DEBATT. Bård Larsen brukte jubileumsåret 2017 til å forfalske historien om den russiske revolusjonen. Har vi tenkt å la ham slippe unna med det?
I året som snart er omme, ble 100-årsjubileet for den russiske revolusjonen behørig markert, over hele verden, på godt og vondt. Ingen unnslipper sin egen samtid når fortiden skal vurderes, og hos alle kommentatorer som driver med mer enn paradering av fakta, vil en viss tendens uvegerlig skinne igjennom. Heldigvis vet de aller fleste som slipper til i avisspaltene, omtrent hvor den magiske grensen går. Derfor er det neppe mange som i løpet av jubileumsåret kan matche Bård Larsens gjennomført tendensiøse utlegning av oktoberrevolusjonen, og ikke minst av hans hatobjekt nummer én: Vladimir I. Lenin. Larsen er utdannet historiker, en kvalifikasjon skriveriene hans på ingen måte bærer preg av. Hans ideologiske tilknytning til den liberal-konservative tankesmien Civita lyser derimot som en glorete filigrans fra avissidene.
Larsens synligste bidrag i jubileumsåret er to beslektede kronikker, i VG 3. juli og i Aftenposten 15. desember. Felles for dem er at de knapt nevner noen pålitelige kilder, og at de ikke inneholder ett eneste korrekt sitat. Derimot rører de sammen spekulasjoner og forfalskninger på et stalinistisk nivå. Sporene etter de ideologiske inngrepene springer en i øynene. Jeg har Larsen mistenkt for å basere seg på tilfeldige nettsider, antikommunistiske svartebøker, egen fantasi og ønsketenkning – samt en særdeles uryddig lesning av enkelte seriøse kilder, som Orlando Figes’ A People’s Tragedy (1996).
VG-kronikken avsluttes med en varm anbefaling av det Bård Larsen omtaler som «Figes [sic] praktverk [sic] om revolusjonsårene». A People’s Tragedy er et solid faghistorisk referanseverk, men måten Larsen bruker det på, er hinsides enhver kritikk. Figes’ relevante og rimelig balanserte vurderinger av bolsjevikenes innsats velges bort til fordel for en regelrett demonisering av Lenin, blant annet på bakgrunn av anekdoter Figes selv omtaler som legender:
Det fortelles at den berømte vitenskapsmannen Pavlov skal ha blitt forskrekket over at Lenin betraktet de behavioristiske hundeeksperimentene hans som manual for sosial ingeniørkunst. «Mennesket kan korrigeres», skal Lenin ha svart: «Mennesket kan bli til det vi ønsker at det skal være».
Dette er en vandrehistorie, som stammer fra Boris Sokoloffs memoarer, The White Nights. Pages from a Russian Doctor’s Notebooks (1959). Men Larsen dropper både kildehenvisning og det kraftige forbeholdet som finnes hos Figes («according to legend»), der han sannsynligvis har funnet den.[1] Alle som har lest Lenin, og studert i alle fall deler av den seriøse litteraturen om ham, vil se at dette er et totalt u-dialektisk utsagn som overhodet ikke harmonerer med substansen i Lenins tenkning.
Fra samme anekdote hos Figes har Larsen hentet følgende Lenin-«sitat»: «Kommunismen tolererer ikke individualistiske tendenser. De er skadelige og ødelegger saken vår. Vi må avskaffe individualismen.» Også dette er altså «according to legend». Ordene har etter alle solemerker aldri vært ytret av Lenin. Larsen driver – bevisst eller bevisstløs – historieforfalskning.
I forlengelsen av den apokryfe Pavlov-anekdoten føyer Larsen i Aftenposten-versjonen til at Lenins prosjekt var «sosialhygienisk», og at det hadde som mål å rense Russland for «forhenværende mennesker» og «sosialt fremmede klasser» (anførsel i originalen). Begrepene stammer på ingen måte fra Lenins skrifter. Den som tar seg tid til å konsultere Bård Larsens Civita-publikasjon fra 2009, Storebror dreper!, vil se hvor han har hentet disse begrepene fra, nemlig Bent Jensens studie Gulag og glemsel (2004). Jensen bruker formuleringen «forhenværende mennesker» som oversettelse av det russiske бывшие люди (byvsjije ljudi), men uten kildehenvisning, og uten å tilskrive formuleringen Lenin.[2] Det siste ville da også vært en tilsnikelse, siden byvsjije ljudi er et gammelt russisk uttrykk som betegner personer som har falt fra en (relativt) privilegert posisjon. Maksim Gorkijs novelle med denne tittelen fra 1897 bidro til å aktualisere uttrykket i en ny sosial kontekst. Uansett bør det understrekes at det her dreier seg om deklasserte individer, altså mennesker tilhørende et sosialt sjikt som har mistet sin hegemoniske posisjon, og ikke om individer som har sluttet å være mennesker. Larsens analogi til «drømmen om renhet vi kjenner fra Hitler-Tyskland», der det var snakk om å likvidere «mindreverdige» folkegrupper og «degenererte» individer på rasehygienisk grunnlag, er i alle tilfelle høyst upassende.[3]
Uttrykket «sosialt fremmede klasser» forekommer én gang i Jensens bok, også der uten å tilskrives Lenin. Som oftest bruker Jensen formuleringen «sosialt fremmede elementer», som gir adskillig mer mening. Presisjonsnivået i Larsens reviderte revolusjonshistorie er med andre ord utpreget liberalt også på dette området.
På de samme sidene i Larsens bok blir det sagt at Lenin i 1918 «erklærte at revolusjonen var inne i en fase av krigskommunisme», hvilket umiddelbart og uetterrettelig presiseres som «en regelrett krigserklæring mot det tradisjonelle russiske samfunnet» – som om denne høyst idiosynkratiske tolkningen var Lenins egen. Den primære betydningen, nemlig utbredt statskontroll, rasjonering og rekvisisjon av overskuddslagre for å skaffe forsyninger til fronten, som var det begrepets opphavsmann, Lenin, la til grunn, blir ikke engang nevnt i forbifarten. Også i kronikkene fra 2017 bruker Larsen begrepet «krigskommunisme» som om hans egen definisjon skulle være den gjengse.
Den samme lemfeldige omgangen med kildematerialet kjennetegner de fleste historiske generaliseringene og samtlige Lenin-sitater Bård Larsen anfører i sine anti-revolusjonære skrifter: Etter alt å dømme kan sitatene spores tilbake til useriøse ideologiske publikasjoner, og de mangler både stilistisk og innholdsmessig affinitet til Lenins egne utsagn.
For eksempel hevder Larsen at Lenin aldri gjorde noe forsøk på å skjule at kunstens og kunnskapens oppgave skulle være ideologisk krigføring. (Vet han ikke at Lenin var særdeles konservativ i sin litterære smak? Og at han var en kjenner av klassisk musikk?) I VG-kronikken belegges dette med et skandaløst utsagn tilskrevet Lenin: «Vi kan og må skrive på et språk som sår hat, avsky, hån og lignende mot de som er uenige med oss.» Sitatet finnes, uten kildehenvisning, på en rekke høyrevridde nettsider, men det lar seg neppe etterspore i Lenins samlede verker. Min teori er at det stammer fra antikommunisten Max Eastmans forord til eks-kommunisten Ben Gitlows memoarbok The Whole of Their Lives (1948), som ble hyppig brukt i McCarthy-tidens USA. Men heller ikke der er det – symptomatisk nok – belagt med noen referanse. Kanskje Larsen kan hjelpe undertegnede og andre nysgjerrige lesere? Hvor tar du det fra, Larsen? For øvrig brukes ord som «hat» og «avsky» så å si utelukkende i negativ forstand i Lenins egne skrifter. Tenk om Civitas enmannsavdeling for revolusjonshistorie kunne konsultere noen pålitelige kilder, for eksempel originaltekster, neste gang den skal ut og opplyse offentligheten om «Lenins totalitære prosjekt»!
Alle sitatene Larsen tillegger Lenin, er med andre ord spuriøse. Er Civita virkelig ikke i stand til å stable på beina en seriøs, etterrettelig liberal-konservativ kritikk av den russiske revolusjonen?
Et siste eksempel på Bård Larsens lemfeldige omgang med historiske realiteter er beskrivelsen av tsarfamiliens endelikt på et gods i utkanten av Jekaterinburg: «Der ble alle sammen slaktet i en pinefull og langtekkelig prosess.» Adjektivet «langtekkelig» er en dobbel tilsnikelse. Én ting er at Larsen neppe mener at prosessen var langtekkelig, det vil si kjedelig, men rett og slett lang. Viktigere er det at opplysningen er direkte feil og ikke en historiker – ikke engang en antikommunistisk historiker – verdig. Da tsarfamilien ble ført ned i kjelleren der den ble henrettet, var det, ifølge den ansvarlige, Jakov Jurovskij, ingen av dem som visste hva som skulle skje. Soldatene hadde fått beskjed om å skyte mot hjerteregionen, slik at det skulle gå fort, og for å unngå for mye blod: «Nikolaj sa ikke noe mer. Han vendte seg mot familien igjen. Det hele tok noen sekunder. Så begynte skytingen, som varte i to eller tre minutter. Jeg drepte Nikolaj på stedet,» skriver Jurovskij i sin redegjørelse.[4] Vi snakker altså i høyden om tre minutter og 10 sekunder. Det er Larsen som, med sin usmakelige miks av politikk og melodrama, dikter hendelsene om til «en pinefull og langtekkelig prosess».
For å komme den ideologiske ryggmargsrefleksen i forkjøpet: Selvsagt skal man ikke kimse av henrettelsene, verken av tsarfamilien eller av andre, men disse må beskrives noenlunde korrekt, og ikke minst forklares på en forståelig måte. Her vil det si i lys av tsarens avgjørende rolle som de kontrarevolusjonæres «mestersignifikant». Dessuten forsvinner millioner av ofre for tsarveldets terror fra Larsens retusjerte versjon av revolusjonshistorien. Bare i løpet av Stolypins «liksom-parlamentariske» regjeringstid (på tsarens nåde) i årene etter 1905-revolusjonen ble over 3000 politiske dissidenter drept. For ikke å snakke om de meningsløse nedslaktningene ved fronten i en krig støttet både av tsaren og av den midlertidige regjeringen og av opposisjonen – med bolsjevikene som eneste unntak.
Bård Larsen dikter også når han legger ut om marxismens klokkertro på Historiens lineære fremskritt. I beste fall er dette en sannhet med store modifikasjoner: Marx er tvetydig på dette området. Men Lenin er utvilsomt den som erkjenner – og tar konsekvensen av – at de revolusjonære ikke kan ta for gitt at de har historien på sin side. Revolusjonen er avhengig av subjektivt engasjement og iherdig innsats mot alle odds. Og når forsøket på å endre samfunnet radikalt ser ut til å ha havnet i en historisk bakevje, da åpner det seg også uante muligheter, andre metoder enn de som har utgjort sivilisasjonshistoriens hovedstrømning: «Kva så om den fullstendige vonløysa i denne stoda,» skriver Lenin i januar 1923, «gav støyt til at arbeidarane og bøndene gjorde ti gongar hardare innsats, og såleis gav oss høve til å skapa dei grunnleggjande føresetnadene for sivilisasjon på ein annan måte enn i dei vesteuropeiske landa? […] Om det trengst eit særskilt kulturelt nivå for å byggja sosialismen […], kvifor kan ikkje vi ta til med fyrst å vinna fram til føresetnadene for dette særskilte kulturelle nivået på ein revolusjonær måte, og så, med hjelp av arbeidar- og bonderegjeringa og sovjetsystemet, gå vidare til å nå framom dei andre nasjonane?»[5]
Bård Larsens anti-revolusjonære hovedtese er at «den opprinnelige revolusjonen skjedde i mars på en bred politisk plattform, mens det som kalles oktoberrevolusjonen[,] var et statskupp, organisert av disiplinerte og kyniske fanatikere som ikke hadde noen reell støtte i landet». Men i månedene som fulgte etter den såkalte februarrevolusjonen (som fant sted i mars etter vestlig/gregoriansk kalender), ble den allerede tilspissede klassekampen ytterligere skjerpet. Reaksjonen – industriherrer, godseiere og tsarens militære støttespillere – mobiliserte på alle fronter. Folket krevde fred, brød og jord, helt i tråd med bolsjevikenes program, men ble møtt med væpnet motstand. I juli gikk general Kornilov, nyutnevnt øverstkommanderende for de militære styrkene, til felts mot de revolusjonære i Petrograd; det var også snakk om å overlate byen, der sovjetmakten hadde sitt hovedkvarter, til tyskerne og flytte den provisoriske regjeringen til Moskva. Men bolsjevikene var kommet langt i sin kampanje for å bevæpne folket: Den nye folkehæren viste seg å ha mye større slagkraft enn den demotiverte stående armeen som de kontrarevolusjonære rådet over. Mange deserterte, og noe virkelig slag fant aldri sted.
I denne fasen av revolusjonen spilte sovjetene en avgjørende rolle. Men de var ennå ikke dominert av de venstreradikale bolsjevikene. Som følge av det økte konfliktnivået økte imidlertid støtten til de bolsjevikiske representantene i sovjetene, og i oktober/november var de blitt mange og mektige nok til å gjennomføre det som ifølge bolsjevikenes program skulle være revolusjonens andre fase: Den provisoriske regjeringen ble oppløst og all makt overført til sovjetene.
Dette betyr selvsagt ikke at bolsjevikene lyktes i å realisere det radikale «sosialdemokratiet», som de lenge hadde kjempet for. Men å kalle Lenin «en uforsonlig og dogmatisk antidemokrat», slik Larsen gjør, er en liberal-konservativ tilsnikelse – et historieløst forsøk på å tilrane seg demokrati-begrepet og reservere det for en mørkeblå markedsliberalisme.[6] Lenin kjempet for et reelt demokrati, der de store massene hadde det avgjørende ordet, som erstatning – først – for tsarens åpenlyse enevelde og dernest for skinndemokratiet som rådet under de pseudo-parlamentariske regjeringene fra 1905 til 1917. Selv etter at tsaren var avsatt, hadde det søkkrike borgerskapet kontroll med det meste – i samarbeid med det gamle, tsaristiske aristokratiet og dets militære støttespillere. Kun noen få prosent av befolkningen hadde stemmerett, og stemmene var vektet på alt annet enn demokratisk maner i arbeidernes og bøndenes disfavør. Kvinner fikk stemmerett først etter oktoberrevolusjonen.
Ifølge Larsen må bolsjevikene bære skylden for borgerkrigen som fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen, der Russland ble invadert av fire fremmede makter som støttet de kontrarevolusjonære, slik at et par millioner mennesker ble drept. I tillegg må Lenin & co. ta ansvaret for fascismens fremvekst pluss to verdenskriger – én varm og én kald. At bolsjevikene var det eneste russiske partiet som krevde umiddelbar slutt på første verdenskrig, et krav de selv innfridde så snart de hadde tatt makten, eller at Sovjetunionen led det desidert største tapet av menneskeliv i kampen mot nazismen, passer ikke inn i Larsens ideologiske fantasi og retusjeres følgelig fra det store bildet.
Dersom Civita ønsker å fremstå som en seriøs aktør i samfunnsdebatten, må de sørge for at historikere som opptrer i deres navn, har noenlunde kontroll på hvor grensen går mellom legitim ideologisk tendens og historieforfalskning – i alle fall når genuint verdenshistoriske hendelser som den russiske revolusjonen skal oppsummeres. Og Bård Larsen bør nok bruke deler av det nye året til å repetere pensumet fra den magistergraden i historie han visstnok skal ha avlagt.
[1] Orlando Figes: A People’s Tragedy. The Russian Revolution 1891–1924, 100th Anniversary Edition, London: The Bodley Head, 2017, s. 732 f.
[2] Bent Jensen: Gulag og glemsel. Ruslands tragedie og Vestens hukommelsestab i det 20. århundrede, Gyldendal, 2004, s. 63.
[3] Bård Larsen: Storebror dreper! Om totalitarisme, Civita, 2009, s. 30.
[4] Sitert etter Per-Egil Hegge: Russland 1917, Vigmostad & Bjørke, 2017, s. 218.
[5] V.I. Lenin: «Revolusjonen vår», i Utvalgte verker i 12 bind, vol. 12: Oppbygginga av Sovjet-økonomien, Oktober, 1978, s. 244.
[6] Larsen og Civita er finansiert av mektige norske kapitalinteresser som NHO og Norsk Rederiforening, og tilknyttet det USA-baserte, Ayn Rand-inspirerte konsernet Atlas Network. Sistnevntes blå-blå demokratiforståelse lar seg ganske greit lese ut av deres erklærte visjon «of a free, prosperous and peaceful world where limited governments defend the rule of law, private property and free markets»; jf. https://www.atlasnetwork.org/about/our-story. Ayn Rands We the Living (1936) er da også en av de få skjønnlitterære bøkene Larsen anbefaler, i Storebror dreper!, som videre lesning for å forstå totalitarismens vesen generelt og bolsjevismens spesielt.
