FIKK IKKE SOVE flyet fra Kario til Addis Abeba i natt. Ved siden av meg satt to kinesere, trolig arbeidere på vei til et eller annet veiprosjekt eller en fabrikk i Etiopia, utslitte etter den lange flyreisen fra Beijing eller Shanghai. Begge falt i søvn allerede før flyet lettet fra rullebanen; sidemannen snorket høylydt.
På Hotell Baro møter jeg straks en gammel bekjent, en hollender som fremdeles legger sine ferier hit; han har for vane å drikke øl, se på fotballkamper nede i sentrum og lese etiopiske aviser på hotellrommet. For mange år siden – fortalte han meg sist vi møttes – intervjuet han Alice Lakwena, grunnleggeren av The Lord’s Resistance Army i Uganda, for en kenyansk avis. Hollenderen opplyser også om at vår felles venn Peter, en danske som i sin tid jobbet i Odin Teatret, kommer med buss fra Arba Minch senere på ettermiddagen.
På verandaen ser jeg et ansikt som virker kjent, og når jeg hilser på ham, lyser fjeset opp av gjenkjennelse. R. vokste opp i Burundi og Paris; nå jobber han i flyktningleirer på grensen mellom Kenya og Somalia. Han forteller at når han fra tid til annen krysser grensen mellom Uganda og Rwanda, blir han straks tatt for å være en tutsi med mektige forbindelser: Ofte ser grensevaktene knapt på passet hans før de slipper ham forbi. Først i tolvårsalderen hadde det stått klart for ham at han var tutsi; det forklarte også hvorfor alle vennene hans var tutsier. Han oppdaterer meg om situasjonen i Burundi, Rwanda og Uganda over et par øl, deretter går jeg til hotellrommet for å få meg litt søvn.
Etter en middag i åttetiden går jeg ut. Piazza-området er – som alltid på kveldstid – deprimerende og fascinerende på én gang: musikk dundrende fra alle barer, kiosker, kaféer, hoteller og klesbutikker; en blanding av to-etasjers trebebyggelse fra den italienske okkupasjonen, høybygg i glass, betong, sement og asbestplater fra keisertiden og sosialist-epoken under Mengistu, og postmoderne forretningslokaler og små kjøpesentra; rønner, skur og slum; gateselgere, tiggere, prostituerte, skopussere, løshunder, arbeidere, funksjonærer, grafiske designere og festglad ungdom fra middelklassen; moderne kaféer og konditorier, en kino med romerske friser fra fascisttiden; mørke trebygninger som har vært falleferdige i et halvt århundre.
En av kafeene fra sent 90-tall heter Oslo. I andre etasje henger fotografier fra den norske hovedstaden. Ingen aner hvorfor den heter Oslo.
Overalt: en atmosfære av nød og anarkisk-entusiastisk festivitas, av skrikende mangel og retningsløst feirende overskudd og dans, av hundeglam, latter, biler og rop fra tiggere – det hele under overvåkning av vakter og bevæpnet politi. Og politiet støter man gjerne på også blant de berusede festdeltakerne. Jeg har sittet i et bunna bet, en bar, nattestider mens en politimann og to prostituerte stappet injera i munnen min; en hjertelig gest overfor fremmede. Vi var alle veldig fulle, og etter måltidet viste politimannen meg pistolen sin. Charles Dickens ville kjent seg igjen her.
Jeg passerer en tigger som sitter langs en mur, han roper noe jeg ikke oppfatter. Jeg vinker og sier «salam» idet jeg passerer ham. Han svarer «fuck you!» på engelsk. Jeg trer inn i en hage. På høyre side en skrøpelig trebygning, et gammelt hotell; på venstre side en grønnmalt rønne: bar og diskotek. Jeg setter meg ved et av bordene i hagen og drikker en lokal øl, oppkalt etter den samme helgenen som katedralen et par kvartaler unna har sitt navn fra: Saint George Beer. Det er kaldt her i kveld, akkurat som i Kairo; de prostituerte går i lårkorte skjørt, som i kalde, skandinaviske vårnetter. To sylslanke gutter danser intenst ved nabobordet, sittende på sine plaststoler. De har t-skjorter dekorert med mønstre jeg forbinder mer med Vest-Afrika enn med Etiopia; frisyrer à la Grace Jones midt på 80-tallet. Musikken er fra Tigré, den nordligste provinsen i Etiopia. Jeg drikker opp, betaler og forlater stedet.
Mellom Taitu Hotell og Omar Khayam Restaurant hører jeg noen si «hello». Jeg svarer unggutten på amharisk: Det vrimler av svindlere, selgere og selvbestaltede «guider» i dette området, så det gjelder så snart som mulig å signalisere at man ikke er en uvitende, dum turist som aldri har vært her før, så man kan gå sånn noenlunde i fred.
Han spør: Hvor kommer du fra? Jeg svarer: Norway. Ah, Oslo? Jeg svarer at jeg kommer fra mange steder: Oslo, Bergen, Mo i Rana, Debre Zeit, Casa Inches – en bydel i Addis.
«Hvor har du tenkt deg nå?» Av en eller annen grunn har jeg vanskeligere for å svare på dette. Spørsmålet oppleves som nesevist, en invadering av privatlivet. Dessuten aner jeg bare unntaksvis hvor jeg har tenkt meg hen. Jeg svarer at jeg skal besøke noen venner.
Snakker du orominja også? Nei, dessverre – er du oromo? Ja. Jeg er galla («galla» er en nedlatende betegnelse på oromoene som var vanlig i keisertiden). Og jeg er habasha og nordmann. Vi ler hjertelig, tar avskjed og går hver vår vei inn i natten.
| I den faste spalten «Norheims oppdateringer» publiseres redigerte versjoner av tekster fra Pål Norheims Facebook-vegg, samt tidligere upublisert stoff. Pål Norheim, f. 1962, var med i Vagants redaksjon mellom 1988 og 1994, og bor i dag på Eidsvågneset utenfor Bergen. I 2014 utga forlaget Kolon en første samling av Norheims statusoppdateringer, Oppdateringer. Spalten er støttet av stiftelsen Fritt Ord. |
