Voksenopplæring

Illustrasjon: Andreas Töpfer

New York Times’ The Stone er fagfilosofi ikledd bloggens gevanter. Slikt er det lett å la seg begeistre av.

I likhet med Facebook og Twitter, har bloggene forskjøvet tyngdepunktet i den offentlige samtalen: Diskusjon om litteratur, filosofi og ideer foregår nå like mye i digitale publiseringskanaler som i avisenes og tidsskriftenes debattspalter, og konsekvensene er tidvis nedslående. For eksempel i litteraturkritikken, hvor amatørismen har glade dager på blogger som bokmerker.org. Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikerens faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen. Man kan ta seg i å bli dystopisk når den studentikose «kjærligheten til litteraturen» skal leses på linje med kritikken til en Ane Farsethås eller en Espen Søbye.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Men bakom synger skogene: Etablerte institusjoner som The New York Review of Books, The New Yorker, Die Welt, Le Monde og London Review of Books er nå vertskap for velredigerte blogger med en aldeles fryktinngytende publiseringsfrekvens der bidragene ofte kan hevde seg mot det de trykker på papir. Ikke bare muliggjør tidsskriftenes digitale avskyg­ninger dagsaktuelle tekster, de trekker også veksler på den populistiske kraften i amatørbloggenes kommentarfelt. Et senere tilskudd er The New York Times’ filosofiske underbruk, The Stone, redigert av Simon Critchley, Slavoj Žižeks punkelskende nemesis ved The New School i New York.

Åpningsinnlegget, datert 16. mai 2010, er riktignok ikke særlig appetittvekkende. Den usignerte programerklæringen stiller spørsmål à la: «Hvordan ser filosofien ut i dag? Hvem er filosofer, hva beskjeftiger de seg med, og hvilken rolle spiller de i det tjueførste århundret?» Og bedre blir det ikke i det første lengre innlegget, signert redaktøren selv, «Hva er en filosof?». Filosofen er, ifølge Critchley, en som tar seg tid, som dyrker friheten til å bevege seg ubesværet fra emne til emne, eller som skamløst bruker årevis på å grave seg ned i partikulære spørsmål. Critchley beundrer Thales som faller i brønnen fordi han forgapt studerer stjernene: Kanskje er det filosofen som ler sist, til tross for at han fremstår som latterlig i merkantilistenes øyne – han har nemlig språk for de store spørsmålene. Critchleys platityder om filosofiens fortreffelighet kan påtreffes i talløse, uinspirerte varianter.

The Stone tar først fyr når fagfilosofiens grunnlagsdiskusjoner formuleres i korte og polemiske blogginnlegg. 4. september i år skriver den svenskfødte oxfordfilosofen Timothy Williamson en kritikk av den honnøraktige bruken av sjablongen «naturalisme», og denne skolens tro på vitenskapelig kunnskap som vår eneste gyldige tilgang til verden. Problemet for naturalismen er, ifølge Williamson, at et for strengt krav om hypotetisk-deduktiv metode truer med å ugyldiggjøre resultatene av for eksempel matematiske, logiske og lingvistiske undersøkelser. Hvis vi mener at forskning på litteratur og historie kan gi oss sann og verdifull innsikt, blir idealet om ren vitenskap svært begrensende. Og hvis vi, på den andre siden, regner alle akademiets disipliner som vitenskapelige i naturalistisk forstand, mister begrepet forklaringskraft.

Alex Rosenberg, filosofiprofessor ved Duke University, svarer på kritikken i et innlegg fra 17. september. Williamson beskriver en stråmann, påstår Rosenberg. Den naturalistiske filosofiens tilegnelse av fysikkens og vitenskapens gyldighetskrav har ikke bare styrket metafysikken, men også gjort faget til en uvurderlig premissleverandør for tilstøtende områder som psykologi, biologi og antropologi. I forbifarten bemerker Rosenberg at litteratur og litteraturkritikk fremdeles er noe det kan være verdt å bruke tid på, men «naturalismen behandler dem som moro, ikke som vitenskap».

Williamson kontrer med at man har et merkelig begrep om kunnskap dersom man ikke vil vedkjenne seg at vi som lesere vet hvorvidt Mr. Collins er helten i Pride and Prejudice, eller hvis man mener at fysikken kan forklare slaget ved Gettysburg bedre enn historiefaget.

Enten man sympatiserer med den scientistiske naturalisten Rosenberg eller pluralisten Williamson, er dette en diskusjon som fortjener sin plass i New York Times’ digitale spalter, og enda bedre blir det når leseren scroller nedover og ser at de tre innleggene har avstedkommet et sted mellom 150 og 200 leserkommentarer hver.

Ved lanseringen av The Stone skrev Critchley at han håpet leserne av bloggen ville stille seg åpne for en filosofisk tenke- og skrivemåte, men når han oppsummerer de første åtte månedene 2. januar 2011, er rollene byttet om. Like mye som leserne har møtt tekster med et abstraksjonsnivå de ikke nødvendigvis er vant til, har filosofene måttet skrive mer åpent, mer impulsivt og mer polemisk enn det de vanligvis gjør i fagfellevurderte tidsskrifter de færreste leser. Formatet stiller nye krav til skribentene så vel som til leserne, og slik gjør bloggen fagfilosofien i stand til å finne en mer synlig og virksom plass i et ordskifte som vanligvis er dominert av journalisme, amatørisme eller polariserte og stivnede posisjoner i offentlighetens velkjente skyttergraver. Filosofi er voksenopplæring, skriver Stanley Cavell, og The Stone viser at et digitalt brevkurs ikke er å forakte.

 

Tidligere publisert i Vagant 4/2011.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.