Et av de siste tiårenes mest innflytelsesrike forfatterskap i Norge utkommer ikke lenger på norsk.
«[N]år samtalen begynner å dreie seg om Peter Handke, går den fra generell konversasjon om bøker og over i noe mer nærgående, nesten påtrengende intimt,» skriver Geir Gulliksen i essayet «Ingen annen verden» (Marginal 2/1996), der han ser nærmere på hvilket tvetydig motsetningsforhold som finnes mellom Handkes tidlige dramatekst Publikumsfornærmelse (1965) og det sene 1980-tallets manus til Wim Wenders’ film Himmelen over Berlin. Når Gulliksen omtaler Handke, blir stilen hans ukarakteristisk gjentakende, nærmest solstadsk stammende; stadig utsetter teksten å komme til den bebudete hovedsaken. Han sirkler sakte inn sitt erklærte emne, som om han er usikker på om han egentlig ønsker å si offentlig det han har på hjertet. Men kanskje passer denne repetetive nølingen godt, for mer enn en presis fortolkning og klargjørende historisk innpeiling av Handkes litteratur, er essayet en granskning av hva det mon kan være ved Handkes forfatterholdning som gjør tekstene hans så vanskelige å snakke om. Om man ikke blir veldig mye klokere på Handke av det Gulliksen skriver, utover at prosaen hans har en egen evne til å gi litterær form til sansede småting og at spørsmål om fellesskap og avsondrethet står sentralt i forfatterskapet, lærer man i stedet ett og annet om hvordan en fascinasjon og en lyttende lesemåte kan utfolde seg. Og kanskje også om hvordan visse former for litteratur blir til? Som Gulliksen skriver om måten samtaler om Handke forløper på:
Jeg har (…) lagt merke til at disse samtalene nesten alltid føres mellom to, ikke i grupper av tre eller fire eller flere aktive samtalepartnere, men mellom to som har trukket seg tilbake fra det øvrige selskapet, inn i et hjørne eller ut på en balkong, eller også to som liksom befinner seg alene, selv om de sitter midt i en uhørt lystig skravlende forsamling. To samtalepartnere som betror seg til hverandre om sin lesning av Peter Handkes forfatterskap. Når disse diskusjonene, slik jeg har opplevd dem, blir så intime, skyldes det naturligvis måten vi leser Handke på her til lands. Og jeg mener å vite at dette særlig gjelder blant forfattere. Ut fra hva jeg har klart å bringe på det rene er det nemlig mange forfattere som leser Handke før de skal begynne å skrive, eller omvendt, når de ikke klarer å skrive. Slik sett ser Peter Handke ut til å være en utbredt yrkeshemmelighet blant norske forfattere.
Gulliksen konkluderer avsnittet: «Men jeg kjenner forfattere som sier at de aldri klarer å lese Handke. Etter å ha lest noen få sider må de legge boken fra seg, enten for å begynne å skrive eller fordi de har bestemt seg for å slutte å skrive.»
En av dem som har opplevd tvetydige dragninger i møte med Handkes prosa, er Tomas Espedal. For to år siden uttalte han følgende til Bokvennen (2/2010):
Peter Handkes Mitt år i ingenmannsbukten (1994) tok nesten livet av meg. Jeg forstår den dag i dag ikke hvordan han klarte å skrive den boken. Den gjorde meg så misunnelig at jeg holdt på å gi opp som forfatter. Jeg tenkte at dersom et slikt nivå allerede er etablert i litteraturen, så er det ikke noe poeng i å fortsette.
Men Espedal fortsatte, og nå har Forlaget Virkelig oversatt H Press-chap book-en Ly til dansk, med et 30 siders appendiks der Anders Vermehren Holm intervjuer forfatteren. Her får betroelsen om Handke-lesningen denne formen:
Meget af sprogarbejdet handler om ikke at skrive. Så læser jeg. Og jeg afbryder ofte mig selv for at læse. Det er altid de samme bøger. Alle bøger af Marguerite Duras. Og så står Peter Handkes bøger under skrivebordet. Jeg må af og til se, hvordan Peter Handke gør; hvordan gjorde han, da han gik ud af huset til skoven og fandt den lille lysning? Hvordan? Så læser jeg, men må glemme det bagefter. Glemme det.
Også nylig avdøde Stig Sæterbakken skrev og snakket flere ganger om hvordan Handkes prosa kunne påvirke skriveprosessen. I et intervju Olaf Haagensen og Marius Fossøy Mohaugen gjorde med ham for Bøygen (1/2006), uttaler han:
Men det er alltid en forskjell, i hvert fall for meg, på de forfatterne man er opptatt av, om de smitter eller ikke. Noen smitter på den måten at de får en direkte innflytelse på skrivingen. Andre nyter man bare. Peter Handke er en sånn forfatter for meg, som smitter hver gang jeg leser ham. Det samme med Le Clézio. Mens Claude Simon, for eksempel, er en jeg kan beundre, uten at jeg egentlig kan bruke den beundringen til noe.
Hvordan denne smitten kan arte seg, ser man blant annet i essayet Ja. Nei. Ja (2009), som allerede i første setning avslører at teksten er foranlediget av en formulering Handke kom med i en samtale med vennen Peter Hamm i Chaville utenfor Paris 25. april 2002, en samtale gjengitt i boken Es leben die Illusionen (2006). 13 år etter at Sæterbakken skrev essayet «Handke, serberne – og vi», om den europeiske offentlighetens fordømmelse av Handkes reiseskildring Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa und Drina oder Gerechtigkeit für Serbien (1996)), blottlegger han Handke som sin ständiga dialogpartner, en han ennå bryner sin livsforståelse og prosa på. Ja, dialogen begrenser seg ikke til lesning (og brevskriving, jamfør brevet gjengitt i faksimile i Handke-nummeret av Sæterbakkens skriftserie Marginal), men gir seg også uttrykk i direkte bruk av Handkes setninger, liksom for å skape et valgslektskapets kontaktlim i egne tekster. I essayet «Visst stjeler jeg! Jeg stjeler som en ravn!» (Bokvennen 3/2011), skriver Sæterbakken:
[E]n av hovedpersonen [i Gjennom natten (2011)] Karl Meyers vandringer i den fiktive tyske byen Redenburg er bygget opp av sitater fra åtte-ni Handke-romaner, disse brukt som et indre reisverk for bybeskrivelsen som helhet, og hvor Karl på et tidspunkt kommer i tanker om en bok han leste en gang, «som handlet om en mann som våknet etter at han hadde drømt at han tok livet av et annet menneske og som etter dette ikke fikk seg til å fortsette å leve som før», en henvisning til Handkes Den sanne følelses stund, som er en av romanene jeg siterer fra, uten at det sies eksplisitt at det er den, en liten nøkkel, med andre ord, til byvandringens oppbygging, ikke viktig for forståelsen overhodet, men en ekstra bonus for dem som måtte dra kjensel på den, i tillegg til, for min egen del, en hyllest til Handke som en prosaspråket mitt ville vært annerledes uten.
Etter å ha lest en setning som denne, eller på annet vis å ha fått ferten av hvor viktig den alenegående østerrikeren Handke har vært for sentrale norske forfattere med debut på 1980-tallet, kan saktens trangen melde seg til å lese noe Handke selv har skrevet. På ethvert folkebibliotek i Norge vil man kunne finne frem til det voluminøse hovedverket Mitt år i Ingenmannsbukten (1994, norsk oversettelse 1996), den opprivende Kravløs ulykke (1972, norsk oversettelse 1977), om morens selvmord, eller den lindrende Langsom hjemreise (1979, norsk oversettelse 1981), om en geologs gradvise forsoning med dyptiden og urhistorien og det amerikanske kontinentet. Spør en lesende ’68-er, og han kan fortelle deg med stor entusiasme om betydningen Målmannens angst ved straffesparkmerket (1970, norsk oversettelse 1971) har hatt for hans generasjon. Men hva med det Handke skriver i dag, hans observasjoner av og tanker om hendelser i sine umiddelbare omgivelser såvel som i vårt samtidige Europa?
Her støter man på en hindring, for Handkes bøker utkommer ikke lenger på norsk. Etter at Unn Bendeke, som trofast oversatte ham siden 1971, gikk bort, har det vært stopp for flere titler på Handkes lokale forlag, Gyldendal – den siste romanen er fra 1996. Så la oss si, rent hypotetisk, at en nysgjerrig leser ikke behersker tysk godt nok til å kunne lese Handkes ofte høylitterære stilkunst i original. Og at hun heller ikke kan tilstrekkelig fransk til at hun vil gi seg i kast med de mange oversettelsene som utgis i landet han har bodd i de siste 20 årene. Hva skal hun da gjøre? Skal hun si seg fornøyd med ikke å lese noe av Handkes nyere produksjon, og heller nøye seg med ryktene? Ryktene som går om retningene Handke har beveget seg i? Om en modernitetsfravendt inderlighetsforkynnelse, en sentimental respekt for mytisk tenkning, en avståelse fra å delta i teknologiens eksponentielle utvikling, en hengivelse, tilsynelatende, til det verste i den heideggerianske arven (som bare blir desto mer påfallende av at han selv offentlig har avsverget mesteren fra Tyskland), ja, til og med en bortvelgelse av realitetene i krigen på Balkan til fordel for et «vi får aldri vite sannheten om Srebrenica» og en tale foran 20 000 mennesker i Milosevic’ begravelse?
Nei, dette kan hun ikke si seg fornøyd med: Skuelystne mennesker med ørene på stilk tar ikke avstand fra litteratur de ennå har til gode å lese, basert på avisoppslag og hørensagen. Og muligheten er vel også til stede for at de massemediale karakteristikkene langt fra demper vitebegjærligheten. Alle disse tendensene har vært der lenge, i omtalen av forfatterskapet, også på 1990-tallet. Den gang var de ikke nok til at leserne sa takk og farvel, så hvorfor skulle de være det nå? Ja, kanskje er det snarere slik at ryktene om Handkes utidsmessighet, om forfatteren som annerledestenkende tidsvitne, styrker nysgjerrigheten, heller enn å stille den: Det norske idealbildet av forfatteren (formet etter Ibsen, Hamsun og Bjørneboe) er jo nettopp av en kontrær, kulturkritisk individualist, en vi ikke kan ta på ordet i ett og alt, en person som kanskje ikke er brukelig som veiledende fiksstjerne, men som likevel, eller nettopp derfor, er i stand til å utfordre samfunnets grunnleggende og våre egne, mest personlige forestillinger.
Altså begynner man å lete. Enkelte spor finnes; også de siste syv-åtte årene er det kommet noen få drypp Handke på norsk. En (eller flere?) av den unge Handkes dramatekster er blitt oversatt av Øyvind Berg, men da kun for scenen – de har ikke kommet i bokform. Jo Eggen har henvist til Handke i debatter om skyldfordeling etter krigen på Balkan, og oversatte essayet «Daniels tablas. Et omveisvitnemål til saken om Slobodan Milosevic», først publisert i det tyske tidsskriftet Literatur i 2005, over syv helsider i Morgenbladeti 2006: «Etter så mange dører, gitre og dunkle korridorer i krik og krok var det en overraskelse så, uten videre, å stå foran den tidligere jugoslaviske presidenten.»
Men her er vi altså fortsatt enten ved den noenogtyveårige Handke eller ved hans famøse forsøk på å unndra seg medienes virkelighetsforståelse i betente politiske spørsmål. Hva med skjønnlitteraturen, som den 70 år gamle Handke fortsatt leverer i rikt monn? Hvorfor har ikke Sverre Dahl, nestor innen moderne norsk germanistikk og etter Unn Bendekes bortgang den mest nærliggende å vende seg til for en overføring av denne egensindige fortelleren til norsk, tatt fatt på noen av romanene eller fragmentsamlingene hans – ja, ikke engang den korte Don Juan (erzählt von ihm selbst) (2004), der et av syv sentrale geografiske steder i fortellingen er en fjord utenfor Bergen? Et slags svar finnes i Morgenbladets årganger: Dahl anmeldte originalutgaven av Handkes Der Bildverlust oder Durch die Sierra de Gredos i 2002, og anmeldelsen fremstår nærmest som en offentlig søknad, stilet til hele det litterære Norge, om å få slippe å ha noe med oversettelse av Handke å gjøre, overhodet, for all tid. Noe som jo er en ærlig sak. Likevel skulle man nok ønske at en høyt respektert litterat som Dahl i sitt forsøk på å forklare hva som er galt med romanen ikke var fullt så ivrig på å benytte seg av indignerte floskler på vegne av alminnelige leseres konsentrasjonsvansker:
Alt er (…) mystifiserende forvirrende, overveldende detaljrikt, til dels kryptisk inntil det komplett uforståelige. Det kryptiske kan nok være positivt utfordrende i lyrikk og kortere prosa, men når omfanget er så enormt som her, tas det så lite hensyn til leserens tålmodighet og villighet til å gjette gåter at det nesten blir umoralsk. Her er nesten ingen handling, ingen egentlig dramatikk, ingen medrivende fortelling, hovedpersonene mangler navn og konkrete konturer, alt det dulgte og diffuse, den ofte predikantaktige patosen setter leseren på en uvanlig hard prøve. (…) Riktignok forlanger ny og banebrytende erkjennelse et nytt språk. Men et virkelig litterært storverk må også komme leseren til en viss grad i møte. Kommunikasjon er et forslitt moteord i dag, men rommer likevel noe dypt og sant.
En ganske annen vurdering finner vi hos Arild Vange, den andre opplagte kandidaten som Handke-oversetter, ikke minst på grunn av hans affinitet til flere av de idéhistoriske linjene og språkorienterte skrivemåtene som løper sammen i Handkes bøker. Vange skrev da også et indirekte svar til Dahls søknad, og fulgte to år senere opp med en kommentar om den neste romanen. I et essay i Vagant 4/2007 sammenholdt han Der Bildverlust og Peter Waterhouses da nylig utkomne (Krieg und Welt). Her heter det om Handkes roman:
Jeg ble formelig båret av teksten som av en elv, en bred, rolig flytende elv eller kanskje en flod, en gigantisk og likevel nesten uhørlig flod som rant eller veltet seg frem gjennom nydelige språklandskap. (…) Handkes fortelling flyter samlet og bredt og massivt og vakkert[.] (…) Hos Handke leder og lenker den fortellende flyten i det rytmiske språket leserens oppmerksomhet, det oppstår et sug, en slags mild tvang, nesten som om jeg kommer inn i en slags transe og lar meg drive eller rive med.
Til tross for sympatien, aner man at sammenligningen likevel faller ut til Waterhouses fordel: «Både Der Bildverlust og (Krieg und Welt) er verdensansatser eller verdensutkast. Mens Handke prøver å revitalisere store ord ved å insistere på dem, fylle dem med nytt innhold, endevender Waterhouse dem, kler av dem og viser hvor maktesløse og kraftløse de er[.]»
At Handke krever overbærenhet og elastisitet av en moderne, sekulær leser, er hevet over tvil – man må være villig til å si som poeten Jørn H. Sværen: «de store ordene / tilgi dem». Handkes sirkling rundt metafysiske størrelser påtales også av Gulliksen, som kommer med denne leseanvisningen: «Det vi må forsøke å glemme er hulheten, den påståelige åndeligheten når programmet blir programmatisk i praksis. (…) Meningstomheten har på mysteriøst vis blitt meningsfylde.» Men Gulliksen har den dedikerte leserens bevegelighet og kjærlighet til litteraturen som et sammensatt økosystem; viktigere enn å holde seg selv ren er det for ham hva Handke har å by på av egensindig litterær verdi: «Så hva skal vi ta vare på hos Handke? Evnen til å skrive frem et distansert, alt-inntakende blikk, en fascinasjon for verdens stofflighet, for detaljer, gjenstander, gester, ansiktsuttrykk, tonefall.»
Hvorom allting er, og uansett hva vi velger å feste oss ved i Handkes omfattende produksjon: Det dreier seg åpenbart om et av de mest innflytelsesrike forfatterskapene i ny norsk litteratur, ja, som man ser av sitatene over, tyder mye på at man vanskelig kan danne seg et fyllestgjørende bilde av bøkene til sentrale forfattere som Gulliksen, Espedal og Sæterbakken uten å ha lest og reagert på og grunnet over i alle fall noen av bøkene hans (og ennå er det ikke blitt nevnt et ord om hvilken posisjon Karl Ove Knausgård tilskriver Handke i Min kamp – det overstrømmende skussmålet han der blir gjenstand for, overlates herved til sporhundene i kommentarfeltet å finne frem til og minne om).
Hva så med Sverige og Danmark? Også der later forleggerne til å ha blitt mindre ivrige på å utgi Handke post-Balkan-engasjementet, etter å ha utgitt de viktigste titlene gjennom 70-, 80- og 90-årene. I Sverige utga Bonniers i 2006 kortromanen Don Juan, etter en seksårig pause – men det har altså allerede gått seks år siden den gang. Til gjengjeld anmelder Dagens Nyheter gjerne den tyskspråklige originalutgaven av Malte Herwigs biografi om Peter Handke – de numera hotade kultursidorna lever nå og da opp til ryet fra glansdagene. I Danmark ser Gyldendal ut til å ha tatt opp igjen forfatterskapet, med Hanne Lunds oversettelser av Don Juan (2005) og Kali, en forvinterhistorie (2008).
Dette gir desto større grunn til å spørre: Gjør det ingenting for de høyere forlagsinstanser at vi ikke kan lese Handke anno 2000-tallet på norsk? Han er midt iblant oss, omstridt og omsnakket og sitert både åpent og skjult, og likevel skal det godt gjøres å danne seg et førstehåndsinntrykk av tekstene hans fra de siste 15 årene. Kan vi leve med å kjenne så dårlig en som i den grad beveger vårt eget språks litteratur? Stig Sæterbakken sa det slik i det siste intervjuet han rakk å gi (Vagant 1/2012):
Peter Handke var (…) godt ivaretatt i Norge så lenge oversetteren hans Unn Bendeke levde. Men da hun døde, var det slutt. I tilfeller som dette, med et så sentralt samtidig forfatterskap, er det rart forlaget ikke kjenner et ansvar for å føre det videre.
