Etter at ChatGPT brøt lydmuren for et års tid siden, har den norske offentligheten vært arena for opphetede diskusjoner om hvorvidt de store språkmodellene utgjør en trussel mot alt fra sysselsetting til utdanningskvalitet. Erlend Loe konkluderte i Adresseavisen 12. oktober likevel med at forfattere ikke har mye å frykte fra KI, fordi litteratur kommer fra «[t]ap, nysgjerrighet, sinne, kjærlighet og desperasjon» – og andre «unike erfaringer», som «å bestille det lille borrelåsfestet med lim på baksiden som bombrikken i bilen skal sitte fast i».
Når Hanne Ørstavik ble intervjuet om samme tema i TV2 1. mars, var heller ikke hun «bekymret et sekund». Mediedramaturgien er klar: Journalistene synes forfatterne bør være «skremt» og føle seg «truet». Selv forsikrer de om at neida, de er ikke redde i det hele tatt.
Men stemmer premissene for denne framstillingen? Arter denne trusselen seg som en slags symmetrisk duell mellom tekster skapt av henholdsvis menneske og maskin? Og er det egentlig individer som Erlend Loe og Hanne Ørstavik, og litteraturen de skriver, som er truet?
Om vi godtar framstillingen av dagens situasjon som en konkurranse mellom «forfatteren» og «den kunstige intelligensen» om hvem som kan produsere «litteratur», har vi etter min mening allerede gått i en felle. Vi har godtatt premisset om at de avgjørende størrelsene som står på spill er forfatteren og forfatterens produkt.
Loe og Ørstaviks forsikringer synes å handle om at forfatterne kan lage bedre tekster enn KI, på grunn av det unike ved menneskelige erfaringer. ChatGPT aner selvfølgelig ikke noe om det menneskelige. ChatGPT har verken kropp, følelser eller bevissthet. Denne «intelligensen» er i realiteten en stor regnemaskin, som kan regne seg frem til statistiske sannsynligheter for hvilke ord som bør settes etter hverandre for å ligne på millioner av andre tekster den har blitt matet med. Dens oppgave er å lage mønstergyldige tekster innenfor rammene angitt av brukerens bestilling. ChatGPT produserer tekster som ligner på gjennomsnittet av andre tekster. Den er en klisjémaskin.
ChatGPT produserer tekster som ligner på gjennomsnittet av andre tekster. Den er en klisjémaskin.
Men det er ikke gitt at språkmodellenes manglende menneskelighet for alltid vil gjøre dem til middelmådige tekstprodusenter. Mange unge skrivespirer er også klisjémaskiner, helt til de lærer seg å «finne sin egen stemme», bruke sitt unike materiale eller sette sammen uensartede ideer på særegne måter.
Siden ChatGPT er trent på ekstreme mengder tekst, inkludert noen av Erlend Loe, har den plukket opp store mengder «unike» data den kan bruke. Om man instruerer den med stikkord som «overraskende» og «quirky» er den allerede skremmende god til å lage noe som kan minne om «unike tekster». Etter hvert vil nok utviklerne lage stadig bedre «unikhets»-filtre og gjøre det mulig å forsyne tekstene med en gjennomgående «stemme». Ved å skru på disse filtrene vil det kanskje til og med gå an å lage noe som går utenfor de konvensjonene som forfattere har vent seg til å bruke, ikke ulikt hvordan modernismens pionérer brukte cut-up-teknikker og automatskrift for å finne frem til nye litterære former.
Jon Fosses magiske språkmodell
Årets nobelprismottaker Jon Fosse har i sine essays «Skrivarens nærver» og «Frå telling via showing til writing» (1989) selv beskrevet hvordan hans skriving var inspirert av Roland Barthes’ idé om «forfatterens død» og andre postmoderne utfordringer av inntil da gjengse ideer om forfattere og litteratur. Fosse undersøkte «forteljaren», «forteljinga», «realismen» og andre litterære konvensjoner, og frigjorde seg fra dem ved å bli en «skrivar» – en som befant seg i skriften som stadig ble til og hvor betydningen skifter.
Fosses essay kan tidvis høres ut som en beskrivelse av en moderne språkmodell i full sving: «Meininga (…) blir til i skriftas bevegelsar (…) ortografi, grammatisk formularitet (…) ei rørsle, der meininga kjem og forsvinn, blir til, forsvinn, er her, blir borte igjen.» Hos Fosse er det likevel avgjørende at også forfatteren – eller den størrelsen han kaller «skrivaren» – er med i skrivinga, gjennom den rytmiske tastingen og forbindelsen med kropp og verden, og på «magisk vis (…) overfører sin kropp til skrifta sin kropp»: «[S]krivarens nærver – til språkets materialitet, den er der i alle fall. Så lenge det varer.»
Jeg begynte mine universitetetsstudier sent på 1990-tallet, og i kantina snakket de eldre studentene fortsatt belevent om «forfatterens død». Som hos Fosse ble oppløsningen av forfattersubjektet framstilt som frigjørende. Litteraturen var ikke begrenset til enkeltpersoners sensibilitet. Språket var et virus, det kunne forplante seg, koble seg på andre tekster og forårsake nye sammenstillinger som gikk lenger enn dem menneskelig fantasi kunne pønske ut alene. Nye lesninger hadde i tiåra forut gransket «intertekstualitet» og de sosiale og kulturelle betingelsene for skriving: Romanen var ikke noe forfatteren spant fra ingenting – den spant seg selv gjennom forfatteren, betinget av samfunnsstrukturer, kollektive bevegelser, språklige mønstre og tidligere tekster.
Ideen om forfatterens død var frigjørende å leke med – helt til språkmodellene nå ser ut til å kunne gjøre den til virkelighet. Hva om «skriftas bevegelser» kan rase av sted helt uten «skrivarens nærver»? Hva om språket faktisk kan lage romaner og dikt helt uten oss? Da er det ikke like gøy lenger.
Ideen om forfatterens død var frigjørende å leke med – helt til språkmodellene nå ser ut til å kunne gjøre den til virkelighet.
Og da er det fort gjort å foreta en helomvending og gå tilbake til en forestilling om at det menneskelige forfattersubjektet er selve det definerende ved litteraturen. Enten i form av en intuitiv avvisning av trusselen – at det ikke vil være mulig at en maskin noensinne kan nå forfatterne til knærne, som Loe sier – eller som Jon Fosse selv sa til Morgenbladet i vår (23.05.23), at «ei ‹maskin› aldri kan skapa, eller omsetja, dei fine språklege og sjelelege nyansane, det ‹åndelege›, det ‹kvalitative›».
Det menneskelige forfattersubjektets suverene evne til å lage litteratur av god «kvalitet» er altså garantien mot å bli erstattet av kunstig intelligens. Men er dette livbøyen vi skal klamre oss til? Den loeske insisteringen på forfatterens overlegenhet følges gjerne i neste åndedrag av utsagn om KI-produserte teksters middelmådighet, men da har man også implisitt godtatt at forfatterens rolle er å produsere «gode litterære produkter».
Noe som ligner
Hvis alt skal måles i form av sluttproduktets kvalitet, kan klassisk teknologioptimistiske perspektiver ligge snublende nær. I Prosa 4/2023 skriver KI-forsker og forfatter Morten Goodwin om hvilke muligheter som åpner seg for forfatteren i og med KI-programmer: De kan gjøre research, sjekke språk og fakta, undersøke hvilke trender som rører seg i samfunnet og finne nye markeder for bokutgivelser. Maskinene vil gjøre alt det kjedelige arbeidet, og forfatteren kan kose seg med å skrive og telle pengene som triller inn. Forfatteren kan være kreativ og åndelig, som før – og han blir mer effektiv ved maskinens hjelp, så han kan lage bedre produkter – men denne effektiviteten vil nesten uunngåelig følges av en forventning om at det også skal produseres mer og raskere.
Jeg har selv jobbet et par tiår i avisbransjen, og opplevde de digitale hjelpemidlenes inntog i sektoren. Nye programmer gjorde det lettere å lage layout, så man trengte ikke lenger egne typografer. Automatisk språksjekk gjorde korrekturlesere overflødig, mens internettet gjorde at journalister slapp å oppsøke kilder og arkiver for å gjøre research, de trengte knapt å forlate pulten sin. Jo mer automatisert publiseringsprosessen ble, jo flere journalister ble avskjediget. For meg så det ikke nødvendigvis ut som om de gjenværende journalistene fikk mer tid til å gjøre det de likte. Likevel ble prosessen framstilt som en suksess, for redaksjonene ble slanket og strømlinjeformet – og fortsatt kom det ut noe som lignet på journalistikk.
Teknologiens historie de siste århundrene handler i stor grad om en slik bestemt form for «effektivisering». Å kutte ned på menneskelig og økonomisk innsats, og fortsatt sitte igjen med et tilstrekkelig bra produkt, og dermed øke omsetning og overskudd. Dette ser vi overalt. Hver gang vi går i butikken, kan vi kjøpe mel, grønnsaker og kjøtt, men hyllene er også fulle av butikkbrød, ferdigmiddager og proteinsnacks. Alle er enig i at det er best å lage mat fra bunnen. Likevel kjøper de fleste halvfabrikater, fordi det er lettvint og ligner tilstrekkelig på ordentlig mat.
Fra bonde til innholdsprodusent
Spørsmålet om hvorvidt «forfatteren kan erstattes av KI» bærer i seg en implisitt forståelse av hva en forfatter er. Men hvilken av forfatternes roller er det egentlig som skal erstattes? Er det forfatterens evne til å produsere en tekst? Eller er det forfatterens evne til å lage en unik tekst? En relevant tekst? Å være en viktig stemme? Å ivareta den litterære tradisjonen? Alle disse beskrivelsene brukes om forfatteres virksomhet, og vi må tenke gjennom hvilke av dem som best betegner forfatterens rolle nå og framover.
Alle er enig i at det er best å lage mat fra bunnen. Likevel kjøper de fleste halvfabrikater.
I møte med nye teknologiske utfordringer leter vi gjerne etter analogier i nær og fjern fortid. Jeg sammenlignet selv i boka Det store spillet (2020) kulturlivets KI-utfordringer med hvordan kunstnere en gang ble utfordret av fotografiets presisjon og effektivitet. Men nylig kom jeg på en nyttigere parallell for å forstå forfatternes utfordringer i dag: Nettopp matvarene i butikken, og yrkesgruppen som produserer dem.
Jeg har vokst opp i ei landbruksbygd, med foreldre som brukte store krefter på å motsette seg maskinenes økende makt over jordbruket. Bøndene rundt oss fulgte rådene fra myndigheter og landbruksorganisasjoner, bygde store fjøs og kjøpte seg stadig større traktorer. Foreldrene mine ble betraktet som smått eksentriske, fordi de kjøpte stadig mindre traktorer, og gjorde stadig mer arbeid med hest.
«Strukturrasjonaliseringa» i norsk landbruk i etterkrigstida dreide seg om en planlagt avviklingspolitikk i landbruket for å frigjøre arbeidskraft til industrien. Bondeorganisasjonene sa seg enige i at de skulle jobbe for en jevn nedgang i antallet bønder, i bytte mot at de bøndene som var igjen, skulle få gevinsten av «effektiviseringa» som kom med et mer teknologisk landbruk, og dermed komme opp på samme lønnsnivå som industriarbeiderne.
Bøndene godtok i stor grad at deres verdi var en funksjon av mengden og kvaliteten på produktet deres. Derfor ble subsidiene beregnet ut fra produksjon. Resultatet var overproduksjon, noe som igjen førte til flere nedleggelser – og enda mer effektivisering.
Denne effektiviseringen tok synlig form av de stadig større traktorene. Men under bakken foregikk noe som få var oppmerksom på. Faren min viste meg dreneringsgrøftene som lå et stykke under torva. Flittige bønder hadde gravd dem, forsterket dem med planker, og latt dem ligge i fred i flerfoldige generasjoner mens de tok unna vannet. Helt til de tunge traktorene kom, kjørte over jordet, og fikk dem til å kollapse. Først da ble folk oppmerksom på den nytten grøftene hadde gjort i det stille.
Når faren min brukte stadig mer hest til arbeidet, sparte det ham for store investeringer i diesel og maskineri. Innsatsen var i stedet egen tid og anstrengelser: Han gikk i timevis bak hesten og såmaskina, og når hesten ble sliten, tok de begge en pause i arbeidet, før de gikk noen timer til. Naboene spurte hvorfor i alle verden han gikk der og traska, når han kunne gjort jobben med traktor på en brøkdel av tida, og spart både skosåler og muskler? Svaret: «Men det er jo dette jeg liker å gjøre, så hvorfor skal jeg ikke gjøre det?»
Tradisjonene er erstattet av rånekultur og dataspill.
Mellom 1959 og 2008 ble 75 prosent av de norske gårdene lagt ned, og prosessen har fortsatt siden. I dag er det gjerne bare to–tre bønder igjen i hver bygd, som driver all jorda som tidligere ble drevet av opp mot tredve bønder og arbeidsfolk. Denne driftsmåten er mulig takket være enorm innsats av petroleumsdrevet teknologi i form av maskiner og kraftfor, stor kapitalinnsats og stadig mer automatisering. Det nye bondelivet leves av en overarbeidet bonde som tilbringer tusenvis av timer i ensomhet mens han betjener traktoren og datamaskinene sine.
I dette systemet lages det fortsatt store mengder poteter og kjøtt, som ligner på de gamle produktene. Men mye annet har forsvunnet. Bonden og landbruket har tradisjonelt hatt flere funksjoner enn bare å produsere mat. Det gamle kulturlandskapet holdt liv i et stort artsmangfold av både vekster og dyr. Nå er blandingen av ulike nyttevekster og beitemark erstattet av enorme flater av like vekster, betjent av maskiner. Skogen gror også igjen når ingen dyr beiter der. Plantearter dør ut, og biene har ikke lenger grøftekanter og blomsterenger å søke til.
Tidligere utgjorde bondekulturen ryggraden i bygdene. Nå er grendene i større grad befolket av folk som ikke har nærhet til naturgrunnlaget og den gamle kulturen. Bøndene selv har ikke lenger kollegaer å prate med. Tradisjonene er erstattet av rånekultur og dataspill. Dette er bygda i dag.
Maskinlitteraturens triumf
Om vi ser for oss en parallell utvikling for forfatterne, hvordan arter den seg? Litterære stjerner som Loe, Ørstavik og Fosse kan nok føle seg trygge i sin levetid, og holde på sin tradisjonelle produksjonsform. De fleste forlag vil også helst gi ut litteratur skapt av tradisjonelle forfattere. Men noen av deres kollegaer kommer til å være mer framoverlente. Enkelte forfattere og forlag kan bli fristet til å starte «bokfabrikker», der underbetalte assistenter jobber med å mate en skriverobot med «prompter» og bearbeide teksten. Kanskje denne skriveroboten jobber ut fra en copyright- eller trademark-beskyttet profil med forfatterens navn på – à la Jeff Koons’ praksis i kunstverdenen. Eller Fjordlands «Arne Brimi»-ferdigmiddager.
En del sjangerlitteratur vil kunne lages uten noen menneskelig gallionsfigur, men bare selges under en merkevarelisens – à la Nike eller Disney – eller en fiktiv forfatterpersona som Hardy-guttenes avsender, Franklin W. Dixon. Fram til nå har dette vært gjort med kompetente forfattere, slik David Lagercrantz viderefører Millennium-serien og Hilde Susan Jægtnes skriver nye Isfolket-bøker. Men hva skjer når språkmodellene klarer å lage noe som ligner tilstrekkelig?
Hvem vet? Kanskje folk til og med viser seg å kunne nyte storslåtte maskinproduserte tekster av høy kompleksitet, helt uten tanker for hvem avsenderen skulle være, eller at noen avsender overhodet skulle finnes – slik en ateist kan nyte en vakker utsikt ved Rondane.
Selvfølgelig vil det fortsatt være behov for mennesker i denne bransjen. Kanskje noen gjør research eller intervjuer med kilder, som kodes som «inspirasjon» eller «tidsåndsreferanser» og mates inn i skriveprogrammet. Men dette scenariet går faktisk i retning av at menneskene må gjøre de kjedeligste delene av arbeidet, og maskinene de mest kreative. Altså det motsatte av hva vi kan lese i teknologioptimistiske framstillinger i Morten Goodwins Prosa-artikkel. Og ikke ulikt utfallet for bøndene: Teknologien skulle ta «de tunge løftene», men endte med å komme mellom bøndene og den virkeligheten de jobbet med – maten, jorda og dyrene, menneskene og bygda rundt dem.
Når kulturen følger pengene
Landbrukets teknologiske nyvinninger ble framstilt som verktøy til hjelp for bonden i arbeidet. I virkeligheten ble disse verktøyene først og fremst brukt til å flytte penger fra bøndene til andre grupper lenger oppe i samfunnshierarkiet.
I mediene framstilles det gjerne som om bøndene lever stort på offentlige subsidier. Realiteten er at bøndene i dag er tvunget til å ta opp store lån for å finansiere høyteknologiske fjøs og maskiner. «Overføringene til landbruket» ender stort sett opp hos finansinstitusjoner, og i lommene på store selskaper som leverer teknologiske løsninger. Inntektene fra maten bøndene produserer, havner i hovedsak opp hos matvarekjedene.
Denne kapitalflyten er muliggjort av landbruksteknologien. Men de viktigste driverne er profittmotiv og vekstimperativ. Også i avisbransjen har nedbemanning og digitalisering vært en suksess – for eierne som tar ut utbytte. Og utviklingen har vært en suksess for alle leverandører av nye systemer og distribusjonskanaler som fikk sugerør inn i medieøkonomien.
Også i avisbransjen har nedbemanning og digitalisering vært en suksess – for eierne som tar ut utbytte.
Kanskje virker ikke dette så relevant for forfatterne, all den tid vi har lave teknologiske krav – vi trenger bare en laptop og et skriveprogram. Og om vi vil bruke ChatGPT, er det jo gratis. Vel, ChatGPT er gratis nå, men når teknologiselskaper med monopolmakt lanserer nye produkter og plattformer, følger de en forutsigbar «enshittification»-syklus, som beskrevet av forfatteren og teknologikommentatoren Cory Doctorow: Først lanseres tjenesten gratis, og når stadig flere gjør seg avhengig av den, blir gratisversjonen belemret med stadig flere begrensende og frustrerende trekk, mens profesjonelle betalversjoner rulles ut.
Mange forfattere vil sikkert betale GPT-abonnementet med glede, men hele maktbalansen i sektoren kommer til å endre seg når forlagene eller innholdsproduksjonsselskapene sitter på de dyre, lisensierte skriverobotene som betjenes av deres profesjonelle teams, og distribuerer produktene gjennom de store digitale kanalene der de kan få særbehandling.
Kanskje er det vanskelig å se for seg de tradisjonelle norske forlagene sette sammen slike «teams»? Ja, de vil nok kvie seg for det. Men det er ikke sikkert denne kviingen vil redde oss. I de fleste debatter om forlagsbransjen og dens forpliktelser overfor norsk språk og litteratur er vi vant til å snakke om økonomisk makt i en nasjonal sammenheng. Men la meg minne om at utviklingen i mediabransjen virkelig skjøt fart først da Facebook og Google overtok store deler av reklameinntektene og sendte alle pengene ut av landet uten å betale skatt.
Globaliseringa har også satt bøndene under press. Når bondeorganisasjonene godtok at bøndenes verdi kom fra produktet deres, gjorde de seg sårbare for tilsvarende produkter produsert billigere i andre land.
Hva da med litterære produkter, som hverken må fraktes med kontainerskip eller kontrolleres for skadedyr og smittestoffer? Hvorfor skal man i en internasjonal digitalisert verden ha norske innholdsprodusenter i det hele tatt? Alt kan lages i det landet der det er billigst, og så kan et dataprogram automatisk oversette teksten og tilpasse den til norske forhold. Alltid oppdatert med tidsriktige referanser til siste hete debattema i skravleklassen, det være seg privilegerte statsråder eller skjermfri skoler.
Både globaliseringen og den digitale revolusjonen har en tendens til å sentralisere kapital og makt. De fleste norske tilbydere av landbruksteknologi er blitt kjøpt opp av internasjonale selskap – Kverneland plogfabrikk holdt en periode stand som den siste norske av sitt slag, men er i dag en del av det japanske Kubota-konsernet. Og mens forrige generasjons bønder kunne reparere og modifisere sine egne traktorer, er dagens maskiner kontrollert av programvare, og nekter å fungere om bonden setter inn en reservedel på egen hånd. Jo lenger man befinner seg unna John Deeres sentralkontor, jo vanskeligere er det å få service eller å bli hørt.
Overført til kulturproduksjon får sentraliseringen av makt ytterligere konsekvenser. Et velkjent problem er at ChatGPT fungerer best på engelsk, så da skyves alle brukerne mot å bruke det engelske språket. I tillegg finnes mange andre skjevheter i språkmodellene.
Programmene vil på grunn av sin statistiske natur skyve alle tekster inn mot «normalen», også de som virker i jordsmonnet rundt selve bokmanuskriptene. Jeg gjorde et lite eksperiment, og ba GPT formulere en søknad om prosjektmidler basert på en av historiene jeg jobber med, i dette tilfellet stilet til Norsk filminstitutt. Hvorvidt GPT er trent på tidligere NFI-søknader eller bare gjenkjente sjangeren fra andre steder vites ikke, men resultatet var en prosjektbeskrivelse krydret med beskrivelser som «unik», «hjertevarm» og «sorgmunter». Om man ber programmet skrive et synopsis av en historie, vil det gjerne insistere på at personene i historien har lært noe oppbyggelig og blitt mer komplette mennesker ved fortellingens slutt.
Vi vil få et litteraturfelt som er like preget av monokulturer som dagens landbruk.
Hvis mange nok, både søkere og saksbehandlere, begynner å bruke disse programmene i saksgangen i kulturbyråkratiet, vil preferansene for kulturprodukter raskt bli enda mer strømlinjeformet enn de er i dag. Vi vil få et litteraturfelt som er like preget av monokulturer som dagens landbruk.
Litteraturens meitemark
Faren min valgte å gå bak hesten og såmaskina, og gjorde med den handlingen et opprør gjennom arbeidsform. Med sin egen kropp viste han at han nektet å underlegge seg landbruksmyndighetenes pålegg om å drive effektivt, kapitalintensivt og maskinelt. Verdien lå i videreføre tradisjoner i et bærekraftig tempo, noe som også innebar å drive jorda i en kroppsnær skala. Verdien kom fra å bevare kunnskap. Det handlet om å ta vare på jorda og mangfoldet, og ha tid til overs til å være med på dugnad for idrettslaget. Alle de tingene som vi egentlig bryr oss om i livet, og som faller utenfor anslått bidrag til bruttonasjonalproduktet.
Hvordan viser så forfatteren sin verdi – bortsett fra å lage «innhold», nærmere bestemt noe som mer eller mindre ligner på litteratur? Forfatteren liker vel å skrive, å tenke, å arbeide med ideer, å dele dem med andre, å delta på festivaler og opptre, å gi andre opplevelser og innsikt.
Litteraturen er også en del av samfunnets samtale med seg selv. Det har en verdi å være med på å fortelle historien om landet vårt og alt som skjer i det, i form av historier. Da tror jeg det er all grunn til å ta vare på forfatterne. Ikke nødvendigvis fordi vi er så spesielle, hver for oss. Ikke nødvendigvis fordi vi er åndsmennesker som kan slå språkmodellene i en mann-mot-maskin-kamp om litterær kvalitet. Men kanskje like mye fordi vi gjør en jobb i form av å være mange – og ikke bare forfattere, men også oversettere, språkvaskere, bibliotekarer og festivalarrangører.
Jeg ser ikke det ensomme forfattergeniet som motsatsen til ChatGPT.
Jeg ser ikke det ensomme forfattergeniet som motsatsen til ChatGPT. Jeg tenker heller i retning av bøndene. Ja, hvorfor ikke strekke analogien helt til å sammenligne med meitemarken, som gjennom tålmodighet og nærkontakt med jorda stadig konsumerer av omgivelsene og utskiller dem igjen, og på det viset gjør jordsmonnet litt mer fruktbart og levelig for alle.
Faktisk viser stadig mer forskning at det moderne industrijordbruket med sine maskiner og kunstgjødsel har drept mark og mikroorganismer og utarmet jorda. Resultatet er at mye matjord ikke lenger er dyrkbar uten alvorlige inngrep. På sikt har produktivitetstankegangen skadet jordbrukets evne til å skape jordbruksprodukter.
I tillegg er den utarmede jorda blitt dårligere til å binde karbonet fra lufta. Heldigvis begynner politikere endelig å få øynene opp for at naturen og kulturlandskapet leverer en hel del slike økosystemtjenester. Det renser regnvann, hindrer flom, gir ro til sjelen.
Også litteraturen er et økosystem, befolket av litterære arbeidere som ikke bare skriver tekster, men også driver tidsskrifter, småforlag, festivaler, litteraturhus, har lesesirkler, holder foredrag, møtes og snakker om litteratur og sørger for at stadig nye tanker, samtaler, tekstformer, stiler og forfattergenerasjoner gror fram.
Kan vi se for oss en utvikling der vi – forhåpentligvis i samarbeid med forlag og andre økonomiske og politiske aktører i Norge – beskytter dette økosystemet mot de internasjonale økonomiske og teknologiske kreftene som ønsker å kapitalisere på det, og underveis vil utarme det på samme vis som de har utarmet de norske bygdene og naturen rundt oss?
Kravene om å forby store språkmodeller er forlokkende å slutte seg til, men jeg tror ikke teknologien i seg selv er det største problemet. Vi må alltid holde blikket på hvordan verktøyene brukes for å flytte verdi fra en gruppe til en annen, hvordan de brukes for å utøve makt. Forbrukerrådets Finn Myrstad uttalte i Morgenbladet 20. oktober at det absolutt burde være aktuelt å forby bruken av teknologiske verktøy som er bygd på ulovlig innsamlet materiale. Altså ikke fordi teknologien er ond, men fordi forretningsmodellen er basert på tyveri og ekstraksjon. Som alle har fått med seg, er de store språkmodellene trent blant annet på store mengder rettighetsbeskyttede romaner som er brukt uten avtale. Her gjør forfatterforeningene lurt i å stå på kravene.
Men det ligger også her en fare i å privilegere det copyright-beskyttede forfattergeniet. Det stemmer sikkert at språkmodellene blir bedre når de er trent på profesjonelt velskrevne, kvalitetssikrede tekster fra forfattere og forlag. Men vi bør anerkjenne at all verdens bloggere og deltakere i diskusjonsfora og andre former for gratis innholdsproduksjon har deltatt med en større mengde tekst enn de anerkjente forfatterne. Denne interessekampen dreier seg om mer enn royalties.
Er GPT egentlig særlig effektiv?
Det mest sentrale trekket ved internettøkonomien er at teknologiselskapene tilegner seg gevinsten av store mengder menneskelig arbeid og innsikt gratis eller billig, og deretter putter det på boks i form av «kunstig intelligens», for å tjene penger på det. Altså er det viktig å se på hvor pengene flyttes: Fra de som gjør ting av kjærlighet og nysgjerrighet, til dem som eier teknologien og lager forretningsideer.
Det finnes mange ideer i omløp for hvordan man skal bremse eller snu denne pengeflyten. Eksperimenter med borgerlønn indikerer at folk som får behovene sine dekket, gjerne bruker den frigjorte tiden til å gjøre frivillig eller kreativt arbeid. Mer moderate forslag innebærer en «borger-avkastning», der en del av overskuddet til teknologiselskapene betales tilbake til brukerne som er kilden til innholdet og «intelligensen» deres, gjennom offentlige budsjetter.
Kravene om å forby store språkmodeller er forlokkende å slutte seg til, men jeg tror ikke teknologien i seg selv er det største problemet.
I norsk sammenheng ville en opplagt start være å presisere at innkjøpsordningen ikke støtter KI-produserte bøker. Da ville man hjelpe forlagene å motstå fristelsen til å starte KI-drevne bok-sweatshops. En annen mulighet ville være å kanalisere mer av den offentlige litteraturstøtten til arbeidsstipend, så man sikrer at pengene ikke først og fremst premierer rask produksjon. I tillegg trenger man gode ordninger for økosystemtjenester som tidsskrifter, panelsamtaler og festivaler. Og hvorfor ikke finansiere dette ved å skattlegge de store teknologiselskapene? De siste tjue årene har de tatt enorme summer ut av Norge uten å skattes nevneverdig.
I en appell foran Forfatterforeningen, senere publisert på organisasjonens nettside, sa forfatter Hilde Rød-Larsen den 6. november i år: «La oss ikke begynne med spørsmålet om hva vi bruke generativ KI til i litteraturfeltet, men om vi vil bruke det.» Det er fristende å boikotte selve teknologien, men som hun påpeker i samme tekst, er det ikke teknologien som er angriperen. KI er «overvåkningskapitalismens høypotente instrument for å oppnå profitt og politisk kontroll». De kreftene som truer med å erodere kunstsystemet er kommersielle selskaper og deres vekstimperativ.
La oss si at vi strakte oss bak teknologien, og angrep systemet. La oss si at vi klarte å hindre selskapene i å urettmessig tilegne seg verdier skapt av andre. La oss si at vi tvang dem til å betale en fornuftig pris for mineralene i servere og prosessorer, og en anstendig lønn til arbeiderne som produserer dem. La oss si at vi sørget for at de betalte en anstendig karbonavgift for det massive energikonsumet til datasystemene sine, sett opp mot samfunnsnytten.
Da ville man sannsynligvis oppdage det samme som i landbruket, der regnestykkene tydelig viser at det moderne industrilandbruket er et ressurs- og energisluk, mens tradisjonell småskaladrift er imponerende effektiv og bærekraftig. På samme måte vil man se at de menneskene som i dag jobber med litteratur er mer effektive kulturprodusenter enn maskinene. Kanskje ville GPT rett og slett ikke lønne seg etter at de virkelige kostnadene var betalt.
Og om GPT fortsatt fantes etter at man klarte å ta de skadelige økonomiske insentivene ut av prosessen, kan det jo hende at forfatterne ville kunne bruke teknologien til noe nyttig og nyskapende, slik de tidligere har brukt penn, boktrykkerkunst og tekstbehandlingsprogrammer. Ikke fordi de er presset til å «effektivisere» fram en økonomisk gevinst for eiere og investorer. Men fordi de selv synes det er gøy og interessant og til nytte for menneskeheten, og, ja, kanskje til og med for kunsten.
