Russlands uforutsigbare fortid

ESSAY. Hvordan fremstilles den russiske revolusjonen i Vladimir Sorokins tøylesløse historieskriving?


I Russland har forfattere ofte vært noe mer enn kunstnere – de har også opptrådt som profeter. Flere store skikkelser i den russiske litteraturen omfavnet denne utvidede forfattergjerningen, deriblant Pusjkin, Lermontov, Dostojevskij, Tolstoj, Akhmatova og Solzjenitsyn. Litteraturen ble ansett å kunne nå frem til sannheten om tingenes tilstand, selv om denne tidvis ble gjemt mellom linjene for å omgå sensuren. Få har likevel vært så treffsikre med sine fremtidsvisjoner som den nålevende russiske forfatteren Vladimir Sorokin (f. 1955).

Da Sorokin nylig gjestet Kapittelfestivalen på Jæren, ble han intervjuet på scenen av forfatter og forlagsredaktør Bernhard Mohr. Han spurte forsiktig hvordan Sorokin hadde tenkt å feire revolusjonsdagen. Da svarte Sorokin morskt:

En antihumanistisk bombe gikk av i 1917. Poeten Josef Brodskij kalte det en antropologisk katastrofe. Som russer er det ikke ideene Lenin, Stalin og Brezjnev brakte til torgs som betyr noe, det er resultatet som teller: 1900-tallet var terrorens tidsalder. Verden ble for første gang delt i to, i en blå del og i en rød del. Og bare i dag kan vi forstå størrelsen på denne atomsoppen. Så nei, jeg kommer ikke til å feire revolusjonen, jeg skal gå i kirken og tenne et lys – et sted jeg vanligvis ikke ferdes, men jeg skal gjøre et unntak for anledningen.

Denne uttalelsen inviterer ikke akkurat til diskusjon. Den minner om en kronikk historieprofessor Bernt Hagtvet i august rykket inn i Aftenposten under tittelen «Det tragiske oktoberkuppet». Der ba han Russlands ambassadør til Norge om å arrangere en «sørgehøytidelighet» i anledning revolusjonen. Selvsagt har de begge på sett og vis rett: Revolusjonens uskyldige ofre og Stalins senere utrenskninger kan ingen bestride.

Men der Hagtvet ser den beskjedne revolusjonsfeiringen i Putins Russland som et symptom på at russerne nå endelig har tatt innover seg hva slags blodig regime Oktoberrevolusjonen innvarslet, har nok Sorokin en litt annen tolkning. Sorokin vet at Putin dysser ned feiringen fordi han er livredd for at folket skal la seg inspirere til å gjøre opprør, slik man så tilløp til vinteren 2011/2012, da tusener tok til gatene i protest mot et rigget presidentvalg. Putin er jo også sovjetnostalgiker, i den forstand at han lengter tilbake til den tiden da Sovjet var en supermakt som kunne holde USA i ørene, en holdning som ble tydeliggjort da Putin i en tale til Føderasjonsrådet i 2005 uttalte at «Sovjetunionens sammenbrudd var århundrets største geopolitiske katastrofe». Mens Hagtvet uttaler seg unyansert om revolusjonen, tilsynelatende ut fra et uforstilt hat mot kommunismen, er Sorokin snarere å regne som en uforutsigbar provokatør: Han inntar en intellektuell posisjon som vestligvendt annerledestenkende (han bor i dag i Berlin), samtidig som han utvetydig knytter seg til den russiske kanon. Sorokin innrømmer dessuten at han ikke har kunnet tilgi regimet som nektet å utgi bøkene hans.

Ser Sorokin likevel ingen verdi i revolusjonen? spør Mohr videre. Visst gjør han det – han understreker blant annet hvordan kunsten aldri ble den samme:

Etter revolusjonen oppstod et enda mer brutalt regime enn tsarens. Men de futuristiske ideene fra 20-tallet var sentrale, også i litteraturen. Revolusjonen hadde en enorm innflytelse på kunsten. Som en reaksjon på tsarregimets sammenbrudd måtte intelligentsiaen gjennomleve flere ulike revolusjoner: den faktiske revolusjonen, samt en seksuell, en kunstnerisk og en narkotisk revolusjon.

Sorokin fremhever den suprematistiske kunstneren Kazimir Malevitsj, som hadde håpet at de kunstneriske avantgardebevegelsene sammen skulle transformere verden, og at russerne skulle fronte denne revolusjonen i arkitekturen og i kunsten for øvrig: «Euforien varte fra 1917 til slutten av 1920-tallet.»

Så kom det ifølge Sorokin på 30-tallet en reaksjon på den revolusjonære og kunstneriske fremtidsoptimismen: Man fikk en tradisjonell, annenrangs kunst, både i arkitekturen og i litteraturen. Han hevder at alle totalitære regimer hater avantgarden og foretrekker den tradisjonsbundne og lett håndgripelige kunsten, et estetisk uttrykk som folket enkelt kan skjønne. Dermed blir kunsten et instrument for staten: Den skal gjøre det lettere å styre folket og holde fast ved makten.

Sorokins forfatterskap
Sorokin trådte i karakter som provokatør også før han begynte å uttale seg om politiske spørsmål. På 1980-tallet ble han en del av den såkalte Moskva-konseptualismen, en undergrunnsfraksjon av kunstnere som siden 70-tallet hadde uttrykt motstand mot den sosialrealistiske kunsten. Her ble han kjent for kompromissløse formeksperimenter og overskridende parodiering av den kanoniserte litteraturen. En særlig forkjærlighet hadde han for å dekonstruere klassikerne ved å pode dem på grenseløse skildringer av vold og sex. Også sosialrealismens floskler ble plukket fra hverandre og fremvist i all sin tomhet.

De første bøkene hans var i stor grad viet formmessige utprøvninger, og er av kritikerne både da og siden blitt lest som mer eller mindre apolitiske. Likevel må det sies at også disse verkene hadde en klar samfunnsmessig dimensjon. Allerede den gang benyttet han hva de ledende kjennerne av forfatterskapet har kalt Sorokins mestertrope, nemlig metaforens materialisering. Begrepet ble lansert av Dirk Uffelmann (2006) og senere omdøpt av Mark Lipovetsky (2013) til karnalisering; begge beskriver hvordan en metafor rendyrkes og inkarneres fysisk i fortellingen. Grepet ligner på det vi finner i Gogols berømte novelle, «Nesen» (1836), der den nesevise byråkraten Kovaljov en dag våkner opp og oppdager at nesen hans har forlatt ham, og nå lever sitt eget liv.

Vladimir Sorokin: Køen, oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan, Flamme forlag, 2009.

Sorokin går om mulig enda lenger. Hans første roman, Normen (1983), sirkulerte som samizdat (ulovlige, privatproduserte manuskripter som gikk fra hånd til hånd). Boken handler om ulike sovjetarbeideres hverdag, der de voksne i løpet av dagen er pålagt å sette til livs en dose av «normen», en bit innpakket, fabrikkprodusert avføring som myndighetene påtvinger alle å spise. Hos Sorokin benevnes sovjetideologien ved sitt rette navn: dritt – en uspiselig ideologi som alle ble tvangsfôret med.

Hans mest gjennomført Moskva-konseptualistiske bok, Køen (1985), består utelukkende av stemmene, utropene, sladderen og snorkingen til sovjetborgere som står i kø. Selv om boken først og fremst er en litterær utforskning av køen som fenomen, er den underliggende samfunnskritikken til stede også her: Det gjennomsnittlige sovjetmennesket tilbrakte, om vi skal tro Sorokin, ca. 1/3 av livet i kø; homo sovieticus kastet altså bort store deler av livet på å vente og vente og vente – vente på basale ting som brød, melk og klær. Hvordan havnet russerne her? Sorokins analyser er skarpe og fantasifulle.

Revolusjonen som frelse
Første gang Sorokin behandler revolusjonen inngående litterært, er i den såkalte Istrilogien (2002–5), hvor vi møter en fanatisk sekt, kalt Lysets Brorskap, ledet av profeten Bro. De har som mål å spore opp samtlige av sine brødre og søstre som har blitt spredt rundt på jorden, alle med blondt hår og blå øyne. Med isslegger hugget ut fra en enorm meteoritt som traff Sibir den dagen profeten Bro ble født, bortfører sekten blonde og blåøyde for å hamre løs på brystkassene deres i håp om å få hjertene deres i tale. Trilogien følger sekten gjennom et historisk tidsløp, fra Bros fødsel i 1908, gjennom hele 1900-tallet, og inn i vår tid.

Vladimir Sorokin: Snøstormen, oversatt av Dagfinn Foldøy, Flamme forlag, 2013.

Tidlig i boken ser vi Februar- og Oktoberrevolusjonen fra Bros ståsted. Han kommer fra en rik familie, faren er sukkerbaron og sitter i den russiske Dumaen, men revolusjonen snur familiens privilegerte liv på hodet. Ved juletider i 1917 merker faren et stemningsskifte: «Nå var far kun opptatt av politikk, han gikk på møter i den mektige og for meg mystiske Dumaen, og i samtaler med mamma snakket han ofte om en eller annen byll som ‹det hvert øyeblikk kunne gå hull på› og om hvordan vi ‹måtte gripe øyeblikket›» (s. 31–32, min oversettelse). Bro våkner en dag til at gaten utenfor er oversvømt av et menneskehav, iblandet røde tøystykker. Snart erklærer faren Dumaen for død, myrdet, levende begravet. Petrograd er blitt et nytt sted, fullt av revolusjonære masser og endeløse køer. Når bolsjevikene kommer til makten, tror først ikke faren at «dette avskummet» har noen sjanse. Familien splittes, barna spres for alle vinder, de forsvinner, radikaliseres, giftes bort eller flykter. Faren arresteres av Tsjeka, hvorpå han dør i en granateksplosjon som Bro med nød og neppe unnslipper. Etter noen år på flukt får Bro nyss om den enorme meteoritten som traff Sibir da han ble født, og her begynner hans søken.

I Istrilogien finner vi altså en velkjent kristologisk vending: «Slik skal de siste bli de første og de første de siste» (Matt 20:16). Bros velstående familie må bøye seg i støv og aske. Revolusjonen gjør dem til forhenværende mennesker (byvsjije ljudi, først tatt i bruk av Gorkij om dem som havnet på bar bakke, og etter revolusjonen brukt for å beskrive høytstående adelsfolk, byråkrater og andre som falt i unåde hos bolsjevikene og derfor mistet sin tidligere makt og status). Revolusjonen og Bros frelsergjerning innvarsles med et kataklysmisk brak, der fødselen hans speiler tilblivelsen av et nytt regime, mens farens eksplosive død drønner lik meteoren som bebuder en ny verden.

Omskiftelige urotider
Senere våkner borgeren i Sorokin, slik han høytidelig erklærte det i et intervju med Der Spiegel i 2007. I Vinduet-artikkelen «Om fortid og fremtid i postsovjetisk litteratur» viser Ingunn Lunde (1/2016) hvordan Sorokins seneste utgivelser kjennetegnes av sammenstillinger av forhistorien og fremtidsscenarier, slik at tiden konsentreres på grotesk vis. Sorokin innrømmer at han «bruker fremtiden som et teleskop han kan se fortiden og nåtiden med». Man må altså komme på avstand for å kunne se seg selv. Et kritisk blikk på samtiden og fortiden krever en viss ironisk distanse. Russlands fortid er uforutsigelig, heter det seg: Som et maleri antar den nye former så snart man tar noen skritt tilbake. Men fortiden er uforutsigelig også på andre måter. Fortellingen om fortiden endrer seg med tidens krav; vi retusjerer, skjønnmaler og karikerer alltid i større eller mindre grad. Denne innsikten gjelder i stor grad den russiske historieskrivingen, som har vært en viktig brikke i et større nasjonalistisk propagandaapparat: For eksempel gikk regimet i 2013 inn for å lage et mer «positivt» og «enhetlig» læreverk i historie for skolen.

Vladimir Sorokin: En opritsjniks dag, oversatt av Hege Susanne Bergan, Flamme forlag, 2010.

Men selv i en omskiftelig historie finnes kontinuitet. Ivar Dale fra Den norske Helsingforskomité legger lite imellom i sin beskrivelse i Samtiden (4/2017) av de russiske hemmelige tjenestene: «Det sies at kakerlakker er de eneste som ville overlevd en atomkrig. Man kan sannsynligvis også legge til de russisktalende sikkerhetstjenester over det ganske Eurasia.» En beslektet analyse finner vi i Sorokins En opritsjniks dag (2006), en dystopisk roman som skildrer et Russland anno 2027: en totalitær, høyteknologisk stat styrt etter mønster fra Ivan den grusommes ortodokse terrorvelde, hvis viktigste maktmiddel var opritsjnina, et broderskap av fanatiske voldsmenn som utførte herskerens vilje.

I fremtidens Russland blir det brutale regimet opprettholdt av et sikkerhetspoliti ved samme navn. Slik trekker Sorokin en historisk linje fra Ivan den grusommes opritsjnina, via bolsjevikenes Tsjeka, det sovjetiske KGB og dagens FSB – til fremtidens statssikrende organisasjon. Revolusjoner og regimeskifter til tross, det hemmelige politiet består. Sorokin byr oss å treffe en ubehagelig slutning: Sikkerhetspolitiet verner verken folket eller regimet som til enhver tid sitter ved makten – det ivaretar først og fremst seg selv.

I En opritsjniks dag omtales videre Oktoberrevolusjonen som «Den røde smuta». I russisk historieskrivning er Smuta betegnelsen på perioden 1598–1613, tiden etter at Ivan den grusomme og hans svakelige arving Fjodor dør. Dermed blir Russland kastet inn i en 15-årig lang «urotid». Urotiden kjennetegnes ved mangelen på en fungerende sentralmakt, og er full av uår, bondeopprør, falske tronpretendenter og svenske og polske kuppforsøk, inntil man til slutt velger seg en ny tsar, en Romanov, hvis ætt blir sittende ved makten frem til 1917. I romanen hører vi også om «Den hvite smuta», som betegner Sovjetunionens fall.

Sorokin fremstiller altså Oktoberrevolusjonen som én av mange store omveltninger, uro- eller forvirringstider, der revolusjonen i stedet inngår i en syklisk gjentakelse av imperiers vekst og fall. Slik sett møter vi i En opritsjniks dag en hedensk tidsregning, i motsetning til det fremadrettede kristen-gnostiske endetidsbildet som tegnes i Istrilogien.

De skallede menn og kampen om gigantkvinnens lik
I 2013 utkom romanen Telluria, en visjon om Europas nære fremtid. Etter en storstilt krig mot en militant salafistbevegelse er kontinentet delt opp i et utall småstater. Denne politiske og ideologiske fragmenteringen får radikale konsekvenser for romanformen: Sorokin har delt boken inn i 50 uensartede kapitler, som holdes i hver sin stil i et forsøk på å fremvise en splittet verden. Det eneste som forener kapitlene er at rusmiddelet tellur opptrer i dem alle, livsfarlige narkotiske spikre som bankes inn i skallen på brukerne – det eneste tilgjengelige middelet som kan hjelpe romanfigurene å overskride den bisarre politiske virkeligheten de befinner seg i.

Vladimir Sorokin: Telluria, oversatt av Dagfinn Foldøy, Flamme forlag, 2016.

I Telluria anskueliggjør Sorokin Russlands mange revolusjoner med slående allegorier som stadig endrer form og uttrykk, i en endeløs rekke av groteske forvandlinger: Ute i skogen tar en bestemor med seg barnebarna inn en grotte. Bortgjemt i fjellet står byster av «de tre store», et slags dødens alter til revolusjonens kjemper, hugget i granitt. Bestemoren forklarer at de tre statuene forestiller Russlands tre herskere, som hun kaller De tre store skallede:

Den første, han med fippskjegget, styrtet Det russiske imperium. Den andre, han med briller og en flekk på den blanke skallen, fikk Sovjetunionen til å falle fra hverandre, mens han der, han med den lille haken, gjorde ende på et fryktelig land som bar navnet Den russiske føderasjon. (S. 282, oversatt av Dagfinn Foldøy.)

Også her omtales Oktoberrevolusjonen som én av mange omveltninger. Samtidig er det kristne dommedagsperspektivet slående. Hvordan kan det sykliske og det lineære historiesynet leve side om side? Dette paradokset diskuterer Lillian Helle i Arrs nylig utgitte Russland-nummer (3—4/2017). Hun viser til idéhistorikeren Nikolaj Berdjajevs tese om at russerne er et revolusjonært, snarere enn et evolusjonært, folk. Deres maksimalistiske hang til voldsomme omveltninger avleirer seg i en grunnleggende apokalyptisk kultur, hvis sykliske mønster nettopp kommer til syne i det Helle kaller «abrupte sprang og plutselige reevalueringer».

Statuene bestemoren beskriver er alle skallet. De blanke hodene deres fremstår som parodier på et guddommelig kjennemerke. De er sendt fra en himmelsk instans for å få landet til å bryte sammen, og hver og en representerer et ledd i en eskatologisk fortelling der nasjonen er på vei mot en uunngåelig endetid. Bestemoren forklarer nærmere hvordan det hele henger sammen. Ifølge henne er Russland nemlig en mannevond drage:

Hun fortalte at Russland til alle tider hadde vært en fryktelig, antimenneskelig stat, men spesielt på 1900-tallet hadde dette uhyret herjet noe voldsomt, da hadde blodet flytt i elver og menneskeknokler hadde knast i gapet på denne dragen. Og for å knuse uhyret hadde Herren sendt tre riddere, som alle bar det samme tegnet, de var skallede. (S. 283, oversatt av Dagfinn Foldøy.)

Slik blir Lenin, Gorbatsjov og Putin til tre apokalyptiske riddere som kutter av hvert sitt hode på den blodtørstige dragemoren Russland. Revolusjonen spiser som kjent sine barn. Hvem den fjerde apokalyptiske rytter vil bli – den som skal gi utysket nådestøtet – gjenstår å se.

Den kanskje mest slående allegorien i Telluria finner vi imidlertid i et reisebrev fra en britisk sexturist på besøk i fremtidens Moskva. Den reisende skriver hjem i et forsøk på å oppsummere landets eventyraktige historie. Turisten tegner et bilde av Det russiske imperiet som «et asiatisk-bysantinsk despoti», hvis folk var mer som slaver enn borgere å regne. Etter første verdenskrig «begynte den monarkiske kolossen Russland å vakle», helt til revolusjonen i 1917 dytter henne over ende. Men så blir fortellingen mer kroppslig. Moder Russlands hardføre kvinnekropp utsettes for de mest utenkelige ting:

Hvis hun, denne underskjønne, skånselsløse gigantskikkelsen med diamantdiadem og kappe av snø, med hell var blitt styrtet i februar 1917 og splittet i flere stater av menneskelig størrelse, da ville alt forløpt mer i tråd med den nyere histories ånd[.] Men Bolsjevikpartiet hindret giganten i å falle[.] Etter den nattlige omveltningen i St. Petersburg grep de fatt i imperiets fallende lik rett før det nådde bakken. Og nettopp slik ser jeg for meg Lenin og Trotskij: to små karyatider som rasende og stønnende støtter opp under den døde skjønnheten. Til tross for sitt uforsonlige hat mot tsar-regimet, viste de seg å være naturgitte neo-imperialister: Etter seieren i borgerkrigen omdøpte de liket til Sovjetunionen – en despotisk stat med sentralisert styre og brutal ideologi. [Stalin vil] gjenreise imperieliket. Dette ble betegnet som kollektivizacia + industializacia […] ved å løfte opp giganten etter en metode fra de gamle sivilisasjoner, ved stadig å skyve steiner under statuen helt til den sto oppreist. I stedet for steiner brukte Stalin kroppene til Sovjetunionens borgere. Som et resultat kom liket av imperiet endelig opp i vertikal stilling. Deretter ble det malt, sminket og frosset ned. […] Etter Stalins død begynte liket å tine. […] Til slutt var kroppen til vår skjønnhet ferdig opptint, og den begynte igjen å vakle. Nye armer hevet seg og de postsovjetiske imperialister sto beredt til å forvandle seg til karyatider. (S. 14–15.)

Slik oppsummerer Sorokins fremtidsturist landets revolusjonære historie med arkitektoniske metaforer og karnevaleske bekrivelser av giganter og småfolk: Det er som om Moder Russland er blitt utsatt for en primitiv form for kryonisering, frosset ned i snøen i et desperat forsøk på å bygge en levedyktig stat på hennes mumifiserte gigantlegeme ­– slik den balsamerte Lenin også har ligget musestille i mausoleet på Den røde plass og generøst lånt historisk sus og politisk autoritet til Kremls militærparader, det være seg i regi av Stalin eller Putin (i 2016 ble det satt av 13 millioner rubler til arbeidet med å bevare Lenins legeme). Liket tjener sine herrer uten å mukke.

Noe er råttent i staten Russland, men ikke alt er grått og trist. Til sist bemerker brevskriveren at denne skrekkinnjagende historien har gjort russerne til et drømmende folk som stadig ser seg fantasifullt tilbake i historien. I stedet for å erindre, fabulerer de. Den reisende oppsummerer det slik:

Russland har til alle tider ført et somnambult liv, bare vekket i korte øyeblikk av konspiratører, oppviglere eller revolusjonære. Heller ikke kriger har plaget henne med langvarig søvnløshet. Gigantkvinnen bare klødde seg i halvsøvne på det irriterte stedet på kroppen, så snudde hun seg over i snøen og sov videre. (S. 16.)

For Sorokin lever det postsovjetiske mennesket på denne myten om Russland – som på russisk er et hunkjønnsord, Rossija – en gigantkvinne som har ravet rundt og blitt kritthvit i snøen. Tilstanden hennes er vanskelig å bestemme, kanskje er hun død, kanskje sover hun bare. Symbolisten Aleksandr Blok kalte henne for sin kone. «Hver og en har sin egen intime relasjon til denne kvinnen, det være seg en SM- eller en mor/barn-relasjon,» forklarte Sorokin. Han har kanskje rett i at enhver kjærlighetsrelasjon er avhengig av fantasier. Derfor fantaserer også russerne om sin relasjon til Fru Rossija, en incestuøs romanse som aldri har vært helt enkel, verken for mor eller avkom.

Fortidens profet
Det finnes et gap mellom Sorokins politiske og hans litterære persona; mellom, på den ene siden, hans hårde personlige dom over revolusjonen som et dødbringende øyeblikk i historien som ingen med vettet i behold kan finne på å feire, og, på den andre, hans tøylesløse historieskriving i fiksjons form. I de litterære fremstillingene danner det seg et mønster. Ser vi revolusjonen med romanene som teleskop, blir hendelsene i 1917 bare én av mange Smuta, mellom Urotiden på slutten av 1500-tallet og de kaotiske tilstandene under Boris Jeltsins såkalte der’mokratija – på engelsk shitocracy – tidlig på nittitallet. Men Sorokin skisserer også noe dødbringende, endelig og ugjenkallelig i folkets voldelige tumulter i snøen med moderlandet, Rodina, en østeuropeisk Gaia-skikkelse som har avfødt en skare blodtørstige revolusjonære, og som blir dragemorens bane.

Allegoriene er omskiftelige. Ideen om Russland og revolusjonen antar stadig nye og mer monstrøse former. Slik legemliggjøres Sorokins metaforer, kanskje til og med som en parodi på historisk materialisme gjennomført ad absurdum: Der det innenfor en marxistisk horisont er de materielle forholdene som driver den politiske og økonomiske utviklingen fremover, er det hos Sorokin Russlands uhåndterlige, morderiske kvinnekropp som forklarer historiens gang – en latterliggjøring av enhver rasjonalistisk forklaringsmodell, en mytisk masse som tar de materielle vilkårene opp i seg, og hvis voldsomme og lunefulle temperament russerne alltid vil være prisgitt.

Sorokin er slik sett en fortidens profet. Med sine groteske allegorier beskriver han kanskje også revolusjonen slik den kan bli seende ut i morgendagens Russland – et sted der man alltid går en usikker fortid i møte.

***

Postskriptum
25. desember 2017. Sorokin slipper sitt seneste verk hos nettavisen Lenta.ru, med tittelen «Hvitt kvadrat», en multimedial dialog tilegnet den omstridte teaterregissøren Kirill Serebrennikov. Regissøren ble i august arrestert, mistenkt for underslag, og har siden oktober sittet i husarrest.

Teksten åpner som et talkshow, der de fire deltakerne blir bedt om å foreslå hvert sitt bilde på Russland; publikum bestemmer hvilket som går av med seieren. Irina er kommuneansatt. Hun svarer at Russland er en sang fra barndommen. Jurij jobber i militæret. Han synes Russland ligner mest på en hule, et åndelig skattekammer. Pavel er forretningsmann. For ham er Russland først og fremst en kamp for å overleve. Anton er teaterregissør.

ANTON
Jeg forestiller meg landet vårt som en enorm, gigantisk lus av umenneskelige proporsjoner. For øvrig gjennomfrosset, sovende i sin dype anabiose. […]

PROGRAMLEDER
Si meg, Anton, denne islusen din, hva gjør den – suger den folkets blod?

ANTON
Den fikk sugd seg mett nok på 1900-tallet.

PROGRAMLEDER
Og nå fordøyer den?

ANTON
Ja, fordøyer, mediterer, slapper av.

 

Litteratur
Dale, Ivar, 2017, «En postsovjetisk reise» i Samtiden 4, ss. 22–31.
Hagtvet, Bernt, 2017, «Det tragiske oktoberkuppet», Aftenposten, 27. august.
Helle, Lillian Jorunn, 2017, «Sub specie petropolitana: Om Sankt Petersburg-myten i russisk litteratur og tenkning» i Arr 3­–4, ss. 39—49.
Lipovetsky, Mark 2013, «Fleshing/Flashing Discourse: Sorokin’s Master Trope» i Tine Roesen & Dirk Uffelmann eds, Vladimir Sorokin’s Languages (Slavica Bergensia 11), Bergen: Dept. of Foreign Languages, ss. 25­–47.
Lunde, Ingunn, 2016, «Om fortid og fremtid i postsovjetisk litteratur» i Vinduet 1, ss. 4–10.
Sorokin, Vladimir
—2007, «Die finstere Energie unseres Landes», Der Spiegel, 29. januar.
—2009, Ledjanaja trilogija [Istrilogien], Moskva, AST.
—2010, En opritsjniks dag, Hege Susanne Bergan overs., Oslo, Flamme Forlag.
—2016, Telluria, Dagfinn Foldøy overs., Oslo, Flamme Forlag.
—2017, «Belyj kvadrat», Lenta.ru, 25. desember.
Uffelmann, Dirk, 2006, “Lëd tronulsia: The Overlapping Periods in Vladimir Sorokin’s Work from the Materialization of Metaphors to Fantastic Substantialism,” Landslide of the Norm: Language Culture in Post-Soviet Russia (Slavica Bergensia 6), Ingunn Lunde & Tine Roesen eds, Bergen: Dept. of Foreign Languages, pp. 100–25.

Stehn Aztlan Mortensen

Stehn Aztlan Mortensen, f. 1990. Stipendiat i russisk litteratur, Universitetet i Bergen. Bor i Bergen.

Facebook

Twitter