
DA JEG VAR 18 foraktet jeg optimistene. Jeg hadde bare hån til overs for den selvfornøyde troen på at deres private løpebane var i overenstemmelse med den kosmiske utviklingen, som i rund sum fulgte den oppadstigende kursen Ullern Høire hadde staket ut på sitt forrige lokalmøte. Ditto kunne sies om sosialister av optimistisk legning, og det var saktens de som var toneangivende på den tiden.
35 år senere har de genuine optimistene blitt en utdøende rase, nær sagt verneverdige på grunn av sin elskverdige sjarme. Nå er det dystopikerne som er på offensiven og setter tonen. Den er jamrende, nesten messende i sin insistering.
Uansett alder, kjønn, geografisk tilhørighet eller sosial klasse, minner samtidens dystopikere meg mer og mer om eldre Frognerdamer som lufter sine pudler langs Bygdøy Allé, engstelige for at det truende universet har til hensikt å nappe vesken, paraplyen eller puddelen Bissen. De sier gjerne at de selv saktens skal klare seg; de har sikret seg en nokså lukrativ pensjon. Men hva med våre barn, spør de? Og hva med barnebarna?
Og selv om ingen ennå har rappet vesken, puddelen eller paraplyen, så roper de alarm, alarm hver gang de lufter hunden. Sånn for sikkerhets skyld.
For barnebarnas skyld.
Står vi ikke, vinteren 2015/16, overfor problemer som er for alvorlige til å la oss distrahere av alarmismen, med dens infantile motvilje mot pragmatisk politikk og praktiske løsninger på akutte problemer?