinnen Anaïs Nin i Banzai nr. 7 skrev Ann Kristin Fiske: «Den moderne kvinne […] tør ikke leve vulgært, være ludder.» Fra en eksplisitt feministisk plattform fyrte hun løs mot 1970-tallets kvinnebevegelse, som hun hevdet hadde skapt «selvundertrykkede» kvinner, «konservatisme» og «puritanisme»: «[G]i blanke faen i de maktsyke, antihumanistiske og ødeleggende kjerringene, deres pekefingre og klovneforestillinger. [… Vi skal] Ikke lenger være offer, men […] madonna med stor M og ludder med stor L.»

Man må være blind for ikke å se de idéhistoriske trådene som går fra Banzai-feminismen til våre dagers Miley Cyrus-stunts og videoene til hiphop-gruppa KUUK, der Mira Berggrav Refsum og Ragna Solbergnes skamløst skriker: «Vi driver hor!»

I 1984 hadde Banzai opparbeidet mye gjeld. Inn kom forlegger Trond Wikborg, som overtok bladet mot å betale ned gjelden. Ann Kristin Fiske ble forfremmet til redaktør, noe Wikborg insisterte på som en av betingelsene for overtakelse. Fiske, populært kalt AK, var en av de mest markante personlighetene i 1980-tallets norske rockekultur – på et tidspunkt da den var ekstremt mannsdominert. AK hadde sin bakgrunn fra styret i Oslo Rockeklubb og hadde jobbet i Electric Circus, musikkforretningen som brakte punk og new wave til Norge.

Faksimile fra Banzai.
Redaktøren poserer. Faksimile fra Banzai.

I klassisk Warhol-stil foregrep hun dagens selfie-kultur og rev ned skillet mellom privat og offentlig ved å sette Norges-rekord i fotografisk byline da hun poserte i Banzai iført pikant undertøy – hun stilte også barbrystet i en reklame for bladet.

Allerede i Banzai nr. 6 kunne man lese følgende: «Banzai fikk gleden av å tilbringe natten sammen med Alan Vega og hans medbrakte champagne fra Paris.» I Banzai nr. 8 fulgte AK opp ved å skildre sitt groupie-forhold til Raven fra det obskure NYC-bandet Beast, ledet av eks-Cramps-gitarist Bryan Gregory. Hun reiste dessuten til Stockholm for å forføre Joakim Thåström (Ebba Grön, Imperiet), men vendte tilbake til Oslo med uforrettet sak etter sitt møte med Thåström, fordi hun fant ham «drepende kjedelig og usexy».

Bladet var også tidlig ute med homoerotiske motiver, og Banzai nr. 11s bildebruk bringer tankene hen til estetikken i videoene og sceneshowet til kultbandet Beglomeg, som vant Osloprisen 2014 i klassen Beste konsert.

Som prosjekt var Banzai dømt til å mislykkes. Antallet potensielle annonsører var sterkt begrenset i Norge anno 1984, og ingen tidsskrifter kunne overleve på bare Tronsmo- og Levi’s-annonser. Banzai fikk selvsagt avslag på alle søknader om kulturstøtte. AK måtte sogar ty til falske annonser for å få Wikborg til å utgi Banzai nr. 11: Hun klippet rett og slett ut annonser fra andre medier, limte dem inn i Banzai og påsto til Wikborg at de var bestilt og betalt (!).

Banzai #4 (1983).
Banzai #4 (1983).

Banzai var sært, kontroversielt, utskjelt og snevert, for ikke å si internt, og det hjalp ikke at Banzai inneholdt tidenes giftigste norske sladrespalte, der også hovedstadspressens journalister fikk unngjelde. Man blir ikke populær i pressen av å offentliggjøre det andre presseorganer er høflige nok til å tie om, i hvert fall ikke når det inkluderer detaljer om kjærlighetsliv og rusmiddelkonsum. «Fra fronten» røpet at Iggy Pop hadde helt øl over en sørpe full Det Nye-reporter, at daværende musikkjournalist i Dagbladet Torgrim Eggen sjekket opp kjæresten til vokalisten i Psychedelic Furs, og hevdet at årsaken til at Nye Takter erklærte Banzai som «ute» (uhipt), var at journalist Kjetil Rolness hadde mislykkes i å sjekke opp Banzai-redaktør Fiske.

Til tross for at beskyldninger om «dekadanse» og «egotripping» ble Banzai ble kåret til Årets fanzine i musikkavisen Nye Takter i 1984, og fra 1982 til 1984 var den såkalte Banzai-gjengen både fryktet og elsket i hovedstaden. Da skjenkepolitikken ble lagt om i Oslo i 1984 – året da kokainen ankom hovedstaden – og byen fikk en rekke nye «moderne» utesteder som Cafe Sjakk Matt og Waterfront, skjønte alle klubbeiere hvor viktig det var å gi Banzai invitasjon til åpningsfesten. Ellers risikerte man redaksjonens vrede: «Banzai var ikke invitert til åpningspartyet, kanskje én grunn til den daffe stemningen og det svake oppmøtet.»

På rockeklubben Ratz i Universitetsgaten, der Kai Jarre og Tom Skjeklesæter booket inn R.E.M og Violent Femmes, svingte Banzai-klanen seg til Billy Idols «White wedding», Human Leagues «Don’t you want me» og Heaven 17s «(We don’t need this) Fascist Groove Thang». Deretter entret man Kari Jaquessons nattklubb Radio Nova i etasjen over Palace Grill, for så å dra på nachspiel ut i de lyse morgentimer i et Oslo som var i ferd med å ta steget fra småby til liten storby.

I sommer og høst publiserer Vagants nettutgave en rekke tekster om musikk og musikkritikk. Les flere tekster om norske musikkpublikasjoner – fra Banzai til Parergon – på http://www.vagant.no/musikk.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.