Hinrich Schmidt-Henkel, f. 1959, har siden 1987 oversatt skjønnlitteratur, poesi og dramatikk fra særlig norsk og fransk til tysk. Schmidt-Henkel mottok i 2025 den første Fosseprisen for sin innsats for norsk litteratur, og ble i den anledning intervjuet av Alf van der Hagen i Målstova på Nasjonalbiblioteket 26. april 2025.
Torsdag 23. april 2026 deles Fosseprisen igjen ut på Det kongelige slott i Oslo.
Jeg visste tidlig at det fantes et land som het Norge, for lærerinnen vår i første klasse leste høyt fra Folk og røvere i Kardemomme by i siste time hver lørdag. Den tyske utgaven kom ut samme år som jeg ble født, 1959, oversatt av Thyra Dohrenburg, kjent for sine oversettelser fra dansk, ikke minst H. C. Andersens eventyr. Det morsomme er at det fantes ord og vendinger i Egner-oversettelsen som man i dag ville sagt er dårlig eller ufullstendig oversatt, fordi de ligger altfor nær originalen. Men jeg likte det veldig godt som barn.
Fordi det var rart?
De hørtes så interessant ut. Det kunne være noe enkelt og typisk norsk, som på den aller første siden, nå oversetter jeg fra hukommelsen tilbake til norsk: «Og av og til kom det en elefant eller to.» Det er helt normalt for norsk. «Ab und zu kam ein Elefant oder zwei.» Fullstendig utysk! På tysk måtte du si «kamen ein oder zwei Elefanten». Nei, kam ein Elefant oder zwei … og jeg elsket det!
Drev du og oversatte også som barn?
Jo, jeg innrømmer at jeg satt i timene og fulgte med på hva læreren sa, og omformulerte det i hodet til noe mer interessant.
Forbedret læreren?
Jeg ville bare finne ut hvordan det han sa kunne bli litt mer spennende og kommunikativt, med poengene mot slutten av setningen, for eksempel.
Du har fortalt at det i studietiden var en stor forelskelse som først gjorde deg til norskoversetter?
Ja, det stemmer nok, jeg hadde en norsk kjæreste. Men jeg kommer også fra en skandinavofil familie, begge foreldrene mine stammer fra Østersjøkysten, moren min fra Litauen og far fra tidligere Tyskland, i dag nord i Polen. Moren min lærte seg dansk, så jeg plukket opp både dansk og plattysk i barndommen. Senere lærte jeg svensk på universitetet. Min far vikarierte på universitetene i Stockholm og Lund, vi var nesten i ferd med å flytte til Sverige. Jeg hadde i første omgang et ambivalent forhold til Norge, siden min norske kjæreste på den tiden bodde i Tyskland med studiestipend. Etterpå måtte han jo reise tilbake til hjemlandet sitt. Så jeg hatet Norge, siden hjemlandet hans tok ham bort fra meg. Og jeg elsket Norge, for det måtte jo være et vidunderlig land siden han valgte å reise fra meg for å komme dit. Dermed begynte vi å reise fram og tilbake. Han åpnet Norge og språket og den norske litteraturen for meg. Og her er vi i dag.
Ikke pynt, men våg å skrive med grå ord og opplev hvordan de til slutt gir alle farger.
Jeg traff deg første gang for syv siden, da hadde du nettopp fullført din komplette oversettelse av Kjell Askildsens samlede verker.
Ja, det husker jeg godt, det var i hagen til Gina Gjertsen og Kjell Askildsen, en solrik ettermiddag med jordbærkake og kaffe og gode samtaler. Norges gjestelandsopptreden på bokmessen i Frankfurt hadde gjort det mulig å lage en fin kassett i to bind med alt Kjell Askildsen publiserte i sitt lange liv. Han skrev i over 60 år, og det hele fylte 20 centimeter i bokhylla.
Men dette var ikke første gang du møtte Askildsen?
Jeg ledet et oversetterseminar ved Universitetet i Tübingen i 2012. Da fikk jeg lov til å invitere en hvilken som helst norsk forfatter, og valgte Askildsen. Det var så fint å jobbe sammen med studentene og ham. Askildsen var med på hele seminaret, han var jo alltid lykkelig over å være sammen med unge mennesker. Det var første gang jeg traff Karoline Hippe, en ung kvinne som i dag er blitt en fullverdig oversetterkunstner. Hun har oversatt Tore Renbergs Lungeflyteprøven og Oliver Lovrenskis debutbok.
Du fikk Fosseprisen som oversetter av omlag 120 titler fra norsk til tysk siden 1987. Juryen la også vekt på ditt arbeid som formidler av norsk litteratur. Du var involvert i nærmere 50 arrangementer i Tyskland i 2019 da Norge var gjesteland i Frankfurt og reiser stadig rundt i hjemlandet ditt med norske forfattere, nå senest på opplesningsturné med Tomas Espedal. Hva gjør at du ikke bare sitter og oversetter, men også vil ha dette ut?
Det er jo kommunikasjon! En oversetter må ha en trang til å kommunisere, først og fremst til å få to språk til å snakke sammen, men også å tilveiebringe en kommunikativ situasjon foran publikum, gjøre det mulig for dem å oppleve forfatterne og det de skriver på en direkte måte, noe som er helt forskjellig fra å sitte hjemme og skrive, eller å lese.
Er dette ditt gemytt, så å si, at du vil arbeide både innover og utover?
Jeg elsker jo selve oversettersituasjonen, du kan komme inn i en vidunderlig flow mellom originalen og oversettelsen, og fullstendig glemme tiden. Samtidig er det litt imot mitt eget temperament. Jeg må også ut og løpe og bevege meg. Men det igjen virker også inn i selve oversettelsesprosessen. Hvis det i en tekst er replikker eller handlinger jeg mangler ord for, reiser jeg meg opp og agerer det som karakteren gjør i øyeblikket. Og da kommer de rette ordene ut fra bevegelsen, den ytre og den indre bevegelsen, ikke fra ordboken.
Da dramatiserer du mens du oversetter?
Det må man hele tiden gjøre for å komme nærmere inn i teksten og finne de rette ordene. Men dette gjør du uvilkårlig også når du leser. Du ser jo scenene og personene for ditt indre øye.
Hvordan er det egentlig å leve med flere språk syngende i hodet samtidig?
Jeg synes det er kjempemorsomt. Noen ganger kan det være kjedelig, når jeg sitter der med et ord som finnes i flere språk, men ikke på tysk … Det fine ved flerspråklighet er at man er litt forskjellig i hvert språk, siden hvert språk medfører andre minner og erfaringer og assosiasjoner. Man blir flerdoblet på en måte, det er berikende. Jeg er alltid den samme, men likevel litt forskjellig når jeg er i det norske språket eller i det franske språket …
Du fikk Fosseprisen som oversetter og formidler av norsk litteratur til tysk. Du har også oversatt italiensk og ikke minst en mengde fransk litteratur: Denis Diderot, Louis-Ferdinand Céline, Michel Houellebecq … Er det lettere å oversette fra norsk?
Kanskje bruker jeg ordbøkene litt mer på fransk? Kanskje er det franske ordforrådet større enn det norske? Men jeg vil ikke sverge på det. Norsk er veldig rikt når det kommer til muntlig språk og regionalt særpreg. Og nynorsken bringer inn mange ord som man ikke kjenner fra bokmål. Jeg vil heller ikke si at norsk er enklere. Tarjei Vesaas hører til det mest krevende jeg har oversatt. Krevende på en annen måte enn for eksempel Céline.
Hvordan da?
For meg var Céline en god forberedelse til å oversette Fosse, siden begge skriver veldig rytmisk. Mens jeg oversatte min første Céline-roman, Guignol’s Band II, hørte jeg samtidig på jazzplater for å kunne være i dette indre tempoet, som bare ble avbrutt hver gang jeg måtte slå opp et ord eller tenke over noe. Når jeg hadde tenkt ferdig, hoppet jeg inn i rytmen igjen og kunne oversette videre. Samtidig var det mye research for å finne ut hvordan jeg kunne avbilde muntlig språk med tyske virkemidler, som er fullstendig forskjellige fra de franske og de norske. Ikke minst for å finne ut hvordan det er mulig å muntliggjøre og skrive korte replikker uten at det virker kunstig på tysk.
Men Fosse er langsommere enn Céline?
Under bokmessen i Leipzig nylig hadde en meget god tysk skuespiller, Joachim Król, en opplesning fra Fosses nyeste roman, Vaim, som ennå ikke er kommet ut på norsk, men allerede er oversatt til tysk. Han leste de første seks sidene, og gjorde det ekstremt langsomt, med mange pauser, og levde seg inn i jeg-fortelleren på en glimrende måte. Hvordan kan jeg selv klare å lese Fosse så langsomt, tenkte jeg, siden det lesende øyet er mye hurtigere? Hvordan makte å bremse det lesende øyet slik at det blir like langsomt som Król leste disse tekstene? Jeg vet ikke hvordan, men man skulle kunne gjøre det.
Jeg tror du har sagt en gang at ditt gemytt er mer aktivt og utadvendt enn Fosses langsomme rytme. Må du omstille deg mentalt?
Jeg tar gjerne noen meditasjonsøvelser før jeg begynner, for å tåle gjentakelsene og gi slipp på mitt eget indre tempo …
Tåle, ja. Kan du bli irritert av og til?
Ja.
Blir du fristet til å forkorte eller forbedre?
Nei, det kan jeg jo ikke, men jeg er fristet til selv å ta pauser, gå ut og drikke litt vann og håpe at denne scenen kommer litt videre. Men det spesielle er jo at Fosses gjentakelser ikke er sirkulære, de er snarere spiralformede gjentakelser. For hver runde kommer han litt lenger. Dette er spennende, for disse små forandringene i gjentakelsene har stor effekt.
Hva er den største utfordringen ved å oversette Jon Fosse?
Ikke pynt. Stol på teksten, på de enkle ordenes virkning takket være Fosses måte å håndtere dem på. Ikke pynt, men våg å skrive med grå ord og opplev hvordan de til slutt gir alle farger.
Og hva er den største gleden ved å oversette Fosse?
Inderligheten. Kjærligheten til menneskene. Den store rikdommen og nyansene i det han sier uten å bruke store ord. Han makter å si dype ting om kunst og selveste Gud ved å bruke meget enkle ord.
Jon Fosse sier at han lytter fram det han skriver. Du leser jo før du oversetter. Må du være en god leser for å være en god oversetter?
Det må til. Det viktigste er å oppfatte, ikke bare hva som står i teksten, men også hvordan det står, siden det er dette «hvordan» du skal gjengi som oversetter. Selvsagt må du gjengi handlingen og figurene og innholdet så godt du kan. Men den virkelige oversettelsen er å skrive på samme måte som forfatteren skrev boken, men med et annet språks midler og strukturer. Og hvordan man gjør det er ikke opplagt!
Der er du inne i kjernen av hva dette dreier seg om? Jeg kjenner en oversetter som sier at når hun oversetter, skriver hun boken på nytt, på norsk. Er det en god definisjon?
Ja.
Det er det samme du gjør?
Ja. Det høres enkelt ut, men det er det ikke.
Å oversette er også «å bli en annens stemme», heter det. Men hva betyr det? Skaper du noe nytt, eller gjenskaper du en annens verk?
Både–og. Du kan si vi er sekundærforfattere. Men vi er utrolig frie i valget av ordene, setningene, syntaksen. Når det finnes flere ord som kan brukes for samme begrep, kan vi velge – og må vi velge – hvilket ord vi skal bruke. Derfor er det slik at når du gir samme tekst til tre forskjellige gode oversettere, vil du få tre gode tekster, men tre forskjellige tekster.
Det å oversette, er også å erstatte. Og alt kan erstattes. Så alt kan oversettes.
Nasjonalbiblioteket laget en liten promoteringsvideo, der du sitter hjemme i Berlin foran to datamaskiner, og sier, slik jeg husker det, at du først leser én eller to sider og lærer det så godt du kan utenat, og først oversetter etter hukommelsen …?
Nei! Det høres fantastisk ut, men dessverre, nei.
… og etterpå oversetter du teksten setning for setning? Du gjør det to ganger?
Ja, det gjør jeg. Men ikke utenat. Nei, dessverre. Men det ville vært helt fantastisk.
Hvordan gjør du det, da?
Nei, først leser jeg originalen, og så oversetter jeg i hodet.
Ja, i hodet. Er ikke det utenat?
Nei, det er ikke utenat. Utenat ville være om jeg kunne oversette uten å kikke på teksten.
Du oversetter muntlig inni hodet ditt? «Inni deg.»
I tankene. Jeg analyserer setninger og ser hvordan noen av dem skal omformes, slår opp ord jeg ikke forstår eller gjør litt research … Etter denne første oversettelsen ser jeg fortsatt i originalen mens jeg på den andre PC-en skriver ned en oversettelse som da altså blir en andre gjennomgang. Ofte er det slik at jeg hadde én oversettelse i hodet for en setning, men så snur jeg meg bort og glemmer den, eller jeg blir distrahert av at jeg må skrive med hendene. Nevropsykologien har faktisk funnet ut at en slik mekanisk distraksjon hjelper å forbedre en setning, ubevisst, slik at det som skrives ned er bedre ordnet, for eksempel i syntaks, enn den første versjonen i hodet. Det samme kan oppstå når du ikke kjenner et ord og må slå det opp. Du reiser deg opp, går bort til bokhylla for å ta ut ordboken, men du trenger den ikke, for mens du går dit, kommer ordene til deg, ubevisst.
I din takketale for Fosseprisen la du vekt på rytmen i oversetterarbeidet. «Én ting er jeg sikker på», sa du: «Rytme i prosa er kreativ formgivning ved det kunstneriske arbeidet, med språk som materiale.»
Det er riktig, ord for ord.
Hva betyr det?
Jo, det er klart at rytme i prosa er kreativ formgivning. Du har ord, du har en setning. Du må forme setningen med de ordene, og måten du anordner ordene i setningen på, er det som frambringer rytme eller ei.
Du siterte Virginia Woolf: «Writing is nothing but putting words on the backs of rhythm.»
Ja, det å skrive er intet annet enn å sette ord på rytmens rygger, i flertall. Du må fordele ordene for å bygge en setning, og det er kreativ formgivning, siden setningens form ikke er gitt. Den norske syntaksen, men framfor alt den tyske, er utrolig fleksibel …
Er den tyske også? Jeg trodde tysk var veldig regelstyrt?
Jo, delvis, men egentlig er det fullt mulig å flytte ordene hit og dit, noe som gjør stor forskjell i rytme og i vekt. Det er kreativ formgivning, siden du skulpturerer setningen. Du bringer fram en form som du bringer fram. Derfor sier jeg kreativ. En form som ikke har vært der før.
«Ved kunstnerisk arbeid med språk som materiale»?
Språket er vårt eneste materiale som oversettere. Derfor er det så synd når litteraturkritikere ikke snakker om stil. Stilen er jo det eneste stedet vi oversettere blir synlige, siden handlingen, plottet, personene allerede finnes der. I oversatte bøker er stedsnavn og personenes egennavn de eneste ordene som stammer fra forfatteren. Alle andre ord stammer fra oss. Det er derfor man kan kalle oversetterarbeidet et kunstnerisk arbeid. Det er skapende, siden resultatet ikke er gitt på forhånd.
Når du oversetter Espedal, Fosse og Vesaas, forfattere som gjerne kalles poeter i prosa, er det da lettere å få fram rytmen i din oversetterprosa, eller er det omvendt, vanskeligere?
Det er lettere når rytmen allerede er sterkt til stede i originalen.
Da kan du legge deg tett på originalen?
Når jeg oversetter Fosse, synes jeg noen ganger at det flyter så fint avsted, nesten av seg selv. Men når jeg sammenligner etterpå, ser jeg at det likevel har funnet sted en fullstendig transformasjon mellom originalen og den tyske oversettelsen.
Fullstendig?
Fullstendig transformasjon, også ordrekkefølgen, syntaksen. Det behøves stor omforming for å få fram en tysk tekst som i alle parametere svarer til Fosse. Espedal, derimot, er jo bergenser. Kanskje bergensk-norsk har en mer tysk ordstilling, syntaks og så videre, jeg vet ikke, men Espedal er en av de forfatterne hvor jeg holder mest fast i originalens syntaks og nærmest kan overgi meg til den fullstendig. Det fins andre norske forfattere hvor jeg må dreie om setningene slik at fortellermåten blir tysk, ved for eksempel å forskyve punktum og ta informasjon fra neste setning inn i denne, så det gir en mer helhetlig informasjon.
Det gjør du vel ikke med Tarjei Vesaas?
Aldri. Det største arbeidet i å oversette Vesaas, er å komme tilbake til hans enkelhet. «Eg sit og glor.» Ikke pynte, ikke dreie om setningen slik at den blir mer poetisk, men stole på at magien finner sted, selv om du ikke svinger tryllestaven.
Du har altså nyoversatt flere av Tarjei Vesaas’ romaner, og til NRK P2 sa du faktisk at han er din norske favorittforfatter?
Han er min favoritt, ikke foran de andre jeg har oversatt, men ved siden av. Han har en helt egen posisjon. Jeg synes måten han skriver på er vidunderlig. Veldig diskré, fåmælt, det er så ømt … noe nesten søvngjengeraktig, drømmeaktig. Nylig oversatte jeg romanen Vårnatt, der får du hele dette surreale, svevende … og veldig dype.
Var det du som selv foreslo å utgi Vesaas om igjen på tysk?
Nei, her var det en forlegger som konsentrerer seg om avdøde nordiske og østeuropeiske forfattere som han gjenoppdager, eller oppdager for første gang. Han er noe av en trøffelgris, denne forleggeren, han leser utrolig mye, finner gjemte og glemte bøker eller forfattere og utgir fire eller fem titler i året på sitt lille forlag. Da det ble kjent at Norge skulle bli gjesteland i Frankfurt, visste han allerede om Vesaas. Han visste at han ville begynne med Isslottet, og med meg som oversetter. Det fins partier i den romanen som er så konsentrerte … jeg har aldri i hele mitt oversetterliv jobbet så mye og så intenst som med enkelte passasjer i denne oversettelsen.
Det har kommet flere Vesaas-bøker?
Fire. Isslottet. Fuglane, Kimen og nå Vårnatt. Alle sammen ble veldig positivt mottatt i Tyskland. Det fine er at Vesaas bringer fram det skjønneste i kritikerne. De skriver på en mer poetisk og kjærlig måte, mer forunderlig enn de pleier å skrive.
Jeg vet ikke om du kjenner til Thure Erik Lund og Erlend O. Nødtvedt? Dette er forfattere som ofte bruker sære norske ord og dialektuttrykk. Jeg har med meg et spørsmål fra redaktør Audun Lindholm, han lurer på om det i det hele tatt er mulig å oversette slike forfattere som så bevisst bruker og blander ulike språknormer. Eller er det en umulig oppgave, uten at noe vesentlig går tapt? Han sier at den unge tyske oversetteren Matthias Friedrich har forsøkt …
Nettopp, jeg skulle til å nevne ham!
«Men kanskje du som erfaren oversetter vil si at dette er en Sisyfos-oppgave?» spør Lindholm.
Nei, det er ingen Sisyfos-oppgave. Og ja, det er mulig.
Alt er mulig?
For å være litt radikal vil jeg si: Det å oversette, er også å erstatte. Og alt kan erstattes. Så alt kan oversettes.
Alt kan skrives om?
Det vesentlige er å forhandle. Dette er et ord Umberto Eco brukte for å beskrive oversettelsesprosessen. Det viktige er å forhandle med originalen, finne ut hvilken estetisk funksjon visse betydninger og grep har i originalen, og så finne andre betydninger og midler i oversetterspråket som bringer fram samme virkning og kan ha samme funksjon i tekstsammenhengen.
Da kommer de rette ordene ut fra bevegelsen, den ytre og den indre bevegelsen, ikke fra ordboken.
Hva med dialekter?
Da må vi spørre hvorfor forfatteren bruker dialekt i akkurat denne passasjen? Hva er virkningen som han eller hun vil få fram med bruk av dialekt? Altså finne ut hvordan man kan få til samme virkning i oversetterspråket med andre midler, ikke med dialekt, så klart, det ville vært meningsløst å la en norsk litterær figur snakke bayersk eller en annen tysk dialekt. Hvorfor skulle de det?
Bruker dere i det hele tatt noe særlig tysk dialekt som oversetterspråk?
Nei, det finnes som estetisk metode, men det fungerer nesten aldri, etter min mening. Et godt eksempel er italieneren Umberto Sabas roman Ernesto (skrevet 1953, utgitt 1975). Denne Ernesto jobber som ryddegutt i en butikk, han er analfabet, kan ikke engang italiensk, men snakker sin lokale Trieste-dialekt. Dette ble oversatt med en slags bayersk dialekt. Han kan altså ikke engang italiensk, men nå snakker han en spesiell tysk! Det står jo ikke til troende. Da må man finne opp muligheter til å få fram samme virkning med muntlige språkbruk som ikke har noen regional tilknytning. Et norsk eksempel er Lars Myttings Søsterklokkene-trilogi. Der snakkes det dølamål. Delvis et kunstig, arkaisk dølamål, og delvis en mer samtidig dialekt fra 1880-årene i Gudbrandsdalen hvor handlingen foregår. Der valgte jeg å bruke muntlige elementer, pluss noe som går i retning av plattysk, sammen med noe annet som går mer mot en sørtysk bruk av språket. Denne blandingen henviser ikke til noen spesiell region i Tyskland.
Du var tidlig ute med å oversette Jon Fosse, det er 30 år siden du kom med hans første skuespill Nokon kjem til å komme. Din tyske tittel ble «Da kommt noch wer». Hvorfor ikke «Jemand wird kommen»?
Nei, det duger ikke som tittel. På fransk het det «Quelqu’un va venir», det er det samme som om å si «Jemand wird kommen».
Dette var den franske tittelen?
Ja. Dersom du oversetter «Jemand wird kommen» tilbake fra tysk til norsk, blir det «Noen vil komme». Men det var jo ikke den opprinnelige tittelen. I Nokon kjem til å komme er det noe som gjemmer seg, et håp eller en trussel, man vet ikke. Så er det også noe litt muntlig i den, som må avspeiles i den tyske tittelen. Først erstattet jeg «jemand» med «wer», men «Wer wird kommen» går ikke, det ville vært et spørsmål. «Da kommt noch wer», i det ligger det kanskje mer en trussel enn et håp, men det er mer åpent. Når man hører den tittelen, begynner man å spørre seg hva dette handler om.
Vil du si du blir forandret av det du oversetter? Forandrer det noe i din personlighet, din habitus?
Jeg tror det gjelder for alle som leser at vi blir rikere. Vi blir også forandret av å lese om emosjonelle situasjoner vi aldri ville opplevd i våre egne liv. Kanskje blir vi oversettere mer intenst forandret enn andre lesere, siden det ikke finnes noen mer intens form for lesning enn det å oversette.
Du trenger naturligvis ikke være enig med forfatteren du oversetter. Du er sikkert ikke enig med Céline, for eksempel? Eller for å spørre på en annen måte: Har du blitt med på Jon Fosses åndelige reise? Er du upåvirket av dette metafysiske universet han lager, der han nå blander katolske bønner inn i sin egen prosa?
Nei, jeg er fullt og helt påvirket. Tomas Espedal sier at han begynner å skrive for å komme seg ut i et farlig, ukjent terreng, et sted han ikke vet noe om på forhånd. Det er dette som er den virkelige kunsten, synes jeg. Jeg vil komme ut fra en teaterkveld eller ballettforestilling og ha en annen kroppsfornemmelse. Jeg vil bli bestyrtet av det jeg leser som jeg ikke visste noe om. Ellers kunne jeg jo bare oversatt dagbøkene mine!
Apropos det, du har jo lært deg kunsten å skrive gjennom å oversette. Da er det fristende å spørre om du ikke snart skal skrive noe selv?
Jeg avskyr det spørsmålet!
Tenkte meg det!
Jeg gjør jo intet annet enn å skrive. Jeg skriver oversettelser!
Men suge noe fra eget bryst, som det heter?
Haha! Oversetterarbeidet er ikke noe for frustrerte folk som ikke makter å skrive selv. Det hender jeg også er tvunget til å skrive som forfatter, hvis jeg for eksempel skal skrive et etterord, men da mister jeg overgangen fra ett språk til et annet. Da kjeder jeg meg, fordi jeg blir tvunget til å forbli i min egen stil! Men når jeg oversetter, kan jeg finne opp andre stiler som jeg aldri kunne ha skapt, hvis det ikke var for originalverket.
Har du noe som er ugjort? Et stort verk, noe du virkelig brenner for å oversette? Det kan være fransk, det kan være norsk …?
Jeg har lyst til å nyoversette noen av Molières komedier sammen med mannen min, Frank Heibert, som også er oversetter. Jeg tror det kunne vært moro. Men ellers er det aller mest spennende å vente på den nye litteraturen. Det er så mye der ute som ennå ikke er nedskrevet, og som bare venter på å bli oversatt.
