VAGANT NORDEN. Tross samvittighetsfull research gir Espen Stuelands innlegg ofte inntrykk av å være skrevet i affekt.

web buttons logos 2016 c auswahl-07Espen Stueland
700-årsflommen
Forlaget Oktober, 2016

Den 9. mars i år fulgte jeg en live-overføring av Miljødirektoratets frokostmøte på Litteraturhuset i Oslo, «En ny vår for vinteren?». Møtet samlet aktører fra ski- og vintersportnæringen, ulike interesseorganisasjoner, friluftsentusiaster og fagfolk. Rundstykkene så gode ute, men seansen var alt i alt ganske nedslående, og burde kanskje heller fått tittelen «Jajamensann»: JA, klimaendringene skyldes menneskelig påvirkning og det må vi selvsagt gjøre noe med, MEN vi må samtidig forholde oss til at endringene er i gang og gjøre det beste ut av dem, ja, kanskje også profittere litt på dem når de uansett er her? JA, det er dumt at «natursnøen» (altså snøen) forsvinner, MEN vi jobber på spreng med å bedre teknologien for kunstsnø og «oversomring» (lagring av snø gjennom sommeren, i kontrast til overvintring). Med unntak av enkelte fagfolk som hydrolog Hege Hisdal, som gikk langt i å understreke at den eneste løsningen er å aktivt kjempe for utslippskutt, så de fleste aktørene ut til å demonstrere Slavoj Žižeks teser om kapitalismens evne til å «se løsninger der andre ser problemer», som det heter på lystig gründernorsk. I Virkelighetens ørken (2002) skriver den slovenske filosofen:

Hvis det er en av kapitalismens høyeste egenskaper å snu hver menneskelige katastrofe (fra sykdom til krig) til en kilde for lukrative investeringer, hvorfor skulle den ikke også kunne gjøre det i økologisk sammenheng? Drømmen om at en alvorlig økologisk katastrofe vil vekke oss fra kapitalismen og snu utviklingen til nullvekst og nullprofittprodusenter, undervurderer kapitalismens kapasitet til å oppfatte katastrofer som forkledde velsignelser. (Oversatt av Espen Søbye, 48)

Miljødirektoratets arrangement ble supplert med en kort rapport, redigert av journalist og tidligere direktør i Virke Reiseliv, Hilde Charlotte Solheim. I hennes innledning til møtet uttalte hun: «Sånn sett så er dette et litt dystert bakteppe – men så er det jo ikke for sent. Verdens ledere ønsker jo å reversere dette til en viss grad, men at vi må forberede oss på kanskje dårligere vintre, at vi må stå på litte grann mer for å få på plass skiføret, det må vi nok regne med.» Programlederens lett resignerte kommentar til hennes innlegg, var megetsigende: «Litt trist å høre, men vi er veldig glad for at du gjør oss oppmerksom på det.» Litt dystert, litt trist, men veldig glade lell.

Om man grovt skal dele miljøbevisste mennesker inn i to leire, kan man kanskje kalle dem teknologioptimistene og moralistene. Blant førstnevnte finnes partimedlemmer i Venstre, deler av Miljøpartiet De Grønne, Petter Stordalen med hans Fyrtårn-sertifiserte hotellkjede Choice og Bellona-leder Fredric Hauge. I den siste leiren finnes surpomper som Arne Johan Vetlesen, økologiske småbrukere, Framtiden i Våre Hender, Pave Frans og meg selv (uten sammenlikning forøvrig). Vi i denne gjengen hevder at alle må senke tempoet, reise mindre, legge om matproduksjonen og betale mer for maten, og se klimakampen i et solidaritetsperspektiv: Vi må ofre noe! Striden står med andre ord mellom de som vil gjøre systemet grønt og de som vil endre systemet grunnleggende; mellom konsekvensetikerne og pliktetikerne. Teknologioptimistene kritiserer moralistene for å stille for høye krav til menneskets evne til å endre sitt liv (vi vil jo på ferie, vi vil jo kjøre stilig Tesla!), mens moralistene mener de førstnevnte glatter over systemkrisen, ved å framstille små positive endringer som viktigere enn de er, mens de fortsetter å støtte business as usual, i vente på en teknologisk revolusjon som vil gjøre klimaavtrykkene våre lysegrønne og flyktige som vanndamp.

Espen Stueland, Sakte dans ut av brennende hus, Oktober forlag, 1992
Espen Stueland, Sakte dans ut av brennende hus, Forlaget Oktober, 1992

Med 700-årsflommen, en samling «innlegg» utgitt i januar i år, viser Espen Stueland at han sokner til moralistene. Selv om han slett ikke er avvisende til teknologiske nyvinninger, er argumentasjonen pliktetisk fundert: «Solidaritet kommer i flere former. Spørsmålet er: Hvordan bør du handle for flere enn deg selv?» (204) Det er en lang reise fra poetens kompakte og apolitiske diktdebut Sakte dans ut av brennende hus (1992) til hans saksorienterte miljøinnlegg anno 2016, men Stuelands klimaengasjement er ingen nyhet. I 2013 var han med på å stifte Forfatternes klimaaksjon, som ønsker å sette klimakampen på agendaen i den litterære offentligheten og samtidig bruke skjønnlitteratur til å fremme kunnskap og engasjement om klimaproblemene. 700-årsflommens 13 innlegg viser fremdeles en interesse for skjønnlitteratur, særlig poesi, men da under fanen økopoesi. Andre tekster dreier seg om hvordan nærhet til naturen kan danne grobunn for klimaengasjement, Arne Næss’ dypøkologi eller omtanken for de som skal arve planeten. Stueland legger ansvaret på hver og en av oss, samtidig som han serverer en til tider kraftig systemkritikk, med et temperament som får en til å tenke på den øverlandske linja «tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!».

Bokas mest sympatiske trekk er at den viser tillit til sine lesere. Framfor å resignere kynisk med konklusjonen «makta rår», insisterer Stueland håpefullt på menneskets evne til å endre sitt liv. I tilsvaret til Sven Egil Omdals lunkne anmeldelse av boka i Stavanger Aftenblad, skriver Stueland: «Klimaendringene krever som kjent en grønn vending. Denne består ikke bare av teknologiske løsninger. Den største endringen og vendingen må skje i mennesket selv.» (26.01.16) Det er altså mennesket selv som må gjennomgå et grønt skifte, og ikke bare produksjonsapparatene hun har frambrakt i kjølvannet av den industrielle revolusjon, og her kommer forfatterne på banen. I et lanseringsintervju med Klassekampen sier Stueland at han ønsker å «pirre det litterære miljøet i Norge til å vise større interesse for klimautfordringene»: Skjønnlitteraturen kan mobilisere gjennom å «gjøre verden sanselig, belyse en problemstilling og sette i gang en tankeprosess» (23.01.16).

Klimakrisen har plantet en dyp og alvorstynget rynke i Stuelands tekster, som ofte fortoner seg som faglig forankrede dommedagsprofetier. Han plukker fra hverandre argumentasjonen om hva som er «realistisk» og ikke, for eksempel i forbindelse med Statens Pensjonsfond Utlands (Oljefondet) investeringer: Hva slags ideologisk klima lever vi i, når overgangen til en radikalt grønnere økonomi framstår urealistisk, selv om så å si all seriøs forskning understreker at vi er nødt til å gjøre drastiske endringer? «Hadde [siviløkonom Martin] Skancke ment realisme som naturens tålegrense, måtte konklusjonen om hva som må gjøres, vært langt mer drastisk enn den vitterlig ble.» (128)

Illustrasjon: Andreas Töpfer.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

En av de mer tankeeggende påstandene Stueland løfter fram, er hvordan nærhet til naturen kan styrke klimaengasjementet. I motsetning til hva tilfellet er hos en forfatter som Thure Erik Lund, anvender Stueland ordet natur ukomplisert: «natur forstått som skog, fjell, vidde, hav». Slik blir begrepet et forsvar for common sense – et slags «du skjønner hva jeg mener» – som samtidig brukes i polemikk mot særlig et utvalg danske litteraturvitere og svenske forfattere, som ifølge Stuelands framstilling er mer opptatt av å problematisere den romantiske naturforståelsen enn å forstå hva som foregår i naturen. Ved på denne måten å ta naturen for gitt, kan Stueland heller legge vekt på hvordan en fri og formålsløs utfoldelse i slike ukultiverte omgivelser er av uvurderlig betydning, som når han kritiserer en «utenlandsk sikkerhetsmentalitet» vi dessverre har begynt å importere: Barns fritid gjennomorganiseres og sikkerhet settes foran utvikling. I 2014 lyktes en foreldregruppa på Jæren med å innføre forbud mot treklatring i skoletida: «Den systematiserte sikkerhetsmentaliteten er en form for omsorgssvikt.» (66) Stueland trekker veksler på sin egen oppvekst, og tenker tilbake på betydningen av barnebøker som hjalp ham med å oppdage naturen, og da han som trettenåring kjøpte sin første øks. Forfatteren spekulerer håpefullt i om ikke denne nærheten kan minne oss om at vi selv er natur, i samspill med omgivelsene: Innlevelse i andre arter «utgjør en inngangsbillett til den klimapolitiske empatien», står det, litt klønete formulert. Stueland dokumenterer overbevisende hvordan uteaktiviteter stimulerer ungers motorikk og konsentrasjon. Påstanden om at klimaengasjementet skjerpes tilsvarende er dristigere, men framstår intuitivt som noe det er verdt å spekulere videre over.

Undertittelen «13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk» antyder et ønske om aktualitet – han vil ikke skrive for evigheten, men heller datere tekstene, «i den forstand at de er skrevet her og nå, i en pågående samtale, med respons på resonnementer, forskning, naturopplevelser» (9). Leser man Stuelands programskrift «I stedet for litterarisering» fra forrige utgivelse, Falsk tilståelse og andre essays (2013), får man et forvarsel om forfatterens bevegelse fra essayet til innlegget, selv om han her stadig definerer sitt ideal som et essay, nærmere bestemt «det epistemologiske essayet»: «Et slikt essay gjør oppriktige forsøk på å besvare spørsmålene som stilles underveis, og forholder seg konkret og historisk til kunnskap som kan gi svar på disse spørsmålene. Motsetningen er et essay som går på med spørsmål i fleng, bruker spørsmål som poetisk motor, men uten å gjøre oppriktige forsøk på å besvare dem.» (33) Som Preben Jordal skrev i sin overbevisende gjendrivelse av Stuelands Adorno-kritikk i samme essay (Vinduet 4/2013), er det underlig at Stueland velger epitetet epistemologisk, da ordvalget strengt tatt burde antyde en essayistikk som engasjerer seg i erkjennelsesteoretiske spørsmål, mens Stueland ganske enkelt etterspør mer empirisk fundert kunnskap, for eksempel om klimaforskning. «Det naturvitenskaplig forankrede, faglig oppdaterte, kunnskapsformidlende essayet» hadde kanskje vært en mer treffende, skjønt mindre fengende betegnelse. Da er det trolig like greit å bruke «innlegg».

Espen Stueland, 700-årsflommen, Oktober forlag, 2016
Espen Stueland, 700-årsflommen, Oktober forlag, 2016

Med denne sjangerbetegnelsen inviterer kanskje 700-årsflommen i mindre grad til å bli vurdert ut fra sin estetiske fortreffelighet. Samtidig er det ingen grunn til å senke de språklige kravene til tekster som streber etter aktualitet, særlig når det uttalte målet er å finne «et språk som har kraften til å mobilisere» på grunnlag av klimaforskernes innsikter, altså å fungere som en slags mellommann mellom et større publikum og forskernes tørre tale og tunge tall: Språket «må skape emosjoner», skriver Stueland. På setningsnivå kunne boka med fordel ha gått gjennom en ekstra språkvask – om ikke en 700-årsflom, så i det minste et friskt regnskyll: «[A]t kroppsfornemmelser faktisk kan sies å bidra til å legge betingelser for klimaengasjement» er kanskje ikke en setning som kan (sies å bidra til å legge til rette for å) skape det samme engasjementet, og fordoblinger og -triplinger av typen «[d]ette er noe vi kan gjøre noe med, endre, påvirke» verken to- eller tredobler mobiliseringsgløden. Enkelte metaforer er forvirrende, som «[forskerne] mener det er havene det brenner for» – og når Stueland midt i et sitat fra en rapport fra Norsk vassdrags- og energidirektorat (NVE) smetter inn en klammeparentes med egne tanker, blir det unødvendig pratsomt: «Om ein 50-årsflaum nettopp har vore i eit vassdrag vil det ikkje seie at det vil gå 50 år til neste gong dette nivået vert overskride [nei, hvem ville påta seg å melde været 50 år frem i tid].» (35) Det er underlig at et kompetent forlag som Oktober ikke har anstrengt seg for å få mer ut av materialet.

Om man kan akseptere de til tider hastverkpregede setningene, er mange av innleggenes rotete struktur et større problem. «Dobbeldans og raudåte» tar utgangspunkt i hvordan årstidene endrer karakter og hvilke konsekvenser dette får for skiidretten, og har egentlig alle forutsetninger for å bli en god tekst. Stueland har samlet inn rikelig med data og eksempler på de nåtidige og framtidige utfordringene til den profesjonelle skisporten, i og med at snøen simpelthen forsvinner. I 2014 ble hvert fjerde skirenn i Norge avlyst på grunn av snømangel; Wyllerløypa i Oslo hadde kun fire snødager per år i perioden 2004–2012, i kontrast til 54 per sesong i perioden 1961–1970. Størst inntrykk gjør illustrasjonen som anslår at en betydelig andel tidligere vertsnasjoner for de olympiske vinterleker neppe vil kunne stå som arrangør uten bruk av kunstsnø i framtiden: «Realistisk sett var 2022 Oslos siste mulighet til å arrangere vinter-OL.»

Likevel svekkes teksten av en springende argumentasjonsmåte, unødvendige gjentakelser og en manglende tålmodighet når det gjelder å ta én ting av gangen. Framfor å avgrense seg til varme vintre og idrettens problemer, glir den over i mer generelle betraktninger om klimaforskernes snevre muligheter til å sette politiske krav bak sine funn og konklusjoner. Dette er selvsagt svært viktige spørsmål, men om Stueland hadde oppholdt seg lengre i ubehaget over de dårlige vintrene, ville teksten fått mer mobiliseringskraft. Om Stueland hadde fordypet seg grundigere i ett emne av gangen, er jeg overbevist om at boka ville gjort et sterkere inntrykk. Dette er selvsagt ikke det samme som å etterspørre en ensidig pukking på detaljer eller løsrivelse fra den større sammenhengen, men simpelthen konsentrasjon og utholdenhet – egenskaper Stueland har demonstrert i andre sammenhenger.

Om man sammenlikner 700-årsflommen med en annen aktuell klimabok, Elizabeth Kolberts Den sjette utryddelsen (2014, norsk utgave Mime forlag, 2015), blir det synlig hvilke faglige og pedagogiske muligheter som ligger i å avgrense sitt studieobjekt – uten å tape helheten av syne. Det er kanskje urettferdig å trekke inn Kolberts Pulitzer-vinner, som Stueland forøvrig nikker anerkjennende til, da akkurat denne boka avslører en raus finansiering: I så å si hvert kapittel oppsøker Kolbert et nytt sted på kloden for å undersøke hvordan klimaendringene har utryddet eller er i ferd med å utrydde bestemte arter i et tempo man ikke har sett siden dinosaurene ble utryddet av meteorittnedslaget i Yucatan for 65 millioner år siden. Etter å ha undersøkt geirfuglens endelikt på Naturhistorisk institutt i Reykjavik, flyr Kolbert til Great Barrier Reef for å dokumentere korallrevenes forvitring på grunn av havforsuring. Ved å nedskalere og konkretisere vekker Kolbert leserens omsorg for omgivelsene: Verden blir et vidunderlig sted man ønsker å ta vare på. Kompleksiteten i selv den mest unnselige mikroorganisme, og det avgjørende samspillet mellom artene, avslører en detaljrikdom som kaster et grelt lys over ens egen irritasjon over at butikken er utsolgt for smør.

Å nedskalere klimakrisen til håndterlige forhold, er nettopp en av de uttalte ambisjonene for Stuelands bok. Språket om klimaendringene må «være i kontakt med både de store og de mindre perspektivene, med umiddelbare følelser, langvarig engasjement og mottakelighet. Til dette trengs nedskaleringer, noe som gjør verden konkret, uten å fortrenge realitetenes egentlige størrelsesorden». (8) Et eksempel på dette er åpningsinnlegget, som viser til tittelens såkalte 700-årsflom. Som bosatt på Voss opplevde Stueland på nært hold storflommen som rammet store deler av Vestlandet høsten 2014, og han beskriver levende hvordan vannet steg og steg og til slutt rev med seg sykkelen til dattera da de var på vei hjem fra fotballtrening. Den offisielle betegnelsen «700-årsflom» er, tilsvarende 50- og 100-årsflommer, utviklet av Norsk Vassdrag- og Energidirektorat (NVE) for å betegne de sannsynlige intervallene for flommer av forskjellig omfang. For Stueland sier denne begrepsbruken «mindre om tid og historie enn om massiv famling. Språket kommer til kort når vi rammes av det uforutsigbare.» (28)

NVEs terminologi blir derfor et av Stuelands eksempler på hvordan den vitenskapelige begrepsbruken blir for abstrakt, slik at den bør suppleres av litteratenes framstillinger. Men er egentlig NVEs bruk av sannsynlige intervaller så famlende, og mangler den mobiliseringskraft? Noe tyder på det motsatte: «’700-årsflom’ er ikke en bibelallusjon», skriver Henning Howlid Wærp i Klassekampen (23.01.16), og i Morgenbladet skriver Frode Johansen Riopelle: «Boktittelen alluderer ikke til Bibelen» (22.01.16). Skulle ikke et slikt presiseringsbehov – dette er ikke hentet fra den vestlige litteraturhistories mest voldsomme verk – implisere at begrepet iallfall innehar en viss dramatisk appell? NVEs beregninger og ordvalg funderes i sannsynligheten for hvor ofte en flom av et bestemt omfang vil finne sted. Derfor er det litt villedende når Stueland skriver:

Ut fra ordet skulle man tro at en 50-årsflom er noe som forekommer i en syklus, som følger et visst gjentakelsesintervall, omtrent som en komet følger en bane. Det er langt fra tilfellet. Eller man skulle tro at en 50-årsflom er noe sjeldent. Noe et hundre år gammelt menneske kunne oppleve to ganger i livet, hvis systemet er lineært. Sånn er det heller ikke. En 50-årsflom har i det hele tatt lite med år å gjøre. Den har med ukontrollerte vannmasser å gjøre, det fysiske, ødeleggelser av menneskeskapte verdier. (28)

Hvem er man her? Han er i hvert fall neppe blant de skarpeste, for tror man at en 50-årsflom syklisk kommer som bestilt hvert femtiende år? Antakelig er det bare en strå-man, konstruert for å motta forfatterens korreks: «Det er langt fra tilfellet.» I NVEs «Retningslinjer for flomberegninger» (04/2011) står det at sannsynligheten for en 50-årsflom innen en tiårsperiode er 18 prosent (tilsvarende hvordan en 500-årsflom forekommer med 18 prosent sannsynlighet i løpet av et hundreårig liv). Etter 50 år er det 64 prosent sjanse. Det antyder altså at det er sjeldent, eller at det burde være sjeldent. Når en 50-årsflom forekommer ofte, blir det således en sterk indikasjon på at noe er ute av balanse. Jeg er derfor enig med Stueland i at det er problematisk når NVE i kjølvannet av 2014-flommene bestemmer seg for å rekalibrere prognosene, slik at det som i går var en 700-årsflom i morgen kanskje er en 100-årsflom. Det unormale blir normalisert: «Ved at man nedjusterer det som kalles en 700-årsflom, dempes noe av alvoret i forskernes alvorlige innsikter.» Hadde Stueland avgrenset sin kritikk til å dreie seg om NVEs nedjusteringer, og kanskje foreslått at man holdt fast ved definisjonene som om de menneskeskapte klimaendringene var tatt ut av regnskapet – å la 700-årsflommen være en 700-årsflom – hadde det vært lettere å forstå motivasjonen. Men for Stueland er det et problem at NVE i det hele tatt bruker år som målestokk.

Ut fra min magefølelse har NVE-definisjonene en klar mobiliseringskraft som lever godt uten forfatterkorreks, og det skulle man jo tro også Stueland mente, ettersom han har oppkalt boka etter dem. Men to ting kan ifølge forfatteren «virke forvirrende» med bruken av 50- og 700-årsflom og liknende: «Det ene er at de ikke forklarer proporsjonal økning i flommens volum: En 100-årsflom er ikke dobbelt så stor som en 50-årsflom (mens 100 år unektelig er dobbelt så mye som 50 år).» Det andre problemet er «at en betegnelse for tid benyttes om et fysisk fenomen». Man kan spørre seg hva som egentlig er problemet. Er det virkelig mange som har vansker med å forstå at 700-årsflommen ikke er sju ganger så stor som 100-årsflommen (og hva menes egentlig med stor her – er det antall meter over normal vannstand, mengde areal vannet dekker utover sin naturlige utbredelse eller noe annet)? Og hvorfor er det et problem at en betegnelse for tid benyttes om et fysisk fenomen? Er ikke de fleste klimamodeller forankret i framtidsscenarier; kvalifiserte beregninger som vurderer hvordan naturfenomener sannsynligvis vil endre eller gjenta seg over tid? Og kan man ikke se for seg en økopoesi som bruker tidsmessige betegnelser for fysiske fenomener?

Iblant får jeg inntrykk av at Stueland kritiserer høyst funksjonelle framstillinger og symboliseringer av klimafenomen for å framprovosere behovet for poetenes og kritikernes språkarbeid. Når det samme innlegget drøfter NRK Dagsrevyens dekning av flommen på Voss, omtales to av reporterens forsøk på å illustrere omfanget: 300 millimeter nedbør blir demonstrert med en pall med 300 melkekartonger, som man skal se for seg sølt utover et kjøkkenbord på én kvadratmeter. Vannmengden som rant gjennom elva Vosso tilsvarte 4000 badekar i sekundet. Stueland kommenterer: «Man kan stusse litt ved at det brukes slike hjemlige, domestiserte måleenheter som badekar og melk. Kjøkkenets rekvisitter er hjemmekoselige, og noe helt annet enn vannet som er så skremmende når det kommer i disse mengdene.» (31) Selv stusset jeg ikke over måleenhetene, og det er heller ikke helt klart om Stueland gjør det. Uten å være udelt negativ til melkekartongsymbolikken, konkluderer han med at bildet ikke får fram det vesentligste ved flommen: «En flom er det motsatte av stasis, det prosesserte, frokostaktige ved melkekartongene, det antroposentriske ved dem, er ikke i berøring med de andre egenskapene: at flom er kraft, fullstendig råskap (…)». (33)

Martin Bastkjær sympatiserer med Stuelands irritasjon over badekarene og melkekartongene i sin anmeldelse i Information: «Her er metaforene så underligt hjemlige, at de ikke kun bliver ufarlige, men også absurde» (03.02.16). Igjen har jeg problemer med å følge resonnementet: Er ikke dette nettopp et godt eksempel på den nedskaleringen og konkretiseringen Stueland ellers etterspør, for å gjøre det uoverskuelige lettere å fatte? Den som har vannet sine potteplanter like distré som Tolstoj børstet støv, har trolig erfart hva som skjer når vannet renner ut av terrakottakrukken og ned gjennom sprekkene i parketten som aldri sa klikk da man monterte den. Og den blaserte som til vanlig nøyer seg med å stelle sin egen kjøkkenhage, vil kanskje få seg en aha-opplevelse om hun forestiller seg 300 melkekartonger sølt utover én kvadratmeter: Det blir nok langreiste cherrytomater i kyllingsalaten i år. Ville det blitt mer anskuelig om man brukte noe mindre «hjemmekoselig», som oljefat? Kritikken av forskernes og nyhetsformidlernes språklige håndtering av klimakrisen oppleves ofte litt tvungen, og vekker en mistanke om at det kanskje ikke er mangelen på det rette språket som får oss til å gjøre så altfor lite for å legge om vanene.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Stuelands smørbrødliste over «bøker med forandrende kraft» opp gjennom historien, i innlegget «Til kritikere som skal vurdere klimalitteratur», forsterker heller ikke troen på litteraturens muligheter:

Disse bøkene er skrevet av forfattere som Platon, Giordano Bruno, Johannes Kepler, John Locke, Alexis de Tocqueville, Jean-Jacques Rousseau, Denis Diderot og d’Alembert, Voltaire, John Stuart Mill, Friedrich Engels/Karl Marx, Adam Smith, Harriet Beecher Stowe, Anne Frank, Mary Wollstonecraft, Simone de Beauvoir, Henry David Thoreau, Thomas S. Kuhn, Sigmund Freud, Charles Darwin, Albert Einstein, Anne Carson og Michel Foucault. En rekke andre navn kan selvsagt trekkes frem: Knut Hamsun ble dyrket av nazistene og meldte seg i propagandaens tjeneste. (292)

Her er fraværet av skjønnlitterære bøker lysende. Utenom Beecher Stowe og til nøds de Beauvoir (som trolig er på listen i kraft av Det annet kjønn), finnes kun poeten Anne Carson, og uansett hvor høyt man måtte sette hennes forfatterskap, blir hun en litt fremmed fugl i dette selskapet, om bøkenes innflytelse og tematiske relevans er målestokken. (Antakelig er dette rett og slett en navneforveksling, ettersom sakprosaforfatteren Rachel Carson løftes fram andre steder i boka, takket være hennes innflytelsesrike sprøytemiddelkritikk The Silent Spring (1962).) Når «en rekke andre navn kan trekkes frem», er det også litt underlig at valget faller på Hamsuns nazisme.

Det kan ved første øyekast virke som om håpet på vegne av skjønnlitteraturen her får kraftig vind i seilene fordi den tradisjonelt har delt medium – den trykte boken – med filosofiske og vitenskapelige klassikere. Stueland bruker riktignok de neste sidene på å moderere forventningene til skjønnlitteraturens omveltende kraft: «Tanken [om] at et skjønnlitterært verk totalt endrer samfunnets spilleregler, er derimot grunnløs.» I stedet ligger mulighetene i at «de uttrykker tidsånd (…) som ett av mange tusen små steg som tilsammen forandrer historien». (292) Dette virker igjen en anelse defensivt, satt opp imot de øvrige utlegningene om betydningen av et adekvat språk: Har ikke økopoesien andre ambisjoner enn å uttrykke tidsånden? Og fanges i så fall ikke tidsånden langt bedre i en avis, et dameblad eller den nostalgiske bekymringspornografien til nettstedet Harvest? Stueland, som i Falsk tilståelse bebreidet Adorno for kun å definere essayet negativt (altså ut fra hva det ikke er), ser ut til å gjøre det samme når han her foreslår hvordan kritikerne skal nærme seg klimabevisst litteratur: Han forteller oss stort sett hva vi ikke skal gjøre. Vi skal blant annet ikke kritisere økodiktet for å være annenrangs faglitteratur, står det mot avslutningen av «Til kritikere som skal vurdere klimalitteratur»:

Litteratur må by på noe udefinerbart mer, noe kvalitativt annerledes, for å komme med i betraktning. Forskningsartikkelen er overbevisende i kraft av empirien, faktainnsamlingen, dokumentasjonen, fagfellevurderingen. Sett fra dette perspektivet skal litteratur nøye seg med å være fri diktning, fantasi. Den får lisens til å opptre som «grensesprengende» i et reservat på størrelse med en snøkrystall. (297)

Jeg er usikker på om dette med at litteraturen må by på noe kvalitativt annerledes er ment ironisk, altså som et utsagn fra (innbilte) meningsmotstandere. En mer positiv definisjon av den økokritiske poesien er nemlig vanskelig å oppspore her, og i det påfølgende avslutningsavsnittet springer teksten på stream of consciousness-aktig vis over i tanken om at økopoesien er overflødig den dagen temperaturøkningen er stabilisert: «Inntil dette skjer, vil språkarbeidet pågå utrettelig. Poesi er språk om det som opptar mennesket her og nå.»

Slike brå overganger og tankesprang, hvor argumenter og konklusjoner ikke alltid spiller på lag, gir ofte inntrykk av at Stuelands innlegg, tross all god research, er skrevet i affekt:

Å stille som vellykkethetskrav til litteratur at den skal endre samfunnsforhold, er naivt eller urealistisk, det innebærer tiltro til en grandios endringskraft. Man kunne like gjerne kreve at et dikt om fjell skal føre til flere fjell. Det er i og for seg en fjetrende tanke. Minn meg på å skrive et sånt dikt. (293)

Illustrasjon: Andreas Töpfer.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Det finnes imidlertid noen tydelige formaninger om hvordan økopoesien kan skrives og leses, som kan oppsummeres slik: Ikke vær for opptatt av form, innhold er like viktig. Kontekstualiser innholdet slik at diktet kan forankres i en virkelighet utenfor det. Eller sagt med andre ord: Les diktet slik de fleste kritikere, akademikere og vanlige lesere allerede gjør, men gi inntrykk av at du stormer barrikader mens du gjør det. Særlig er det viktig å framstille resten av verden – i det minste kritikerstanden – som en gjeng med selvopptatte idioter som bare et opptatt av karriere og posisjonering. For eksempel den unge anmelderen Arne Borge, som i 2010 skrev kritisk om Ian McEwans roman Solar: «Teksten ble en eneste lang oppvisning i behovet for å posisjonere seg.» Hva Stueland tenker om denne teksten, tør jeg knapt forestille meg.

Denne utdelingen av tvilsomme motiver til innbilte meningsmotstandere, er 700-årsflommens minst sympatiske trekk. Som en litteraturens Paul Chaffey – Sosialistisk Venstreparti-mannen som ble blått næringslivsorakel – inntar Stueland rollen som den som engang vandret i mørkets dal for siden å komme ut i lyset. Ting han tidligere «har kommet i skade for å forfekte i offentlige samtaler» klebres nå på dem Stueland tillegger et annet syn på det komplekse forholdet mellom litteratur og politikk enn han selv har. Slik kan han servere en lettvint selvkritikk som først og fremst har til hensikt å ramme alle andre enn ham selv. I «Økologisk poesi» i Falsk tilståelse kan man lese:

Middelklassens kritikere er ikke klare for å tenke litteratur som virkning (…). Kritikerne vil forbeholde seg retten til primært å la seg begeistre av verk de kan omtale som om de var autonome. Det er slik litteratur de vil formidle som ‘viktig’. Dette er også praksisen i de litterære tidsskriftene, som jeg har bidratt til selv. (197)

En slik «sannhetsvitne»-retorikk forvandler reell uenighet man kanskje kan lære noe av, til et spørsmål om mot og feighet. Påkallelsen av motet understrekes like etterpå i «Økologisk poesi»: Behovet for tverrfaglig samarbeid og innsikt i naturvitenskapelige emner «krever at prestisje, karriere, posisjoner settes til side». Denne manikeiske inndelingen av feige rævdiltere og uredde lysbærere gjentar seg i 700-årsflommen. I «Økokritikken» finner Stueland nok et bevis for sin virkelighetsbeskrivelse, når han vurderer en dansk litteraturviters lesning av Søren Ulrik Thomsen: «Den illustrerer at litteraturvitere bare skriver nærgående om diktets formspråk og litteraritet. Man våger ikke å gå inn på innhold, på det diktet handler om.» (252) Det er altså motet det skorter på, og er det da rart det går til helvete her i verden, hvor mot er en konstant mangelvare?

Om man går litt nærmere inn på hva Stuelands egne innlegg «handler om», kan man spørre seg: Hvordan stemmer påstandene om en rådende såkalt autonomiestetisk tilnærming blant noen av de mest toneangivende norske kritikerne de siste årene? Er de alle blinde for ordenes referensialitet og bøkenes kontekst? Hva med Susanne Christensens politisk-aktivistiske performative kritikk? Eller Kaja Schjerven Mollerins beskjeftigelse med litteraturens etikk? Tor Eystein Øverås’ vilje til å knytte bøker og forfattere til tiden og stedet de springer ut av? Eivind Tjønnelands kulturradikalisme? Freddy Fjellheims og Tom Egil Hvervens interesse for klima, radikal politikk og teologi? Arild Linnebergs oppmerksomhet mot forholdet mellom juss og litteratur? Bendik Wolds nymarxistiske kritikk? Bjørn Ivar Fyksens framheving av arbeiderlitteratur? Eivind Myklebust om raseproblematikk? Kari Løvaas om omtanken for alt liv? Om man åpner en hvilken som helst utgave av Bokmagasinet eller Morgenbladet, Vagant eller Vinduet, vil man uvilkårlig oppdage at krysspollineringen mellom estetiske, etiske og politiske spørsmål er høyst virksom i svært mange poesi- og romanlesninger – men Stuelands velbegrunnede sans for empiri har dessverre ikke fått konsekvenser for hans tendensiøse behandling av den standen han elsker å hate å tilhøre: middelklassekritikeren.

Omtalen av Theis Ørntofts Digte 2014 viser en virkelighetsforståelse som ikke virker helt kalibrert for Innlegg 2016: Diktsamlingen «inneholdt kritikk av vekstøkonomien, et tema som litterater uhyre sjelden krediterer, i angst for å bli oppfattet som politisk korrekte og selvpiskende venstreradikale». (205) Hvor er det Stueland har dette «uhyre sjeldne» fra? Jeg må innrømme at mitt inntrykk er motsatt; jeg har bekymret meg for at det nesten bare er litteratene som interesserer seg for vekstkritikk, mens de fleste andre anser det som utopisk pølsevev. Blomstrer ikke denne vekstkritikken nettopp på små litteraturfestivaler, Paal Bjelke Andersens Folkebiblioteket-serie, danske og svenske småforlag (drevet av litterater), skandinaviske tidsskrifter for litteratur og kritikk og lignende små, idealistiske initiativer? Mine første berøringspunkter med dette emnet fant jeg nettopp i slike miljøer og publikasjoner – ikke den bredere offentligheten. I det samme Vagant (3/2010) hvor student Borge flottet seg med den utilgivelige kritikken av McEwan, finnes for eksempel en 30 sider lang «økologisk mobilisering» om blant annet den franske vekstnektbevegelsen og dypøkologi – en diskusjon tidsskriftet senere har fulgt opp med en serie omfattende tekster om «antropocen»-begrepet, som ofte benyttes i 700-årsflommen, og som ifølge Retriever kun hadde vært brukt to ganger i norske medier før Vagant-nummerets lederartikkel: én gang på forskning.no og én gang i en Aftenposten-kronikk av forfatteren Jostein Gaarder. Et raskt søk på nettet viser en skandinavisk tidsskriftflora som slett ikke er fremmed for klimaspørsmålet: Danske Kritik 211 (2014) er viet til naturdiskusjoner; svenske Glänta har spesialnumre om natur (4/2009), Arktis (1/2012) og forholdet mellom menneske og dyr (2/2015); 10TAL har et dobbeltnummer om «klimatsorg» (12-13/2013); og norske Bokvennen viet 1/2014 til klima, med bidrag fra Stueland selv.

Men Stueland kan ikke si noe om dette, han vil gå alene. Riktignok innrømmer han at det har «foregått en endring for flere av oss», hvor «autonomiestetikken har fått avløsning. Dette innebærer en større åpenhet mot det virkelige». Et annet sted påkalles strå-man igjen, når Stueland forklarer hvorfor forurensning og artsforvitring er underbelyst i skjønnlitterære naturframstillinger:

Det henger sammen med at det i autonomiestetikkens epoke (frem til for et drøyt tiår siden) var lite prestisjefylt å lese litterære verk i relasjon til faktisk kunnskap om verden. Slike lesninger ble avfeid som positivisme. Ingenting er mer feil enn «å komme trekkende med faktiske forhold som om de var en fasit man kunne lese verket opp mot», lød den typiske talemåten. (248)

Men vissheten om disse endringene ser ikke ut til å dempe Stuelands harme mot litteratenes interesse for litteraritet og andre rariteter fra uvirkeligheten. Ettersom Stueland foretrekker å svømme motstrøms, spørs det derfor om ikke 700-årsflommen heller skulle ha kommet ut for 20 år siden, da disse motsetningene kanskje var mer reelle. Gamle sannheter blir fort utdaterte, som klimaforskningen viser oss – i 2016 flyter disse tankene sammen i en større trend, både i akademia, litteraturen og den bredere offentligheten. Og godt er det, kan jeg gjerne legge til, selv om konsekvensen er at vi som ønsker denne endringen velkommen må informere vår indre dr. Stockmann om at myndighetene for lengst har stengt badeanstalten.

Flere av innleggene i Stuelands bok er gode. Særlig er han overbevisende når han angriper kunnskapsforakten og handlingslammelsen blant folkevalgte politikere og deres kommunikasjonsrådgivere. Klimakvotene Jens Stoltenberg var med på å sette i system, gis det glatte lag, da de gjorde det mulig for velstående land å kjøpe seg ut av klimaproblemene: «Stoltenberg oppløste solidaritet som en klimapolitisk kjerneverdi.» (123) Når Tord Lien hevder Norge må pumpe opp mer olje i Nordsjøen for å få råd til å finansiere framtidige klimatiltak, konkluderer Stueland treffende: «Om du ler høyt når du leser dette, er vi to. Om du gråter, er vi også to.» (125) Disse eksemplene er hentet fra teksten «En sint kritikk av nyspråk og optimisme», og her kommer den språkkritiske tilnærmingen mer til sin rett enn i forsøkene på å påvise litteraturviteres manglende mot. Jeg må derfor si meg sterkt uenig med Henning Howlid Wærp i Bokmagasinet, som mener dette innlegget blir «litt uengasjerende», mens han ellers anbefaler boka varmt. Det er vanskelig å ikke bli forbanna når man leser Stuelands beskrivelser av kommunikasjonsbyrået First House, som tilbød hjelp til oljeselskaper med «mulighet til å påvirke prosessen med mål om å opprettholde dagens situasjon» – selv etter at Stortinget har besluttet at de ønsker disse endringene. Politiske beslutninger – når de endelig kommer – blir altså undergravd av kommunikasjonsrådgivere: «Hvem trenger beksvarte dystopier eller House of Cards når vi har First House som aktør innen kommunikasjon?», spør Stueland.

Det er dette farvannet Stueland bør bevege seg videre i, om han ønsker å skape klimapolitiske ringvirkninger med sine innlegg. Her kommer hans belærende tone mer til sin rett, selv om både Bastkjær i Information og Wærp i Bokmagasinet hevder at man ikke blir belært, som for liksom å forsikre oss lesere om at vi ikke blir konfrontert med alvorlige problemer som berører hvordan vi lever livene våre. Men det gjør vi; Stueland belærer leseren om innholdet i de siste offentlige utredningene; om rapportene til FNs klimapanel som slår fast «at ytterligere politiske tiltak må til for å tøyle de globale endringene»; om Statoils 310 millioners sponsing av en rekke vitenskapelige stillinger ved NTNU og så videre. Denne grundige dokumentasjonen er bokas fremste styrke, og viser en forfatter som har tatt de kjedelige delene av arbeidet på alvor. Det graves i utredninger, stortingshøringer og mediearkiv, og på den måten vinner Stueland en autoritet som gjør at man bedre kan utstå den andre siden av belæringen, nemlig den bedrevitende tonen.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Jeg deler helhjertet Stuelands sak, så hvorfor blir jeg ofte irritert under lesingen? Et opplagt svar er at jeg føler meg truffet, og den mistenksomme leser vil kanskje slå seg til ro med denne konklusjonen. For min egen del tror jeg likevel problemet ligger i hva Stueland selv skriver, om den språklige framstillingens betydning for engasjement:

For at mennesket skal kunne gå fra fortrengning til bevissthet, ansvarsfølelse og erkjennelse, eller kvitte seg med følelser av maktesløshet og nummenhet, er det nødvendig at språket både er deskriptivt, virkelighetsnært og berører på et emosjonelt nivå. Det må skape emosjoner, følelser av å være en del av den større biologiske sammenhengen vi inngår i. Av den grunn finnes ingen løsninger på klimakrisen utenom dem som tar språket på alvor. Handling starter i språket. (15)

Jeg tror egentlig ikke dette er helt sant – at handling nødvendigvis starter i språket – men det er en godt motto for en forfatter som vil skape endring. Når Elizabeth Kolbert skriver om gullfrosken i Panama, er språket deskriptivt, virkelighetsnært og berørende. Når Stueland skriver om økopoesien og dens dårlige kritikere, oppleves det mer som om han forsøker å piske i gang en kamp som egentlig foregår et helt annet sted. Han flytter tinnsoldatene mot hverandre, med BOOM og KABANG, men det er ikke her det skjer. Om Stueland hadde funnet den samme rikdommen i diktene han omtalte som Kolbert finner i stedene hun oppsøker, ville det vært lettere å dele hans begeistring. Om han formidlet glede over vill natur uten å gå seg vill i sine egne resonnementer, hadde det vært mer fristende å følge ham hele veien. Foreløpig virker det som om Stuelands klimapolitiske engasjement er langt mer konstruktivt når han gir seg politikken i vold, framfor å opptre som sannhetsvitne blant dekadente og uforstandige litterater. God litteratur er ikke nødvendigvis etisk god – den kan være innadvendt, verdensfjern og mannevond – og heller enn å bli fristet av fruktene til den økokritiske lesemåten, blir jeg styrket i troen på en arbeidsdeling mellom disse engasjementene. Jeg ønsker meg en oppbyggelig og framtidsrettet klimapolitikk, men det er ikke denne drivkraften som trekker meg mot litteraturen. Selv tror jeg det finnes en tid for litteratur som berører og forskyver – med eller uten økologiske perspektiver – og en tid for knallhard klimapolitikk.

 

 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.