Sommeren 2011 ble det mulig å oppdatere seg på nyheter 10 000 fot over bakken. Bo Krister Wallström er på vei til Oslo fra Berlin i fellesferiens siste del. Meldingene kommer inn fra verden der nede, til Wallströms telefon. I Oslo har en bilbombe eksplodert i nærheten av Høyblokka i Regjeringskvartalet. Åtte mennesker er drept. Det er fredag.
Den påfølgende mandagen begynner Wallström sitt sommervikariat som direktør i KORO (Kunst i offentlige rom), en statlig etat under Kultur- og likestillingsdepartementet. Wallström går inn på Gro Krafts kontor og setter seg i direktørstolen. Telefonen ringer. Det er Statsbygg, fra Regjeringskvartalet. De har funnet kunst de ikke vet hva de skal gjøre med. Wallström rykker ut. Han går rundt i glassbiter fra Høyblokkas vinduer idet en mann fra Statsbygg kommer mot ham. I armene bærer han noe som er delvis pakket inn i en søppelsekk. «Det er søkkvått og jævlig ekkelt.» Wallström ser at det er et tekstilverk. På KOROs styrerom bretter han det ut. Glass sitter fast i stoffet, som også har fått flenger. Det den vikarierende Wallström og de innkalte konservatorene har foran seg er Hannah Ryggens vev Vi lever på en stjerne.
Eksponert
Det har gått 15 år. Regjeringskvartalet er åpnet i sin nye form. Ryggens verk henger der igjen, nå i vestibylen ved Statsministerens kontor i D-blokka.
Kunsten i Regjeringskvartalet har blitt feiret og vist frem på guidede turer, men utvalget og plasseringen har vært krevende for statens forvalter av vår felles kunst. Da KORO monterte tre verk av Vanessa Baird i Regjeringskvartalet i 2013, ble kunsten snart demontert fordi motivene minnet de ansatte på terrorhandlingene den 22. juli. Nå er de tre bildene trygt plassert i Regjeringskvartalets nye pyramideformede bygg i glass og stål.
På den andre siden av Akersgata står en ubeskyttet glassmonter. Her har Oslos befolkning kunnet lese dagens tabloidnyheter fra Verdens Gang siden 1960-tallet.
Går du opp til monteren i dag, finner du fortsatt VG-artikler om sommerværet, en storm som nærmer seg, test av barnevogner, innblikk i artisten Gabrielles kjærlighetssorg samt litt utenriksstoff. Men det er ikke dagens nyheter. Det var disse ordene kunstneren Ahmad Ghossein brukte da han intervjuet forbipasserende som sto ved monteren noen måneder etter terrorangrepet: «Dette er ikke dagens nyheter.» Noen gråt. Noen ble skamfulle da de skjønte hvilken dag nyhetene de leste med letthet var fra. Andre igjen ble perplekse, satt ut, da de så datostemplingen på monterens avis: 22. juli 2011.
Ghossein skjønte at dette måtte bevares for ettertiden, som et tidsvitne. I mai 2012 åpnet utstillingen Yesterday’s news på Oslo kunstforening. Der viste kunstneren fotografier av monterens krakelerte glass, transkripsjoner av intervjuene han gjorde med VGs lesere og utregninger av bombens kraft. Det var først da Wallström og KORO foreslo vern av selve monteren at den ble flyttet. VG donerte monteren til kunsten, KOROs undergruppe URO bidro økonomisk og Kristine Jærn Pilgaard ble kurator for prosjektet. Flyttingen av monteren ble en prosesjon! Et lite førstemaitog av folk var med på monterens ferd fra VG til et busskur hakket nærmere Regjeringskvartalet. Der ble monteren hengende med Ruters velsignelse i sju år, fem centimeter over bakken.
VG ville ha en ny, digital monter. Men etter de sju årene i busskuret så mediekonsernet Schibsted verdien av å sette monteren på plass igjen. Først da var avishusets folk og det passerende publikummet klare til å forholde seg til monteren som et minnesmerke. Monteren fikk status som kunstverk med en uunnselig plakett plassert på en motstående søyle. Relocating the past: ruins for the future heter verket.
Dokumentert
Det er sommerstille i Oslo i juli 2026. Per Ungs Avis-leseren fra 1994 sitter fortsatt på benken i Akersgata, ellers føles byen tømt. Det er så varmt at det nesten lukter svidd. I 2011 var det grått og rundt 15 grader den 22. juli.
VG-monteren har fått et merke i det krakelerte. En slagskade som kom en stund etter terroren. Ghossein vet ikke hva som førte til angrepet. Avissidene er ikke lenger autentiske. De er byttet ut med kopier. De originale er beskyttet i KOROs arkiver. Livet på gata ble for risikabelt for det skjøre papiret. Ghossein er ikke fremmed for at den en dag flyttes fra sin plass ved VG inn i den hvite kuben. Da vil utvilsomt objektet bli lest som et verk fremfor en monter med tabloide nyheter. For ham er ikke verket et minnesmerke, likevel er det viktig for ham at det tilhører folket.
I essayet «Et monument over tilværelsens usikkerhet», en av de siste tekstene Thomas Hylland Eriksen skrev før han døde, kalte han VG-monteren «et monument som har laget seg selv». For ham var monteren et monument over tilfeldighetene og tilværelsens grunnleggende uforutsigbarhet.
En mann i dress går over plassen foran Høyblokka i Regjeringskvartalet med en PC-veske. Et par middelaldrende damer stopper opp midt på den samme solutsatte plassen. De tar bilder av den blå stålriggen som står plassert på skrått overfor Ghosseins verk.
Julidagen for 15 år siden så kunstfotograf Ole John Aandal bomberøyken fra balkongen sin på Ola Narr, ikke langt unna leiligheten der Einar Gerhardsen bodde fra 1949 frem til sin død i 1987. Aandal tok et bilde av røyken. Hva skulle han med det? Han kunne kanskje solgt det til VG som et pressebilde. I stedet ble det liggende. Så begynte han å ta flere bilder i samme retning. Det ble over tre tusen bilder på 10 år. Der borte reiste det nye regjeringskvartalet seg. I forgrunnen levde Oslo gjennom høst, vinter, vår, sommer, netter og dager. Nå har han flyttet og utvalgte bilder er trykket i den lille, tykke boken Oslo arkiv 2011–2021. 110 av bildene henger på Stortinget.
Den blå stålriggen foran Høyblokka er det offisielle minnesmerket etter 22. juli, laget av Matias Faldbakken. Det ble avduket 19. juli. Riggen er en kopi av den som ble brukt til å frakte Picassos fisker til sin nye fasade i Regjeringskvartalet. Fiskenes opprinnelige hjem, Erling Viksjøs Y-blokk, ble pulverisert, etter voldsomme, langvarige protester. I riggen har Faldbakken laget en mosaikk av en vadefugl fra Tyrifjorden ved Utøya som speiler seg i vannet. Styrelederen i Den nasjonale støttegruppen etter 22.juli, Merete Stamneshagen, la den siste steinen i mosaikken.
Kollektiv skapelse
En drøy halvtimes biltur fra Regjeringskvartalet skulle det lages et førti meter langt og tre meter dypt kutt i en odde. Ideen til Jonas Dahlberg vant i februar 2014 konkurransen om å lage et minnesmerke for de 69 drepte ungdommene. I 2017 fikk han beskjed om at prosjektet Memory Wound på Sørbråten, som ligger vendt mot Utøya, aldri ville bli gjennomført. Ideen hans var videre at navnene på de drepte skulle inngraveres i steinveggen i verket og at den fjernede steinmassen skulle brukes til et minnesmerke i Regjeringskvartalet. Prosessen frem mot skrinleggingen startet med naboklager og endte i retten.
Da kunstner og arkitekt Jad el Khoury kom til Norge som nyopptatt student ved Kunsthøgskolen i Oslo for seks år siden, var han skjelven. Det var bare noen dager etter havneeksplosjonen i Beirut der over 200 omkom og 6500 ble skadet. I kunsten sin bruker han tekstil politisk for å lege krigssår. Et forlatt høyhus i Beirut, der snikskyttere tidligere hadde tilholdssted, fikk i noen dager fargerike gardiner fra fattige bydeler, hengt opp av el Khoury. På fotografiet av høyhuset han har hengende i atelieret sitt på Grønland i Oslo, står de rett ut i vinden. Et øyeblikksbilde. Han har også laget videoer av gardinenes bevegelse.
I el Khourys nye verk er planen å dekke de 670 vinduene i Høyblokka i Regjeringskvartalet med 55 000 tøybiter i primært blå valører. De skal festes til et håndknyttet nett. I vinden skal tøybitene illudere en vannoverflate truffet av sollys.
Plassert på den siden av Høyblokka som vender mot Youngstorget vil installasjonen være mulig å se fra Ekeberg. Jad el Khourys plan er at nettet med tøybitene skal henge oppe tre eller kanskje fem dager. Foreløpig er dette en drøm med finansiering fra KORO, det uavhengige produksjonsselskapet TrAP (Transcultural Arts Productions) som produsent og Nordic Black Theater som støttespiller. Om den blir virkelighet, er effekten el Khoury er ute etter en softening – en oppmykning – av bygget som vil gi Oslos befolkning nye minner.
Livsvev
Det er lenge siden glassbitene ble fjernet fra Ryggens 12 kvadratmeter store tekstilverk av kyndige konservatorer. Riftene er sammenføyet. Oppe på veggen i Oslos maktsentrum igjen, skinner Ryggens stjerne kanskje sterkere enn før 22. juli. Hennes politiske budskap handlet om å fastholde troen på en mer human verden etter andre verdenskrig.
Vi lever på en stjerne anses som et av hovedverkene i Ryggens kunstnerskap. «Hun vevde hele livet sitt inn i den veven», forteller kunsthistoriker og kurator Marit Paasche. Noen måneder etter at Ryggen fikk utsmykningsoppdraget av arkitekt Erling Viksjø, døde mannen hennes, maleren Hans Ryggen. Veven er en hommage til hennes liv med Hans og deres kjærlighet. Men teppet er også politisk. Ryggen var i Paris i 1947 og reiste gjennom et utbombet Tyskland. Man kan tenke seg hvordan det må ha vært. En mer eller mindre ødelagt verden. Det var viktig for henne å uttrykke troen på fred i arbeidene sine.
Vi lever på en stjerne var ferdig i 1958. Ryggen brukte 13 måneder på å veve teppet. Alt garnet hun brukte hadde hun farget selv. Arbeidet var en voldsom fysisk påkjenning og hun slet med både synet og sorgen. Egentlig skulle hun levere to billedvever til Regjeringskvartalet, men hun klarte ikke å veve ett til, så de fikk det eksisterende teppet Trojansk hest/Picassoteppet som nå henger i Statsrådssalen i Høyblokka.
Ryggens verk viser en mann og en kvinne rammet inn av en stående oval. I veven er det også to spedbarn, astronomiske symboler og ansamlinger av hender og ansikter. Ryggens egne ord om verket er gjengitt i Paasches bok Hannah Ryggen. En fri (Pax, 2016): «Jeg valgte den korteste veien. Kvinnen, mannen, barnet. De møtes på jorden, stjernen blant andre stjerner. Hvorfor vet ingen. Hvor de kommer fra vet ingen. De er der sammen. Livets høyeste uttrykk og mål. Og to barn er allerede på innseiling for å fortsette på samme sett.»
Det er et indirekte portrett av Ryggen og hennes avdøde mann. Det blå båndet over brystpartiene og beina deres er tiden som både forener og adskiller. De øvrige ansiktene og hendene holder ulike redskaper. De er bundet sammen i arbeid og fellesskap, og er et bilde på samfunnet. Nederst i ovalen symboliserer en rød ild kjærlighetens varme og politisk kraft. At akkurat dette verket ble rammet av det første angrepet på det norske samfunnet etter andre verdenskrig, gir det en ekstra dimensjon, forteller Paasche.
Offentlig lukket
I sommer er Vi lever på en stjerne tildekket mens lysforholdene i vestibylen utbedres. En av kuratorene som har jobbet med kunsten i Regjeringskvartalet, Drew Snyder, forteller at det er mulig å se verket om man står i gangveien mellom Møllergata og Einar Gerhardsens plass. På denne plassen står det 50 000 mennesker i patinert bronse du kan se om du bøyer deg dypt. Do Ho Suhs Grass Roots Square. Å komme helt inn til Vi lever på en stjerne krever forsering av sikkerhetskontroller og forhåndsavtaler. Det er kun ansatte og deres gjester som har tilgang til Regjeringskvartalet. KORO har anledning til å invitere journalister. En avtale om en omvisning kan først komme på plass etter sommeren. Offentlige rom kan være lukkede rom.
