Catalin Avramescu:
An Intellectual History of Cannibalism, oversatt av Alistair Ian Blyth
Princeton University Press, 2009
I 2001 søkte Armin Meiwes, en datatekniker fra Rothenburg i Tyskland, etter noen å spise middag med fra hjemmesiden til Cannibal Café. Han mottok en rekke svar, men flere trakk seg da han kontaktet dem og andre ble vurdert som useriøse. Til slutt inviterte han Bernd Brandes på middag. Planen var at Armin og Bernd skulle innta Bernds penis, som skulle bites av ved bordet for anledningen (dette gikk ikke, og den måtte kuttes av i stedet). Bernd syntes den var for vanskelig å tygge, sa han, så Armin puttet den i en sautépanne, men svidde den og foret den til hunden. Senere puttet Armin Bernd i badekaret (for å marineres?), gav ham alkohol og piller, leste en science fiction-roman i tre timer, for deretter å stikke middagsgjesten i halsen. Han hang ham så opp ned fra en kjøttkrok i taket, slik enhver god slakter ville ha gjort, og kuttet ham opp i passelig store biter. Verden fulgte spent med på nyheten om den tyske kannibalen og de to rettssakene mot ham. Han ble først funnet skyldig i drap (det finnes ingen lov mot kannibalisme i Tyskland, og «offeret» hadde gått med på – helt frivillig meldt seg til, faktisk – å bli drept og spist) og dømt til åtte års fengsel. Påtalemyndighetene gjenopptok saken som mord, med påstand om at Bernd ikke nødvendigvis hadde vært i posisjon til å gå med på det som skulle skje, etter at penisen hans var blitt kuttet av og blodtapet hadde påvirket den mentale tilstedeværelsen hans tilstrekkelig. Armin Meiwes ble dømt til livsvarig fengsel. Så langt, så googlebart, men så ga Meiwes et TV-intervju og forklarte: «Jeg sauterte biffen av Bernd med salt, pepper, hvitløk og muskatnøtt. Jeg spiste den med kroketter, rosenkål og en grønn peppersaus,» og mens forstadens blondegardiner siger på plass, begynner du å forstå at kannibalisme som virkelighet kan være mye mindre interessant enn kannibalisme som idé. Jeg tror det spesielt er krokettene som forårsaker skuffelsen.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den teoretiske diskursens kannibal – som på delikat vis eller med glupsk appetitt inntar sine fiender, forfedre, koloniherrer, spirituelle omvendere, gud, elskere eller den siste tilgjengelige kilden til næring – i likhet med det absurde enslige fotavtrykket som gjør Robinson Crusoe oppmerksom på tilstedeværelsen av livsfarlige menneskeetende andre på øyen hans, for noen er desto mer spennende, dens usannsynlighet tatt i betraktning. De teoretiske kannibalene er så mye bedre å tenke med enn den huslige, virkelige Armin Meiwes. Catalin Avramescu ser deres historiske realitet som irrelevant: «Om kannibaler har eksistert eller ikke, er av marginal viktighet,» skriver han i An Intellectual History of Cannibalism. Virkelighetens kannibalisme forkludrer programmet. For statsvitere som Avramescu, idéhistorikere eller den alltid plagede klanen av antropologer, tilbyr den mette antropofagen en god munnfull filosofi å fordøye – både av moralsk, politisk og sosial art.
Avramescu trekker opp kannibaltenkningens utviklingslinje og dens underliggende bruksområder over tid. Etter å ha startet sin karriere som et mytisk monster med tilholdssted i uoppdagede områder, ble den menneskespisende villmannen under opplysningstiden presentert som en beskrivelse av naturtilstanden av de som ikke selv var underlagt den, og som i retrospekt ønsket å utforske naturrettens implikasjoner for opphavet til den politiske staten. Kannibalen skapte også hodebry for teologene, som bekymret seg for hva som ville skje når oppstandelsen kom, sett at partikler av en spist mann eksisterte i kroppen til den som hadde spist ham. Hvilken sjel ville kannibalens ene tilgjengelige kropp huse? Ville en mann eller kvinne som ble spist av en løve få evig liv, selv om delene deres var blitt spist og brutt ned? Det må iallfall de kristne martyrene ha håpet på. Over tid ble kannibalen ledd ut av den filosofiske arenaen av opplysningstenkerne og antropologisk relativisme, og er i våre dager endt opp med å bebo de forskrudde sinnene til dem som underholder oss i filmer og i bestselgere, eller dem som på isolerte fjell eller i tette jungler legger til side enhver finfølelse og spiser andre for å overleve. Noen ganger hender det selvsagt også at de setter inn annonser på internett.
Det virker som om Avramescu, en svoren hobbesianer, beklager bortgangen av de originale kannibalene, forårsaket av opplysningstiden (modernitetens kannibaler, som vi møter på internett og film, mangler forgjengernes intellektuelle tyngde):
Antropofagen var en steil figur som kastet lys over en nådeløs og grunnleggende naturs lov. Slik sett kan han kanskje fortelle noe om oss selv, vi som lever i en tid hvor naturen er endt opp som lite annet enn en anledning for det pittoreske. I forhold til oss, som er underlagt en teknologisk mediert organisering, tillater naturtilstandens kannibaler en utforskning av denne umulige dimensjonen, en reise gjennom det politiskes krystalliserte sfære.
I skrift var kannibalen opprinnelig en historie om hva som eksisterte utenfor det kjentes grenser. Den holdt det ville og det siviliserte fra hverandre. Noen ganger brakte den dem likevel sammen. Othello forførte Desdemona med sine beretninger om
[…] kannibalene, med deres skikker,
antropofagene; og menn med skuldre
som raget over hodet. Desdemona
var oppsatt på å høre alt om dette;
om husarbeidet stadig krevde henne,
kom hun tilbake alltid, i all hast,
så snart som mulig, for med grådig øre
å sluke mine ord.1
Bare noen få reisende hadde sett disse monstrøse menneskeeterne – det var iallfall det de sa. De ble risset inn i de hvite flekkene på kartene og nevnt i samme åndedrag som en-fotingene og skapningene med hundehode, som også bebodde denne typen regioner utenfor den siviliserte verden. Marco Polo nevner dem, de med hundehode og kannibalene, og Columbus skrev at menneskeeterne i den nye verden hadde hundehoder. Det er mulig at han er ansvarlig for navnet: Det blir sagt at han hørte feil og trodde ordet «karib» var «kannibal». I hovedsak var antropofagene ellers bearbeidelser av reiselitteratur hørt og lest: skrytende, pirrende og oppfinnsomme på en måte som historier om de fjerne deler av verden knapt kan være i dag, med vår tilgang til transatlantiske flyvninger, mobiltelefoner og twittring. Selv før opplysningstiden ble det sådd tvil om deres sannhetsgehalt eller reiseskribentenes fortolkninger av det de hevdet å ha sett. Avramescu siterer en pavelig utsending til Kina som på trettenhundretallet slo et slag for moderniteten: «Sannheten … er at noe slikt folk ikke eksisterer som nasjon, selv om det kan finnes enkelte monstre her og der.»
For Hobbes var kannibalen et nyttig element i hans tankeeksperiment. Alles krig mot alle ville være på sitt mest brutale der hvor før-sosiale individer spiste hverandre når de møttes. Og det ville de fordi «alle» – i tillegg til å være drevet av frykt – «har rett til alt», noe som også omfattet den nærende kroppen til dem som var svakere enn en selv. Logisk nok førte dette til behovet for en overlevelseskontrakt. Hvordan kunne et kannibalsk samfunn opprettholdes? Det ville bare være et tidsspørsmål før de mange var redusert til én, nærmere bestemt en sulten en, siden alle de andre allerede var spist. Kannibalen er villmannen som mangler fornuft, et naturmenneske, den eksakte motsatsen til de siviliserte herrene som tenkte på ham.
Det disse lærde mennene begynte å bekymre seg for, var om det ikke var deres moralske plikt å overvinne disse villmennene, for på den måten å redde dem fra forbrytelsene de begikk mot naturen, samtidig som en også kunne tilegne seg jorden og ressursene deres. Kannibalen er et særdeles fruktbart konsept for conquistadoren som også ønsker å ha sitt på det rene med Gud. Etter at det første sjokket over deres grusomme virkelighet hadde avtatt, var debatten om retten til å erklære kannibalene krig noe som kom til å oppta Crusoe. Til slutt kommer han til konklusjonen at spanjolenes «barbari» mot indianerne i Amerika ikke kan rettferdiggjøres. De var «svært troskyldige folk» tenker han, selv om «skikkene deres omfattet flere blodige og barbariske riter, som det å ofre menneskekropper til deres gudebilder». Spanjolenes måte å «drive dem ut av landet» på, var derimot «en ren slakt, en blodig og unaturlig urett som verken kunne rettferdiggjøres overfor Gud eller mennesker». Crusoe, mannen som bestemte seg for ikke å leve sitt liv i den «mellomtilstanden» hans far hadde håpet på, ender opp på øyen sin og opplever over en periode på mer enn 25 år sin egen omvendelse fra enslig villskap til sivilisert kolonialisme. Selv om hans første reaksjon på den kannibalske andre nesten er å dø av skrekk og vemmelse, lærer han å nærme seg de lokale skikkene på en mindre forutinntatt måte, selv der det innebærer å spise mennesker. Det samme gjelder Montaigne:
Jeg mener det er mer barbarisk å fortære et menneske som ennå lever, enn å drepe ham først. Og det er ikke mer grusomt å steke og spise en mann som allerede er død, enn å radbrekke på pinebenken et legeme som kan føle smerte, steke det over langsom ild og la det bli bitt og revet i stykker av hunder og svin, noe som vi ikke bare har lest om, men nylig sett med egne øyne, og det ikke mellom arvefiender, men mellom naboer og medborgere og, verst av alt, under påskudd av fromhet og religion.2
Locke og Rousseau hadde også god bruk for kannibalen. De impliserte ham i behovet for et kontraktsbasert samfunn og så ham som den som skulle rette på den korrumperte siviliserte verdens urettferdighet. I Père Labats Nouveau Voyage aux Isles de l’Amérique rettferdiggjøres kannibalisme «som en helt ekstraordinær handling fra disse folkene; det er raseri som fører dem til denne ytterligheten, fordi de ikke fullstendig kan hevne seg for den urettferdigheten som ble dem til del da de ble drevet fra sine land, unntatt ved å drepe europeerne med en større grusomhet enn det som er naturlig for dem, når de fanger dem». Som kjent foreslo Swift at irene kunne spise sine egne unger for å overleve hungersnøden forårsaket av de engelske landeierne, samt at et velfødd barn kunne bli et ypperlig måltid for landeierne selv, «siden de allerede hadde fortært mesteparten av foreldrene». Og Avramescu oppsummerer og siterer Voltaires Dictionnaire philosophique (om «Oppstandelsen»), som både foregriper filmen Spartacus og plakaten «Vi er alle utenlandsk avskum» under demonstrasjonen på Grosvenor Square i 1968:
Mennesket og andre dyr nærer seg på deres forgjengeres substans, fordi menneskekropper blir til støv og spres over jorden og i luften. Dermed assimileres de og blir til ’røtter’. Det finnes ikke en eneste mann som ikke har inntatt en liten bit av våre forfedre: ’Det er derfor det sies at vi alle er antropofager. Ingenting er rimeligere etter et slag: Ikke bare dreper vi våre brødre, men etter to eller tre år skal vi spise dem, når de har slått rot på slagmarken.’
Primitiv kommunisme og Sade fant uten problemer mye godt i kannibalsamfunnene: Der eiendom er tyveri, negeres eiendomsretten til ens egen kropp når den blir mat for en sulten kamerat, og naturtilstanden hvor alle spiser alle er den mest radikale likhetstankegangen eller institusjonelle kollapsen noen revolusjonær kan håpe på. «Nå, og bare nå,» skrev Lenin i et brev i 1922, «når de har begynt å spise menneskekjøtt i de områdene hvor det er hungersnød … er det øyeblikket kommet hvor vi kan (som betyr at vi må) konfiskere kirkens verdier med den villeste og mest hensynsløse energien.»
For Sade er det å spise den andre, denne mest forbudte næringen, det perfekte uttrykket for begjær, frihet og inkorporasjon. Minsky, en sadisk russisk kjempe, legger ut om de generelle vanene til amerikanere, europeere og asiater, på den ene siden, og afrikanere, på den annen: «Etter å ha jaktet på og drept mennesker med de første, drakk og spiste jeg med de andre, og jeg knullet de tredje, før jeg spiste mennesker med disse [afrikanerne]. Jeg har opprettholdt alle disse vanene: Alle de kroppsdelene som du her ser, er rester av dem jeg har fortært.»
Til tross for alle de sofistikerte tankeeksperimentene og relativismen til Avramescus renessansetenkere og opplysningsfilosofer, er ikke Crusoes første instinktive skrekk ved synet av kannibaler som inntar menneskekjøtt, langt fra den moderne tabloide fascinasjonen for Armin Meiwes eller publikums frydefulle vemmelse når Hannibal Lecter roter rundt i hjernen til sin middagsgjest for å finne ingrediensene til de cervelles au beurre noir han skal til å servere ham. Kannibalisme er ikke bare et redskap for intellektuelle som diskuterer politisk filosofi. Tabuelementet står ganske sterkt. Å ligge med slektninger og å spise en av ens egen art forblir forførende no-nos som vi stirrer på med grådig begjær når de – en gang i blant – kommer til syne. Hvis vi skal tro Freud, ligger den undertrykte villmannen i oss faretruende på lur i det underbevisste, klar for å bli pirret, skremt og opphisset av de tilfellene hvor noe gikk galt i undertrykkelsesprosessen. Hans versjon av den sosiale kontrakten inkluderer en horde av brødre som dreper og spiser sin far for å få tilgang til de kvinnene han har holdt borte fra dem. (U)heldigvis medfører inkorporasjonen av faren en merkelig menneskelig skyldfølelse, og denne regjerer med hard hånd over vårt laveste begjær og sult. Med relativt hard hånd. Mesteparten av tiden. Det å spise den andre, for slik å internalisere ham, gjør undere for sivilisasjonen. Hvis du ikke har tid til å lese Totem und Tabu, foreslår jeg Maurice Sendaks Where the Wild Things Are, hvor Max blir sendt i seng uten middag som straff for å ha sagt til sin mor at «Jeg skal ete deg.» Her reiser han til Huttetuenes land:
Da duftet det av deilig mat et sted langt bortefra, og Max blåste i å være konge over Huttetuene mer. Men Huttetuene ropte og skrek: Ikke reis! Vær så snill. Vi liker deg så godt at vi vil ete deg opp. Men Max sa: Nei. Da satte de i med de fryktelige brølene sine, knaste med de fryktelige tennene og rullet med de fryktelige øynene og strakte ut de fryktelige klørne, men Max hoppet bare opp i båten sin, vinket farvel til dem og seilte tilbake over et år og ut og inn av ukene, smatt gjennom en dag rett inn til den kvelden som bodde på rommet hans. Der stod kveldsmaten og ventet på ham, og den var varm ennå.3
Barack Obama leste dette for en forsamling barn på plenen foran Det hvite hus rundt påsketider – så kan alle trekke sine egne konklusjoner ut av det.
Selv om jeg enda ikke har forsøkt det, er jeg på lag med Montaigne når det gjelder å ikke føle mye skrekk over tanken på å bli spist, forutsett at jeg er død når det inntreffer. Forutsatt at de også er døde og at det ikke finnes noe annen tilgjengelig næring, medfører heller ikke tanken på av praktiske årsaker å spise noen andre meg de store moralske kvaler. I kjærligheten er fortæring alt, selvsagt, men som de fleste av oss, har jeg ikke trengt mer enn en liten smakebit eller to for å la meg tilfredsstille. Det virker likevel som om mange gyser over ideen om å bli konfrontert med muligheten for kannibalisme, og de unge rugbyspillerne fra Uruguay som måtte nødlande i Andesfjellene i 1972 ser ut til å opplevd de verste kvaler over å måtte spise deler av deres medpassasjerer som ikke overlevde styrten. De unge mennenes katolske tro ser ut til å ha vært avgjørende, selv om jeg ville ha trodd det ville ha vært det minste problemet deres, all den tid de – som en følge av at Konsilet i Trent midt på 1500-tallet insisterte på at brødet og vinen i den katolske nattverden faktisk ble Jesus’ legeme og blod gjennom transsubstansiasjonen – hadde vært kannibaler siden barnsben av. Rykter om kannibalisme mot slutten av Franklins ekspedisjon til Arktis på 1800-tallet ble iherdig benektet og dekket over av regjeringen og slektninger, men i våre dager finnes det trolig en praktisk, om enn besk allmenn oppfatning om at det er legitimt å spise noen for ikke å sulte, iallfall så lenge de blir valgt ut på en rettferdig måte. Historisk så vel som i imaginasjonen, har kannibalisme oftest funnet sted til sjøs, hvor en slags sedvane hadde vokst frem. Livbåten har vært en arena hvor en trekker lodd om hvem som får spise og hvem som blir spist. I 1884 ble tre overlevende fra den sunkne yachten Mignonette funnet skyldig i mord og dømt til å henges.4 De hadde drept og spist den siste sjømannen som var med dem på livbåten. Ifølge Avramescu ble de ikke anklaget fordi de spiste kollegaen sin (det var ingen lov mot kannibalisme), eller til og med fordi de drepte ham, men fordi «de unnlot å trekke lodd om hvem som måtte dø. De drepte heller den svakeste blant dem».
All den tid han ikke er interessert i (den manglende) sannhetsgehalten til kannibalismenarrativene, nevner ikke Avramescu William Arens’ bok The Man-Eating Myth, utgitt i 1979. På midten av 1980-tallet (da jeg holdt på som en «voksen» student ved University College London), forårsaket den fremdeles all slags bråk i antropologiens usikre verden, posisjonert som den var i spennet mellom dens imperialistiske opphav og en dekonstruktiv, marxistisk skyldfølelse knyttet til dens egen historie og rett til å eksistere som en separat og legitim disiplin. Bortsett fra isolerte og ubetydelige tilfeller av galskap og sult, hadde det ifølge Arens aldri eksistert kannibalisme i verden. Dermed tok han i ett jafs både livet av store deler av de antropologiske kildene og folks tro på emnet. Han undersøkte ulike beretninger og konkluderte med at de alle var historier om historier som noen hadde hørt, uten vitner eller bevis, eller fortellinger som en stamme fortalte om hva stammen på den andre siden av elven eller i nabodalen fant på – beretninger som stammet fra innsikten om at det ikke var noe vestlige antropologer fant så avskyelig (og som de samtidig hadde så lyst til å høre om) som kannibalistiske ritualer og herjinger. Under sitt eget feltarbeid oppdaget dessuten Arens at de samme stammene anså hvite, inkludert ham selv, som menneskeetere. Dette delvis fordi de hvite var andre, og den andres natur er at han gjør det som er aller mest avskyelig, men også fordi stammemedlemmene – som konvertitter til kristendommen – med sikkerhet visste at dette var hva den hvite mannen gjorde. I hans Natural History of Religion nevner Hume forhøret av en tyrkisk fange som hadde konvertert til kristendommen: «Hvor mange guder finnes det?» blir han spurt, noe som avføder følgende svar: «Ikke en eneste en… Dere har hele tiden fortalt meg at det bare finnes én Gud, og i går spiste jeg ham opp.»
Lenge før den radikale tvilen til Arens, anmeldte Sir John Barrow (i Quarterly Review, september 1836) en førstepersonsberetning om restene etter et kannibalistisk festmåltid. «Selv om det ikke er vår hensikt å trekke mr. Earles sannferdighet i tvil,» skrev Barrow, «hadde vi satt pris på klare bevis på at han ikke ble narrett – in terrorem.»5 Frykten for at den velmenende, men – slik de så det – fatalt koloniale antropologen konstant ble «narret – in terrorem» eller ble fortalt det en ville høre fra imøtekommende subjekter kloden over, var noe som hjemsøkte antropologien i mine studiedager, og Arens var oppslagsverket for disiplinens nye, angrende masochisme. Jeg var aldri sikker på hva jeg skulle gjøre med det som så ut til å være forholdsvis sikre bevis på ritualiserte og massive kannibalske ofringer hos aztekerne, men hvem vet hvor feil akademikere kan ta? Av nyere dato, og postkolonialt sett, er det blitt antydet at Arens’ rene benektelse av menneskeeting er en løgnaktighet som ønsker å viske ut «et spesielt klart tegn på at Karibien kan utgjøre en genuint alternativ kultur».
Når alt kommer til alt har vi kanskje mer å vinne på å lete opp den teoretiske kannibalen i historien, litteratur og drømmer. Det er mer moro å finne der. I de ulike versjonene av Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street, er det kannibalen det er synd på. Sweeney Todd sender ofrene sine ned til fru Lovett, hvor de ender opp i paiene hun selger til sine uvitende kunder. «Det er ikke den kannibalske konsumenten som utgjør en trussel for sivilisasjonen,» skriver Kristen Guest, «men snarere den forræderiske butikkeieren som verdsetter menneskeliv ut fra kilopris. Dermed, gjennom å snu om på den vanlige oppfattelsen av de lavere klasser som en trussel mot andre, utfordres bestemmelsen av de fattige som kannibalistiske ‘villmenn’ av stykkets representasjon av uvitende ’kannibaler’ som ofre for kapitalistisk grådighet.»6
Og så kan vi hvile fornøyde i innsikten om at vi alle både er antropofager og antropofagiserte, unntatt de av oss som er autofager. Men det er en helt annen historie.
DENNE TEKSTEN HAR TIDLIGERE VÆRT PUBLISERT I LONDON REVIEW OF BOOKS. www.lrb.co.uk
Oversatt fra engelsk av Anders M. Gullestad
1 Oversatt av Erik Bystad.
2 Oversatt av Beate Vibe.
3 Oversatt av Anne-Cath. Vestly.
4 [Bare to av de tre ble dømt til døden, og for disse to ble straffen senere omgjort til seks måneders fengsel. O.a.]
5 Sitert av Geoffrey Sanborn i essayet «The Missed Encounter» i Eating Their Words, redigert av Kristen Guest (2001).
6 «Class and Victorian Melodrama» i Eating Their Words.
