«Jeg vet bare, at rett som det er, begynner prestene å skrike og bære sig, fordi en eller annen har krenket dem – eller spottet Gud, det er nesten det samme.» Med disse ordene skrev Arnulf Øverland seg inn i norsk ytringsfrihetshistorie, da han etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» for Det norske studentersamfund i 1933 ble den siste nordmann som noen gang ble tiltalt under den såkalte blasfemiparagrafen. Øverland ble frikjent, og den sovende paragrafen ble avskaffet over 80 år senere. Likevel er gudsbespottelse og krenkede religiøse følelser nok en gang på agendaen etter attentatet mot den indisk-fødte britiske forfatteren Salman Rushdie.
Over 30 år etter at Ayatollah Khomeini utstedte en fatwa mot Rushdie, ble han angrepet med kniv under et arrangement i New York 12. august. Angriperen Hadi Matar, som etter eget utsagn kun har lest to sider av Rushdies kontroversielle roman The Satanic Verses (1988), uttalte til New York Post at han ikke trodde forfatteren var et godt menneske, og at han «angrep islam» (17.08.2022).
Etter at Rushdie ble koblet fra respiratoren 14. august, har skadene hans blitt beskrevet som alvorlige, men ikke livstruende. Han mister dog trolig det ene øyet. Drapsforsøket på Rushdie burde ses på som et varsko, og være en vekker for oss alle. For heller ikke i Norge har vi vært flinke nok til å forsvare ytringsfriheten mot religiøs fanatisme, ei heller den langt mer utbredte religiøse hårsårheten.
Sårede religiøse følelser
Rushdie debuterte som forfatter i 1975. Hans andre bok Midnight’s Children (1981), om en mann som blir født med telepatiske evner på dagen det britiske koloniveldet i India tar slutt, ble tildelt Bookerprisen, og han er siden blitt nominert syv ganger, senest for Quichotte (2019). Forfatteren har alltid blitt trukket mot omfangsrike romaner som «forsøker å samle opp store armfuller av verden» (The Guardian, 03.04.2021), og hans eget forfatterskap kjennetegnes av en nesten lagvis stabling av kulturelle referanser, komiske detaljer, magisk realisme og flerspråklige bilder.
Dette er med andre ord bøker det er vanskelig å lese bokstavelig, men da The Satanic Verses kom ut i 1988, ble romanpersonen Mahound av mange muslimer tolket som en blasfemisk parodi på profeten. Resten er blodig historie: Etter at Khomeinis fatwa ble utstedt 14. februar 1989, ble britiske bokhandler bombet, og Rushdies japanske oversetter drept. En mordbrann i Tyrkia tok livet av 37 personer, og i Norge ble forlegger William Nygaard skutt tre ganger utenfor sitt eget hjem.
12. august besøkte Rushdie New Yorks Chautauqua Institution for å snakke om et prosjekt han arbeider med der forfulgte forfattere blir innvilget amerikansk asyl. Så ble han knivstukket tolv ganger, i øyet, halsen, magen og låret. Det at det etter angrepet er blitt slått ring om Rushdie og hans verk, viser en klar utvikling fra 1989, og fra karikaturstriden nesten 15 år senere, da både myndighetspersoner og mediefolk vegret seg for å støtte Jyllands-Postens avgjørelse om å publisere Muhammed-karikaturer.
Selv om vestlige intellektuelle stilte seg overveldende på Rushdies side etter utstedelsen av hans ikke-judisielle dødsdom, brøt det etter hvert ut en debatt britiske forfattere imellom. Roald Dahl mente forlaget Viking Penguin måtte trekke tilbake boken så lenge fatwaen utgjorde en fare for liv, og argumenterte med at «hadde det vært Shakespeare, ville det vært noe annet». Spionkrimforfatteren John Le Carré mente på sin side at det var galt av Rushdie å gå inn for å såre muslimers religiøse følelser, selv om Rushdie, som har muslimsk bakgrunn, bedyret at dette aldri hadde vært hans intensjon.
Le Carré modererte senere sitt syn på saken, man hans opprinnelige standpunkt – at sårede religiøse følelser bør få trumfe den kunstneriske ytringsfriheten – finner vi igjen i alt fra rettssaken mot Arnulf Øverland og sensuren av Monty Pythons satiriske film Life of Brian (1979), til karikaturstriden, for ikke å snakke om attentatet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og mordet på historielæreren Samuel Paty. For var det egentlig så lurt å lage den filmen/skrive den boken/publisere de tegningene? Og var det kunstneriske produktet av høy nok kvalitet? (Om man følger Roald Dahls Shakespeare-logikk her, burde vel Mohammed-karikaturer kun være tillatt om de er tegnet av Rembrandt.)
Ytringsfrihetens grenser
Da jeg studerte i England, kunne jeg sjokkert konstatere at flere av mine medstudenter tenkte på samme måte: «Har ikke ytringsfriheten også noen grenser?» spurte de i det ellers så frie seminarrommet. Ja visst har ytringsfriheten sine grenser, tenkte jeg, men jeg ville tro at udåden det er å ta et liv alltid vil trumfe det fornærmende i å lage en tegning eller skrive en bok? Likevel var det alltid her vi havnet i diskusjonene rundt massakren på Charlie Hebdo.
Kan hende er noe i endring. Altfor lenge har abstrakte gudebilder og deres fortolkede vilje fått bedre beskyttelse enn enkeltmenneskene som kritiserer dem. Det er som tidligere kulturminister og forhenværende anti-Rushdie-demonstrant Abid Raja nylig uttalte til Aftenposten (15.08.2022): «Alle skal kunne spøke og tulle og kritisere og drive med satire om Gud. Loven skal være der for å beskytte enkeltmennesker.»
Selv om ekstreme islamister bruker de klart sterkeste virkemidlene i sin kamp mot blasfemi, er de ikke alene om å kjenne forargelse over gudsbespottelse. Og skal man først drive virkelig religionskritikk, er det ikke nok å bare snakke om fundamentalistisk voldsbruk, som det uansett er enkelt å ta avstand fra – det innebærer at vi også stiller oss kritiske til religionens mindre ekstreme uttrykk.
Det å ha en gudstro fungerer fremdeles som et frikort for å komme unna med slette argumenter og kritikkverdig oppførsel – det er utrolig hva man kan tillate seg med et kulturelt akseptert gudebilde i ryggen, både politisk og privat. Når dette sammenfaller med storsamfunnets tendens til å likestille religiøse følelser med velfunderte argumenter, ender vi opp med en offentlighet som er svært dårlig rustet til å forsvare den kunstneriske ytringsfriheten fra anklager om blasfemi, islamofobi eller antisemittisme.
Vi har nok lavpannede religionskritikere
Det er som om vi stadig glemmer at verdensreligionene er maktinstitusjoner med stor påvirkningskraft og ikke minst vilje til inngripen i folks liv, og at blasfemi derfor, for å bruke Richard Dawkins ord, er en «forbrytelse uten ofre» (dette budskapet ble senere trykket opp på t-skjorter i forbindelse med Rushdie-saken). Slik må vi også begynne å se på religionskritikk og gudsbespottelse. Da den norske Ytringsfrihetskommisjonen nylig la frem sin rapport, foreslo de å endre ordlyden i den såkalte rasismeparagrafen fra å handle om forhånende ytringer til ytringer som «grovt nedvurderer» noens menneskeverd. En slik endring vil forhåpentligvis kunne gjøre det enklere å kritisere religion, og samtidig vanskeligere å slippe unna med rasistiske ytringer.
For det å trappe opp religionskritikken innebærer også at de av oss som ikke tilhører en religiøs eller etnisk minoritet, anerkjenner og tar i tu med den enorme mengden reell rasisme, diskriminering, hatkriminalitet og vold disse minoritetene utsettes for. Dette innebærer å sørge for at «blasfemiske» kulturprodukter faktisk spotter Gud og ikke uskyldige enkeltmennesker, noe som igjen krever at vi utvikler et kritisk apparat som gjør oss i stand til å differensiere mellom disse. Hvis ikke ender vi opp med at det kun er enøyde debattanter som tør å gå i bresjen for den kunstneriske ytringsfriheten, debattanter som ofte er langt mer tolerante ovenfor bisarr religionsutøvelse hos hvite mennesker, og langt mindre tolerante ovenfor krenkende kulturprodukter som rammer dem selv.
Vi har nok av lavpannede «religionskritikere» som ikke greier å skille mellom person og sak – kommentarfeltene flommer over av dem. Samtidig gjør vi oss selv en bjørnetjeneste hvis vi tror at det å arbeide for pluralisme står i motsetning til det å utøve religionskritikk. Disse må kunne sameksistere, og det innebærer også at alle de store verdensreligionene mister sitt frikort. Først da vil vi få et virkelig åpent, mangfoldig samfunn. Et slikt samfunn Salman Rushdie alltid har skrevet om.
