Signe Veierud Busch: Senabort. Den usynlige sorgen | Humanist forlag, 2023
Om du noen gang har måttet taste inn setningen «hvordan ser en spontanabort ut?» i en av internettets mange søkemotorer, vet du at bilderesultatene man får opp grovt sett kan deles i tre ulike, og alle sammen unyttige kategorier.
Første kategori finner man på kvinneforumene, der brukerne ublygt laster opp bilder av blodkoagler i alle former og fasonger, i doskåla, på fingertuppen og smurt utover toalettpapiret, ofte ledsaget av overskriften «OBS!! Ubehagelig bilde!!» og alltid det samme febrilske spørsmålet: kan dette være en spontanabort?
Andre kategori er av den mer seriøse, men faktisk langt mindre nyttige arten, nemlig bildene man finner på nettsidene til pålitelige informasjonssider som Folkehelseinstituttet, Lommelegen og Store medisinske leksikon. De to førstnevnte har valgt å illustrere sine artikler om spontanabort med mollstemte bilder av kvinner som stirrer tomt ut i luften eller ned i en ufrivillig tom barneseng. Store medisinske leksikon smeller på sin side gladelig opp illustrasjoner av kreftsvulster og gonorébakterier, men gjør man derimot søk på «abort» og «spontan abort», er bildematerialet mangelfullt eller fraværende. Hensynsfullt, ja visst, men svært lite hjelpsomt om man først sitter der med ukjent materie i underbuksa.
Tredje kategori er bildene av det som åpenbart er senaborter, men der den agendatunge opplasteren gjerne gir uttrykk for at «barnet» er såpass stort og ferdigutviklet allerede i uke seks eller tolv. Bildet er gjerne tatt fra en vinkel som gjør at man ikke kan se den mulige grunnen til at senaborten fant sted – om fosteret eksempelvis har ryggmargsbrokk eller mangler bakhode, er umulig å si.
Denne siste kategorien er på mange måter den verste, fordi bildene helt åpenbart er ment å virke misvisende og skremmende på kvinner med lite kunnskap om fosterutvikling. Derfor er det kritikkverdig av for eksempel FHI eller Store medisinske leksikon å ikke spandere på seg så mye som en blyanttegning av hvordan en abort kan se ut. Da er det heller ikke noe rart at nettforaenes kvinnefellesskaper velger å ta saken i egne hender, for hver på sin måte gir disse bildeeksemplene uttrykk for det samme, nemlig at abort er noe som bør holdes skjult. Hvorfor er det slik?
Bedre informasjon, større åpenhet
Dette informasjonsvakuumet var utgangspunktet for at June Holm og Vilde Bratland Hansen skrev boken Avbrutt. Fortellinger om abort, som kom ut i fjor. «Hvorfor snakker vi så lite om abort når så mange kvinner har erfaring med det?», spør forfatterne. Avbrutt er basert på intervjuer med over 200 kvinner, som alle deler sine erfaringer med abort, enten den er tidlig eller sen, spontan eller provosert.
Holm og Hansen går først historisk til verks; de følger den norske abortlovens kronglete tilblivelse og snakker med kvinner som tok abort før dagens lov trådte i kraft i 1979. I tillegg kommer erfaringene til de mange ulike informantene. Noen av sekvensene er åpenbart stilet til ganske unge jenter (nesten samtlige av kvinnene som står frem med fullt navn er influensere), mens andre ting kan alle ha godt av å vite, som hva den månedlige barnetrygdsatsen ligger på for tiden (1723 kroner i 2023).
Forfatterne skriver i en empatisk, men like fullt usentimental tone. De gir plass til motstridende perspektiver og viser til forskning og sprikende meningsytringer, men går aldri på akkord med bokens hovedbudskap: «Reproduktive rettigheter innebærer at vi har rett til å bestemme om og når vi vil ha barn, og hvor mange barn vi ønsker å få.»
I fjor kom også Signe Veierud Buschs bok Senabort. Den usynlige sorgen, om provoserte senaborter av alvorlig syke fostre. Der Avbrutt tar for seg aborttematikken i vid forstand, med informanter på tvers av erfaringsspekteret, er Senabort hovedsakelig skrevet for foreldre og pårørende som har opplevd provosert abort av ønskede fostre etter tolvte svangerskapsuke.
Busch skriver om en sorg som ikke kan plasseres. Flere av kvinnene, som lenge har kjent fosteret bevege seg og stryke som «sommerfuglvinger» mot livmorveggen, føler at de aktivt «dreper» barnet sitt når de svelger den første abortpillen. Dette er ofte fostre som ikke ville overlevd graviditeten, eller hatt svært begrensede og ofte smertefulle livsutsikter om de overlevde de første dagene utenfor mors liv. Likevel kjenner flere av informantene på en intens skam over selv å ha tatt avgjørelsen om å terminere – den eneste av de seks som tok senabort etter funn av Downs syndrom ønsker talende nok ikke å stå frem med fullt navn.
Både Avbrutt og Senabort er skrevet i en klar bruksprosa med god flyt, som flere ganger åpner for skarpe refleksjoner. Forfatterne etterlyser bedre informasjon og større åpenhet om temaet. Begge bøker går i eksplisitt detalj om hvordan aborter foregår, om ulike kvinners reaksjoner på abortinngrepet og om hvordan mange kvinner føler seg nedvurdert og tilsidesatt i et stadig mer presset helsevesen.
Gullstandard eller gyllen middelvei?
Det siste tiåret har vært preget av flere harde abortdebatter i norsk offentlighet, og alle tre forfattere uttrykker frustrasjon over måten ordskiftet om abort har fått utvikle seg. Regjeringen Solberg forsøkte i to omganger å bruke kvinners reproduktive rettigheter som forhandlingskort for å konsolidere egen makt: Først med forslaget om at fastleger skulle ha mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort (2014), deretter med en innskrenkning av paragraf 2c i bioteknologiloven, som begrenser kvinners tilgang til fosterreduksjon under flerlingsvangerskap (2019).
Særlig i sistnevnte debatt skjøv politikerne aborterende kvinner foran seg i sin higen etter regjeringsmakt. Busch, som selv har gjennomgått en planlagt senabort av et ønsket men alvorlig sykt barn, skriver om sine erfaringer i Senabort:
I avisene raser debatten om abortgrenser og senabort. Om hvem som skal bestemme hva som skal skje når en baby er syk i mammas mage. Politikere deler bilder av seg selv med struttende gravidmage, skriver at babyen deres har et navn og kan høre pappaen synge nattasanger, og sier at dette kan ikke mødre bestemme. Jeg har lyst til å rope og be dem holde munn.
I både Senabort og Avbrutt, som kom ut henholdsvis våren og høsten 2023, blir det knyttet stor spenning til regjeringens nye abortutvalg. 14. desember 2023 overbragte utvalget NOUen Abort i Norge. Ny lov og bedre tjenester til Helse- og omsorgsdepartementet. Her ble det foreslått å utvide grensen for selvbestemt abort fra 12 til 18 uker, og å sentralisere og kutte i antallet abortnemnder.
Den rådende 12-ukersgrensen har ofte blitt omtalt som en slags gullstandard, særlig blant dem som mener at en utvidelse av abortgrensen vil virke mindre politisk samlende. Det er nok mer dekkende å beskrive denne grensen som en gyllen middelvei – dette var så mange uker med selvbestemmelse man fikk fremforhandlet i 1975, for det som straks er et halvt århundre siden.
Både i Avbrutt og Senabort gis det eksempler på hvordan 12-ukersgrensen på mange måter er utdatert og abortnemndene overflødige. «Tidsbegrensninger bidrar – for mange – til at valget blir enda vanskeligere å ta», skriver Holm og Hansen i Avbrutt. De refererer også til en norsk studie der de intervjuede kvinnene «syntes det var en stor tilleggsbelastning og et angrep på deres integritet å møte i nemnd».
Hvorfor snakker vi så lite om abort når så mange kvinner har erfaring med det?
I Senabort blir det klart at 12-ukersgrensen egentlig ikke har så mye å si når det først er mistanke om alvorlig sykdom hos fosteret. Selv om fosteravviket avdekkes tidlig, vil grensen gjerne være passert innen utredningen er ferdig («Det var som å leve med døden på dørterskelen i sju uker», forteller informanten Pat). Så venter et nærmest fullkomment symbolsk møte i abortnemnden.
Busch skriver at mange kvinner gruer seg i forkant av nemndsmøtet, selv om utfallet, særlig i tilfeller der fosteret har fått påvist dødbringende kromosomavvik, er så godt som gitt. «Da jeg kom ut fra møtet, tenkte jeg at det ikke var skummelt, men det var en rar følelse, og jeg skjønte ikke helt hva som var poenget,» forteller informanten Victoria. «Jeg følte det var bortkastet å bruke tiden min på det.» Hun var ikke alene om å oppleve nemndsmøtet som «unødvendig».
Historisk er abortnemnda en etterlevning fra da man holdt seg med et nedlatende syn på kvinners «impulspregede» evne til beslutningstagning. Flere har likevel tatt til orde for at nemdene bør bestå som en rådgivende funksjon, og i både Avbrutt og Senabort beskriver flere kvinner positive, støttende og tryggende møter i abortnemndene. For senaborterende kan samtaler om alvoret i fosterets diagnose hjelpe kvinnene med å «finne ro i beslutningen sin», skriver Busch.
Det burde like fullt diskuteres hvorvidt råd og veiledning skal fortsette å gis av et formyndersk beslutningsorgan, som til syvende og sist har makt til å bestemme over den gravides kropp og fremtid. Da spiller det ingen rolle at nemnden sjeldent benytter seg av denne makten til å gå imot kvinnens eget ønske – skjevheten er der, og den fremstår antikvert.
Kanadisk frislipp
Holm og Hansen peker på hvordan den abortkritiske organisasjonen Menneskeverd fikk to av sine foreslåtte representanter med i abortutvalget, mens kvinnebevegelsen ikke fikk noen. Busch gjør også oppmerksom på at det ikke var noen «brukerrepresentasjon i utvalget». Abortutvalgets NOU, som blant annet har brukt bøkene til Holm, Hansen og Busch som kilde, er grundig og samvittighetsfullt skrevet. Her er flere forslag som vil kunne bedre abortomsorgen, noe som etterlyses både i Avbrutt og Senabort. NOUen viser hvor langt vi er kommet siden 1975, samtidig som den i bunn og grunn bare skisserer nok et kompromiss, der kvinners selvbestemmelse fremdeles skal kunne overprøves av stat og samfunn.
Den foreslåtte utvidelsen av selvbestemmelsesperioden, som fikk hele to utvalgsmedlemmer til å ta dissens (et tredje medlem tok dissens fordi hun mente utvidelsen burde vært mer omfattende), vil egentlig bare bringe oss nærmere våre europeiske naboer: I Sverige er abort selvbestemt frem til uke 18, i England til uke 24. Canada har ingen lovbestemt abortgrense. I et nylig intervju i Morgenbladet (16.01.2024) beskrev den kanadiske abortaktivistveteranen Joyce Arthur hvordan dette har ført til at abortantallet i Canada regulerer seg selv og har vært stabilt lavt de siste 30 årene.
Jeg har vansker for å se hva det egentlig er vi frykter ved et totalt frislipp à la Canada – skal kvinner liksom begynne å ta abort i 39. uke for moro skyld, simpelthen fordi vi kan? Til Morgenbladet uttalte Joyce Arthur at «forestillingen om at kvinner vil ta skjødesløse senaborter, er kvinnefiendtlig og respektløs». Ingen som leser Avbrutt eller Senabort vil heller kunne hevde at en drastisk utvidelse eller fjerning av abortgrensen vil føre til at flere kvinner velger å abortere sent, eller at det da vil gjøres med letthet. Senabortene som beskrives, særlig i Buschs bok, påvirker mødrene i betydelig grad: «Jeg ønsket ikke å få noe smertestillende. Jeg ønsket å lide. Jeg ville kjenne den fysiske smerten i å drepe babyen min,» forteller Pat, som aborterte et foster med Downs syndrom.
Kvinner skal helst være moderlige eller sexy, og å presse ut et dødt foster i do er liksom ingen av delene.
Når vi i tillegg vet at flere av verdens mest konservative abortlovgivninger til syvende og sist tillater terminering om mors liv er i fare, fremstår argumentet om fosterets vern som ren symbolpolitikk. Flertallet i det norske abortutvalget ønsker likevel ikke full selvbestemmelse utover 18 uker, og i sitt forslag begrunner de dette med «respekten for verdien av det ufødte liv». I NOUen blir det vist forståelse for hvilket stort inngrep det er å avgrense kvinners abortrettigheter. Likevel argumenteres det svakt for hvorfor grensen for selvbestemmelse kun skal utvides med seks uker.
Her viser NOUen til «tradisjon» og «holdninger i befolkningen»; kvinnen får med andre ord fremdeles ikke lov til å være alene om abortavgjørelsen. I tillegg mener utvalget at det «i lys av nyere tids hendelser med innstramming i abortlovgivningen i flere land, er av avgjørende betydning å ha en abortlov med god bestandighet, stabilitet og bred oppslutning i befolkningen». I praksis betyr dette at abortkritiske stemmer i utlandet får være med og diktere norsk lovgivning – de tilegner seg reell makt over kvinners kropper i kraft av å være ytterliggående. Det er verdt å merke seg.
Likestilt seksuell utfoldelse
Det kan være mange grunner til at det snakkes så lite om abort. Én ting er det rent fysiske; kvinner skal helst være moderlige eller sexy, og å presse ut et dødt foster i do er liksom ingen av delene. Avbrutt og Senabort viser dessuten at noen kvinner, til tross for en omfattende liberalisering både av kjønnsnormer og seksualmoral de siste 50 årene, fremdeles har mange negative følelser knyttet til egen abort: «Grums fra norsk aborthistorie preger fremdeles mange: Frykten for fordømmelse, idealet om den selvoppofrende mor, skam over egen seksualitet og følelsen av å være uansvarlig er noe av det som nevnes av dem vi har snakket med.»
Vi har på sett og vis endt opp med to styrende, men like lite hjelpsomme måter å snakke om abort på, der aborten enten skal behandles som en tragedie eller som en bagatell. Tragediene får vi gjerne servert i media, der alle liksom skal være litt lei seg i stemmen når de snakker om abort, og alltid må legge sterk vekt på kvinnens vanskelige livssituasjon da hun tok valget med stor v.
Denne medfølende tonen er kan hende passende i tilfellene der kvinnen har opplevd aborten som et tap, men stenger samtidig av for erfaringene til den store gruppen kvinner som først og fremst føler lettelse. Det er talende at flertallet i abortutvalget finner at «alvoret i abortspørsmålet er trygt forankret i allmennmoralen uavhengig av loven». Alvoret i kvinnens situasjon kan aldri understrekes nok; den er som et krav.
Bagatelliseringen har på den annen side kanskje føltes som en nødvendighet, et slags språklig reisverk mot abortmotstanderes stadige bedyrelse om at abort er grunnleggende skadelig og gjør kvinner psykisk ustabile. Negative opplevelser rundt abort har lenge blitt brukt som et liksom-vektig argument mot abort, men nå burde det snart være mulig for kvinner å gi uttrykk for at abortprosessen var ubehagelig, smertefull eller skremmende, uten at det betyr at de angrer. Og om noen kvinner faktisk angrer, er ikke det i seg selv et argument mot retten til selvbestemt abort.
Holm og Hansen har en relativt god bredde av informanter, som gjør at vi i Avbrutt får presentert en interessant vifte av aborthistorier. De skriver blant annet om abortrettigheter for fremmedspråklige og flyktningkvinner, for prostituerte og kvinner som lever med rus. Men forfatterne skriver også om ressurssterke kvinner med fast partner, som likevel velger å ta abort. Noen av dem ønsker å bli forelder på sikt, men føler at det ikke passer akkurat der og da. Andre igjen blir ufrivillig gravide etter en tur på byen, og aborterer fordi arbeidssituasjonen eller økonomien er usikker, eller fordi de simpelthen ikke vil ha barn på det angjeldende tidspunktet eller med denne (sex)partneren.
Jeg vil berømme Holm og Hansen for å ta med disse historiene. Her hører vi fra en gruppe man svært sjelden møter i den offentlige debatten om abort, nemlig de av oss som hverken har fått påvist fosteravvik eller er i en vanskelig livssituasjon, men som simpelthen ønsker å kunne ha sex uten at konsekvensen nødvendigvis må være graviditet, fødsel og foreldreskap. Abortspørsmålet er i bunn og grunn også et spørsmål om seksualitet, og det er på tide at vi tar innover oss at med mindre kvinner har full kontroll over egen reproduksjon, vil vi aldri kunne utfolde oss seksuelt på lik linje med menn.
Om noen derimot skulle mene at kvinner burde bli overlatt til sin biologiske skjebne, så må dette i likestillingens navn ramme menn like hardt. Holm og Hansen skriver at det «rent medisinsk kan argumenteres for at kjønnscellene er like levende før de smelter sammen». Likevel er det sjelden man hører abortmotstandere omtale unge menns mange ufruktbare ejakulasjoner som potensielle liv som går tapt. Det er visst bare kvinnen som skal frykte konsekvensene av hvert eneste samleie, og her kan det ofte virke som om man skyver det ufødte liv foran seg i kampen om det som dypest sett handler om å kontrollere og begrense kvinners seksuelle utfoldelse.
Synsing foran skrivebordet
Avbrutt og Senabort er begge detaljerte bøker. Vi leser om ubehag i forbindelse med medikamentell abort (her opplyser forfatterne om tilgang på smerte- og kvalmelindring), om hvordan bind og bleier fylles til bristepunktet og om fostre som dunker ned i pussbekkenet – én av informantene i Senabort blir redd hun har «tisset på babyen» sin.
Disse helt konkrete og ofte sårbart kroppslige abortskildringene får meg til å tenke på den ikoniske kvinnehelsehåndboka og feministbibelen Kvinne, kjenn din kropp fra 1976. Boken som i sin tid tvang unge kvinner til å reflektere over spørsmålet «går partneren til sengs med deg eller med fitta di?» demonstrerer hvordan en stor del av kvinnefrigjøringen har handlet om å snakke høyt og åpent om alle de ulekre aspektene ved kvinneliv- og kropp som liksom skal holdes skjult, både for offentligheten og for kvinnen selv.
Med mindre kvinner har full kontroll over egen reproduksjon, vil vi aldri kunne utfolde oss seksuelt på lik linje med menn.
Informasjonsvakuumet eksisterer fortsatt, og kan føre med seg unødig forvirring og fortvilelse; det var dette vakuumet jeg kom i kontakt med da jeg første gang googlet «hvordan ser en spontanabort ut?». Og det er nettopp denne typen kunnskapshull bøker som Avbrutt og Senabort er med på å fylle, noe som gjør dem til brukslitteratur av beste merke. Hver på sin måte demonstrerer disse bøkene hvordan samfunnets rigide føringer for måten abort skal snakkes om og behandles på, gjør det vanskelig for kvinner både å holde seg opplyst om temaet og å dele egne erfaringer.
Holm, Hansen og Busch svarer på dette ved å ikke legge noen føringer. Her er det kvinnenes egne følelser rundt graviditeten som får være styrende, og forfatterne retter seg etter kvinnenes ønsker: føler de at de har mistet en baby, så har de mistet en baby. Føler de at de har abortert et foster, så er det et foster de har abortert. Bøkene rommer hele spekteret av følelser som kan følge med abort – lettelse, tomhet, sorg – men ikke på noe tidspunkt argumenterer forfatterne for en innskrenkning av kvinners råderett over egen kropp.
I sin bok Abort. En etisk argumentasjon (2017) skriver sosialmedisiner Berit Austveg at det egentlig er absurd å posisjonere seg for eller mot abort:
Jeg er for kvinners liv, helse og livslykke. Jeg er for rettferdighet og mot diskriminering, og mener at vi bør innrette egne liv og samfunnet slik at flest mulig opplever minst mulig lidelse. Det har ført til at jeg er kompromissløst for at kvinner skal få velge fritt, selv om det kan sette dem i vanskelige situasjoner, og selv om de skulle ta valg jeg mener er feil eller uetiske.
Celleklump eller ufødt barn– abort vil alltid forekomme, «uansett hvordan man definerer liv foran skrivebordet», som den svenske psykiateren Clarence Blomquist skrev i Fosterliv og fosterdød. Abortens etikk (1966, oversatt av Grethe Haldorsen). Selv Aristoteles og Hippokrates beskrev ulike fosterfordrivelsesmetoder i sine skrifter. Der aborttilgangen er forbudt eller begrenset, foregår det illegale og farlige abortinngrep. Det virkelige spørsmålet er derfor hvorvidt vi som samfunn ønsker å legge til rette for at kvinner skal slippe å dø av abort eller ikke. Som June Holm skriver i sitt forord til Avbrutt: Abort er ikke «et valg noen ønsker å ta, men en mulighet kvinner må ha».
Abortutvalgets utredning er nå på høring, og vil tidligst bli stemt over i Stortinget høsten 2024. Inntil da er det bare å vente i spenning.
