Da nyheten kom om at Russland hadde invadert Ukraina, ble jeg minnet på noen ord om begynnelsen på en annen krig:
As the clever hopes expire
Of a low dishonest decade:
Waves of anger and fear
Circulate over the bright
And darkened lands of the earth,
Obsessing our private lives […]
Audens berømte dikt kretser rundt øyeblikket da teppet går opp for 2. verdenskrigs blodige teater. Det er første september 1939. Hitler har invadert Polen. En engelsk poet sitter i New York, «in one of the dives / On Fifty-second Street / Uncertain and afraid». Poeten er tidlig i tredveårene. Han har allerede gjort seg bemerket i England, og har bosatt seg på Manhattan. Diktet, som består av ni strofer i jambisk trimeter, analyserer den nye situasjonen, og minner om mye av det vi selv har tenkt og sagt siden slutten av februar 2022.
Først er det trangen til å spore konfliktens opphav. Audens dikt slår fast at «accurate scholarship» kan avdekke krisens opprinnelse – Luther og det kulturelle vanviddet han forårsaket; den fremtidige tyrannens formative år («Find what occurred at Linz / What huge imago made / A psychopathic god») –, men dikteren ironiserer med glimt i øyet over hvorvidt slike observasjoner har noen nytteverdi for nåtiden. Våre egne analyser av Putins biografi, våre diskusjoner om hvorvidt han handler rasjonelt eller ikke, bygger på det samme håpet om at nok informasjon skal gjøre oss i stand til å forandre nåtiden eller forutse fremtiden. Audens strofe konkluderer ganske enkelt:
I and the public know
What all schoolchildren learn,
Those to whom evil is done
Do evil in return.
Diktet fortsetter med en bemerkning om at allerede Thukydid har skrevet «All that a speech can say / About Democracy, / And what dictators do». Auden henspiller her på Perikles’ advarsel om demokratiets skjørhet og konsekvensene av dets endelikt. Talen ble ikke lyttet til i Perikles’ tid, eller i Audens, eller i vår egen: «We must suffer them all again.»
Videre følger selvbebreidelsene, speilet vi ser oss selv i hvor vi finner «Imperialism’s face / And the international wrong». Vissheten om at selv de verste «Important Persons’» ord ikke er like grove som vårt eget ønske, som ikke er et ønske om universell kjærlighet, «But to be loved alone». Fra den ene dagen til den neste er det dette som «obsess[es] our private lives», og gjør oss enda mer oppsatt på å ivareta det hverdagslige:
Faces along the bar
Cling to their average day:
The lights must never go out,
The music must always play
Diktets trimeter insisterer på øyeblikkets uunngåelighet – de tre slagene per linje som leseren alltid vet kommer. Samtidig gir det poeten en autoritativ stemme. Skjønt, betoningenes plassering kan både bekrefte og undergrave denne autoriteten; de tungt betonede «Accurate scholarship can» hevder de lærdes selvsikkerhet, samtidig som den ironiserer over lærdhetens maktesløshet overfor knipen vi står i. Det er en djerv form, som sannsynligvis er lånt fra Yeats’ politiske dikt «Easter 1916», om det irske påskeopprøret. Men der det i løpet av Yeats’ dikt skjer en transformasjon, idet de beskjedne og lite tiltalende borgerne blir til tvetydige helter, forblir Audens dikt stående i en reddsom nåtid: kulminasjonen av «a low dishonest decade», der dikteren, «defenceless under the night», er «uncertain and afraid» for hva tiden vil bringe.
 W. H. Auden (1907–1973) var en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike poeter. Han ble født i England, men flyttet til USA i 1939 og ble senere amerikansk statsborger. Auden var kjent for språklig bredde og skrev alt fra strengt oppbygde vers til moderne frie diktformer, samt essays, reiseskildringer skuespill og librettoer. Mens han på 1930-tallet var opptatt av politiske og sosiale temaer, vendte han seg senere mot psykologiske og religiøse spørsmål. |
Til tross for at diktet dirrer av fortvilelse, avslutter det håpefullt. Dikteren som offentlig person melder seg: «All I have is a voice,» kunngjør taleren, «To undo the folded lie.» Selv i en formørket verden fortsetter «the Just» å utveksle meldinger, og taleren – «Beleaguered by the same / Negation and despair» – ber om tillatelse til å «[s]how an affirming flame».
All den tid vi kan gjenkjenne dikterens observasjoner i vårt eget øyeblikk, vil vi kanskje konkludere med at diktet er storartet. Men Auden selv regnet det som mislykket. Han omtalte det i et brev som «det mest uærlige diktet jeg noensinne har skrevet», og mente at dette skyldtes én enkelt linje, muligens den mest berømte linjen i Audens forfatterskap: «We must love one another or die.» Linjen avslutter diktets nest siste strofe, det som åpner med «All I have is a voice…» og innleder refleksjonene over dikterens rolle i krigstid. Strofens siste vers rimer med tidligere linjer som ender med «lie» og «sky» – perfekte rim som ytterligere bygger opp under betydningen av denne siste linjen.
Men Auden landet på at verset egentlig ikke gir mening; man kan ikke velge mellom å elske eller å dø. Først endret han linjen til «We must love one another and die», som han medgikk var sant, men dårlig. Følgelig fjernet han linjen helt og holdent. Men han innså at diktet heller ikke ville fungere uten den, og han kuttet ut strofen, for til slutt å skrinlegge hele diktet og fjerne det fra sine Collected Poems.
Dikteren ga opp diktet, men det gjorde ikke allmennheten. Etter Audens bortgang sørget forvalteren av hans verk for at diktet ble reddet. Kritikerne har siden diskutert hvorvidt linjen er mislykket eller ikke.
Jeg har alltid tenkt at grunnen til at vi tror på denne linjen – «We must love one another or die» –, grunnen til at den umiddelbart fremstår så dypsindig, er trimeterets bedårende kraft. Linjens rytme føles som hjerteslag: uunngåelig, taktfast, pålitelig. Det er som om linjen ikke kan lyve, annet enn slik dikteren har lagt opp til med sine glimt av ironi.
Auden forfattet diktet i en tid da han selv strevde med forskjellen mellom kunstnerisk begavelse og politisk engasjement, det hans verksforvalter Edward Mendelson kalte kontrasten mellom den private nådegave og allmennhetens beste. Auden var tilhenger av sosialistisk demokrati. Han hadde reist til Spania under borgerkrigen og tilbudt seg å kjøre ambulanse, men endt opp med å forfatte propaganda. Han hadde sett Sovjetsystemets svakheter og blitt stadig mer overbevist om at hans forpliktelse lå i å dyrke sin egen begavelse fremfor allmennhetens beste. Kampen mellom de to tilbøyelighetene kunne skape gode dikt, men som mange andre innså Auden at hvis han hellet for langt i retning av politisk argumentasjon, ville det gå på bekostning av diktets kvalitet. Han innbilte seg heller ikke at diktningen hans kunne få noen til å konvertere til demokratiet. Med henblikk på «September 1, 1939» kan man si at det er nettopp der at diktet mislykkes. Auden tar ikke høyde for denne spente balansen, og bruker uironisk trimeterets form til å forklare hvordan verden henger sammen. Det tipper over i allmennhetens vel, i dikteren som offentlig person, i stedet for å bli værende i spenningens uro.
Likevel finnes det flere grunner til at diktet dukker opp igjen nå, grunner som ikke bare handler om de gjenkjennelige betraktningene ved krigens utbrudd. Med tanke på den berømte linjen som poeten forkastet, er det i seg selv besnærende at diktet kanskje forteller oss noe usant – noe som ikke kunne reddes. Vissheten om at Auden hadde besluttet å fjerne diktet fra sine opptegnelser til allmennheten, gir «September 1, 1939» en annen type relevans for oss. I lys av skaperens insistering på diktets mislykkethet lever det videre i en usikker stund, akkurat som oss.
