«Påfallende mange av nordmennene i Epstein-dokumentene synes å lide av dårlig hukommelse», skriver Torbjørn Røe Isaksen i E24. Han beskriver noen typiske trekk som går igjen i avsløringer som dem vi nå står overfor, der aktører som Torbjørn Jagland og Børge Brende har vist seg å ha «snakket usant», som det heter med en av de mange forskjønnende formuleringene menn fra eliten gjerne omtales med. Røe Isaksen oppsummerer dem slik:
Først kommer den harde benektelsen.
Så blir de tvunget til å innrømme litt, men ikke alt.
Til slutt forsøker de å bagatellisere sin egen håndtering.
Vi ser det samme mønsteret i måten Nobelkomiteens nestleder, Asle Toje, håndterer «sin» Epstein-sak på. Denne saken handler ikke om kontakt mellom Toje og Epstein, men om kontakt mellom Toje og Donald Trumps tidligere sjefsrådgiver og strateg, Steve Bannon.
Toje, som i Epstein-filene omtales som «the Nobel guy», sa først at han bare hadde møtt Steve Bannon én gang i New York, og ikke hatt noen kontakt med ham utover det: «Jeg møtte Bannon i en sosial setting i NYC da jeg var for å tale i FN. Ellers ingen kontakt».
(For ordens skyld: Talen han holdt for «FN», var i realiteten et foredrag for Terje Rød-Larsens IPI, 17. september 2018.)
Siden endret forklaringen hans seg. Først sa Toje at han muligens var på en mailingliste, før det foran mikrofonstativet til Wolfgang Wee ble til at «vi mailet noen ting i forbindelse med den saken jeg skrev». I Wees studio innrømmet også Toje at han har snakket med Bannon om Frps daværende kronprinsesse, Sylvi Listhaug.
Bannon er hovedarkitekten bak radikaliseringen av Det republikanske partiet, og tidligere straffedømt både for å ha nektet å forklare seg om sin egen rolle i statskuppforsøket 6. januar 2021, og for å ha svindlet sine egne tilhengere for penger.
Asle Toje har faktisk selv kalt Bannon en fascist. Om det likevel skulle være tvil om det siste, gjorde han det klart for alle da han i februar i fjor valgte å gjøre Heil Hitler-hilsen på talerstolen til CPAC, den såkalt «konservative» konferansen som i årevis har klart å samle en rekke kristne og konservative mennesker til en fascistisk agenda.
Og nå viser altså Epstein-filene at Bannon har vært en mangeårig venn og alliert med Epstein, og blant annet bistått ham med PR-rådgivning og kommunikasjonsstrategi.
Toje og Bannon
Hva er det så vi kan lese om Toje i Epstein-filene? Blant annet at Terje Rød-Larsen ba Epstein om å formidle at Asle Toje ønsket å tilrettelegge for et møte med Sylvi Listhaug og Bannon. Dette skrev Rød-Larsen:
Hi, the guy Steve saw is Asle Toje. He wants to set up a meeting with the deputy head of Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug and Steve. She is probably the next Chair of the party, and very likeminded with Steve. They can meet anywhere in Europe. Steve can call him today. Am sending you Asle’s coordinates now.
Seinere skrev Epstein til Rød-Larsen at «Bannon og Nobel-fyren har mye kontakt». Dette kan selvsagt være fri fantasi. Enn så lenge må vi legge Tojes ord – og hukommelse – til grunn.
Toje lider kanskje av det samme hukommelsestapet som Brende, Rød-Larsen, Jagland og andre gjør. Men det er altså fullt mulig å gjøre søk i sin egen e-post, dersom man er usikker på hvor mye kontakt man egentlig har hatt med en mann som i 2018, samme år som Toje møtte ham, blant annet utbasunerte følgende til et møte i regi av Le Pens franske parti Nasjonal Samling:
De vil kalle dere rasister og fremmedfiendtlige … Bær det som et hedersmerke!
I 2019 betalte Nordiske Mediedager for at Steve Bannon og Dan Fleuette kunne fly fra Washington til Bergen og tilbake til New York. De benyttet også anledningen til å avholde et møte med en rekke norske aktører på ytre høyre i Oslo Militære Samfund. «Man blir jo litt sånn, jøss, overrasket, man gjør jo det», sa festivalsjef Guri Heftye til Nationen da det nylig ble kjent at Jeffrey Epstein var involvert i planleggingen av Norgesturen.
Tre grunner til å være på vakt mot trojansk konservatisme
Hvorfor er dette interessant? Er det fordi noen bedriver «heksejakt», slik Toje og hans våpendragere ynder å framstille det som?
Nei.
Det er tre årsaker til at det er viktig å finne ut av disse forbindelsene, utover det selvsagte faktum at vi her snakker om en sentral maktperson som har fått i oppgave å være med på å forvalte Alfred Nobels testamente på vegne av Norge.
For det første: Helt siden krigsnederlaget i 1945 gjorde det nødvendig for fascister å bli det historikere har kalt «anonyme fascister», har det vært en sentral oppgave for antifascister å avsløre hva som ligger bak tilsynelatende uskyldige ord som «nasjonalist», «nasjonalkonservativ» og «identitær». Gang på gang har det blitt avslørt at aktører som kler seg i konservatismens klesdrakt, i virkeligheten har arbeidet for å utbre antidemokratiske ideer og for å skape et «oss» og «dem».
For det andre: I tider som de vi lever i nå, der etablerte sannheter utfordres og gamle systemer trolig står for fall, lokkes mange av det tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Heidi Nordby Lunde, treffende har kalt «trojansk konservatisme». Mange av dem som lokkes inn i forestillinger om sivilisasjonsforfall, om å gjøre landet sitt stort igjen, eller av performative former for kristendom der troen er redusert til en identitet man kan slå andre mennesker i hodet med, skjønner ikke helt hva det er de blir med på. De tenker at «fascisme» er støvler og uniformer og hakekors, og overser historiske mønstre og faretegn, før de roter seg for langt inn i noe de ikke selv aner rekkevidden av. Jeg har møtt noen sånne mennesker, og ingen av dem har vært dumme. De har bare manglet litt historisk kunnskap.
Lenge hjalp det historiske minnet oss å være på vakt når menn begynte å snakke lengselsfullt om en mytisk og harmonisk fortid, om naturlige hierarkier, om offermentalitet og om lov og orden.
For det tredje lever vi i en krevende sikkerhetspolitisk situasjon, der Russland og USA nå bedriver desinformasjonskrigføring mot selve ideen om demokrati, menneskerettigheter og troen på menneskers likeverd. Da kan vi ikke ta lett på dem som har vist en gjentatt hang til å forskjønne, bortforklare, bagatellisere og noen ganger til og med ukritisk gjenta løgner fra Kreml og Washington, slik Toje har gjort.
Tojes ståsted som «konservativ»
På podkasten til Wee klaget Toje over at Eivind Trædal – som han med et lån fra Jon Hustad kalte «det verste som har skjedd norsk offentlighet» – og Magnus Marsdal har kalt ham «fascist» (noe Trædal vitterlig ikke har gjort) og «høyreekstrem».
«Jeg er ingen av delene. Jeg er konservativ», sa Toje. Som også leste opp sin mye omdiskuterte kronikk fra Aftenposten 22. desember i fjor, der han spurte om ikke Trump-regjeringen har et poeng når de sier at Europa er i ferd med å kollapse. Toje nevnte ikke at Trumps sikkerhetsdoktrine åpent tar til orde for regimeskifte i Europa, men brukte heller tid på å understøtte den undergangsfortellingen ytre høyre i alle land bygger sin politiske forståelse på: At innvandring og det Toje kaller veksthusdyrking av selvopptatte minoriteter truer med å fragmentere de nasjonale fellesskapene.
I podkasten til Wee klagde Toje over at debatten som fulgte hadde blitt så hard. Jeg vil snarere si at han har sluppet svært billig unna og blitt behandlet redelig og med tålmodighet. Ja, han har blitt motsagt. Men han har blant annet helt sluppet å svare for det intellektuelle fundamentet han bygde mye av resonnementet sitt på, den svenske protofascisten Rudolf Kjellén.
Kjellén er en yndet intellektuell figur i den akademisk orienterte fløyen av Sverigedemokraterna, som Toje blant annet er knyttet til via sitt verv i tenketanken Oikos. En tenketank norske medier burde se nærmere på.
Kjellén skrev i 1908 Ett program: nationella samlingslinjer, det ideologiske fundamentet for det som ble kalt den svenske «unghögern», som i 1920- og 30-årene skjøt knopper i form av fascistiske og nazistiske partier og grupper. I programerklæringen sin foregrep han flere ideer som kom til å bli sentrale i nazismen, og tok blant annet til orde for en lov som skulle stanse innvandringen av jøder fra Galicja (i dagens Polen og Ukraina), og for en rasebevisst, nasjonal egoisme. Sverige måtte ifølge ham unngå «människoimport av främmande blod och parasitväxter». Han ville erstatte den franske revolusjonens ideer om frihet, likhet og brorskap med en ide om «orden», og bygge en nasjon der lederen var som en pater familias og befolkningen hans barn.
I Kjelléns optikk var demokratiet et «massenes diktatur», som truet med å frata de tradisjonelle og «naturlige» elitene deres privilegier og svekke deres kulturelle arv og påvirkning. Fagforeninger, arbeiderbevegelse og stat måtte omdannes så de ikke truet overklassen, men i stedet kunne bli instrumenter for dannelsen av en «nasjonal sosialisme som lot eliten beholde makten og som styrket kirken og familiens samfunnsbærende rolle.
Antisemittisme og maktstrategier
En av dem som ble sterkt påvirket av disse ideene var Adrian Molin, som i tidsskriftet Det nya Sverige formulerte det han selv kalte «ett fascistiskt eller nazistiskt program – vilket epitet man nu vill skälla mig för – femton år före både Mussolini och Hitler».[1] Han var opptatt av å gjenreise det svenske samfunnets styrke og kraft, som han mente var truet, blant annet av «en allt glupskare socialförsörjning av en allt mer arbetsovillig arbetarklass», og ikke minst av innvandring.
I denne kretsen av sterkt høyreorienterte akademikere fantes det en redsel for «väsenfrämmande raser», ikke minst jøder, og det var i stor grad studenter og akademikere som ledet an i 1930-årenes demonstrasjoner mot at Sverige skulle slippe inn jødiske flyktninger fra Hitlers Tyskland.
Arvtakerne til denne idétradisjonen har distansert seg fra – men aldri tatt noe oppgjør med – mellomkrigstidens glødende antisemittisme. Ekstra forvirrende blir det av at de tilsynelatende har snudd 180 grader, ved å ikke bare omfavne men til og med forsvare dagens israelske regjering i tykt og tynt. I boka Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag skriver jeg litt om hva denne snuoperasjonen består i.[2]
I dag står vi i den paradoksale situasjonen at venner av Israel og landets regjering på en og samme tid anklager Palestina-venner for å være antisemitter, og sprer antisemittiske konspirasjonsteorier og jødehat. Dette er aktører som delvis bindes sammen av politiske idealer om etnonasjonalistiske stater og religion som et ideologisk våpen, men som kanskje først og fremst deler den samme politiske strategien for å få makt. En strategi som ikke handler om å identifisere reelle politiske problemer og sammen forsøke å finne løsninger på dem, men om å utpeke visse grupper av mennesker som skyldige.
Tojes minne – og vårt
Hva er så Asle Tojes rolle i alt dette – utover kontakten han har med Oikos, med Steve Bannon og andre på ytterste høyre fløy rundt om i Europa?
Akkurat det skulle jeg gjerne likt å vite litt mer om. Særlig fordi Tojes navn også dukker opp i en annen epost-korrespondanse enn Epsteins – med den kjente holocaust-benekteren og historieforfalskeren David Irving, helt tilbake i 2004:
I dag har kanskje mange glemt hvem David Irving var, og hva han sto for. For 25 år siden visste «alle» hvem han var. Han ble blant annet kalt «den mest ekstreme representant» for en historisk revisjonisme, som «ligefrem prøver at falsificere fortidens hændelser og særlig nazismens forbrydelser», ikledd vitenskapens språk og formdrakt. Han begynte å gi ut revisjonistiske bøker allerede i 1960-årene, og begynte etter hvert å benekte holocaust. For dette ble han både dømt til fengsel og nektet innreise til flere europeiske land, men også en svært populær figur blant gammel- og nynazister. Og virksomheten ble svært innbringende for ham.[3]
Denne mannen sto altså «den norske akademikeren Asle T. fra Cambridge University» i kontakt med. Og, om vi skal tro Irving selv, så støttet han altså Irving i hans syn på at han var forfulgt for sine meningers mot, på grunn av «den 1984-aktige politiske korrektheten». Aner vi her konturene av den offerposisjonen Toje siden har vært så uovertruffen god til å innta?
Jeg skriver ikke dette for å henge ut Asle Toje, slik han for vane å hevde når han møter litt motstand, men fordi vi nokså bevisstløst har gått inn i en politisk tilstand som truer med å ødelegge hele det byggverket som ble reist på fascismens ruinhaug våren 1945. Lenge hjalp det historiske minnet oss å være på vakt når menn begynte å snakke lengselsfullt om en mytisk og harmonisk fortid, om naturlige hierarkier, om offermentalitet og om lov og orden.
Lenge fantes det også en beredskap mot ulike former for historisk revisjonisme, som forsøkte å sidestille fascister og antifascister som like forbryteriske, som forsøkte å benekte gasskamrene eller nazistenes intensjonelle folkemord, og som hevdet at de unge mennene som endte opp med å bli landsforrædere i fedrelandets navn, bare hadde vært gode patrioter.
Etter hvert som de siste holocaust-overleverne og motstandsfolkene har dødd, har slike minnekriger blitt vanskeligere å utkjempe, slik jeg skriver om i Kampen fortsetter.
Det er her kampen nå står: Om vårt kollektive, historiske minne. Dypest sett handler den om noe enda viktigere, nemlig framtida vår. Eller som det heter på dette veggmaleriet til minne om partisanene som kjempet for demokrati og frihet i Italia for 80 år siden: Det finnes ingen fremtid uten erindring.
[1] Nilsson, Karl N. Alvar (2017). Svensk överklass och högerextremism under 1900-talet. Stockholm: Federativs förlag, s. 62.
[2] Bals, Jonas: Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag. Oslo: Res Publica 2025, s. 486f.
[3] Heiberg, Morten (2001). Det parallelle lig: Historie og myter i italiensk historisk revisionisme efter Renzo De Felice. Arbejderhistorie, 2001(2), pp. 1–22.
