Først publisert i Vagant 4/2013.
Jeg har lett henne opp i telefonkatalogen, så jeg vet at hun fortsatt finnes: Som den nesten eneste franskmann jeg kjenner, har hun ikke reservert seg mot å stå oppført på de hvite sidene i telefonkatalogen, med fullt navn og adresse. Hun bor fortsatt på samme sted.
Egentlig var det sønnen hennes jeg traff først, på en bar like ved Champs-Élysées, hvor klientellet for det meste besto av svenske au-pairer og franske forstadsgutter. Jeg ble med ham hjem, og så ble det til en banal historie som varte noen måneder, og hvis viktigste komponent var at jeg møtte moren hans, og gjennom henne, Annie Ernaux.
I årene før og etter dette møtet, jeg var omtrent 20, trakk jeg med ujevne mellomrom og nesten alltid i desperasjon mot poesien, uten noen gang å kunne lese den. Jeg skjønte det ikke da, men det var selve språket som forekom meg meningsløst. Snakke kunne jeg jo, og skrive middels gode skolestiler, men ingenting av dette betød noe som helst for meg, verken det jeg leste, sa eller skrev kunne skape noe bånd mellom meg og verden slik jeg opplevde den.
Jeg kunne ikke noe med litteraturen. Hele barndommen og de første ungdomsårene hadde jeg lest mye, hele tiden. Riktig nok var det sjelden snakk om kvalitetslitteratur, men likevel ga lesingen en slags mening, jeg fikk en fornemmelse av at det fantes en verden utover akkurat den jeg befant meg i. I det lå en trøst, men til slutt var det kanskje også det som gjorde det så vanskelig å forbli i bøkene, at jeg merket at det var noe jeg måtte bryte med, at virkeligheten jeg kjente kanskje ikke var så virkelig likevel. Det bruddet kjentes farefullt, det var noe jeg måtte unngå, og helst ikke kjenne på.
Etter hvert var jeg ikke lenger i stand til å lese i ordets rette forstand. Jeg kunne orientere meg, finne fram til bøker andre før meg hadde sagt var verdt å lese, skrive lister og oversikter, og så kunne jeg kanskje kikke på teksten, forsøke å feste blikket til en side. Noen ganger klarte jeg å tvinge meg til dette helt til boken tok slutt, men jeg husket da sjelden noe av det som hadde stått i den. Oftest ga jeg opp lenge før, lukket permene og skjøv boken til side. Kanskje forsøkte jeg å skrive noe i stedet, fylle side etter side som et forsøk på å svare på en altoppslukende, lammende språkløshet.
I Frankrike styrer de sterke normene for korrekt språkføring både media, litteraturen og politikken.
Annie Ernaux skriver om denne språkløsheten. Ikke om språkløsheten slik den kan fremstå for den som står på utsiden, for den som alltid har hatt språket og bare ser forundret eller nysgjerrig på dem som verken forstår seg selv eller andre, på trygg avstand. Men slik den er, slik den erfares fra innsiden – fra den vage smerten av ikke å være noe definert eller å ha noen tilhørighet, til triumfen det er uanstrengt å bruke vendinger en aldri hadde trodd kunne tilhøre en selv. I den monumentale romanen Les années (Årene), som ble hennes andre store gjennombrudd som forfatter da den ble gitt ut i 2008, beskriver hun det slik:
Hvert eneste øyeblikk, ved siden av det alle finner helt naturlig å si og gjøre, ved siden av det som er vel ansett å tenke, av bøker, vitser og reklameplakater i metroen, finnes alt det samfunnet tier om uten å vite at det gjør nettopp det, og etterlater ensomme alle mennesker som føler disse tingene uten å kunne sette navn på dem. En stillhet som en dag brister, plutselig eller litt etter litt, og ord som strømmer ut på tingene, nå endelig gjenkjent, mens atter nye stillheter former seg over dem. (Min overs.)
Annie Ernaux ble født i Yvetot, en liten by i Normandie i 1941, av foreldre som drev en liten forretning bestående av en kolonial med en tilhørende kafé. La place (Plassen, 1984), boka som sikret henne Renaudot-prisen og et litterært gjennombrudd – samme år som Marguerite Duras kom med Elskeren – åpner med farens død og hennes egen tilbakekomst til Yvetot. Herfra utforsker hun farens og dermed også sin egen opprinnelse, beskrevet i et tilnærmelsesvis like knapt språk som det hun var vant med fra oppveksten. Ernaux forlater heller aldri dette språket, hun tar det med seg, fra det skitne kjøkkenet og boksene med drops hun som jentunge kunne stjele fra når moren lot som om hun ikke så, fra kafeen hvor arbeidskarer satt på kveldene og drakk sine glass helt til de spydde i bakgården og ble sendt hjem til kona, fra det fuktige kalde soverommet hun delte med foreldrene i etasjen over butikken, til livet som velkledd lektor og forfatter i en bedrestilt Paris-forstad. «Den fineste skildringen av en klassereise jeg noen gang har lest,» sa en jeg kjenner om debutromanen Les armoires vides (De tomme skapene, 1974). En klassereise, javisst. Men også så uendelig mye mer.
I gangen hadde hun store Ivar-hyller fra Ikea. Helt opp til taket, og med bøker i to rader innenfor hverandre. Mens hun kokte kaffevann inne på kjøkkenet, pleide jeg å gå og kikke på titlene og navnene på forfatterne, til kaffen var ferdig og vi kunne sitte og røyke og prate om bøker vi leste og trodde vi likte, og en dag lånte hun meg en bok av Annie Ernaux. En annen dag sa hun at hun egentlig hadde ønsket å være forfatter.
Debutboka begynner med en abort. Les armoires vides kommer ut høsten 1974, bare noen måneder før Simone Veil står alene foran en nasjonalforsamling bestående nesten utelukkende av menn, og får gjennom abortloven med sine siden så berømte ord, «il suffit d’écouter les femmes», «det holder å lytte til kvinnene». Kanskje har Veil allerede lest Ernaux’ beskrivelse av hvordan det er å ligge der på kjøkkenbordet, med spredte ben og en fremmed kvinnes grå krøller stikkende frem mellom lårene, opptatt med å føre en spiss og ubestemmelig metallgjenstand inn i livmorhalsen. Eller hvordan det er når man minutter senere skal gå ned alle de seks etasjene, sammenkrøket av smerter og med skjeden stappet full av vatt for ikke straks å blø gjennom klærne. Eller forsøke å klare seg gjennom togreisen hjem til studenthybelen før riene starter for alvor og det lille, blodige embryoet kan støtes ut og ned i fellestoalettet ute på gangen.
Kjennere av både fransk og engelsk språk peker ofte på et stadig tilbakevendende problem når engelskspråklige romaner, kanskje særlig amerikanske, skal oversettes til fransk: Der amerikansk dagligspråk kan være både tilforlatelig, uhøytidelig og hverdagslig, uten dermed å grense til det vulgære, finnes det nesten ikke noe sånt som et fransk middelspråk. Enten snakker man «comme il faut», eller så snakker man nesten ikke i det hele tatt. De sterke normene for korrekt språkføring styrer både media, litteraturen og politikken, og lager et skille mellom veltalende og ikke-veltalende som er større, eller i hvert fall tydeligere, enn i mange andre sammenliknbare samfunn.
Det er i dette skillet Annie Ernaux oppdager seg selv. Det er når hun oppdager foreldrenes mangelfulle språkføring, for eksempel overfor de ansatte ved den katolske privatskolen de har sendt henne til, at hun for første gang forstår deres sosiale underordning. Å ha nypussede sko og strøkne skjorter kan de klare, å tjene penger nok til å sørge for datterens universitetsutdannelse lykkes de med. Men ikke i å fjerne den språklige avmektigheten ved ikke å kunne formulere, ikke uttrykke, ikke si noe som rekker ut over ens kroppslige selv. Hva gjør det med et menneske å ikke ha eierskap til sitt eget språk? Å ikke ha makt til å fortelle sin egen fortelling i et samfunn der alt dreier seg nettopp om det?
Ernaux’ romaner om oppvekst, ungdomstid og studietid handler for en stor del om dette. Om hvordan hun de første årene på universitetet kan sitte og smake på ord og vendinger for seg selv, uttrykk hun vet tilhører en annen klasse, en annen gruppe mennesker: «Det er unektelig slik at …», «Det interessante i denne saken …». Og senere, den indre triumfen de første gangene hun selv kan benytte seg av disse formuleringene, helt utvunget, som et endelig tegn på at hun har løftet seg opp fra kjøkkengulvet og kafédisken i den normandske småbyen hvor språket bare er forbundet med det kroppslige, med lukten av vaskemiddel og piss fra bakgården, hvor den eneste språklige problemstillingen dreier seg om hva det passer seg å si eller ikke.
Hun husker godt da Marilyn Monroe døde. At Kennedy ble skutt sommeren etter, husker hun ikke fullt så godt, for da hadde ikke mensen kommet på åtte uker.
Det er fristende å skrive det helt åpenbare: At Ernaux’ tekster er selvbiografiske. Selv avviser hun å bruke et slikt begrep om bøkene sine, til tross for at samleutgivelsen Écrire la vie («Å skrive livet», 2011), innledes med en 100 sider lang avdeling med private bilder, ispedd utvalgte dagboksnotater. Hvorfor? Fordi det for Ernaux, ifølge den samme bokas forord, ikke handler om å skrive sitt liv, ett liv, men om å bruke seg selv for å forsøke å skrive om hva den er, denne smerten vi kaller livet.
Gjennom hele forfatterskapet har hun gitt ut bøkene sine på Gallimard, Frankrikes største forlagshus. Som Gallimard-forfatter var det også hun som stilte seg i spissen for oppropet mot Richard Millet, mannen som fortsatt var medlem i forlagets redaksjonskomité da han i 2012 skrev pamfletten Éloge littéraire d’Anders Breivik, «Litterær hyllest av Anders Breivik». Men det er ikke i aksjoner av denne typen Ernaux som politisk vesen kommer til sin rett. Da 1968-opprøret var på sitt heteste, var Annie Ernaux allerede gift, ung mor til et lite barn, og gravid med det andre. Dagene tilbragte hun i skytteltrafikk mellom hus- holdsoppgavene i et ekteskap som var langt mindre likestilt enn hun hadde trodd og håpet på, og jobben som fransklæ- rer ved en videregående skole i alpebyen Annecy. Da den franske nyromanen kom, ville hun så g jerne elske den, men den ga henne ikke «tilstrekkelig hjelp til å leve». Hun husker godt da Marilyn Monroe døde. At Kennedy ble skutt sommeren etter, husker hun ikke fullt så godt, for da hadde ikke mensen kommet på åtte uker.
Annie Ernaux’ forfatterskap er i sin helhet en historie om det moderne Frankrike, sett gjennom øynene til en som sjelden var midt i begivenhetenes sentrum, som oftere befant seg i den store massen i utkanten. Les années (Årene, 2008) kommer etter en lang rekke korte bøker med utgangspunkt i hennes eget liv – barndom og oppvekst, ekteskap, oppbrudd, foreldrenes aldring og død – og blir gjerne sett som slutten av én periode i forfatterskapet. Her skriver hun for første gang i tredjeperson, et grep som gir rom til å oppsummere og reflektere over de tidligere bøkene.
Det er fristende å skrive det helt åpenbare: At Ernaux’ tekster er selvbiografiske.
«Toutes les images disparaîtront.» «Alle bildene skal forsvinne.» Slik åpner boka, og slik er den: en 300 sider lang bearbeidelse av sorgen over at alt det som har tatt så lang tid å formulere, som har vært så nødvendig og livsnødvendig å sette ord på, skal bli borte: Begjæret etter én bestemt mann på et hotellrom ved Gare Saint-Lazare. Dødsangsten etter den ulovlige aborten i 1963. Selvforakten i husmortilværelsen. Avskyen for og kjærligheten til foreldrene. Det er sorgen over forgjengeligheten, over at selve den menneskelige søken etter mening til slutt skal vise seg helt meningsløs.
Bare det å snakke om mening har under den nypositivistiske vendingen i kulturen fått et suspekt skjær. Men også det som ikke er evig har en eksistensberettigelse. For å få hjelp fra andre til å sette ord på sin egen virkelighet kan oppleves som en befrielse – men det kan også være det motsatte, en dobbel undertrykkelse. Smerten i ikke selv å eie ordene er sterk nok alene, om den ikke følges av ydmykelsen det er å bli fortalt av en annen, sikkert klok og velmenende stemme, om hvordan det hele henger sammen.
Mot slutten av Les années skriver hun om hvordan det oppleves når dagens journalister og forfattere setter ord på de tidsepokene hennes generasjon har gjennomlevd. Det vi i dag kaller hippietida og jappetida, var jo også år, levende år fylt av mennesker, og hvor er de i dag?
Jeg kjente henne ikke så lenge, men rakk å få vite at hun en gang hadde flyktet fra et militærdiktatur etter å ha blitt meldt til myndighetene, og at mannen hennes noen år senere hadde forlatt henne til fordel for den unge jenta som bodde tvers over gangen. Som rene opplysninger sa hun det, noe som måtte sies for at det skulle være sagt, ikke for å avkreve en bestemt reaksjon.
Leiligheten lå i sjette etasje, det var ingen heis, og jeg husker hvordan hun pleide å stå lent inn mot veggen i trappeoppgangen da hun kom hjem, andpusten etter å ha forsert alle trinnene. Den lange og tynne kroppen ikledd den mørkeblå drakten alle Air Frances flyvertinner brukte, med trillekofferten stående ved siden av seg, og med sigarettpakken allerede klar i hånden. Morgenen etter hang de tynne strømpene til tørk på snoren over badekarret.
