VAGANT EUROPA. Usikkerheten på hva «det polske» er, forsterker frykten for at det skal gå tapt.
Jeg husker godt desembernatten da Polen ble tatt opp i Schengen. Før midnatt dro vi til den slovakiske grensen. Det var ikke langt – knappe 20 kilometer hjemmefra. Snø på bakken, frost. Noen fremstående lokalpolitikere holdt tale. Det vanket til og med musserende vin i plastglass. Vi moret oss med å rusle fra det ene landet til det andre. Grensevaktene betraktet sprellene våre med usikre smil. De visste ikke hvordan de skulle forholde seg til den nye situasjonen. Ikke resten av oss heller. Ingen visste det. Vi var født og oppvokst i den delen av Europa og verden der grensene besto av piggtråd og vakttårn. Dette er ingen metafor. Slik så den polsk-sovjetiske eller den ungarsk-rumenske grensen ut. Vi visste ikke hvordan vi skulle oppføre oss fordi vi var vitne til en begivenhet som utfordret alle forestillingene våre. Gang på gang gikk vi fra den ene siden til den andre og tilbake. Grensevaktene smilte usikkert. Det virket som om den verdenen de kjente var i ferd med å forsvinne for godt.
Også dette var underlig: I det feststemte selskapet, bestående av 20-30 stykker, var det ingen fra lokalbefolkningen. Den nærmeste polske bygda lå noen hundre meter fra grenseovergangen. Den slovakiske to kilometer herfra. Imidlertid besto selskapet – bortsett fra de lokale funksjonærene, politikerne og grensevaktene – bare av turister og et par stykker som, i likhet med oss, hadde flyttet hit fra byen. Ingen som hadde bodd i nærheten av grensen og opplevd den i hverdagen og gjennom generasjoner. De sov eller så på TV. Kanskje de tittet frem bak gardinene i påvente av noe spektakulært, som for eksempel fyrverkeri. Men mest sannsynlig sov de i de snødekte husene sine. De ga blaffen i denne europeiske nattens symbolikk. Bare vi, «folk fra byen», viste naiv og barnslig glede, mens vi drakk ussel sprudlevin av plastglass.
I dag tenker jeg at dette fraværet hadde en betydning som vi på den tiden ikke klarte å forstå. De som tittet frem bak gardinene lot seg lede av et instinkt, karakteristisk for denne delen av verden. De ble drevet av den eldgamle visdommen på disse kanter. Ifølge den kommer alle forandringer utenfra, som en fremmed naturkraft: flom, orkan eller krig. Derfor er det bedre å ri stormen av i et trygt og varmt hjem. Mistro er disse landenes emblem.
Det kan tenkes at vi aldri ønsket å være europeere. Vi hadde jo knapt styrke nok til å forsvare den polske, ungarske eller slovakiske identiteten. Å være polakk, ungarer, tsjekker, slovak eller rumener oppslukte oss fullstendig. Vi hadde ikke tid til annet. Det europeiske? En nykke for de rike og blaserte. Som travløp eller slow food. Hos oss handler det bare om å overleve. Ja visst, vi grafser til oss alt vi kan, kommer med falske løfter, for så å liste oss tilbake til hjemmene våre, de små husene i ingenmannsland, i håp om at vi aldri får besøk av fremmede. For det fremmede, det andre, det som kom utenfra, varslet ulykke. Det var ensbetydende med krig, plyndring og undergang. Den fremmede vakte frykt og forakt. Den fremmede vakte beundring, men denne beundringen var farget av vår følelse av mindreverdighet. Den dag i dag kan man på den polske landsbygda høre at «på tyskernes tid, da var det orden». Og fra kvinner som husker krigen: «Så kjekke de var i de tyske uniformene.» Det eneste som forblir uklart er hvilken militærenhet disse kjekkasene tilhørte.
Nok om det. Vi er europeere, men vi er annerledes. Hvis Europa er en halvøy – og det er den jo – kommer vi fra innlandet. Selv da vi hadde blikket rettet mot vest, da Vesten ga oss historiske, religiøse og sivilisatoriske leksjoner, hadde vi de asiatiske steppenes endeløshet bak ryggen. Egentlig var vi fanget mellom to områder. Vi ville ikke være Asia, men det var ikke mulig å være Vesten, ettersom Vesten allerede var «opptatt». Det var ikke plass til oss der. Derfor levde vi i århundrer vårt underlige grenseliv. Vi var mentale nomader. Stadig vekk stilte vi oss selv spørsmålet: Hvem er vi egentlig? Hva er vårt, og hva har vi fått fra andre? Fra de «ville» og fra de mer siviliserte. Vi gjettet oss til mer eller mindre virkelige slektstavler. Vi stammet fra sarmatene, fra Attila, fra romerne, fra dakerne, geterne, fra Aleksander den store eller i rett linje fra selveste Adam. Vi kom sent, vi kom som de siste i den europeiske familien og slet med bastardens komplekser. Alle var eldre, mer prisbelønnede, mer troverdige og selvsikre enn oss. I tillegg virket det som om jo lengre tid vi tilbrakte i denne familien, desto større plager voldte usikkerheten og vår gåtefulle opprinnelse oss. Vi ble plaget av vår egen identitet. Siden vi var usikre på den, fryktet vi desto mer at den skulle gå tapt. Siden vi ikke hadde noen særlige fortjenester – ettersom oppdagelsene våre var forholdsvis beskjedne, vi ikke hadde erobret noen nye kontinenter, funnet opp dampmaskinen, forbrenningsmotoren, Gud eller religionen – konsentrerte vi oss bare om hvem vi var.
Jeg tror vi er slitne. I årevis har vi måttet jage verden, jage Vesten. Ta igjen Tyskland, gå forbi Italia, være like god som San Marino. Vi er slitne, fordi fremtiden ikke angår oss. I dette kappløpet vil vi alltid ligge bak. Vi er dømt til alltid å følge i noen andres spor. Vår eneste sjanse er Europas oppløsning, for da er kappløpet over. Fremtiden dømmer oss til tap. Fremtiden er enda en naturkraft. Det trekker opp til uvær på horisonten og fremtiden kommer for å tilintetgjøre oss. Derfor velger vi fortiden, vi velger det forgangne. Ved hjelp av myter, overtro, ved hjelp av minnepolitikk har vi makt over fortiden og kan forme den som vi vil. Fortiden er ikke et kappløp, ingen konkurranse. Ingen vil vel kappes med oss om fortiden vår. Det forgangne, historien, tradisjonen er et tilfluktsted for perifere nasjoner med middelmådige prestasjoner. I fortiden ligger deres mer eller mindre innbilte storhet.
Hva kommer til å skje? Vanskelig å si. Vi kan ikke utelukke at kontinentet vårt, halvøya vår, vil sprekke opp som et isflak når vannet stiger om våren. Og vi her i utkanten kommer til å drive rundt mens vi gjenforteller historier om vår endelig gjenvunne suverenitet og identitet. Men for å overleve blir vi tvunget til å inngå kortvarige, uklare allianser og pragmatiske vennskap. Samtidig vil vi bekymret holde øye med horisonten, for å se om et uvær som truer med å oppsluke oss er på ferde. Igjen vil vi rette alle tankene våre mot overlevelse. Vi kommer simpelthen til å søke ly for natten i hjemmene våre og derfra titte frem bak gardinene med frykt og mistro. Mens dere blir en øy og med lettelse vil betrakte den stadig økende vannmassen som skiller dere fra det uberegnelige landet i øst.
Først publisert i tysk oversettelse i Die Zeit, 03.03.2016
Oversatt fra polsk av Agnes Banach
