Om Cormac McCarthys Blood Meridian.
Tidligere publisert i Vagant 2/2002.
Dear friend now in the dusty clockless hours of the town when the streets lie black and steaming in the wake of the watertrucks and now when the drunk and the homeless have washed up in the lee of walls in alleys or abandoned lots and cats go forth highshouldered and lean in the grim perimeters about, now in these sootblacked brick or cobbled corridors where lightwire shadows make a gothic harp of cellar doors no soul shall walk save you.
– Cormac McCarthy, Suttree1
1
Vi leker indianerkrig så lenge at noen til slutt skader seg og må hjem. De blør kanskje fra en fot eller fra et dypt kutt i pannen. Jeg har kniv og pil og bue. Alle som tas til fange bindes løst sammen for å kunne rømme, la seg ta til fange igjen. Denne delen av sommeren er endeløs. Og jeg husker hvordan jeg på denne tiden var opptatt av ord jeg fant i bøker og på kart over verden, ord som liksom kunne løftes opp fra papiret og inn i kroppen som lyd, og som lot meg falle etter, hver gang jeg sa dem for meg selv. Det var gjerne navn på steder, elver, indianerstammer, ville dyr – som åpnet meg på hver sin måte. Jeg vet nå at den følelsen av eventyrlighet som møtte og fremdeles møter meg i navn som Iowa, Navajo, Comanche, Cheyenne, Apache, Pawnee, sannsynligvis også skyldes mye annet enn at jeg i årevis var intenst opptatt av den nordamerikanske villmarken og dens indianere. Men det jeg her har skrevet om Cormac McCarthys forfatterskap, de nedslag og lesninger jeg har gjort underveis, er sannsynligvis alle et resultat av at denne villmarken på sett og vis har angått meg i årevis – som sted, som idé og som litteratur. Det er nemlig alt sammen så tett bundet opp til en følelse av eventyrlighet at jeg ennå ikke har kunnet klargjøre helt for meg selv hva det skal tjene til å streke opp dette landskapet nå, og fremdeles dvele ved det som om jeg vil noe med det.
2
Et godt stykke ut i Cormac McCarthys Blood Meridian, i en scene som på frontbladet til kapittel XIV er oppsummert som «Blood and mercury», støter John Joel Glantons skalpjegere på et følge av vel hundre og femti muldyr lastet med kvikksølv til bruk i gruvene lenger øst. Magre, slitne muldyr i kilometerlang rekke gjennom den nordmeksikanske villmarken, på vei opp det samme stupbratte ørkenfjellet som Glantons apachejegere nå skal ned: «Bad luck. Twenty-six days from the sea and less than two hours out from the mines. The mules wheezed and scrabbled in the talus and the drivers in their ragged and colorful costumes harried them on.»2 Glantons bande, som i ukevis, på oppdrag fra den meksikanske delstaten Chihuahua, har jaktet Apache-høvdingen Gómez, er på dette tidspunktet altfor langt inne i blodtåken til at det kan finnes noe annet utfall enn dette: Steinveien opp fjellet er for smal til at en rytter kan passere et fullastet muldyr, men Glanton begynner likevel å ri nedover, innerst på hyllen. Den første muldyrdriveren trekker våpen, men blir skutt på stedet av David Brown i Glantons følge. «The man sat down heavily and Brown shot him again and he pitched off down the rocks into the abyss below.» Og så rir hele banden videre:
The riders pushed between them and the rock and methodically rode them from the escarpment, the animals dropping silently as martyrs, turning sedately in the empty air and exploding on the rocks below in startling bursts of blood and silver as the flasks broke open and the mercury loomed wobbling in the air in great sheets and lobes and small trembling satellites and all its forms grouping below and racing in the stone arroyos like the imbreachment of some ultimate alchemic work decocted from out of the secret dark of the earth’s heart, the fleeing stag of the ancients fugitive on the mountainside and bright and quick in the dry path of the storm channels and shaping out the sockets in the rock and hurrying from ledge to ledge down the slope shimmering and deft as eels. (s. 195)
I en nærmest visjonær prosautglidning – hvor muldyrene hardt og metodisk skubbes av veien, som martyrer i en annen tid fra samme type fjell – gjengir teksten kvikksølvets bevegelser mot et bakteppe av alkymi og mystikk. Slik iscenesettes en av mange konfrontasjoner mellom et vagt sivilisasjonsbevarende ønske, drømmen om kultur – her representert ved muldyrdriverne på vei til gruvene – og dets motsats: apachejegernes rovdyraktige, sivilisasjonsfiendtlige selvhevdelse. Det bemerkelsesverdige er her at McCarthy, ved å benytte seg av et språk som overskrider utgangspunktet, får utvidet konfrontasjonens betydning, og dermed også kan gjøre den til noe mer grunnleggende enn møtet i ørkenen isolert sett skulle tilsi.
Det finnes utallige eksempler fra nordamerikansk litteratur og historie på hvordan møtet mellom nedarvet fiendtlighet og nye traumer – en tilfeldig trefning, et planlagt raid, en brutt avtale – alltid leder inn i langvarig strid. Men selv de blodige konfliktene som lenge hersket mellom ulike indianerstammer – Apache mot Comanche, Dakota mot Pawnee – manglet som oftest det preget av vilkårlighet, nådeløshet, og – hva skal jeg ellers kalle det? – ren og uforfalsket blodtørstighet som preger disse skalpjegernes herjinger. Cormac McCarthys Blood Meridian tar for seg historisk dokumenterte hendelser i den sørvestlige delen av Nord-Amerika i årene 1849-50: Det spanske Amerikas stadige ekspansjon nordvestover, samt den systematiske nedslaktningen av præriens enorme Bison-flokker, har etter hvert redusert både apachene og comanchene fra å være mektige krigerstammer – aggressive, nådeløse, fryktet av alle3– til nå for det meste å fremstå som ville, fragmenterte bander med krigere som legger øde alt de kommer over. Helt nord i Mexico, eksempelvis i Chihuahua og Sonora, forsøkte delstatsregjeringene å bekjempe indianertrusselen ved å leie inn hele kompanier med skalpjegere (deriblant John Joel Glantons), utstyre dem med våpen, og så heller være forberedt på å måtte se en annen vei hvis det i de omkringliggende områder, f.eks. i landsbyer hvor det faktisk bare bodde meksikanere, plutselig også skulle flyte blod.4
Alt dette er for så vidt karakteristisk for det spanske imperiets utbredelse på det amerikanske kontinent: Spanjolene dro nord- og vestover som erobrere og sivilisasjonsformere mer enn som kolonister. Dette innebar blant annet at indianerne måtte reduseres fra utemmet urbefolkning til etter føydalt mønster å bli jordbundne undersåtter av den spanske kronen. Men i McCarthys roman er det å slå rot og forsøke bli bofast i et så ugjestmildt og forrevet landskap som det vi finner nord i Mexico også ensbetydende med å blottstille sin egen sivilisasjon i all dens sårbarhet. De nordmeksikanske landsbyene kan alle ses som et resultat av at det spanske imperiet, gjennom sine kristne munker, i årevis naivt oppfordret indianerne til å bli jordbrukere fremfor jegere.5 Men etter hvert som mange stammer fulgte rådet fra Europa, fikk de ennå ville indianerkulturene stadig større spillerom. I det såkalte tierra despoblada, de ubebodde områdene lengst i nord, hvor det offisielle Mexico aldri nådde inn med sine soldater, fantes det i 1849 fremdeles krigerfolk som Apache og Comanche.
Glantons bande er skalpjegere. Ett stykk skalp gir en avtalt sum med penger. Men ifølge indianernes egen overbevisning er det å skalpere et menneske også ensbetydende med å hindre dette menneskets sjel fra å nå det hinsidige. Å skalpere er å utslette offerets sjel.6 Og det er kanskje fremfor alt dette som får Glantons skalpjegere til å likne mørke dommere, kanskje dette som gir en fornemmelse av at når de rir gjennom de meksikanske høyslettenes enorme ørkenlandskap, så er det ikke kun som apachedrepere, men også som håndhevere av en bibelsk forbannelse av den typen som sår evig strid mellom mennesker, en krig som ingen helt vet hvor kommer fra eller hvordan skal kunne slutte:
They rode on. They rode like men invested with a purpose whose origins were antecedent to them, like blood legatees of an order both imperative and remote. For although each man among them was discrete unto himself, conjoined they made a thing that had not been before and in that communal soul were wastes hardly reckonable more than those whited regions on old maps where monsters do live and where there is nothing other of the known world save conjectural winds. (s. 152)
Hic sunt leones, som det står i hvite flekker på gamle kart. Here be monsters. Men hvilket speil er dette? Hvilken annen dyreart kan hisse hverandre til grusomheter på samme måte? Store deler av McCarthys Blood Meridian er følgelig viet undersøkelsen av hva som skjer når noen i flokk oppsøker disse hvite flekkene mellom oss på kartet:
The next town they entered was two days deeper into the sierras. They never knew what it was called. A collection of mud huts pitched on the naked plateau. As they rode in the people ran before them like harried game. Their cries to one another or perhaps the visible frailty of them seemed to incite something in Glanton. Brown watched him. He nudged forth his horse and drew his pistol and this somnolent pueblo was forthwith dragooned into a weltering shambles. Many of the people had been running toward the church where they knelt clutching the altar and from this refuge they were dragged howling one by one and one by one they were slain and scalped on the chancel floor. (s. 181)
3
«Sjeldent forsøkes et menneske i en avgjørelse på liv og død,» skriver Søren Kierkegaard.7 Det er ikke vanskelig å gi ham rett i dette. De fleste moderne menneskers liv skjer på betryggende avstand fra tilværelsens ytterkanter. I den mest eksplisitt filosofiske av Cormac McCarthys romaner, The Crossing fra 1994, sier den blinde mannen til Billy Parham at de fleste mennesker er i livet som snekkeren som ser sitt arbeid gå så seint på grunn av sitt eget sløve verktøy at han aldri har tid til å gjøre dette verktøyet skarpere.8 Men som et slags svar på dette viser McCarthy påfallende ofte en tydelig vilje til å la sine romanpersoner oppsøke og takle ekstreme situasjoner. Ja, man kan mene at dette fokuset på det ekstreme strekker seg som et gyldent bånd gjennom hele forfatterskapet. Det er som om McCarthy allerede for lenge siden bestemte seg for at den litteraturen han ville skrive også måtte ta opp i seg alle former for grenseerfaringer, erfaringer som selv i form av skrift kan rykke leseren litt ut av sitt vante jeg og over i en sone av usikkerhet som man i et eksistensialistisk vokabular ville ha kalt fornemmelsen av egen kastethet, eller rett og slett: Angst. «Your heart’s desire is to be told some mystery. The mystery is that there is no mystery,» sier Judge Holden et sted i Blood Meridian.9 Hvilket igjen skulle bety noe sånt som at alt ved vårt eget liv – våre ønsker, drømmer, sannhet – ifølge Judge Holden er fullstendig prisgitt vår egen evne til å finne mening selv der hvor det tilsynelatende bare finnes ørken, villmark, tomhet. For som sine store forbilder Melville og Faulkner er McCarthy en forfatter som retter mystikerens blikk mot verden, en forfatter som har evne og vilje til å se bakenfor alle tings synlige overflate – om så bare for å finne ut at det ikke finnes noe der som kan gi mening. Og han er fremfor alt en forfatter som har konsentrasjon og nyanserikdom nok i sin prosa til å kunne stå i, utholde, og hente frem hele det følelsesregisteret som finnes på veien frem til denne innsikten, i vekslingen mellom vâre, nesten kyske naturbeskrivelser og langtrukne øyeblikk av kaos, blodbad og overrumplende vold. Som her, helt tidlig i romanen, hvor et annet kompani skalpjegere enn Glantons blir angrepet – på apokalyptisk manér – av comancher:
A legion of horribles, hundreds in number, half naked or clad in costumes attic or biblical or wardrobed out of a fevered dream with the skins of animals and silk finery and pieces of uniform still tracked with the blood of prior owners, coats of slain dragoons, frogged and braided cavalry jackets, one in a stovepipe hat and one with an umbrella and one in white stockings and a bloodstained weddingveil and some in headgear of cranefeathers or rawhide helmets that bore the horns of bull or buffalo and one in a pigeontailed coat worn backwards and otherwise naked and one in the armor of a spanish conquistador, the breastplate and pauldrons deeply dented with old blows of mace or sabre done in another country by men whose very bones were dust […] and one whose horse’s whole head was painted crimson red and all the horsemen’s faces gaudy and grotesque with daubings like a company of mounted clowns, death hilarious, all howling in a barbarous tongue and riding down upon them like a horde from a hell more horrible yet than the brimstone land of christian reckoning, screeching and yammering and clothed in smoke like those vaporous beings in regions beyond right knowing where the eye wanders and the lip jerks and drools.Oh my god, said the sergeant. (ss. 52-3)
Sersjantens utrop er her både påkallelse og konstatering, bønn og bekreftelse. Gud er, i en gammeltestamentlig forstand, hærskarenes Gud. For, som det ofte nok gjentas iBlood Meridian, Gud er krig. Eller krigen er gud:
Now driving in a wild frieze of headlong horses with eyes walled and teeth cropped and naked riders with clusters of arrows clenched in their jaws and their shields winking in the dust and up the far side of the ruined ranks in a piping of boneflutes […] riding down the unhorsed Saxons and spearing and clubbing them and leaping from their mounts with knives […] and stripping the clothes from the dead and seizing them up by the hair and passing their blades about the skulls of the living and the dead alike and snatching aloft the bloody wigs and hacking and chopping at the naked bodies, ripping off limbs, heads, gutting the strange white torsos and holding up great handfuls of viscera, genitals, some of the savages so slathered up with gore they might have rolled in it like dogs and some who fell upon the dying and sodomized them with loud cries to their fellows. (s. 54)
Det som her tar form av en langtrukken voldsbeskrivelse er et hardt og nådeløst gudsnærvær. Og hvis gud er krig eller krig gud, så er gud også motsatsen til alt liv, forakt for alderdom, for frykt og svakhet: Da er gud de ville krigerstammenes gud. Og i et så åpent og menneskefiendtlig landskap som dette, hvor hver eneste situasjon har et løfte om vold, vil det til slutt kanskje falle naturlig å tenke at det bakenfor, under denne stillheten, som et lag av kvikkleire under sanden, på et grunnleggende nivå, konstant finnes strid mellom alle former for liv.
It makes no difference what men think of war, said the judge. War endures. As well ask men what they think of stone. War was always here. Before man was, war waited for him. The ultimate trade awaiting its ultimate practitioner. That is the way it was and will be. That way and not some other way.
He turned to Brown, from whom he’d heard some whispered slur or demurrer. Ah Davy, he said. It’s your own trade we honor here. Why not rather take a small bow. Let each acknowledge each.
My trade?
Certainly.
What is my trade?
War. War is your trade. Is it not?
And it ain’t yours?
Mine too. Very much so.
What about all them notebooks and bones and stuff?
All other trades are contained in that of war.
Is that why war endures?
No. It endures because young men love it and old men love it in them. Those that fought, those that did not. […]
Men are born for games. Nothing else. Every child knows that play is nobler than work. […] War is the ultimate game because war is at last a forcing of the unity of existence. War is god. (s. 249)
McCarthys roman er også blitt lest som en gnostisk tragedie, som visjonen av en verden der skaperverkets innerste vesen er ondt, og hvor kroppen er sjelsgnistens fengsel.10 I dette perspektivet blir hver enkelt skalpjeger å anse som guds stedfortreder, en ridder som setter fangene fri, en helt som
makes war on, and is partly vanquished by darkness. He descends into the darkness of the material world, and in so doing begins the great drama of the world’s development. From [god] are derived those portions of light existing and held prisoner in this lower world. And as he has raised himself again out of the material world, or has been set free … so shall also the members of the primal man, the portions of light still imprisoned in matter, be set free.11
Til tross for at Blood Meridian altså beskriver en verden tilsynelatende rammet av en altomfattende mangel på nåde, er dette imidlertid ikke et fravær av gud i moderne nihilistisk forstand. Mange av romanens hendelser har nemlig et tydelig preg av å være henvendt, som til en overmenneskelig, eller kanskje til sist bare utenomtekstlig instans – som for å dømmes av denne. Og hele tiden synes McCarthy å være opptatt av å fange opp og registrere hva som skjer når et samfunn, som på sett og vis har måttet stenge villmarken ute for selv å kunne overleve, plutselig, og på det mest brutale vis, tvinges til å bli seg dette bevisst – eller, som i apachejegernes tilfelle: når det må slippe et indre monster løs. Ja, for hvilken verdi får hvert enkelt individ da, for seg selv og for andre, når det brått må lytte til alt som det frem til nå har undertrykket, eller har måttet ofre, til fordel for et sett av andre muligheter?
Etter hvert som Glantons apachejegere rir gjennom en villmark som i det visuelle spenner fra det groteskt heslige til det sublimt vakre, et landskap hvor katastrofen hele tiden får ligge skjult i det pastorale, lik en ukjent gud bakenfor alt – tvinges leseren til å reflektere over at denne krigens nådeløshet, som hver dag gjentas overalt i naturen, også vil finnes avtegnet i alt man ser:
In the evening they came out upon a mesa that overlooked all the country to the north. The sun to the west lay in a holocaust where there rose a steady column of small desert bats and to the north along the trembling perimeter of the world dust was blowing down the void like the smoke of distant armies. The crumpled butcherpaper mountains lay in sharp shadowfold under the long blue dusk and in the middle distance the glazed bed of a dry lake lay shimmering like the mare imbrium and herds of deer were moving north in the last of the twilight, harried over the plain by wolves who were themselves the color of the desert floor. (s. 105)
Det er noe ved hvordan dette avsnittets naturbeskrivelse får dannet en understrømning med preg av katastrofe, apokalypse, et bevegelig sjikt av myter som åpner opp for en fornemmelse av at alt dette egentlig handler om noe større og mer grunnleggende. Det er som med Jack Londons mange beskrivelser av alaskavinteren: Menneskets møte med villmarken har alltid metafysiske overtoner. I Blood Meridian, som så ofte ellers, undersøker McCarthy hvordan en umiddelbar og kanskje dypest sett ubegripelig nærhet til villmarken vil påvirke enhver form for menneskelig fellesskap, hvordan ekstreme vilkår til slutt vil spre mer enn de samler, drive hver enkelt stadig lenger bort fra andre, gjøre alle ensomme.
4
I alle McCarthys romaner finner vi versjoner av denne ensomme, i og for seg selvtilstrekkelige protagonisten, slik vi kjenner ham som en nøkkelfigur i amerikansk litteratur. En lengre sekvens i The Crossing problematiserer hva som skjer når et menneske mister den kanskje aller viktigste av sine sanser. To tredjedeler ut i romanen støter Billy Parham på en kvinne og en blind mann som forteller ham sin historie: I den meksikanske borgerkrigsvinteren 1913 sluttet mannen seg til opprørerne som forsøkte å ta byen Durango. De mislykkes, og sammen med mange andre blir han tatt til fange. Den føderale hæren i Durango hadde på denne tiden en tysk kommandant som het Wirzt, og samme dag går denne Wirtz blant fangene og sier at det bare er de mest latterlige fjols som er rede til å dø for en sak som både er feilslått og fortapt. Som svar på dette spytter mannen Wirtz i ansiktet.
The German then did something very strange. He smiled and licked the man’s spittle from about his mouth. He was a very large man with enormous hands and he reached and seized the young captive’s head in both these hands and bent as if to kiss him. But it was no kiss. He seized him by the face and it may well have looked to others that he bent to kiss him on each cheek perhaps in the military manner of the French but what he did instead with a great caving of his cheeks was to suck each in turn the man’s eyes from his head and spit them out again and leave them dangling by their cords wet and strange and wobbling on his cheeks. 12
Etter å ha blitt blindet på denne måten – forteller mannen Billy – gikk han ut i ørkenen:
In the cool dark of his first night alone in the country it had rained and he stopped and listened and he could hear the rain coming across the desert. Borne on the wind the smell of wet cerosote bush. He lifted his face and stood by the roadside and his thoughts were that other than wind and rain nothing would ever come again to touch him out of that estrangement that was the world. Not in love, not in enmity. The bonds that fixed him in the world had become rigid. Where he moved the world moved also and he could never approach it and he could never escape it. He sat in the roadside weeds in the rain and wept. (s. 279)
«Hele Bibelen er full av blinde patriarker,» skriver Paul Claudel i Présence et Prophétie (1942).13 Blindhet er et mørke som medfører en annen form for tilstedeværelse, et tap som vender mangelen på én sans til større reseptivitet for noe annet og kanskje viktigere. Det å ikke kunne se er nemlig også å ikke lenger kunne skjule seg. Det er som om man blir dobbelt ensom.
He spoke of the first years of his blindness in which the world about him awaited his movements. He said that men with eyes may select but for the blind the world appears of its own will. He said that for the blind everything was abruptly at hand, that nothing ever announced its approach. Origins and destinations became but rumors. To move is to abut against the world. Sit quietly and it vanishes. (s. 291)
Samtlige av McCarthys åtte romaner er befolket av hvileløst omflakkende skikkelser, som – drevet av en voldsom trang til å være alene – alltid synes å befinne seg i en randsone hvor det ikke er mulig å dvele ved noe, langt mindre ta noen fanger. Det spiller ingen rolle hvem eller hva de er, om de er skalpjegere, cowboyer, opprørere, eller velutdannede menn som har brutt opp fra alt og valgt å leve fullstendig adskilt fra sitt tidligere liv. Alt dette spiller mindre rolle fordi det i disse romanene hele tiden oppstår situasjoner som det er umulig for personene å bli værende i uten samtidig å gå under som seg selv. Situasjoner som man bare kan ri bort fra, videre, alene.
5
«Alle store religioner ble til mellom ørkenen og steppelandet,» sier Carlo Carretto.14Historisk sett er det bemerkelselsverdig at det først er når Keiser Konstatin gjør kristendommen til statsreligion og de kristne altså ikke lenger blir forfulgt for sin trosutøvelse at vi får en fremvekst av ørkenmunker. For første gang i historien er det blitt mulig å leve som borger i et samfunn av kristne. Men man blir som kjent ikke kvitt sin indre uro ved å bli betrygget i det ytre. For, som Kierkegaard skal skrive drøyt 14 århundrer senere: «At svømme paa Lavden i Selskab med Vadere er ikke det Religieuse.»15 Det religiøse er derimot en konstant prøvelse, en stadig gjentatt beslutning, et vågestykke som hver dag kan bringe individet i den ytterste avgjørelse. Så radikalt verdensfiendtlig er denne kristendomsforståelsen at K. E. Løgstrup i sin Opgør med Kierkegaard (1968) kan parafrasere ham slik:
Forholde seg til Guds rike i det jordiske liv kan kun ske i en tilintetgjørelse af det jordiske liv for gudsrigets skyld. Betegnende nok er der ingen anden måde at bringe næsten bud om Guds rige på, end ved at gøre det jordiske liv til intet for ham og gøre ham så ulykkelig som det er menneskelig muligt at blive. For Kierkegaard går kristendommens tydning af lidelsen og døden ud på, at de er påmindelser om, at sammenlignet med Guds rige er alt hvad der går for seg i dette liv ligegyldigt, undtagen lidelsen og døden, fordi de er indgangen til Guds rige.16
I årene etter første verdenskrig finner det sted en radikalisering av den kristne teologien i Europa som på mange måter tilsvarer den vi ser hos de tidlige ørkenfedrene. I sitt sentrale verk om Romerbrevet (1918/1922), skriver eksempelvis Karl Barth at «[t]here is no other relation to God save that which appears upon the road along which Job travelled».17 For at det overhodet skal kunne finnes noe gudsforhold, er det imidlertid enda viktigere, skriver Barth, at en «klar erindring om evighet» bryter inn i menneskenes tenkning og hjerter:
If this ’breaking in’ does not occur, our thought remains merely empty, formal, critical and unproductive, incapable of mastering the rich world of appearance and of apprehending each particular thing in the context of the whole. Unbroken thought thereby divests itself of any true relation to the concrete world, and, contrariwise, the unbroken heart, that is to say, that sensitiveness to things which is guarded by no final insight, divests itself of the control of thought. Dark, blind, uncritical, capricious, mankind becomes a thing in itself. Heartless, perceiving without observing and therefore empty, is our thought: thoughtless, observing without perceiving and therefore blind, is our heart. (s. 48)
Det er altså i alle tilfeller snakk om at hvert enkelt mennesket svært ofte må påminnes om at det finnes sider ved den menneskelige tilværelse som fellesskapet aldri vil la deg finne ut av, meningsforhold du rett og slett må oppsøke alene. Og i denne prosessen kan ørkenen være den enkelte til hjelp. Det som skjer omkring år 400, da alt på papiret skal være betrygget for de kristne, er derfor at stadig flere mennesker i det sørøstlige middelhavsområdet velger å leve som eneboere og ørkenmunker, i ensomhet og askese fremfor i fellesskap. I vår del av verden fører økt sosial trygghet med andre ord til at stadig flere får et tydelig ønske om ekstremitet. Slik blir ørkenen, med sin strenge og ugjestmilde villmark, til et sted som ikke bare er forlokkende, men i det hele tatt også svært bestemmende, både konkret og metaforisk, for hvordan kristen gudstilbedelse etter hvert skal se ut. I motsetning til Augustin – som i sin nyplatoniske ungdom også drømmer om en gang å trekke seg tilbake, flytte ut på landet i selskap med gode venner, og vie sine dager til visdom og kontemplasjon – i motsetning til denne mer velbemidlete varianten, er ørkenfedrenes bevegelse ut i Egypts villmark allerede i utgangspunktet ment å tvinge frem en aggressiv, ja militant kur for sjelen. Målet er renhet i hjertet. Og i forlengelsen av dette oppstår antakelsen om at individets nyvunne, eksistensielle åpenhet faktisk også vil kunne forvandle ørkenen fra å være et sted som tvinger sine demoner på den reisende, til å bli et sted som lar det enkelte mennesket oppsøke, kjempe mot og kanskje til sist også bekjempe sine egne demoner. Denne aksentueringen av individets hjelpeløshet – frembrakt av at ødemarken nær sagt på alle områder er en konstant prøvelse – fremelsker paradoksalt nok en trang til handling, og tvinger individet fra å være en passiv, sosialt betrygget religionsutøver til å bli en aktiv, kjempende og dypest sett asosial troende.18
I følge Harold Blooms The American Religion (1993), er det nettopp karakteristisk for religiøsiteten i Amerika at den enkelte, i sin ensomhet og individualitet, ofte havner i en følelsenes, handlingenes og erfaringenes pragmatisme der mer kontemplative aspekter – som tanker, begjær og erindring – er tonet tilsvarende ned. I overensstemmelse med kristendommens øvrige utbredelse i verden vendes med andre ord den religiøse fordringen fra å være intellektuell til å bli moralsk. «In social reality, this translates as solitude, at least in the inmost sense. The soul stands apart, and something deeper than the soul, the Real Me or self or spark, thus is made free to be utterly alone with a God who is also quite separate and solitary, that is, a free God or God of freedom.»19
6
Alt dette understreker kanskje ikke annet enn hvor vanskelig, nesten umulig det er å forstå et annet menneske i dets voldsomme trang til å være alene. Og jeg husker det nå som om jeg ser det på avstand: At jeg er på vei hjem etter å ha lekt indianerkrig hele dagen. At jeg har kniv og pil og bue, og plutselig kjenner meg helt alene – som om følelsen av glede er vendt til matt skuffelse nå da stammen er oppløst og alle gått hjem, som om jeg der på hjemveien – hver gang på hjemveien – må bli klar over at vi hver gang går fra hverandre med en selvfølgelighet som kanskje ikke engang har plass til denne følelsen av hver gang å miste en bit av min del av verden.
1Picador: London 1989, s. 3.
2Cormac McCarthy, Blood Meridian or The Evening Redness in the West (1985), Picador: London 1989, s. 194.
3I sitt autoritative verk om Comanchenes historie, Comanches. The Destruction of a People (1974), skriver T. R. Fehrenbach at begge disse stammenes navn, bådeComanche og Apache, er spanske omskrivninger av ord som opprinnelig betyr «fiende» eller «de som alltid er imot oss». For da spanjolene først kom til den sørvestlige delen av Nord-Amerika, var det naturlig nok lettest for dem å etablere kontakt med mer fredelige indianerfolk som Ute og Pueblo, bofaste jordbruker-stammer som nær sagt alltid, og i særdeleshet siden innførselen av den iberiske mustangen omkring år 1650, var blitt terrorisert og plyndret av Comancher og Apacher. Det er kanskje uansett betegnende at begge disse stammenes navn på seg selv – Nermernuh (Comanche) og T’Inde (Apache) – betyr «menneskefolk», eller simpelthen «mennesker». Se Fehrenbach, ss. 130-1.
4Jeg forholder meg her til John E. Sepichs «’What kind of indians was them?’ Some historical sources in Cormac McCarthy’s Blood Meridian» (i Perspectives on Cormac McCarthy, edited by Edwin T. Arnold and Dianne C. Luce, Jackson 1999), hvor det bl.a. fremkommer at det på denne tiden virkelig fantes en «Captain John Joel Glanton» som var skalpjeger. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det faktisk hendte at delstatsregjeringer i Nord-Mexico hyret skalpjegere for å forhindre Comancher og Apacher fra å plyndre og massakrere hele landsbyer, slik de hadde for vane å gjøre, siterer Sepich et utdrag fra New York Daily Tribune datert 1. august 1849: «The Government of Chihuahua has made a bloody contract with an individual named Chevallie, stipulating to give him a bounty of so much per head for every Indian, dead or alive, whom he may secure. The terms of this atrocious bargain are published in the Mexican papers, which, to their credit be it said, denounce them as inhuman and revolting. The Chihuahuans themselves are disgusted with the treaty.» Sepich skriver videre at «Michael Chevaille had been a Texas Ranger and a volunteer in the Mexican War. On his way to California for the gold, and out of money, he took a scalp contract with Chihuahua on 27 May 1849. The ’inhuman’ aspects of such a job apparently did not stop him for applying for a license, nor John Glanton either, as he also contracted with Chihuahua on 27 June of the same year», ss. 126-7.
5Som et apropos til denne eurosentriske (mis-)forståelsen av vesensforskjellen mellom jeger og jordbruker: I «Distressess of a Frontier Man», det tolvte og siste brevet iLetters from an American Farmer fra 1782, skriver J. Hector St. John de Crèvecoeur (1735-1813): «My youngest children shall learn to swim and to shoot with the bow, that they may aquire such talents as will neccessarily raise them into some degree of esteem among the Indian lads of their own age; the rest of us must hunt with the hunters. I have been for several years an expert marksman; but I dread lest the imperceptible charm of Indian education may seize my younger children and give them such a propensity to that mode of life as may preclude their returning to the manners and customs of their parents. I have but one remedy to prevent this great evil; and that is, to employ them in the labor of the fields as much as I can; I am even resolved to make their daily subsistence depend altogether on it. As long as we keep ourselves busy tilling the earth, there is no fear of any of us becoming wild; it is the chase and the food it procures that have this strange effect.” Sitert etter The Norton Anthology of American Literature, Volume 1, 4th ed., New York/London 1994, p. 678.
6I Our Wild Indians: Thirty-Three Years’ Personal Experience fra 1883, skriver Richard I. Dodge at det finnes to måter hvorpå man kan hindre en indianers sjel fra å komme til paradis: «The first is by scalping the head of the dead body. Scalping is annihilation; the soul ceases to exist. […] The other method by which an Indian can be cut off from the Happy Hunting Grounds is by strangulation. Should death ensue by strangulation, the soul can never escape, but must always remain with, or hovering near the remains, even after complete decomposition.» Som sitert i Sepich, s. 125.
7I Kjerlighedens Gjerninger, i: Samlede værker, København 1962, 1994, 13,165.
8When the boy asked him if this knowledge were a special knowledge only to the blind the blind man said that it was not. He said that most men were in their lives like the carpenter whose work went so slowly for the dullness of his tools that he had not time to sharpen them. (The Crossing, s. 292)
9Blood Meridian, s. 252.
10Se Leo Daugherty, «Gravers False and True: Blood Meridian as Gnostic Tragedy», iCormac McCarthy, (Modern Critical Views), edited and with an introduction by Harold Bloom, Philadelphia 2002, ss. 23-37.
11Wilhelm Bousset, sitert av Daugherty, s. 26.
12Cormac McCarthy, The Crossing, Picador: London 1994, s. 276.
13Sitert av Hans Urs von Balthasar, The Glory of the Lord: A Theological Aesthetics, 1: Seeing the form, translated by Erasmo Leiva-Merikakis, Edinburgh 1982, s. 401.
14Sitert av Mary Craig i introduksjonen til God of the Impossible: daily readings with Carlo Carretto, London 1988, s. xxi.
15Søren Kierkegaard, Stadier paa Livets Vei, Samlede værker, København (1962) 1994, 8, 261.
16K.E. Løgstrup, Opgør med Kierkegaard, København 1968, s. 53.
17Karl Barth, The Epistle to the Romans, translated from the sixth edition by Edwyn C. Hoskyns, London/Oxford/New York 1933, s. 48.
18En av de viktigste inspirasjonskildene for Karl Barths Der Römerbrief var den tyske teologen Franz Overbecks radikale tanker om at all kristen teologi, fra kirkefedrene og frem til forrige århundreskifte, er ukristelig og satanistisk, fordi den trekker kristendommen inn i sivilisasjonens og kulturens sfære, og dermed også benekter det kristne budskapets fundameltalt eskatologiske karakter. Se Barth, «Preface to the Second Edition (1922)», The Epistle to the Romans, s. 3n.
19Harold Bloom, The American Religion. The Emergence of the Post-Christian Nation, New York/London/Toronto 1993, s. 15.
