År null-mentaliteten

ESSAY. Einstürzende Neubauten fyller 40. Det må være verdens lengste implosjon.

«I disse koronatider», som det heter nå … selvfølgelig har Einstürzende Neubauten alltid sunget om sivilisasjonssammenbrudd og pandemi. Det var sånt de ble kjent for. Halvparten av alle som noensinne har hørt om dem, oppfatter Neubauten mer eller mindre som en musikalsk dommedagssekt. Så her et forsøk på å gjendikte noen linjer fra «Vanadium-i-Ching» fra Zeichnungen des Patienten O.T. (1983), gruppas andre og kanskje aller mørkeste album:

Elskede
Kom nærmere, elskede
Snakk med meg på pestspråket
Kan du se gribbene over ilden?
Åtseleterne er tålmodige
Kan du se kadavrene danse?

Men hvis vi et øyeblikk skal bable videre på 2020-pestspråket: Om det er noe som preger denne lydverdenen mer enn noe annet, er det karantene. Klaustrofobi, isolasjon (både fysisk og psykologisk), brakkesyke, frykt og bange anelser. Og selvstendighet, originalitet, suverenitet, for å bringe inn oppsida ved å være avskåret fra kontakt med andre mennesker.

I 1980, da Blixa var 21 og gruppa tok sine første og temmelig vaklende skritt, ble Ronald Reagan valgt til USAs president – garantisten for Vest-Berlins selvstendighet – og skrudde opp retorikken (i første omgang) til kokepunktet. Reagan hadde for vane å spøke og vitse litt under lydprøver, og i 1984 dro han denne for en foreløpig tom sal i California: «My fellow Americans, I’m pleased to tell you today that I’ve signed legislation that will outlaw Russia forever. We begin bombing in five minutes.»

I Vest-Berlin var det ingen som lo. De visste at uansett hvordan det forløp, uansett hvem som begynte og hvem som hadde skylden, var det de som ville bli truffet først.

Ruinhaugen

Einstürzende Neubauten har det vinsnobber kaller terroir (må ikke forveksles med terror, selv om de har begått sånt også). Terroir betyr lyden av et sted, og av hvordan de skiftende værforholdene, temperatur, nedbør og vindretninger, påvirker stedet.

Ikke lenge før de skulle gå på scenen første gang, 1. april 1980, spurte arrangøren hva bandet het. «Einstürzende Neubauten,» improviserte Blixa. Nybygg som raser sammen.

Dette var ikke apokalyptisk ønsketenkning. Det var noe som faktisk foregikk. Snaut to måneder etter denne debuten falt deler av taket sammen i Kongresshalle i Berlin, en gave fra den amerikanske regjeringen til verdensutstillingen i 1957. (Bygningen ble rehabilitert og er i dag kjent som Haus der Kulturen der Welt.) Det var flere slike episoder, og en ikke ubetydelig minoritet blant berlinerne frydet seg over dem. Gjenoppbyggingen av Vest-Berlin hadde gått over stokk og stein, primært av propagandamessige årsaker, slik at moderne prestisjebygg smuldret opp før 30 år var gått. Som om ruinhaugen var byens naturtilstand, noe en hvilken som helst bygning streber etter.

Navnet var en liten genistrek. Og trolig ikke så spontant når det kom til stykket.

40 år etter er «postapokalypse» blitt en egen fiksjons- og dataspillsjanger, diger og lønnsom (både med zombier og uten). I 1980, derimot, var det ikke mange som rendyrket dette. Det fantes en rekke utmerkede science fiction-romaner, selvfølgelig, og det fantes David Bowie.

Berlin hadde lenge vært et postapokalyptisk landskap. De falleferdige nybyggene representerte tafatte forsøk på å rette opp dette. Da punken toget inn, materialisert som Johnny Rotten i sin langarmede «Destroy»-trøye, falt det naturlig for berlinerne å stille spørsmålet: «Og hva så?»

Blixa Bargeld liker å referere til Shivas dans når han skal diskutere sin kunstfilosofi. Shivas dans har kosmologisk betydning, ifølge hinduene: Den står for universets ødeleggelse og skapelse, som er en og samme handling. Det er umulig å skape uten å ødelegge.

Noen vil si at Einstürzende Neubauten til å begynne med la overdrevent stor vekt på det siste. Målet, ifølge Blixa Bargeld, var implosjon. Hensikten var å bruke de forskjellige virkemidlene, ideene, tekstene, lydelementene, musikken og suggesjonen og dynamikken i forestillingen, til å skape en så kraftig energikonsentrasjon at det ville dannes et sort hull, et massivt gravitasjonspunkt der synlig lys og kalde stjerner suges inn. «Det er min sehnsucht, min lengsel» (intervju med New Musical Express, februar 1983).

Q: Are you the most important person in the band?
A: I am the most important person in the world.
(Blixa Bargeld i et tv-intervju, 1984)

På begynnelsen av 80-tallet var den nyskapende rockmusikken i Berlin allerede langt på vei atonal. Det var resultatet av en ti år lang periode med selvgransking og eksperimenter i tysk rockmusikk, fra krautrock til det som løselig ble identifisert som «neue deutsche Welle» (den nye tyske bølgen). Bargelds favorittartister i tenårene var tyske: Can, Neu! og Kraftwerk. Ingen av disse var fremmede for abstraksjon eller manisk repetisjon. Can var nesten alltid merkelig melodiske, men unngikk alminnelige låtstrukturer og eksperimenterte med «lånte» lydkilder. Bandlederen Holger Czukay var en av Karlheinz Stockhausens elever fra Darmstadt.

Her var en tradisjon det var vanskelig å forkaste, selv for 20-årige arrogante punkere med øyensminke og vilt hår. De kom til et ferdig dekket opprør. Krautrock rommet i seg selv en avvisning av all tysk populærmusikk frem til 1960-tallet. Man kan si at postpunkens holdninger og strategier forelå i Tyskland fem år før alle andre steder.

Første gang Einstürzende Neubauten opptrådte var det med tradisjonell rockbesetning: trommer, bass, gitar, synthesizer. I bandet fantes Gudrun Gut og Beate Bartel, venner av Blixa Bargeld som allerede var halvt berømte med Mania D. Senere skulle Gudrun Gut bli internasjonal alternativ-stjerne med Malaria!, og Beate Bartel electropunk/EDM-pionér som leder av Liaisons Dangereuses.

Da denne konstellasjonen imploderte og damene forsvant til synthmusikken, sto Blixa et øyeblikk på bar bakke. Det var bare ham (sang og gitar) og trommeslageren N.U. Unruh (Andrew Chudy) igjen. Synthesizere hadde han ikke råd til. Ifølge Bargeld oppsto Einstürzende Neubautens klangverden av pur nødvendighet: Unruh måtte selge trommesettet sitt for å betale husleia. I stedet bygget han seg slagverk av funnet skrap og materialer stjålet fra byggeplasser.

Slegge og hammer mot stålplater og oljefat, filtkøller mot plastrør av ulik lengde og tykkelse. Et av bandets aller første «instrumenter», som de fremdeles benytter, er en lang spent stålfjær som Unruh trakterer med stikker, utstyrt med kontaktmikrofon som plukker opp metallets indre vibrasjoner og resonans.

Siden vi tross alt befinner oss i Berlin, ble nødløsningene forvandlet til ideologi. «Vi prøver å bruke dette istedenfor vanlige instrumenter» ble snart til «NEI til instrumenter! Instrumenter er kapitalistiske og fascistiske av natur!». Melodi og refreng? Manipulasjon og fascisme, det også, mente Blixa. Så ble det skrevet manifest, selvfølgelig.

Byen var et instrument

Lyden av metall mot metall identifiserer dem som «industrirock», en retning som oppsto i England noen år i forveien. Egentlig er det kanskje snarere «postindustri-rock». Der industrirock imiterer maskinlyder – slik for eksempel Kraftwerk gjorde med synthesizere – handler Neubauten-lyden stort sett om forhenværende maskiner. Maskinhallene som i mellomkrigstiden hadde gjort Berlin til Europas største industriby sto tomme, i den grad de i det hele tatt sto. Skrammelet ingen hadde giddet å hente lå igjen som rustne, bulkete perkusjonsinstrumenter.

Byen var et instrument. Einstürzende Neubautens første egentlige innspilling (et kassettalbum som fikk navnet Stahlmusik) fant sted «live» i Schöneberg, inne i en ødelagt stålsøyle som hadde tjent til å holde motorveien oppe. Stålsylinderen var rytmeinstrument, ekkokammer og musikkstudio i ett. Forbipasserende biler fikk metallet til å vibrere som et droneinstrument.

Blixa lot seg fotografere i lendeklede inne i sylinderen. Sammen med Unruh hadde han oppfunnet en ny primitivisme. Inspirasjonen kom delvis fra en LP Blixa hadde oppdaget i en platesjappe, arkivert under den for alle avantgardister så forlokkende mappen «annen musikk». Det var ørkenmusikk fra Etiopia — en stemme, en tromme og noen håndklapp. Rootsmusikkens oldemor. Når man transponerer steinaldermusikk (eller det vi antar er steinaldermusikk) til en urban nåtidsdystopi, vil den stave «verdens undergang» nesten uansett hvordan den er formulert.

Omtrent samtidig oppsto gruppas logo, «Neubauten-mannen», en strektegning av et menneske med stort sirkelrundt hode med en svart prikk i midten. En solgud, eller et digert sort hull i hodet? Bildet er fra et grottemaleri funnet i Mexico, og kan stadig vekk beskues på likbleke overarmer i europeiske storbyer.

Utradisjonelle instrumenter

Ødeleggelsens ekstase ga liv til det første ordentlige Neubauten-albumet, Kollaps i 1981. «Wir zerstören die Städte» heter det i tittellåta. Bandet hadde nå to slagverkere, idet Blixa greide å stjele F.M. Einheit (Frank-Martin Strauss) fra den populære Hamburg-gruppa Abwärts. Uten tradisjonelle instrumenter, uten melodier, uten refrenger eller klassiske låtstrukturer, var det egentlig bare rytmen igjen til å identifisere det de skapte som rockmusikk. Og rytmen, når den fikk utfolde seg spontant, var umiskjennelig tysk. Den insisterende, tunge hamringen dro veksler på motorik-beatet, signaturen til Neu!-trommeslageren Klaus Dinger.

Så ble de internasjonalt beryktet. Folk kunne fortelle om destruktive orgier, ramponerte konsertlokaler, pressbor og vinkelslipere, forpinte dødsskrik, flammer som slikket langs veggene. Jeg var altfor nysgjerrig til at jeg ville gå glipp av dette. Da Neubauten besøkte Oslo i november 1983, skremte de vannet av både et tv-team og en samling nokså hardbarkede punkere og postpunkere. Ekstranummeret besto i at F.M. Einheit slengte et par molotovcocktails ut i jernskrot-kaoset på scenen og lot publikum selv fullføre.

To måneder etter fant det sted en enda mer legendarisk Neubauten-konsert. Opprinnelig var de bare inviterte gjesteartister. Happeningen het Concerto for Voice and Machinery og utspilte seg på kunstsenteret Institute of Contemporary Arts i London. Foruten Neubauten-medlemmene deltok den notoriske Genesis P-Orridge og Frank Tovey, en synthmusiker som opptrådte under navnet Fad Gadget. Forestillingen varte i 25 minutter og låt som «en blanding av byggeplass og krig», ifølge Neubauten-bassisten Alexander Hacke (intervju med The Guardian, 2007). I salen oppsto en misforståelse. Publikum trodde at arrangørene hadde kuttet strømmen, så de følte seg snytt og gikk amok. Folk hadde betalt 12 pund hver. «Forestillingen» varte i 35 minutter til.

Berlin-gruppa var dermed relativt uskyldige når det gjaldt ødeleggelsen av ICA, men de slo absolutt an tonen. I tillegg til det elektriske pressboret og vinkelsliperen, og en bensindrevet motorsag (som P-Orridge muligens trakterte), sto også en sementblander og roterte på scenen, som bandmedlemmene kastet murstein og flasker i. Hacke forteller at gruppa hadde klekket ut en plan om at de skulle bore seg gjennom scenegulvet ned til kjelleren og forsvinne den veien. De nådde bare ned til betongen. I pressen kastet de imidlertid all skyld for bombingen av ICA på tyskerne – akkurat som i 1940, hvis noen skulle ha glemt det.

Kohort av kunststudenter og punk-nihilister

De mer eller mindre forhåndsannonserte ødeleggelsene trakk selvsagt folk. En av dem som lot seg trollbinde av Neubauten var Nick Cave, den gang sanger i det rekordrølpete australske bandet The Birthday Party. Han så dem første gang på hollandsk fjernsyn. Men det var ikke vinkelsliperen eller molotov-cocktailene som fascinerte Cave; det var Blixa.

Around his neck hung a thoroughly fucked guitar. His skin cleared to his bones, his skull was an utter disaster, scabbed and hacked, and his eyes bulged out of their orbits like a blind man’s. And yet, the eyes stared at us as if to herald some divine visitation. (…)

For sixty seconds this man stood as if paralyzed, hexed by his own madness. Then he opened his mouth and let out a scream that sounded like someone was pulling a thistle from his soul.

(Nick Cave:«Thistles in the Soul», essay, 1988)

Det ene tok det andre. Blixa Bargeld ble «sologitarist» i australierens nye band, Nick Cave and the Bad Seeds. Cave hadde en viss affinitet til endetiden selv, gjennom sine frie og vilkårlige studier av King James-bibelen, som han stadig var ute etter å nyskrive. Disse to kledde hverandre, både musikalsk og visuelt; de ble zombie-apokalypsens Jagger/Richards.

Bad Seeds var en sensasjon og trakk mye folk, et bredere og mer «vanlig» publikum (alt er relativt!) enn Neubautens kohort av kunststudenter, punk-nihilister og nysgjerrige. Hvor hardt han enn hadde kjempet mot en slik innstilling til sitt musikalske virke, ble Blixa Bargeld en «proff». Inspirert av australieren prøvde han ut nye sangstiler. Cave var også en jævel til å skrike, men kanskje ikke hele tiden? Et sted dypt nede i Blixa bodde en klassisk tysk kabaret-crooner, innsmigrende og teatralsk.

Etter fem år var det kanskje også revet ned nok til at man kunne begynne å bygge opp igjen? Einstürzende Neubautens tredje album – og muligens deres beste – var Halber Mensch (1985). På sitt merkelige vis er dette en typisk 80-tallsplate, spesielt preget av at den engelske produsenten Gareth Jones hadde slått kloa i en sampler, et studioverktøy som nettopp var kommet på markedet. Sampleren kunne ta opp to sekunder lyd (mer var ikke teknisk mulig) og arrangere den i repeterende mønstre. Techno, med andre ord. Prosessen var så antitetisk til Neubautens metode – som igjen var antitetisk til alle andres metode – at det bare måtte bli interessant.

Halber Mensch betyr ikke en halv person, men et vesen som er halvt menneske og halvt gud. Dette gjør Blixa Bargeld ettertrykkelig klart i det nærmeste bandet har kommet en diskotekhit, «Yü-gung (Fütter mein Ego)». Vi møter Bargeld på toppen av sitt maniske dopmisbruk – ting ble ikke bedre av å stadig være på turné med junkien Cave –, et kaotisk og vilt liv som har tatt fyr i begge endene, søvnløshet og stormannsgalskap. Mentalt er Blixa omtrent der David Bowie befant seg ti år før, i sin okkulte kaliforniske kokaintaifun, en periode som interessant nok fikk Bowie til å åpne seg for tysk avantgarde.

Avantgardistisk grunninnstilling

At dette er nå 35 år siden, slår meg som fullstendig absurd. Det er jo selve det herlige med uttrykk som er fri for derivater, og i tillegg ikke lar seg kopiere. Det vil låte friskt og nytt for alltid. «Det saver så godt i hovedet,» som romanfiguren Ole Jastrau i Hærverk (1930) sa det.

I anledning 40-årsjubileet til Einstürzende Neubauten og albumet Alles im Allem har jeg hørt gjennom nok tysk avantgardeskrammel til å felle en elefant, dusinvis av timer pluss hauger av videoer. Også album jeg ikke en gang registrerte den gang de kom. Og for en kardinalfeil dét var!

Einstürzende Neubauten har selvfølgelig hatt sine perioder både som utbrente og uinspirerte, fra tid til annen on the record. Deres forrige album Lament (2014), en slags bestillingsverk og en konseptplate om utbruddet av første verdenskrig, var tross enkelte lyspunkter relativt traurig.

Men innimellom har de hatt noen eventyrlige treff (her finner du en spilleliste som presenterer noen av dem), og hva viktigere er: De har alltid på et eller annet plan gjenoppfunnet seg selv. Hver gang gruppa har hatt klaff med et prosjekt, et uttrykk, har de straks gått videre til noe annet.

(Det motsatte av næringsvett, vil de fleste si. Det er vel derfor Neubauten har meldt seg fullstendig ut av musikkindustrien og nå er et rent brukerfinansiert internett-foretak. Det fins en abonnementsordning.)

Hvordan lar noe sånt seg gjøre? Vi er nødt til å snakke om en avantgardistisk grunninnstilling. Alltid på jakt etter en ny lyd, etter å teste en ny hypotese. Å ødelegge er det samme som å skape. At de døpte sitt sjette album Tabula Rasa er ikke så tilfeldig. Og apropos – som alle ektefødte avantgardister har de dyrket slumpen og tilfeldighetene. Underbevisstheten prøver å fortelle oss noe.

Dette har de forlengst systematisert. Underbevisstheten har tatt bolig i en pappeske full av flere hundre kryptiske «veiledningskort». «Dave» kaller de dette systemet. Trekk et kort og følg instruksene, som kan være så enkle som «middels» eller så autoritære som «Blixa geht vor» (la Blixa føre an).

Men viktigst av alt: mot. «Mut ist ein ganz besonderer Saft,» som Goethe kunne ha skrevet.

Uten mot er alt umulig. Den offisielle biografien om gruppa heter Nur was nicht ist, ist möglich (2005). Frasen er hentet fra gruppas energiske semi-slager «Was ist ist», en delirisk feiring av vårt begjær etter nye sanseinntrykk, vår instinktive motvilje mot grenser av alle slag.

Nå bygger man for evigheten

Alles im Allem er igjen lyden av et sted. Jubileumsalbumet som utkom 15. mai er pepret med referanser til Berlin, byens gjengrodde stier og tapte ungdomstid. «Wir hatten 1000 Ideen/Und alle waren gut,» heter det i «Am Landwehrkanal», en vandring tilbake til Vest-Berlin, forbi Hotel Eden der Rosa Luxemburg møtte sin skjebne. Helt tilbake til barndommens gater kommer vi i «Grazer Damm», som er en av hovedgatene i Friedenau. En gang fant det sted et selvmord, som lille Christian Emmerich for 50 år siden vevde inn i drømmene sine. Bydelen Wedding ender opp som et abstrakt lyddikt, en sjamanistisk besvergelse. «Tempelhof» er inntrykksbilder av den tidligere storflyplassen midt i byen, der den allierte luftbroen brøt Berlins karantene, slik at Blixas fremtidige foreldre ikke sultet i hjel. Nå er Tempelhof verdens flateste, mest forlatte sted.

Berlin har sluttet å rase sammen. Nå bygger man for evigheten og forbi, og det er ikke vanskelig å se at også dette er dårskap, og en dårskap som dessuten har herjet denne byen før. Byggeplassene er dessuten så grundig sikret og overvåket (av forsikringshensyn) at det er vanskelig å forstå hva et fremtidig Neubauten skal stjele for å slå på.

Den sterkeste og mest symboltunge markeringen fra Einstürzende Neubauten på denne siden av tusenårsskiftet var deres konsert i det kondemnerte DDR-kulturpalasset i 2004. De brukte bygningen som instrument og publikum som kor. Rivingen av Palast der Republik begynte i 2006. Huset var fullt av asbest, men rivingen var samtidig – i manges øyne – et overgrep mot historien. Skal DDR utslettes for alltid?

Men å ødelegge er jo det samme som å skape? Det blir komplisert nå. Hva er hærverk, hva er autoritært «år null»-vanvidd, og hva er organisk fornyelse?

Alles in Allem besøker et Berlin som var, dystopien de vokste opp i, der de underligste, mest forvridde blomster sprang ut blant ruinene. Samtidig demonstrerer albumet tydelig hvordan Neubauten fortsatt bedriver innovasjon, som når de lar fansen delta i kreative «fokusgrupper». Det første kuttet de publiserte, «Ten Grand Goldie», baserer seg på innsendte tekstbrokker fra fremmede. I videoen mimer Blixa sangen i smittevernsmaske (en ekte 3M, ser det ut til!).

Med Alles in Allem har Blixa Bargeld skrevet sin «In dieser Stadt». Den er på samme tid bittersøtt nostalgisk og, fremdeles, temmelig uforutsigbar. År null var en fin og fryktelig tid.