Andrea Molesini beskriver den tunge hverdagen under første verdenskrig i Italia: matmangel, overgrep og represalier.
Andrea Molesini: Ikke alle drittsekker kommer fra Wien
Pax, 2013 (orig. 2010)
Oversatt fra italiensk av Tommy Watz
Ikke alle drittsekker kommer fra Wien er Andrea Molesinis første roman for voksne, og er blitt hyllet som en blanding av Erich Maria Remarques Intet nytt fra Vestfronten og Giuseppe Tomasi di Lampedusas Leoparden. Molesini (f. 1954) har tidligere utgitt flere populære bøker for barn og unge, underviser i litteraturvitenskap ved universitetet i Padova, og har redigert og oversatt verk av en rekke forfattere, blant andre Ezra Pound, William Faulkner og Josef Brodskij.
Handlingen i Ikke alle drittsekker kommer fra Wien utspiller seg mot slutten av første verdenskrig, i og omkring Refrontolo, cirka fem mil nord for Venezia. Fortellingen er løselig bygd over hendelser under første verdenskrig, slik de blir beskrevet i dagboken til forfatterens grandtante Maria Spada. Hovedperson og forteller i romanen er Paolo Spada, «guttungen» kalt, like gammel som århundret selv. Han har mistet begge foreldrene sine, og vokser opp på godset Villa Spada med sin tante, sin bestemor og sin bestefar, så vel som tre tjenere.
Tyske og østerrikske styrker drev sine italienske motstandere tilbake gjennom Caporetto-offensiven høsten 1917, hvorpå den nye øverstkommanderende for de italienske styrkene, Armando Diaz, besluttet å forsterke forsvarslinjen langs elven Piave nedenfor Refrontolo, og dermed forkastet skyttergravskrigsstrategien til fordel for et mindre sentralisert forsvar, bestående av mer mobile enheter. Slaget ved Piave, som utspilte seg fra 15. til 23. juni 1918, endte med en avgjørende italiensk seier.
I oktober 1917 blir godset Spada okkupert av tyske styrker, senere av østerrikske. Spada-familien innleder en subtil form for motstandskamp. Paolos bestemor utvikler en kode for å formidle okkupantenes troppeforflytninger til den britiske piloten Brian Herrick, som flyr over villaen og fotograferer vindusskoddene på huset og tøyet som henger til tørk i gårdsrommet. Skoddene er åpne eller lukkede, plagg i forskjellige farger blir hengt ut – alt signaliserer ulike budskap.
Godsets oppsynsmann, Renato Manca, jobber for den italienske hærens etterretningstjeneste. Paolo blir med ham på en etterretningsoperasjon, der han har rollen som et mulig gissel i tilfelle agentene skulle bli avslørt. Motivasjonen er særdeles realpolitisk: «Ingen liker å skyte barn av fintfolk» – okkupantene må tross alt ha støtte fra noen hvis de skal herske over de nye landområdene, og hvem er da mer nærliggende allierte enn de som allerede sitter på eiendommer, penger og makt?
Romanen innbyr til å bli lest som en tidevervsskildring. «Armeene kan kanskje klare seg, men ikke rikene», sier Renato: «De er som utslitte mulesler.» Krigen er «kokt sammen i grytene til trette, blodfattige dynastier, som dessverre ikke har glemt sine gamle drømmer om storhet», sier han senere. Med andre ord står Østerrike-Ungarn for fall. Stadige henvisninger til våpenskjold og til den keiserlige ørn framstår emblematiske for en fjern tid, der troskapen til en opphøyd keiser og den enkelte borgers personlige æresfølelse blir påstått å være de sentrale drivkreftene i historien.
Fintfolket, det gamle aristokratiet, og dermed også Spada-familien, er truet av den nye tid. Paolos bestemor forstår at det nå er formue som skal bli avgjørende, ikke rang: «Penger kan telles, og det er det som teller.» I utgangspunktet blir medlemmene av de høyere stender behandlet på en helt annen måte enn bøndene. De er i det hele tatt ikke underlagt andres makt: «fintfolk havnet ikke på sinnssykehus», som det heter innledningsvis. Men krigen seirer, og både den lokale kirken og Spada-villaen blir omgjort til sykehus. Det er en syk verden.
Så uvel blir den gamle verden at den østerrikske okkupanten, baron og major Rudolf von Feilitzsch, beordrer at Paolo og bestefaren skal henrettes for å ha bistått britene. Den lokale presten er bestyrtet: «Tenke seg til … skyte medlemmer av familien Spada … skyte fintfolk!»
Når Paolos tante forsøker å redde sin kjære familie, trygler hun von Feilitzsch om å benåde dem, med henvisning til den standsmessige opphøydhet de deler med sin okkupant. Hun advarer mot den nye verden som står på trappene, der det ikke vil være plass verken for barmhjertighet eller for «de gode manerene som vi … holder så fast ved». Men baronen hører ikke på henne da hun påstår at han bidrar til å ødelegge hele sivilisasjonen de sammen er en del av. Han er urokkelig i sitt ønske om å hevne seg på motstandsbevegelsen. Dermed får Paolo et nytt syn på verden, der stand spiller mindre rolle enn før:
Baronen snakket mitt språk, det gjorde ikke bøndene. Han håndterte gaffelen og løftet glasset slik jeg gjorde, det gjorde ikke bøndene. Han hadde lest mange av de samme bøkene som jeg, mens bøndene ikke kunne lese i det hele tatt. Men i den stunden følte jeg at krigen, den motbydelige krigen, hadde plassert meg og bøndene på én side og baronen og hans likemenn på en annen. Og hvis disse fillefransene, i den stunden, hadde kunnet hente greipene sine, så hadde de gått løst på baronen og slaktet ham, og ikke oss, selv om hatet de næret mot oss, var dypere forankret og hadde bygget seg opp gjennom generasjoner.
Kanskje sier sitatet noe om hvordan enkelte italienere tenkte som følge av første verdenskrig. Å erfare at man har en felles fiende kan ofte være tilstrekkelig for å sette inn gang en massepsykologisk mekanisme som skaper større samhold internt i samfunnet. Paolos nye syn på bøndene som allierte av ham av hans familie indikerer hvordan verdenskrigen kunne bidra til større samhold mellom stendene i Italia og på samme tid egge nasjonalistiske tendenser. Begge deler skulle bli sentrale ingredienser i mellomkrigstidens fascisme …
Nasjonalistiske følelser ledsages gjerne av mer eller mindre historisk korrekte forestillinger om at stolte tradisjoners røde tråder fortsatt blir spunnet videre i nåtiden. Som så mange europeere opp gjennom historien, ser italienerne seg som etterfølgere etter antikkens romere, og i Ikke alle drittsekker kommer fra Wien leser de en avgrenset kanon av klassiske tekster i den tro at disse kan forklare det som skjer i deres egen samtid. Paolos bestemor hevder eksempelvis at alle de krigende nasjonene lider av et «Scipio-kompleks», med henvisning til den berømte romerske hærføreren.
I likhet med Dante leser Paolos bestefar den episke dikteren Lucanus, fra det første århundre etter Kristi fødsel, som om han var en pålitelig historisk kilde til romertiden. Den britiske piloten sier følgende om tyskerne: «De hunere kan føre war.» Ideen er altså at det er tyskerne som er å likne med hunerne, en av de såkalt barbariske gruppene som under folkevandringstiden bidro til Romerrikets fall. I utgangspunktet har Paolos bestefar samme syn på tyskerne. Men han har også et lidenskapelig forhold til Edward Gibbons legendariske verk om Romerrikets svekkelse og fall – det er «selve bibelen» til bestefaren, og den får ham til å tenke annerledes om sin samtid. Bestefaren anser at italienerne i hans tid mangler den ancient renown og disciplined valour som Gibbon tilla romerne, og ser denne mangelen som årsak til de italienske styrkenes nederlag ved Caporetto høsten 1917. Troen på historiske paralleller fører i bestefarens hode til en ikke-patriotisk slutning: «Det er disse tyskerne som er Romas arvinger. Renommeet og … den disiplinerte verdigheten … er det de som har … Derom hersker det ingen tvil.»
Mye av romanen beskriver den tunge krigshverdagen: matmangel, overgrep og represalier. Men også forlystelser, drømmer og håp får plass. Hovedpersonen kan framstå som en klisjé, men vel mest fordi han er så uferdig som menneske. Han er en naiv ung mann som blir kastet inn i noe opprørende, som gjør at han brått må bli voksen, men i virkeligheten er han fylt av lengsel etter kjærlighet, og mindre opptatt av krigen enn av den vakre Giulia.
Kanskje minner kvinnens navn ham om den julianske slekten, altså Julius Cæsars slekt? I hvert fall lar en slik tanke seg tenke når den egenrådige Giulia taler den historieinteresserte bestefaren midt imot, og avviser hans negative syn på «tyrannen» Cæsar med henvisning til Gibbons verk: «Deres kjære Gibbon kunne, som den småborgeren han var, ikke utstå tyrannen.»
Å rokke ved Gibbons versjon av historien er for bestefaren som å rokke ved Den hellige skrift. Men i Paolos øyne har Giulia vært «fantastisk» i disputten med bestefaren, og satt ham på plass med eleganse og kløkt. Paolo blir overbevist om at Giulia har noe «magisk» over seg. Men han sliter med å forstå henne. Hun forvirrer ham. I samtale med Renato kommer han med følende hjertesukk: «Det er visse sider ved kvinnene det ikke er lett å forstå seg på … De er som krigen … Og hva vet vi vel egentlig om krigen, om hvem som har stelt i stand dette?»
For en forelsket mann er kanskje ikke kvinner så lette å forstå, men er krig like vanskelig? Paolos bestefar trekker en alternativ analogi. Han sammenlikner ikke krigen med en kvinne, men med et barn – «et barn som iblant viser deg noe du har rett foran øynene, men som du ikke ser, på grunn av uoppmerksomhet eller feighet», to egenskaper som, legger han til, «ligner svært på hverandre».
Hvis søkelyset rettes mot hovedpersonens utgangspunkt og utvikling, kan Andrea Molesinis roman fortolkes som en refleksjon over hvordan et menneske kan erverve seg egenskaper som mot og oppmerksomhet ved å bli kastet inn i en kritisk situasjon, med andre ord hvordan innsikt og heltedåd mer er responser på en ustyrlig skjebne enn noe aktivt selvvalgt. At dette utgangspunktet ikke avføder flere interessante refleksjoner, kan utvilsomt forsvares med henvisning til at hovedpersonen også er romanens forteller. Men dermed forblir leserens perspektiv bundet til den unge mannens famlende forsøk på å fatte hva som foregår.
Ikke alle drittsekker kommer fra Wien har en del klisjéaktige innslag: Særlig bestefaren, originalen, med sitt historisk-politiske engasjement og sin påståtte «buddhisme», sine overdrevne ambisjoner, sine «muntre sarkasmer», sin sans for brennevin og liknende, blir faretruende lik en karikatur. Også andre av romanens personer blir tegnet på et overdrevent sjablongmessig vis. Kort sagt er romanens perspektiv på historien mer givende enn dens lodding av menneskepsyken.
Romanen kan likevel anbefales. Tidskoloritten framstår overbevisende nok, og miljøskildringene er presise utgangspunkt for leserens visualiseringer, med sin fininnstilte realisme, i oversetter Tommy Watz’ trygge, om enn lett gammelmodige, språkdrakt.