Som nyutdannet jurist med doktorgrad arbeidet Alexander Kluge først ved Institut für Sozialforschung i Frankfurt sammen med Theodor W. Adorno, som introduserte ham for regissøren Fritz Lang. Tidlig på 1960-tallet spredte Kluge virksomheten sin til ulike former og formater: som filmskaper, forfatter, teoretiker og TV-entreprenør. Kluge beredte grunnen for «den nye tyske filmen», som han også var med på å videreutvikle både i teori og praksis. Hans produksjonsplattform dctp produserte nyskapende TV for private TV-kanaler som Sat.1 og RTL, og utvidet på 1980-tallet grensene hva som var mulig i dette mediet. Kluges opptak av samtaler med forskere, kunstnere og teaterfolk som Heiner Müller, Helge Schneider, Joseph Vogl og Christoph Schlingensief er legendariske.
Fredric Jameson nominerte en gang Kluge til Nobelprisen, og skrev:
Omfanget av Kluges litterære prestasjon […] har ennå ikke blitt tilstrekkelig verdsatt av de nasjonale offentlighetene den har blitt presentert for, delvis fordi den er så uvanlig i sin gjennomførte likegyldighet til etablerte lesevaner, og delvis fordi den vekker spørsmål og problemer som offentligheten kanskje foretrekker å se bort fra.
Alexander Kluge fikk aldri Nobelprisen, men mottok til gjengjeld mange andre priser, blant annet Georg-Büchner-prisen (2003), Theodor-W.-Adorno-prisen (2009), Heinrich-Heine-prisen (2014) og Klopstock-prisen fra hjembyen Halberstadt (2019).
Her deler Wolfgang Hottner, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, inntrykk fra sine møter med Kluge.
*
Vi møtes for første gang i januar 2010, men egentlig har han ikke tid. Hvem er intervjuet for, og er femten minutter nok? Det er uansett alt han har. Klokken er seks om kvelden og Alexander Kluge har jobbet hele dagen, som hver eneste dag. Intervjuet var egentlig for meg selv, helt privat – studentavisen det skulle publiseres i, var bare et påskudd for å møte Kluge personlig. Vi sitter ved kjøkkenbordet og han svarer tålmodig på de første spørsmålene, men presiserer snart: Han gir ikke intervjuer, han fører samtaler. Hva det betyr i praksis, vet jeg ennå ikke, selv om jeg har sett hundrevis av samtalefilmene han laget med produksjonsfirmaet dctp, men han leder meg stødig gjennom en samtale som likevel blir temmelig lang. I utgangspunktet skal vi snakke om hans nyest bok, Den ømme kraftens labyrint (2009), men Kluge har fått i gang snakketøyet og hopper fra Ovid og Goethe til Adorno og Luhmann, eller informantene sine, som han kaller dem.
I månedene etter denne samtalen går jeg ofte innom Kluges kontor i Friedrichstrasse i München. Ringer man på og går opp trappen, står han enten og venter, eller døren står åpen og han sitter allerede ved skrivebordet og rabler ned noe med hard blyant på ulinjert papir. Kluges arbeidskapasitet var enorm, kunnskapen hans encyklopedisk, men det var aldri noe krampaktig over ham. Til tross for sine mer enn 30 bøker, 30 spillefilmer og et unikt arkiv over samtaler med alle slags mennesker fra kunst, teater og vitenskap, mistet han aldri det lekne og barnslige. Det gikk alltid en lett ironi gjennom de mange formene og formatene Kluge gjorde pionerarbeid innenfor: de tidlige spillefilmene som Artister i sirkuskuppelen: Rådløse (1968), de senere essayistiske filmene som Følelsenes makt (1983) og Den som våger, river kulden av hesten (2010), produksjonsplattformen dctp, som revolusjonerte fjernsynet, og de mange novellene han satte sammen. Det gjelder også for samarbeidet med Oskar Negt, bøkene de skrev sammen som Offentlighet og erfaring (1972, norsk utgave 1974) og Historie og egenrådighet (1981) – disse beskrivelsene av en potensiell motoffentlighet fremviser en helt egen teoristil med enorm idérikdom og intellektuell smidighet. Teoriens oppgave er ifølge Kluge – til tross for all konkret kritikk av foreliggende forhold – fremfor alt å «foregripe og artikulere et overskudd av bevissthet». Hva skjer i dette øyeblikket? Hva består denne nåtiden av? Hva er min samtid?
Kluges forsøk på å forstå og beskrive den nåværende situasjonen, og på å tilføre den en historisk bakgrunn, støttet seg alltid på andres kunnskap. Meninger og sinnstilstander spilte ingen rolle, det presserende i hans samtidshermeneutikk forutsatte en streng arbeidsdeling. Han foreslo at jeg skulle samle stoff om temaet dannelse, om jeg hadde tid og lyst. I mange uker tenkte jeg ikke på noe annet, jeg kopierte alt jeg kom over. Som en typisk 22 år gammel germanistikkstudent bringer jeg ham en stabel av essays om dannelsesromanen, tekster om Gustave Flauberts Bouvard et Pécuchet, diverse leksikonartikler. Jeg hadde ikke forstått at han slettes ikke ville ha leksikalsk stoff, ingen fullstendighet, men punkter, anekdoter, ting man kunne skrive videre på. «Alle livsløp har en usynlig skrift», heter det i Femte bok (2012). Han var opptatt av det usynlige, av dets «omveier og utveier» og sammenhenger som kanskje var uforklarlige, men likevel lot seg påvise.
Min egen vei førte meg snart til California, men etter årene i Berkeley kommer jeg ofte tilbake. Jeg forteller om mine seminarer med Martin Jay og Judith Butler, om min plutselige interesse for krystallisasjoner, det uorganiske og om iskrystaller. Kluge blir euforisk. Dette må jeg skrive om, sier han, krystallisasjonen er en sentral refleksjonsfigur for ham og generelt i den moderne verden. Kluge forteller om Adornos planer om et essay om kulde, ideen om å lage en film om kulde – som bygger på figuren Anita G. i filmen Farvel til i går (1966), hun som fryser også om sommeren. I de neste årene, når møtene våre blir sjeldnere, vender vi stadig tilbake til krystallisasjoner hos Immanuel Kant, Walter Benjamin og Gilles Deleuze – Kluges briljante minne lar aldri samtalen gå i stå. Under arbeidet med avhandlingen i Berlin lurte jeg ofte på om min interesse for noen utvalgte tekststeder hos Kant, Goethe og Hegel ikke var for marginal. Kluge var gjennomgående skeptisk til akademiske institusjoner, men han var alltid oppmuntrende, ikke bare overfor meg. Nei, sa han høyt, det handler jo nettopp om det uvanlige, det marginale, det er det eneste som er verdt innsatsen. Viljen til å innlate seg på det som ligger på siden, for det hoppende og usystematiske, den skal jeg holde på – fremfor en klar vitenskapelig «profil». Jeg vet ikke om han noen gang leste boken min om det uorganiske, men uten hans innledende entusiasme ville den aldri ha blitt til.
Til tross for hans kjærlighet for litteratur, opera og teori, likte Kluge best å snakke om kino, om de mange turene til Paris for å se de nyeste Jean-Luc Godard-filmene, om Rainer Werner Fassbinder, om søsteren Alexandra og om et urealisert filmprosjekt sammen med Andrej Tarkovskij (som må ha forfulgt ham i mange år etterpå). Utgangspunktet for samarbeidet var den såkalte Akasha-krøniken av Rudolf Steiner. De snakket om felles ekspedisjoner som det aldri ble noe av. Jeg kan ikke forestille meg hvordan en film de to hadde laget samme, ville sett ut. Men for Kluge var det som en gang hadde vært mulig, like viktig som det historiske.
Nei, sa han høyt, det handler jo nettopp om det uvanlige, det marginale, det er det eneste som er verdt innsatsen.
Sommeren 2012 holder Kluge sine poetikkforelesninger i Frankfurt. Han har på seg svart dress og svart skjorte, han er i toppform, og avslutter med anekdoten om David Hume og sukkerbiter fra Femte bok. Etter foredraget blir tiden knapp, Kluge skal lese på litteraturhuset samme kveld. Opplesningen varer lenge, og da jeg etterpå spør ham hvem han egentlig siktet til med «den viktige sosiologen fra tidlig på 1900-tallet», svarte Kluge med en latter at han selvfølgelig var oppfunnet, men at han godt kunne ha eksistert. Senere, under middagen med mange andre, er han så sprudlende som jeg sjelden har opplevd ham. Etter en stund er alle trøtte og vil dra. Men Kluge fortsetter å bestille pils, ler av våre slitne ansikter, forteller om Fritz Lang, Adorno og Fassbinder. Med sistnevnte hadde han avtalt at den som levde lengst, skulle fortelle skrøner om den avdøde.
Slik var det ofte: Man visste at mye han fortalte, ikke kunne stemme, men anekdotene handlet alltid om mer enn overflaten. De var Kluges teoretiske praksis, som gjorde en idé, en spekulasjon eller et ønske til noe anskuelig. På slike kvelder fikk jeg en idé om hva Walter Benjamin kan ha ment i sitt essay om fortelleren med sin «levende virksomhet». Ikke bare i slike situasjoner var Kluge den absolutte fortelleren – utgangspunktet for alle hans prosjekter var en uendelig nysgjerrighet på verden og ideene som sirkulerte i den. Synteser og konklusjoner var fremmede for ham, alt var hele tiden i bevegelse, i ferd med å bli til, under planlegging og gjennomføring på samme tid. Historiene, filmene og samtalene hans klarte seg alltid «uten et overordnet konsept» – det ville ha vært for enkelt. Kanskje det var derfor han aldri skrev noen roman. Han var konsekvent: Hvis man virkelig er interessert i ALT og absolutt fordomsfri, kan man ikke ta hensyn til systemer eller narrativ orden. Med Kluges død, ti dager etter hans venn Jürgen Habermas og noen år etter at Hans Magnus Enzensberger gikk bort, er forbindelsen til en tradisjon for kritisk tenkning og skriving kuttet en gang for alle. Nå er det 20. århundre virkelig over.
*
Av Kluges bøker er kun én oversatt til norsk: Offentlighet og erfaring. Til organisasjonsanalysen av borgerlig og proletarisk offentlighet. Boka ble oversatt av Rolf Reitan og utgitt som Nordisk sommeruniversitets skriftseries utgivelse nummer tre i 1974.
