Et nytt Vagant-nummer er på trappene (2/2023), med til sammen 48 sider forfatterintervjuer (tegn abonnement!). Den litterære samtalen har siden starten vært en viktig sjanger i tidsskriftet. For å nøste litt i hvordan det ble slik, har dagens ansvarlige redaktør slått av en prat med mannen som nok har norgesrekord i forfatterintervjuer.
– Alf van der Hagen, du var med i den første Vagant-redaksjonen, fra og med 1988. Allerede i bladets andre utgave bidro du med to intervjuer. Et av dem var med Arne Melberg, professor ved Institutt for allmenn litteraturvitenskap i Oslo?
– Ja, han var den beste foreleseren vår. Allerede den gangen hadde jeg visst sett meg ut sjangeren «hva er meningen med …», i dette tilfellet: med litteraturvitenskapen. Jeg tipset Steffen Kverneland, som satt i redaksjonen, om å portrettere Melberg som den forleste lavadelsmannen Don Quijote. Det ble en flott tegning. Steffens tegninger satte sitt preg på de første årgangene av Vagant.
– Hvordan gikk det med studiene?
– Jeg sluttet etter fullført cand. mag.-grad og begynte å jobbe heltid frilans for NRK. Vagant ble raskt mitt universitet, etter hvert som Pål Norheim, Henning Hagerup, Johann Grip, Tone Hødnebø og andre kom med i redaksjonen.
– I Vagant 2/1988 var du rykket opp som hovedredaktør, sammen med Gunnar Rebnord Totland. Kolofonene i de innledende to årene byr på skiftende titler?
– Gunnar var den visjonære, mens jeg hadde aviserfaring, så vi utfylte hverandre bra, særlig i begynnelsen. Anne Gjeitanger var også viktig som redaksjonssekretær. Etter halvannet år sluttet Gunnar og vi innførte flat struktur. Det fungerte bemerkelsesverdig godt til å være en så sammensatt forsamling.
– I de første Vagant-nummerne er intervjuene gjort av deg, Totland, Dagfinn Carlsson, Cecile Schram Hoel og Nina Aspen. Siden ble du en tydelig hovedintervjuer, tror jeg man kan kalle det. Hvordan ble det slik? Hvorfor ble ikke for eksempel anmeldelsen din sentrale sjanger?
– For det første likte jeg bedre å gjøre dybdesamtaler med forfattere enn å anmelde bøkene deres. Som anmelder må du lese mange dårlige bøker. Jeg debuterte i Dagbladet med et stort oppslått slakt av en bok av Sidsel Mørck, anmelderiet fikk ikke frem de beste egenskapene i meg. Som intervjuer kunne jeg stort sett velge forfatterne selv, jeg kunne lytte og lære mer enn å mene og hevde. Den andre grunnen var praktisk. Jeg kunne gjenbruke og utvide intervjuer jeg hadde gjort for NRK radio.
– Pål Norheim fortalte meg en gang at du allerede flere år før han traff deg, hadde vært i India og intervjuet Dalai Lama og Mor Theresa. Du startet tidlig?
– Jeg skrev for Hamar Arbeiderblad fra jeg gikk på ungdomsskolen, og for Ringsaker Blad, først og fremst konsert- og plateanmeldelser. Møtet med Dalai Lama var mitt første store portrettintervju. Jeg fikk en time alene med ham i residensen hans i Dharamsala, Nord-India. Det var en intens erfaring for en 21-åring. Han tok meg på alvor og tenkte høyt mens han snakket og lo. Vi gjenopptok kontakten da jeg i 2000 startet serien Verdens Hellige Skrifter i De norske Bokklubbene.
– Det lyder som et langt sprang mellom Vagant og Verdens Hellige Skrifter?
– Ikke for meg! Jeg hadde vært opptatt av religionsdialog siden tidlig på 1980-tallet. Flere i Vagant hadde forskjellige former for kristen bakgrunn. Vi kalte oss både postpuritanere og metafysakker.
– Du tok også en god del fotografier i de tidlige årgangene?
– I tenårene fotograferte jeg mye, ikke minst på konserter for lokalavisene. Jeg satt på første rad og tok portretter av Bob Marley og Stevie Wonder, ja, en hel masse konsertbilder: Frank Zappa, John McLaughlin, Carla Bley, Weather Report, Chick Corea, Joan Armatrading, Jethro Tull … De første portrettfotoene jeg hadde i Vagant var vel av Arnold Eidslott, Liu Xiaobo – som senere ble tildelt Nobelprisen – og Merethe Lindstrøm.
Jeg ville distansere meg fra gullpenntradisjonen etter Arne Hestenes, Rie Bistrup og Jan E. Hansen.
– Intervjuene dine i Vagant var i begynnelsen tradisjonelt journalistiske i formen. I 1989 sto det første intervjuet på trykk i det som siden ble en karakteristisk form for deg: spørsmål og svar, spørsmål og svar og så videre, inntil punktum finale. Hadde du noen forbilder for denne formen?
– Egentlig ikke. Men jeg visste hvordan jeg ikke ville skrive. Jeg ville distansere meg fra gullpenntradisjonen etter Arne Hestenes, Rie Bistrup og Jan E. Hansen, der journalisten boltrer seg med elegante innskutte betraktninger og beskrivelser. Denne formen perfeksjonerte senere Nils Chr. Geelmuyden – på godt og vondt.
– I Vagant 4/1989 intervjuet du John Irving. Han må da ha vært en av verdens mest populære forfattere. Dette intervjuet er bare et av mange eksempler på at tidsskriftet i din tid slett ikke var så eksklusivt og postmoderne som ryktene skulle ha det til?
– Vagant utkom i et tabloid avisformat, og etter bare et par år hadde vi et høyere opplag enn Vinduet. Men det må sies at jeg intervjuet Irving om hans beste bok, En bønn for Owen Meany. Den er ingen lettvekter, den skriver seg opp mot Dostojevskijs Idioten. Et par år etter gjorde jeg et langt intervju med Paul Auster om hans beste bok, Moon Palace, der Hamsuns Sult spøker i bakgrunnen. Jeg syntes jeg fant tonen med dem begge.
– Fra og med 1990 jobbet du også i NRK radio som programleder for det nystartede Kritikertorget. Det var «uten sammenligning det viktigste litteraturprogrammet, alle de gode kritikerne anmeldte der», for å si det med Karl Ove Knausgård i Min kamp 5. Parallelt laget du egne samtaleprogrammer. Hvordan artet dette vekselbruket seg, mellom radio og tidsskriftsarbeid?
– I radioen fikk jeg en halv time til rådighet, en sjelden gang en time, det ble regnet som ekstremt lenge. Men råopptakene mine varte alltid mye lenger. Jeg hadde forberedt meg grundig, det var høytid å intervjue Kjell Askildsen eller Øystein Lønn eller Liv Køltzow eller Einar Økland eller Jon Fosse. Så jeg fant tidlig ut at jeg burde gjenbruke intervjuene i skriftlig form. Dette hadde også en økonomisk side: Jeg hadde aldri kunnet jobbet såpass lenge med å forberede hvert intervju, hvis de ikke først var honorert av NRK.
Den store universalintervjueren i Norge heter Fredrik Skavlan.
– Du intervjuet både debutanter som Beate Grimsrud (2/1990) og storheter som Ben Okri (2/1993). Ble du en universalintervjuer i disse årene? Kunne du snakke med hvem som helst?
– Tvert imot, jeg har alltid vært dårlig til å snakke med folk jeg ikke finner bølgelengden med, både som intervjuer og på privaten. Den store universalintervjueren i Norge heter Fredrik Skavlan. Men jeg lar meg lett begeistre, og mener at entusiasme er en dyd. Når jeg først sitter der med lydopptakeren mellom meg og den andre, prøver jeg å søke opp kjernen hos den jeg snakker med, eller sjelen, om du vil, og kile den litt for å se hva som kommer ut.
– Ser du i etterkant noen mønstre i hva du var interessert i å spørre forfatterne om?
– I begynnelsen gikk jeg tett på bøkene, i tråd med hva vi hadde lært på litteraturvitenskap. Først senere våget jeg å spørre om forbindelsen mellom livet og litteraturen. Eller stemmer det? Sikkert ikke. Som postkristen metafysakk grublet jeg mye på menneskesyn og livsanskuelser. Jeg ser jo at også de tidlige intervjuene mine hadde et eksistensielt preg, hvis det går an å si det slik.
– I motsetning til mange forfatterintervjuer, kretser ikke dine rundt skrivesituasjonen, med unntak av en rundebordssamtale du gjorde med studenter fra Forfatterstudiet i Bø (1/1989). Du var ikke en av dem som intervjuer forfattere for å finne ut hvordan man selv kan bli forfatter?
– Nei, det var aldri min ambisjon å bli skjønnlitterær forfatter, selv om jeg hadde en skjult glede av å få et pseudonymt dikt på trykk (4/1988). Vi publiserte tekster av alle studentene i Bø, inkludert Tone Hødnebø, som like etterpå ble et viktig redaksjonsmedlem. Den som gjorde aller sterkest inntrykk på meg fra det kullet, var Stein Versto. Året etter fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris for novellesamlingen Ho blei borte i trappene (1990), med en tittelnovelle jeg unner alle å lese.
– Hvis jeg ikke husker feil, fortalte Pål Norheim meg også om noen høydepunkter fra en tur til Tsjekkia. Der snakket du med Václav Havel?
– Joda, jeg havnet på en ellevill privat fest med Václav Havel i Praha nyttårsaften 1989, to dager etter han ble president. Jeg var den eneste utenlandske journalisten til stede blant kunstnerne og dissidentene. Jeg hadde kommet meg inn sammen med en venninne av familien Havel. Hun stakk til meg en håndskrevet lapp som kunngjorde på tsjekkisk at jeg var … lystekniker. «Bare vis lappen til vakten og ikke si et ord!» Vel innenfor ble jeg introdusert til Havel av til sammen tre personer i løpet av kvelden og natten. Det ble aldri noe formelt intervju, til det var alle for beruset og oppstemte. Dagen etter ble Havels nyttårstale trykket i aviser over hele verden. Først da innså jeg hva jeg faktisk hadde vært med på.
– Et stykke verdenshistorie! I Vagant skrev du også om sovjetiske romaner og om eldre russiskspråklig litteratur. Følte du en dragning mot oppmykningen som fant sted i Øst-Europa i og med perestrojka og glasnost?
– Det gjorde jeg nok. Jeg skrev en mellomfagsoppgave i idéhistorie om Brødrene Karamasov, og der gjenkjente jeg en spenning mellom nihilisme og gudfryktighet som aldri riktig har sluppet taket i meg. I Vagant skrev jeg tidlig om den kirgisiske forfatteren Tsjingiz Ajtmatov og hans store glasnost-roman Gapestokken; han skrev i tradisjonen etter Dostojevskij og Bulgakov. Ajtmatov fikk jeg senere også intervjue, via tolk. Vi holdt øyekontakt under hele samtalen og tolkens stemme smeltet liksom inn i replikkvekslingene. Det var en svimlende opplevelse. 25 år senere gjorde jeg et lignende intervju via tolk med Vladimir Sorokin, som gikk langt i å sidestille «Herskeren i Kreml», altså Putin, med Ivan den grusomme. Dette var i 2017.
– Det mest legendariske intervjuet du gjorde, før samtalebøkene med Dag Solstad og Kjell Askildsen, var med Tor Ulven (4/1993). En amerikansk redaktør og litteraturviter jeg kjenner, leste den tyske oversettelsen, og sa over en frokost i Stavanger at det var det beste forfatterintervjuet han noen gang hadde lest. Var det gitt på forhånd at det intervjuet skulle bli særskilt bra?
– Oi, det var litt av en attest! Jeg anmeldte Fortæring (1991) i Dagbladet og husker at jeg lanserte boka som kandidat til Nordisk råds litteraturpris. Plutselig en dag ringte Ulven meg. Jeg inviterte ham til en Vagant-fest hjemme hos Linn Ullman. Slik ble redaksjonen kjent med ham, og jeg tror nok det intervjuet er det mest velforberedte jeg har vært med på. Cecilie Schram Hoel og jeg inviterte redaksjonen til vin og kollokvium kvelden i forveien. Tor Ulven viste seg å være svært forekommende, han hadde jo aldri latt seg bli intervjuet før og hadde mye på hjertet. Vi holdt vel på en seks–syv timer. Utpå natten spilte han munnspill til Little Walter på stereoanlegget.
Tor Ulven viste seg å være svært forekommende, han hadde jo aldri blitt intervjuet før og hadde mye på hjertet.
– I 1993 utkom også den første av de tre Dialoger-bøkene (1993, 1996, 2000). Jeg lånte de to første igjen og igjen på biblioteket, husker jeg, de lå alltid øverst i en av bokstablene. Jeg er nok ikke den eneste disse bøkene har vært viktige for. Hvordan fant du ut at du skulle samle intervjuer i en bok, såpass tidlig som i 1993?
– Det var Torleiv Grue i Forlaget Oktober som tok kontakt, eller var det Geir Berdahl? I hvert fall foreslo Anne Gjeitanger tittelen, som jeg hadde stor sans for. Jeg opplevde radioen som et flyktig format, du måtte faktisk skru på til et bestemt klokkeslett for å få det med deg, så det var en stor tilfredsstillelse å gi ut dialogene i bokform.
– Intervjuene er ganske ulike. Som intervjuer må man gjerne være en slags kameleon. Hvordan var det å lage en helhet av et såpass sprikende materiale?
– Jeg la vekt på at språket i intervjuene skulle resonnere med det litterære språket til de ulike forfatterne. For eksempel skrev jeg nynorsk i tre ulike former med henholdsvis Jon Fosse, Einar Økland og Paal Helge Haugen, det var både moro og jobbigt. Men jeg tenkte ikke så mye helhet med de første to bøkene, jeg tok de beste dialogene jeg hadde, og det ble ganske omfangsrike bøker. Med nummer tre ble det litt annerledes.
– I 1995 startet NRK TV-programmet Samtaler i natten, der du lagde portretter av ni ulike norske forfattere. Året før hadde du sluttet du i Vagant. Var det en sammenheng der? Var seks år nok? Eller: Hvordan holdt du ut tidsskriftsarbeidet i hele seks år?
– Jeg giftet meg, flyttet ut av byen og fikk barn. Det var ikke forenlig med livet i Vagant, for å si det på den måten. Men det var moro å produsere de TV-programmene. Hele ideen til regissør Sidsel Mundal og meg var å lage «filmet radio». Det kunne vi gjøre fordi vi hadde med oss en ekstremt dyktig og leken filmfotograf, Bjørn Lien [programmene kan ses på NRKs nettsider]. TV-intervjuene med Tone Hødnebø og Hans Herbjørnsrud ble utvidet på trykk året etter, i Dialoger II.
– I 2000 kom en attpåklatt, Dialoger 3: Stemmeskifter. Den er annerledes enn de første to bøkene, lettere i tonen og preget av oppbruddsstemning. Mottoet var fra Lars Lillo-Stenbergs sang «Kast alle papirene». Hvordan ble den boka til?
– Da var jeg allerede skilt og tilbake i Oslo, jeg ser ikke bort fra at mottoet hadde med det å gjøre. Uansett er det et flott rim! Jeg savnet radioen og laget i 1999 en ny serie NRK-intervjuer med såkalt yngre forfattere: Karl Ove Knausgård, Linn Ullmann, Tore Renberg, Hanne Ørstavik, Steinar Opstad, Lars Ramslie, Erlend Loe med flere. Halvparten av intervjuene kom så i bokform hos Geir Gulliksen på Tiden. Det er nok den boka jeg i dag kjenner meg minst hjemme i. Jeg tror forfatterne var for unge og jeg altfor preget av et kaotisk privatliv. Det hadde egentlig vært spennende å gjøre den om igjen i dag, det har jo blitt forfatterskap på flere av dem.
– Samtalen med Knausgård er intens. Han snakker om umodenhet som litterært tema, og viser en egen vilje til refleksjon?
– Det er jeg enig i, men jeg har lurt på om noe av intensiteten kom av at han, mens vi gjorde intervjuet, satt i sofaen min med ansiktet oppskåret i tynne kutt av et skarpt barberblad, så det ut som, tett i tett i fine mønstre, som et finsnittet filigransarbeid, nesten som et kobberstikk … Selv virket han uberørt, dette hadde skjedd et par dager tidligere, sa han, uten å legge noe særlig vekt på det. Hadde noe lignende hendt i dag, ville jeg nok ha bedt om å utsette intervjuet. Han skriver om den episoden i et av bindene av Min kamp [Les et nytt intervju med Knausgård i Vagant 2/2023, bestill abonnement her.]
– Preben Jordal ga Dialoger 3: Stemmeskifter hard medfart i Vinduet. Han kritiserte mer presentasjonen av utgivelsen enn intervjuene selv. Han skrev at boka «gjennomsyres av selvtilfredse forleggeres naive gullgraverbegeistring over at det nå endelig synes å være noe på gang blant de unge»?
– Jeg forsto ikke den kritikken da den kom, men senere har jeg lært Jordal å kjenne som en anmelder å lytte til, også når han er krass, så det kan godt hende han hadde fått øye på noe som jeg selv ikke skjønte rekkevidden av. I det hele tatt var det irriterende mange skarpsindige kritikere i og fra Bergen etter årtusenskiftet. Også her hadde vel Vagant en finger med i spillet.
– Jeg spør om dette delvis fordi et eller annet skjedde mellom Vagant-miljøet og forlagsnorge rundt år 2000. Flere av dem som hadde vært innom tidsskriftet, var i årene før blitt rekruttert som forfattere av Geir Gulliksen, som jo var del av samme miljø. Man kan få inntrykk av at en gradvis institusjonalisering fant sted, delvis gjennom NRK, der du arbeidet, delvis gjennom Tiden, der Gulliksen var redaktør, og delvis gjennom Den norske lyrikklubben, der Johann Grip en periode var redaktør. Det var som at tidsskriftet hadde samlet en hel mengde talent, som de større institusjonene så kunne høste av, eller grave gull blant, for å bruke Jordals metafor. Men så ble potensialet likevel ikke fullt ut realisert?
– Det er ikke så rart, sett fra institusjonenes side, at de ville prøve å fange opp det talentet som fantes. Selv husker jeg at vi fikk oppmuntrende heiarop fra forlagsfolk som Sverre Tusvik i Samlaget og Asbjørn Øverås i Gyldendal, det betydde mye for oss nybegynnere. Gulliksens rolle som forlegger har av og til vært litt uklar for meg, jeg har ikke alltid forstått prioriteringene hans. Både Henning Hagerup, Pål Norheim og Arve Kleiva debuterte jo hos ham i 1998, det store debutantåret på Tiden, uten at jeg vet hvorfor ingen av dem ble med over til Oktober. Nå var den harde kjernen i den første Vagant-redaksjonen verken særlig maktsøkende eller ambisiøse, vi klamret oss ikke fast til andre posisjoner enn kafébordene på Nordraak, Apotheket og Cacadou. Men Ivar Havnevik rekrutterte tidlig flere av oss som konsulenter for Aschehoug. Jobben besto i å grovsortere innsendte debutantarbeider, det var dårlig betalt og stort sett bedrøvelig lesning. Her leverte jeg mitt utvilsomt viktigste bidrag til den norske forlagsbransjen: en euforisk konsulentuttalelse om manuskriptet «Tanger» av en viss T. E. Lund, som det sto på forsiden.
– Fra 2003 var du ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Morgenbladet. Da tok du opp igjen de lange intervjuene, og startet noe som ble kalt «Morgenbladet-samtalen» på Litteraturhuset?
– Jo da, men selv hadde jeg fortvilende lite tid til å skrive i avisen. Det gikk mest i lederartikler, budsjetter, strategiplaner, nyansettelser, organisasjonskart, større redaksjonslokaler, flere medarbeidersamtaler, smartere markedsføringsstunt og årlige opplagsrekorder … Morgenbladet-samtalen ble heller ikke det løftet jeg håpet på. For min del var jeg glad for noen få, men lange nådestunder sammen med forfattere som Solstad og Jon Fosse, som resulterte i fire til seks siders oppslag i avisen. Men etter hvert begynte jeg å savne bokformatet. Så da Geir Berdahl spurte om jeg ville skrive en samtalebok med Dag Solstad til 70-årsdagen, var det umulig å si nei. Jeg ante ikke da hvor omfattende arbeidet skulle bli.
– Du sa opp jobben i Morgenbladet for å skrive ferdig samtaleboka med Dag Solstad. Du sier at det ble et omfattende arbeid. Den kom først i Solstads 72. leveår. Har du angret på oppsigelsen? Har du sett deg tilbake?
– Ikke etter at den geistlige ektefellen til et av avisens styremedlemmer sa til meg, under fire øyne: «Når Gud stenger én dør, åpner Han en annen.» Det har vist seg å stemme, foreløpig.
– Kunne du ha levert bøker som Dag Solstad. Uskrevne memoarer (2013) og Kjell Askildsen. Et liv (2014) uten først å ha gjort intervjuene som ble samlet i Dialoger-bøkene, tror du?
– De store bøkene var på mange måter fortsettelser av de første intervjuene på 1990-tallet, så nei, sannsynligvis ikke. Etter hvert intervju jeg senere gjorde med Solstad, i 1994, 2002, 2006 og 2009, var det vel, tenkte jeg at denne samtalen kunne ha fortsatt i det uendelige. Så ble da også boka på 500 sider. Og det var den som åpnet opp for at jeg kunne utvikle formen videre.
– Ja, for det har jo blitt et eget forfatterskap, dette her – og en egen sjanger! Alf van der Hagen-samtalen er noe for seg selv: Lange intervjuer med kunstnere og forfattere om eksistensen, om kunst og litteratur – og til tider om Gud. Du har tidligere sagt at metoden din er beundring. Kan man si at du har opptrådt som en slags apostel for dem du intervjuer?
– Haha, gjerne det! Hvis intervjuene mine har ledet noen ufrelste sjeler inn på den smale sti til Askildsen og Solstad, Ulven og Fosse, har også jeg hatt en misjon her i livet. Slik tenkte jeg i hvert fall på 1990-tallet. Den samme tanken slo ned i meg igjen under arbeidet med samtalememoarene med Solstad og Askildsen, men også med så ulike dannelsesagenter som Henning Hagerup og Suzanne Brøgger. Jeg mener nok at beundring er undervurdert i vår selvopptatte tid. Vi har ikke vondt av å kjenne på en smule ydmykhet og, ja, age, i møte med noe som er større enn oss selv, hva enten det er i kunsten eller det hellige.
Hvis intervjuene mine har ledet noen ufrelste sjeler inn på den smale sti til Askildsen og Solstad, Ulven og Fosse, har også jeg hatt en misjon her i livet.
– For noen år siden begynte du å poste gjengivelser av moderne norsk billedkunst på Facebook, fulgt av små faktasnutter. Det var nesten som om du var på oppdagerferd i nyere norsk kunsthistorie. Og så, i fjor, kom en samtalebok med Bjørn Ransve, Det endelige bildet (2022). Stemmer inntrykket mitt av at du så å si har nyutdannet deg selv disse årene, eller i alle fall arbeidet disiplinert med din egen kunsthistoriske dannelse?
– Det er nok riktig. Både musikk og billedkunst er store lidenskaper for meg, og jeg har drevet omfattende selvstudium av jazz, klassisk musikk og kunst. Jeg kunne også ha tilføyd vindruer og vingårder … Derfor svarte jeg ja da jeg tidlig i 2021 ble spurt om å lage en intervjubok med dronning Sonja om grafisk kunst, den kom ut allerede samme høst. Men det er klart, boka om Ransve er langt mer ambisiøs og omfattende. Det er en av de bøkene jeg er mest glad for å ha skrevet, og jeg lærte enormt mye underveis. Nå mangler jeg egentlig bare en samtalememoar om en musiker eller en komponist.
– Og en jubileumsbok om Vinmonopolet?
– Aldri i livet! Jeg skal aldri skrive om noen bedrift. Selv om jeg synes Morgenbladet på 2000-tallet hadde fortjent en bedre fremstilling enn den Erik Rudeng ga i sin bok. Men jeg har besøkt og intervjuet mange vinbønder opp gjennom årene, fra legendene Bartolo Mascarello og Bruno Giacosa i Piemonte til naturvinpionérer i Beaujolais og Georgia.
– For få år siden hadde du en artikkelserie i Vårt Land om «hellig vin»?
– Ja, tro det eller ei! Mange av de beste vinmarkene i Europa ble grunnlagt og videreutviklet av munker, så der har jeg stoff til en hel bok. For spesielt interesserte.
– Det foreløpig siste intervjuet du har hatt på trykk, er med Camara Lundestad Joof, i Samtiden. Er det vanskelig å beholde nysgjerrigheten på stadig nye forfattere og kunstnere?
– Tvert imot, det er min måte å holde meg levende på. Magne Lerø har de siste ni årene latt meg dybdeintervjue kunstnere og forfattere i hvert eneste nummer av magasinet Plot. Det fortsetter jeg med nå som han har overtatt Samtiden. Jeg gjør disse intervjuene like mye for min egen del som for offentligheten. De blir best på den måten.
