Vi kan og skal våkne!

INTERVJU. En redaktør må ha som mål å lage noe annet enn hva som finnes andre steder i offentligheten, mener Enos Eirik Kydland.

Tidligere publisert i Vagant 2/2015.

I november i fjor kunngjorde Eno-redaktør Eirik Kydland at musikktidsskriftets 18. utgave også ville bli den siste. Etter fire og et halvt år, og like etter å ha blitt kåret til Årets tidsskrift 2014, kom det overraskende at publikasjonen som har ønsket «å heve nivået på og mangfoldet i den norske musikkjournalistikken», og som ikke bare har gitt plass til etablerte skribenter som Susanne Christensen og Bernt Erik Pedersen, men også dyrket yngre navn som Victoria Durnak, Maria Lokna, Audun Mortensen, Svein Strømmen, Ann Kristin Traaen og Erik Kjøs Usterud, med ett skulle opphøre. Men Eno forsvinner ikke. Vagant har snakket med redaktør Kydland om den nære fortiden og mulige fremtider.

Eno #18.
Eno #18.

Dere har vekselvis kalt Eno et tidsskrift og et magasin. Etter at papirutgaven ble lagt ned har redaksjonen beveget seg videre til digitalt distribuert film – blant annet har dere sluppet hjemme hos-intervjuer med techno-dj-en André Bratten og Fenriz fra Darkthrone. Gir det mening, i disse tider for skiftende formater og plattformer, å opprettholde avgrensende kategorier som «tidsskriftsredaksjon» og «produksjonsselskap»?

Eno begynte som en drøm om å lage et musikkmagasin, men ble fort til noe mer. Vi ville gi norsk musikkjournalistikk et løft – ny inspirasjon. Derfor omtalte vi fra starten av Eno som et «tidsskrift», for å vise at vi la lista høyt. Andre ganger tenkte vi at vi lagde et magasin eller en fanzine. Eno på papir var et frihetsprosjekt, vi ville for all del ikke måtte gjøre noen ting. Økonomisk var denne uklarheten lite klok, fordi bransje, investorer og annonsører har en forestilling om at et «musikkmagasin» selger seg selv rett fra bladhylla, mens et «tidsskrift» blir tatt vare på av forlag, stiftelser og statlige støtteordninger. Men som kjent: Money will ruin everything. Vi stupte ut i det, og ante ikke hva vi gjorde. 18 utgaver var det vi hadde i oss i denne omgang. Vi sier at Eno befinner seg i kryosøvn: Vi kan og skal våkne, enten det er om fem måneder eller 50 år.

Eno har koblet de norske musikkscenene på det som skjer i popmusikken ute i verden. Hvordan har det vært å sitte på kontoret i Bergen og bevirke møter mellom lokale og internasjonale strømninger?

Eno #17.
Eno #17.

Da vi startet Eno i 2010, var dette tidens melodi: Mens verden blir mindre, forsvinner musikalske sjangerskiller og konvensjoner. Uten å møtes fysisk, kan musikere fra alle klodens hjørner gå sammen om å lage fantastisk musikk i løpet av en kveld – i det store, virtuelle studioet. Et spor kan være basert på beats fra Brasil, strykerarrangementer fra en musikkstudent i Sør-Korea, lydeffekter fra Askøy og vokalspor fra Øst-London. Alt er mulig! Det var som det skulle være å sitte på et lite kontor i Bergen med en bærbar pc og redigere et musikktidsskrift der arbeidsmetoden lignet musikernes egen. Da Torgrim Eggen anmeldte det første nummeret i Dagens Næringsliv, kunne han ikke forstå hvorfor vi ikke valgte side. Vi kunne jo ikke like alle typer musikk? Da vi leste den anmeldelsen, skjønte vi at vi hadde gjort noe riktig.

Tenker dere fortsatt det?

– Forestillingen om en lykkelig, global samtidighet høres nok allerede litt avleggs ut, og det tok vi da også innover oss i papir-Enos siste årgang. Vi merket at vi savnet litt steilere fronter – selvfølgelig med glimt i øyet, ingen vil vel tilbake til festivaler som Rock Mot Techno. Da Kim Hiorthøy i nest siste nummer sa at det «er en sykdom i vår tid at alle skal like alt», føltes det både litt trist og ganske godt å lese. Dette er noe av det krevende med å lage en publikasjon som Eno: Man må vedvarende saumfare det andre gjør – og forsøke å gjøre noe annet. I det ene øyeblikket føles det viktig å være mediekritisk, hard og spydig. Så er det med ett satire og harselas overalt, da får man heller lyst til å lage et inderlig, varmt og kompisaktig blad. Én årgang kan man tenke at det ville være fint med flere personlige beretninger om musikalske minner, nye og friske blikk på gammel musikk, men så innser man at offentligheten er helt Sommer i P2-ifisert, med nostalgiske anekdoter om musikalsk oppvåkning hvorenn man snur seg.

Eno trykket knapt anmeldelser. Hvorfor?

Valget om å kutte ut tradisjonelle plateanmeldelser hadde i seg et snev av protest mot dagspressens musikkdekning, men først og fremst var ambisjonen å åpne opp for andre typer tekster. Vi hadde et ønske om at alle som elsker å høre på, skrive om, lese om og lage musikk, skulle tenke større – sammen. Og selv om jeg ser med skrekk på kritikkens kår i flere av dagens aviser, tror jeg faktisk at det står bedre til med musikkritikken i Norge i 2015 enn det gjorde for fem år siden, i alle fall om man evner å se at musikkritikk kan komme i andre former enn i en enspalter med terningkast. Det er tross alt bedre med to godt skrevne og tenkte tekster enn 20 dårlige.

I Norge hører man ofte at «undergrunn» og «mainstream» ikke lenger er relevante størrelser. Kan det være at senere års musikkjournalistikk har bidratt til dette møtet i midten, ved å gjøre motkulturelle strømninger mer spiselige eller unnlate å gå inn i det kontroversielle i subkulturene?

Intervju med Kim Hiorthøy. Faksimile fra Eno #17.
Intervju med Kim Hiorthøy. Faksimile fra Eno #17.

I 2012 lagde vi en liste over ord vi ikke skulle bruke i Eno, den inneholdt blant annet «ærlig», «tegneserieaktig», «suggererende» og «Bob Dylan». Også oppfatningene av hva som er motkultur og ikke, uttrykker ofte en utrangert autentisitetstenkning. Om en tenåring i dag murer seg inne på rommet sitt bak diverse skjermer og bokser med energidrikk for å diskutere musikk og teknologi med likesinnede via nettet, kan det ha mye til felles med det vår generasjon oppfatter som motkultur, uten at vi umiddelbart gjenkjenner det. En tilbaketrekning av den typen oppleves som skremmende og provoserende for foreldre og det bestående, og den kan faktisk være farlig og omveltende, samtidig som den først og fremst handler om skaperkraft, utprøving og nærmest usunt intenst vennskap. I grunnen ikke helt ulikt det å være tidsskriftredaktør: Gjennom Eno har jeg oppdaget at man kan utvikle dypt meningsfulle vennskap utelukkende ved å kommunisere via merknadsfunksjonen i Microsoft Word.

En av de mest minneverdige Eno-tekstene må være nettopp intervjuet med Kim Hiorthøy. I møte med Synne Øverland Knudsen er han åpenhjertig og breddfull av tvil om musikkens kvalitet og interesse for andre enn ham selv. Savner du personligheter som Hiorthøy i dagens mer og mer selvbevisste musikkbransje?

Det er klart at et slikt intervju føles forfriskende. Det fester seg fordi han nekter, er vrang, prøver å si noe annet enn det opplagte om tiden vi lever i og stiller spørsmål ved det han – og vi alle – driver med. I Eno har vi prøvd oss på litt av hvert, men de beste intervjuene har oppstått ved at intervjuobjektet har latt skribent og fotograf følge dem på kloss hold over godt med tid. Den metoden bør musikkjournalistene holde fast ved, selv om den er slitsom for alle involverte. Det er så å si umulig å lage minneverdig journalistikk ut fra en halvtime ved et kafébord; ingen orker vel flere forsøk på lese metaforikk inn i artistens grep rundt kaffekoppen.

Eno dyrket et par faste spalter. I «Audun Vinger’s Classic Rock» fikk spaltisten boltre seg i uante retninger. Slike tekster må det ha vært en glede å jobbe med?

Audun VIngers siste Classic Rock-spalte. Faksimile fra Eno #18.
Audun Vingers siste Classic Rock-spalte. Faksimile fra Eno #18.

Vi brøt med våre egne prinsipper ved å innføre en Classic Rock-spalte – samtidig handlet det om å erobre også den fløyen av musikkjournalistikken, gjøre den til vår egen. Etter min mening endte den opp med å være Eno på sitt beste, en tumleplass der skribenter kunne slå seg helt løs og ha det latterlig gøy med skrivingen. Vinger fikk perfeksjonert en egen sjanger i den spalten: en lang og sjanglende tekst som ikke skal noe sted, men som dumper innom mye forskjellig på veien. Bidragene hans er vemodige og presise tidsbilder. Og selv om han leverte hvert av dem et kvarter før deadline, omgitt av dagligvarehandleposer, skamdyre vinylbokser, gråtende barn, pastasausemballasje fra Dolmio, tomme shot-glass, fortvilelse og utmattelse, tror jeg faktisk at disse tekstene ga ham litt energi også. Jeg håper i alle fall det. 

Faksimile fra Eno #18.
Faksimile fra Eno #18.

I sommer og høst publiserer Vagants nettutgave en rekke tekster om musikk og musikkritikk. Les flere tekster om norske musikkpublikasjoner – fra Banzai til Parergon – på http://www.vagant.no/musikk.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.