KOMMENTAR. Die Zeit publiserer en gravtale for Ungarns demokrati. Viktor Orbáns talsmann rykker ut og kaller kritikken «de siste desperate gispene fra en diskreditert, liberal elite». Vi ser det igjen: Frontlinjen for den europeiske kulturkampen går i Budapest.
Det ungarske eikbladet hevet foran Gellert-badet i Budapest. Foto: Molesworth II (CC BY-SA 2.0)[dropcap]A[/dropcap]lle kjenner de Ungarske danser, disse livlige, svingende melodiene, i det minste delvis basert på ungarsk folkemusikk og ført i pennen av tyskeren Johannes Brahms. Selv om man skulle mangle enhver interesse for klassisk musikk kan man ikke ha unngått å høre verket, som blant annet ledsager dramatiske filmscener med Charlie Chaplin og Snurre Sprett i hovedrollene.
Blant nye høyrepopulistiske og nasjonalkonservative krefter i Europa spiller uten tvil Ungarns statsminister Viktor Orbán en hovedrolle. Hans europapolitikk er – ifølge ham selv – en påfugldans: en strategi som går ut på å si én ting i Brussels og gjøre noe helt annet hjemme i Ungarn.
I en brannfakkel i den tyske ukeavisen Die Zeit den 9. april 2019 med tittelen Ungarn er fortapt (også tilgjengelig på engelsk) kommer Beda Magyar med kraftig kritikk av utviklingen i Ungarn, men også av EUs rolle i den: «Ungarn begår selvmord – med klønete hjelp fra EU og foran øynene på hjelpeløse EU-medlemmer.» Han mener at EU, ved å pumpe inn penger og samtidig nekte å blande seg inn i «indre anliggender», har bidratt til å finansiere et regime som sementerer sin egen makt ved å ødelegge demokratiet.
Bak pseudonymet Beda Magyar står en ungarsk akademiker som tidligere var tilknyttet Central European University. Universitetet, som ble startet opp med støtte fra finansmannen George Soros i 1991, så seg i 2018 tvunget til å flytte fra Budapest til Wien etter innføringen av nye lover som skulle verne Ungarn mot utenlandsk innflytelse. Internasjonale kommentatorer ser utflyttingen i sammenheng med en anti-Soros-kampanje fra Orbán-regjeringen. Også den såkalte Soros-stiftelsen følte seg presset til å forlote Ungarn i 2018.
Artikkelforfatteren peker på et Ungarn som plages av økonomiske og sosiale problemer, som et lammet næringsliv, høy arbeidsløshet, fattigdom, generelt lav levestandard og store problemer i helsevesenet. Men først og fremst viser han et ungarsk demokrati i full oppløsning: manglende pressefrihet, offentlig propaganda, knebling av kulturlivet, forfølging av opposisjonelle, sensur av forskning og uthuling av rettssikkerheten. De fleste av disse anklagene mot Orbán og Fidesz er allerede velkjente og fremført fra mange ulike hold.
Ironisk nok er det den ungarske regjeringens reaksjon på Die Zeit-artikkelen som understreker alvoret i situasjonen. I en erklæring stiller Orbáns statssekretær Zoltán Kovács seg uforstående til kritikken, og skryter i stedet av økende fødselsrate, synkende skilsmissetall, flere giftemål og færre aborter. Han forsvarer pressefriheten med at landets største TV-kanal er regjeringskritiske RTL Klub – en kanal som først og fremst er kjent for å vise programmer som Big Brother, Vil du bli millionær?og Formel 1-løp. (Han unngår for øvrig å nevne at regjeringen for få år siden forsøkte å presse også RTL Klub med en skattepolitikk som traff dem uforholdsmessig hardt, en politikk presseobservatører har omtalt som soft censorship.)
I stedet skyter Kovács skarpt tilbake: Artikkelen i Die Zeit er noen «siste, desperate gisp fra en diskreditert, liberal elite». Avsenderen og utgiverne er ifølge Kovács åpenbart ute etter å skade ungarske interesser: «Disse folka har blitt desperate og ondsinnede. Deres fremste merke, liberalismen, er i ferd med å dø ut […] og eliten deres er ute av seg.» Argumentasjonen virker til forveksling lik den vi kjenner fra andre populistiske bevegelser i Europa. «Ungarn er ikke fortapt, liberalismen er fortapt», skriver Kovács.
Den ungarske statssekretæren gjør ikke noe nevneverdig forsøk på å forsvare Orbáns og Fidesz-partiets demokratiforståelse. Det liberale demokratiet er – ja, nettopp – liberalt, med andre ord en del av problemet. «Liberalismen krever at man omfavner globalisering og multikulturalisme, åpne grenser og innvandring, moral relativisme, ‹toleranse› og politisk korrekthet.» Alle som forsvarer en liberal verdensordning står dermed i veien for Orbáns uttalte mål: «Å fremme Europas kristne kultur og vår nasjonale identitet.»
For å komme dit har Orbán og Fidesz skapt sin egen form for illiberalt demokrati. Det skal ikke være noen dans på roser å stå på feil side. Og det gjør, ifølge Beda Magyars artikkel, blant annet «venstreliberale, LHBTI-fellesskapet, jøder, roma, utlendinger og utlendingsvennlige krefter». Det generelle fiendebildet statssekretær Kovács selv tegner opp er for øvrig også velkjent blant europeiske høyrepopulister: En diffus «elite» som består av «Europas liberale skravleklasser» og «akademikere i elfenbeinstårnet».
For Viktor Orbán er de nye politiske metodene, undertrykkingen, kneblingen og påfugldansen, neppe noe mål i seg selv, men nødvendige skritt i en større kulturkamp hvor han søker høyrepopulistiske og nasjonalkonservative forbundsfeller over hele Europa. Her har Orbán uten tvil gått foran med et overbevisende eksempel på hvilke systemforandringer man kan oppnå – selv innenfor EU.
Og det ungarske demokratiet? Det danser, ifølge Beda Magyar, «sin dødsdans».
