Sjelden blir en forfatter opphøyd til klassikerstatus så tidlig som Wolfgang Herrndorf. Da forfatteren i 2013, i en alder av 48 år, skjøt seg selv ved en kanal i Berlin, kaptes Feuilleton-redaksjonene om å plassere bøkene hans blant det ypperste i tysk samtidslitteratur. Forfatteren, som brydde seg like lite om etterlivet som om svadaen bøkene hans ble møtt med på universitetene, ble i løpet av kort tid en av få forfatterne landets litteraturkritikere kunne samle seg omkring. Kanskje fordi bøkene hans innehar en letthet, en nesten gammelmesterlig perfeksjonisme som fremstår helt utypisk i den tyske samtidslitteraturen? Forfatterens empatiske verdensbeskrivelse, iakttagelsesevne og kløkt gjør krav på oppmerksomhet.
Ikke noe sted kommer klokheten og den skjeve tilgangen til verden bedre til uttrykk enn i Herrndorfs digitale dagbok «Arbeit und Struktur», som han opprettet i 2010 etter å ha fått konstatert en uhelbredelig svulst på hjernen – en gliobastom. Bloggen ble i 2013 utgitt som bok, og i mellomtiden har denne dag-til-dag-beskrivelsen av tragedien i forfatterens korte liv blitt forfatterskapets sentrale verk. I motsetning til Fritz Zorn, som i tiraden Mars holder hele Zürich ansvarlig for kreftdiagnosen sin, følger Arbeit und Struktur et varslet dødsfall – uten at forfatteren snur ryggen til verden og forkaster den. Spørsmålet som skinner gjennom opptegnelsene er ikke: «Hvorfor meg?», men heller: «Hvorfor ikke meg?» Selv kaller Herrndorf det biokjemisk lotteri.
Arbeit und Struktur demonstrerer forfatterens suverene omgang med språket og er fylt med tanker om døden, galskapen som kommer snikende, og fremfor alt om minner slik de noen ganger formfullender livene våre og andre ganger fremstår som skisseaktige lister med punkter vi må forholde oss til. Tekstene er «skrevet baklengs fra døden», bemerket Nina Pauer i Die Zeit (13.12.2013). Samtidig er de et testamente over den overstrømmende produktiviteten som satte inn hos forfatteren etter at diagnosen ble stilt og prognosene var klare. Arbeide, for ikke å fortvile.
Langsom modningsprosess
Det tok tid før Herrndorfs «litterære verk», som i dag blir så beundret, var ferdigmodnet: landeveisromanen Tschick (2010), som i mellomtiden har solgt omkring to millioner eksemplarer og er oversatt til 30 språk (deriblant norsk: Tschick: Adjø Berlin, oversatt av Eivind Lilleskjæret, Bastion, 2013), den gåtefulle romanen Sand (2011), som han selv lenge omtalte som «ørkenromanen», og til slutt Bilder deiner grossen Liebe, utgitt posthumt i 2014 som et fragment. Det var under sykdomsperioden Herrndorf ble berømt. Han som i årevis hadde flakket omkring på et eksistensminimum tjente nå et sekssifret beløp. Ingenting betyr mindre nå, skrev han i dagboken sin.
Herrndorf var egentlig maler. Han ble utdannet ved kunstakademiet i Nürnberg og tegnet blant annet for det satiriske magasinet Titanic, før han gav opp billedkunsten og viet seg til litteraturen. Den første romanen ble utgitt i 2002 og ble Herrndorf knapt lagt merke til, men likevel ikke underkjent. De som leste ham oppdaget en sjeldent følsom forfatter; In Plüschgewittern lignet ved første øyekast en av de populære Berlin-romanene som utkom i et utmattende antall på denne tiden. I motsetning til flertallet av dem, var og er romanen en bok om ensomhet i vår tid. Naturligvis inneholdt den alt denne stereotypiske sjangeren skulle: Vi leser om fester, bofellesskap, et mislykket kjærlighetsforhold, alkohol og andre rusmidler – og kommunikasjonssvikt. Noen faller på et tidspunkt ned fra et tak. Barndomsminnene til fortelleren, derimot, plasseres i gullbelagte rammer. Sammenlignet med minnene fremstår samtiden som et porøst hendelsesforløp.
Forfatterens empatiske verdensbeskrivelse, iakttagelsesevne og kløkt gjør krav på oppmerksomhet.
Fylt av denne likegyldigheten, fortapelsen og vemodet, snubler fortelleren fra Hamburg til Berlin, hvor hans talent for sarkasmer skusles bort. Kynisme er rasende ironi kun egnet til å sjokkere spissborgerligheten, har Vladimir Jankélévitch bemerket. Men kynismen til jeg-fortelleren i In Plüschgewittern er tragisk. Han finner ingen festepunkter i verden. Han stoler ikke på familielivets lykke, enhver idyll ser mistenkelig ut, som en løgn. Det hviler en stor eksistensiell sorg over observasjonene han gjør seg – en sorg som nærmer seg det kritiske og som forsterkes av Herrndorfs fjærlette skrivemåte.
Den neste boken, Diesseits des Van-Allen-Gürtels (2007), var en samling med seks historier om lignende skikkelser som snubler gjennom livet i en oppjaget stillstand: En sykepleier rømmer til Asia, vi møter laptop-bohemer og folk fra litteraturscenen, kunststudenter og andre desillusjonerte; uten arbeid, alltid på leting, alltid forurettet: «Jeg […] forsøkte å legge farge til fremtiden. Det eneste jeg fikk frem var følelsen av fullkommen tomhet,» sier en av dem, i likhet med flere av Herrndorfs helter. Enkelte ganger fremstår de som om de er fanget i et landskapsmaleri: Over dem finnes verdensaltet og månen, men selv uttrykker de en edruelig sentimentalitet. Diesseits des Van-Allen-Gürtels viste hvordan Herrndorfs litteratur kan være urkomisk – en sleivete og besynderlig komikk som trosser den dagligdagse trøstesløsheten i livene som skildres. Samtidig uttrykker fortellingene en eksistensiell sitring som skulle følge Herrndorf gjennom villskapen i Sand og som gjorde Tschick helt ulik Holden Caulfields mange andre gjenferd.
En gudbenådet sjangerforfatter
Herrndorf var en gudbenådet sjangerforfatter: storbyroman, ungdomsroman. Selv Sand, som bryner seg mot både spenningslitteratur og science fiction, er en labyrintisk bok der nihilisme, eksistensialisme, og Herrndorfs store talent for galskap skinner gjennom.
Hos Herrndorf går alle fortellersporene opp. I Arbeit und Struktur kan man lese hvordan han iblant gjorde narr av en forfatter som Uwe Tellkamp for slurv og «språklig forfall». Han beundret Nabokov, Stendhal, Brontës Jane Eyre og frydet seg over hvordan Thomas Mann formet Klavdija Chauchat i Trolldomsfjellet. Han ønsket å skrive bøker som han selv ville ha lest, bemerket Herrndorf en gang, og å beskrive ham som en underholdningsforfatter ville sikkert ikke være galt. Samtidig virket ikke bøkene hans tilgjorte. De er snarere preget av det kritikeren Ijoma Mangold kalte «delirisk coolness» – en god beskrivelse av den lakoniske stilen som preger Herrndorfs setninger, måten han beskriver tingene han ser på, så varmt og ofte vennlig, så merkelig og fylt med inderlighet.
Etter hvert som sykdomsforløpet skred fremover, kom beslutningen om selv å sette en sluttstrek for livet. For å beholde kontroll. Kathrin Passig, forfatter, journalist og Herrndorfs partner gjennom mange år, kunngjorde på Twitter 26. august 2013 at han hadde skutt seg ved Hohenzollernkanal i Berlin. Han hadde tapt den utsiktsløse kampen, som man senere kunne lese så inngående om i Arbeit und Struktur. I dagboken hadde han skrevet om alle medisinene, strålebehandlingen og om legene, hvordan nølingen, fortvilelsen og fortryllelsen, som han enkelte dager gjenoppdaget, aldri syntes å ha vært borte for ham: «Alltid de samme tre tingene holder meg påkoblet: verdens vennlighet, naturens skjønnhet, små barn,» skrev han en gang. Isa, heltinnen i den siste, ufullførte romanen, Bilder deiner großen Liebe, sier et sted: «Avgrunnen haler og drar i meg. Men jeg er sterkere.»
Isa dukker opp i Tschick, på en avfallsstasjon langs Autobahn. Hun er en 14-åring som på en og samme tid er barnslig og gammel, på et merkelig vis både lynende intelligent og fortapt i verden, kanskje den mest hjelpeløse av alle Herrndorfs skikkelser. Når vi møter henne igjen i Bilder deiner großen Liebe foretar hun en merkelig dannelsesreise, som en Wilhelm Meister eller Anton Reiser, men ligner samtidig Georg Büchners Lenz, som møter sitt eget vanvidd til fjells. Isa har allerede møtt galskapen og rømmer fra den psykiatriske klinikken hun er innlagt på – en verden full av besynderlige karakterer, døvstumme gutter, en kaptein som har blitt bankraner, en jeger og en middelklasseforfatter med en spøkelsesaktig gammel kvinne på soverommet.
Landeveisromanen Bilder deiner großen Liebe skrider, ulikt Tschick, fremover til fots, gjennom skoger, over bekker, parkeringsplasser, før hovedpersonen ender opp på avfallsstasjonen der vi for første gang møtte henne i Tschick. I likhet med alle Herrndorfs skikkelser har Isa et spesielt forhold til naturen, til stjernene og universet. Bilder deiner großen Liebe er kanskje den tristeste av Herrndorfs bøker, men også her blir gjenfortryllelsen av verden tydelig idet hovedpersonen ligger i gresset og ser opp mot himmelen.
Kanskje er det dette vi bør huske Wolfgang Herrndorf for: livbøyen han kastet ut til naturromantikken, den tilbakevendte undringen over tingene – alt dette som Herrndorf kunne gi en så lett ironisk tone fordi overveldelsen ellers ville ha vært uutholdelig.
Oversatt fra tysk av Tore Engelsen Espedal
Publisert første gang i Vagant 1/2015
