W. David Marx, født i 1978, er en amerikansk, Tokyo-basert sakprosaforfatter av bøkene Ametora: How Japan Saved American Style (Basic Books, 2015) og Status and Culture: How Our Desire for Social Rank Creates Taste, Identity, Art, Fashion, and Constant Change (Penguin Random House, 2022).
Hva sier det om vår tid at mange av dagens store kinosuksesser er nyinnspillinger og oppfølgere av gamle suksesser? Hvorfor har det ikke kommet nye stiler og sjangere i popmusikken på mange år? Slike spørsmål stiller Marx i Blank Space. A Cultural History of the Twenty-First Century (Penguin Random House, 2025). Annett Scheffel har intervjuet ham for den tyske ukeavisen Die Zeit.
Det finnes utallige bøker om kulturhistorien på sekstitallet, syttitallet, åttitallet og nittitallet. Men om det første tiåret på totusentallet finnes det nesten ingenting. Hva skyldes det?
Det har overrasket meg også, og nettopp det har jeg forsøkt å gjøre noe med. Først trodde jeg det var fordi avstanden var for liten til å kaste et skarpt kulturhistorisk blikk tilbake. Men det skyldes nok også at de essensielle tendensene først blir synlige nå – 25 år senere.
Kanskje skyldes det ikke mangelen på endringer, men at endringene går i så mange forskjellige retninger at det er vanskelig å se dem under ett?
Det er godt mulig. Sekstitallet har en tydelig fortelling om frigjøring: Fra grå konservatisme til en fargeeksplosjon under den såkalte psykedeliske revolusjonen i 1967 og frem til borgerrettighetsbevegelsen. Syttitallet var en tid preget av fortvilelse og uro. Åttiårene: Begeistring, optimisme og ny teknologi. Nittitallet: Et sted mellom slutten av den kalde krigen, grunge og teenie-pop. Det første tiåret i det nye årtusenet er vanskeligere å sammenfatte. Kulturen kom på nett, men smarttelefonen fikk ikke gjennomslag før mot tiårets slutt, og preget først og fremst tiåret etter. 00-tallet var et merkelig mellomspill, der nittitallets estetikk fortsatt hang igjen, mens internettkulturen på 2010-tallet ennå ikke var kommet.
Hvis du sammenlikner kulturen i dag med det forrige århundret, hva er den mest slående forskjellen?
Jeg åpner boka med et bilde: 30 år etter at Pearl Jam – et band som en gang nektet å lage musikkvideoer fordi de fryktet å bli for kommersielle – spilte på Lollapalooza-festivalen, var David Solomon, en 61 år gammel administrerende direktør i Goldman Sachs, engasjert som DJ på den samme festivalen i 2022 – på en scene sponset av et vodkamerke. Det finnes ingen versjon av 1992 der noe slikt ville vært mulig. Jeg lurer på hvordan vi endte opp her. Hvilke kulturelle verdier har endret seg – og hvorfor?
Du kaller det 21. århundret et blank space, et tomrom. Hva mener du med det?
På nittenhundretallet var det dypt forankret i kulturlivet at kreativ nyskapning var det ultimate målet. Avantgardekunst, subkulturer, alt var rettet mot å finne nye estetiske former. Slik er det ikke lenger i dag. Det er det jeg mener med tomrom. Hva skjer med kulturen hvis den ikke har kunstnerisk innovasjon som motor? Vi får fortsatt nyprodusert innhold, men det er først og fremst laget for underholdning, profitt eller politikk.
«Kritikerne bringer ikke lenger innovative verk fra utkanten til sentrum, fordi de er altfor opptatt med å diskutere ting som uansett er populære.»
Du beskriver kulturen i det 21. århundret som fastlåst, stillestående og monolittisk. Og man har virkelig en følelse av at vi lever i resirkuleringens tid: Gamle serier og filmer som Scrubs og The Devil Wears Prada får oppfølgere, og på kino vises spin-offs av Jurassic Park og Superman.
Vi har i dag flere kreative verktøy enn noensinne, men nesten alt følger de samme mønstrene for å tjene penger eller få gjennomslag for politiske målsetninger. Hverdagen har aldri vært så rik på innhold – en endeløs rekke av slagord, ideer, sanger, videoer, spill, memer, skandaløse uttalelser, kjendissammenbrudd, livstriks og søte dyr. Til tross for all energien samfunnet i dag investerer i kultur, har det knapt dukket opp noe som føles nytt. Og absolutt ingenting som er revolusjonerende nok til å riste av seg fortiden. Selv halvhjertede eller mislykkede forsøk på å skape noe nytt er mer interessante enn alle produktene som er skreddersydd for markedet ned til hver minste detalj.
Hva er årsakene til denne utviklingen?
Mange kritikere legger ansvaret på økonomiske strukturer eller algoritmer, og begge deler er reelle faktorer. Men en tredje årsak er enda viktigere enn sosiale medier: De tradisjonelle forkjemperne for innovativ kultur – kritikerne og de unge – begynte på 2000-tallet å anse avantgarden som elitistisk og ekskluderende. Dermed har popularitet har blitt den ultimate målestokken for kvalitet.
Det må du forklare nærmere.
Den amerikanske høyresiden har tradisjonelt ikke vært kjent som en kilde til kulturell innovasjon. Til det er den altfor konservativ, altfor mistenksom overfor forandringer og pluralitet. Avantgardismen har historisk sett vært et venstreorientert prosjekt. På 2000-tallet fikk vi plutselig høyreekstreme og provokatører som – under dekke av ironi og kulturell grenseoverskridelse – begynte å spre avskyelige meninger, og dermed banet veien for Maga-bevegelsen, internettroll og typer som Nick Fuentes. Samtidig viklet venstresiden seg inn i identitetspolitikken. Her festet det seg en idé om at estetiske hierarkier undertrykker de lavutdannede. Å skille mellom høy og lav kunst ble mistenkelig i seg selv, og å omfavne den gjennomindustrialiserte kulturen ble ansett som et bedre moralsk standpunkt. Hvis man aksepterer dette, er det heller ikke skammelig å lage musikk bare for pengenes skyld.
Hvorfor skulle det være et problem? Det er vel ikke noe å utsette på populær musikk i seg selv?
Skamløs forlystelse og kommersiell teft anses i dag som midler til å oppnå sosial rettferdighet, og begge deler anses som like viktige som kreativitet og talent – om ikke viktigere. Venstresiden har lullet seg inn i et mantra om at man for enhver pris må forhindre at for eksempel en eksperimentell strykekonsert vurderes høyere verdi enn en popsang, for ellers vinner eliten. Som om en slik elite fortsatt eksisterer! De mektige, tech-milliardærene og Donald Trump, har jo ingen smak i det hele tatt.
Du kommer med kraftig kritikk av venstresiden. Hvor plasserer du deg selv?
Jeg står selv på venstresiden og deler det grunnleggende målet om å bryte ned falske hierarkier. Men dette kan tippe over i en patroniserende antagelse om at kunst ikke kan være avantgarde og samtidig styrke marginaliserte stemmer. Som om markedets velsignelse skulle være nødvendig. The New York Times publiserte i vår en omdiskutert liste over Amerikas største nålevende låtskrivere. På listen finner vi for eksempel Taylor Swift. Når man kaller henne en stor låtskriver, omdefinerer man selve begrepet.
Med fare for å gjøre deg upopulær: For deg er Taylor Swift altså ikke et geni?
Ikke i klassisk forstand. I århundrer fulgte begrepet «geni» mer eller mindre den kantianske definisjonen: Kriteriet for genialitet er å skape kompromissløst originale verker som verden aldri har sett før. Verker som kanskje ikke blir forstått umiddelbart, men som setter ting i bevegelse og fremkaller kunstneriske reaksjoner. Ingen vil vel påstå at Taylor Swift er kompromissløs original. Hun forstår sitt publikum og gir dem akkurat det de vil ha. Men det har mer med forretningssans å gjøre enn med originalitet. Taylor Swift befinner seg i enden av en innovasjonssyklus. Hun bruker lyder og akkorder som andre allerede har hatt suksess med. Etter Pharrell Williams’ suksess med sangen«Happy» i 2013, ga hun for eksempel ut «Shake It Off» med en lignende energisk feelgood-lyd med masse blåsere.
Du har også sett nærmere på akkordprogresjonene i Swifts sanger …
Ja, jeg har til og med telt dem – veldig mange av sangene hennes består av en håndfull av de samme akkordprogresjonene. Fordi de fungerer. Det er derfor jeg synes det er spesielt absurd at Swift en gang i The New York Times ble sammenlignet med The Beatles. De var besatt av å aldri gjenta en sekvens.
Men det finnes også kunstnere som beveger seg mellom subkulturell troverdighet og mainstream. Et eksempel er sangeren Charli XCX. Hvor befinner hun seg i dette systemet?
Charli XCX har alltid forsøkt å bli en popstjerne. Det stemmer at hun prøver ut nye ting og har et mer sofistikert lydbilde. Jeg husker en absurd situasjon da albumet Brat tok av i 2024. En kritiker i The New York Times hevdet at en hvilken som helst Taylor Swift-sang var mer interessant enn det albumet. Swift-sanger er blinkskudd som treffer midt i samfunnet, mente kritikeren, mens Charli XCX er altfor «merkelig» for noe slikt. Men sangene på Brat er umiskjennelig lettfattelig pop, og var å høre overalt den sommeren, i alt fra treningsstudioer til delikatesseforretninger. Det faktum at Charli XCX regnes som underground viser hvordan linjen mellom pop og kunst har forskjøvet seg.
Forklar nærmere.
Pop har alltid bevisst tatt opp undergrunnen i seg. Madonna var en del av klubbscenen i New York på åttitallet, og bygget karrieren sin på å etablere lydbildet derfra i hovedstrømmen. Kunstneren Fab 5 Freddy forsto allerede på slutten av syttitallet at hiphop ville bli den neste store avantgarden, og knyttet graffitikunstnere fra Bronx sammen med gallerieiere i downtown New York. Og regissøren George Lucas kom fra New Hollywood-tradisjonen, han var altså påvirket av progressiv og kreativ kino før han filmet Star Wars. Det finnes mange slike eksempler. Det som er annerledes i dag, er ikke at vi ikke lenger har kreative talenter. Holdningen er annerledes. Tidligere ble undergrunnen ansett som stedet der de mest spennende tingene skjedde, og kunstnere og kritikere så det som sin oppgave å øke bevisstheten om disse nye strømningene – ikke å bekrefte det alle allerede hører og liker.
Men er kunst virkelig nødt å drive oss fremover? Eller er dette bare en holdning vi har overtatt fra nittenhundretallet, mens folk i dag først og fremst lengter etter stabilitet?
Det som har overrasket meg mest av reaksjonene på boka mi, er hvor få kritikere som deler min oppfatning av at kreativ nyskapning har verdi. Tilbakemeldingen lød ofte: Det står bra til med kulturen, det er bare du som ikke forstår den. Men når man hevder at kulturen i dag ikke har kjørt ikke fast, at den bare orienterer seg mot tradisjoner, høres det mest ut som en bortforklaring. En bortforklaring for å slippe å innrømme at vi har stoppet opp kulturelt.
«Hva skjer med kulturen hvis den ikke har kunstnerisk innovasjon som motor?»
Er det noen moteksempler, noen ekte kulturelle innovasjoner fra vårt århundre?
Trap-rap er et eksempel, dagens dragkultur et annet. Begge har blitt sterkt påvirket av subkulturelle fellesskap. Og så er det eksempler som Nathan Fielders The Rehearsal. Serien er en dokumentarkomedie der folk øver seg på fremtidige vanskelige samtaler eller livshendelser. Fielder tar utgangspunkt i reality-TV – en sjanger som ikke akkurat er kjent for kunstneriske vyer – og lager noe helt nytt. Og det er mange flere eksempler. Historien om 2020-tallet vil nok likevel handle om Kim Kardashian og Donald Trump. Problemet er ikke at det ikke produseres noe bra, men at dette ikke blir representativt, og at kritikerne ikke lenger bringer nyskapende verk fra utkanten til sentrum, fordi de er altfor opptatt med å diskutere ting som uansett er populære.
Er det en sammenheng mellom den generelle følelsen av utmattelse mange opplever akkurat nå, og mangelen på kunst som forbereder oss på fremtiden, slik du formulerer det i boken din?
Jeg tenker på Mark Fishers essay Den kapitalistiske realismen – uten en visjon om en bedre fremtid blir stress privatisert, og folk blir kyniske og demotiverte. Jeg vil ikke dra tesen for langt, men selvsagt henger disse tingene sammen.
Boken din er pessimistisk lesning. Er det noe som gir deg håp?
Det er sant at boken høres negativ ut når den beskriver utviklingen fra 2001 til 2025. Men jeg tror at en bedre fremtid er mulig, fordi kulturen alltid endrer seg og korrigerer seg selv. Folk utvikler nye vaner og vokser sakte ut av de gamle. Bruken av sosiale medier er allerede dalende. Mange legger ut mindre på Instagram, det er finnes heller ikke noe nytt Instagram. Å være fysisk til stede i en by har blitt viktig igjen – det ble tydelig i New York i sommer, da tusenvis feiret i gatene etter at New York Knicks vant NBA-tittelen. Folk er nå i gang med å hente kulturen bort fra nettet igjen og tilbake til det virkelige livet.
