NÅR NOEN SKREV: FERIEN VAR «FANTASTISK», eller: maten var «uforglemmelig», kunne man inntil nylig anta at vedkommende mente det stikk motsatte; bare skolesinkene leste det bokstavelig. I dag har de tungnemmes misforståelse langt på vei blitt normen. Fra å være et ironisk virkemiddel som på nittitallet ble prisgitt inflasjonen, fungerer anførselstegnet nå mer og mer som superlativer – en ujålete spesialeffekt som uttrykker uforfalsket glede. Den som entusiastisk skriver at direktøren holdt en «kjempebra» tale ved bedriftens 10-årsjubileum, fester anførselstegnene på hver side av adjektivet lik de blinkende små stjernene som lærerinnen klistret inn i barndommens søndagsskolekort ved oppmøte. I stedet for å beklage denne tendensen som nok et symptom på språklig forfall, bør ironikeren hilse den velkommen som en oppfordring til å anvende mer subtile midler enn gåseøynene. Det var alltid noe plumpt og overdrevent pedagogisk ved en ironi som måtte blunke hardt med øynene for å være på den sikre siden.
–
I den faste spalten «Norheims oppdateringer» publiseres redigerte versjoner av tekster fra Pål Norheims Facebook-vegg, samt tidligere upublisert stoff. Pål Norheim, f. 1962, var med i Vagants redaksjon mellom 1988 og 1994, og bor i dag på Eidsvågneset utenfor Bergen. I 2014 utga forlaget Kolon en første samling av Norheims statusoppdateringer, Oppdateringer. Spalten er støttet av stiftelsen Fritt Ord.
