VAGANT EUROPA. Mathias Énards takketale ved tildelingen av Leipzig-bokprisen for felleseuropeisk forståelse.

Idet natten senker seg over Wien ligger Franz Ritter, en søvnløs og sykelig musikkforsker, i sengen, svevende mellom drøm og erindringer. Han tenker tilbake på viktige kapitler i sitt liv og sin mangeårige fascinasjon for Midtøsten, sine utallige reiser til Istanbul, Aleppo, Damaskus og Teheran, samt alle forfattere, kunstnere, musikere, akademikere, orientalistser og oppdagelsesreisende som har befolket dette drømmelandskapet.

Romanen Kompass (fr. Boussole, 2015) sirkler rundt Ritters ulykkelige kjærlighet til den franske forskeren Sarah, som er fanget i en innviklet konflikt mellom Europa og Midtøsten. I mars mottok den franske forfatteren Mathias Énard (født 1975) Leipziger Buchpreis zur Europäischen Verständigung for romanen, som allerede er hedret med Concourt-prisen hjemme i Frankrike. Kompass er ikke oversatt til skandinaviske språk, men ble nylig nominert til Man Booker Prize International 2017. Romanen er Énards tiende utgivelse. Dette er talen han holdt ved prisoverrekkelsen på bokmessen i Leipzig.

 

Mine damer og herrer, det ser ut til at dagens politiske kommentatorer har glemt hva Europa betyr. Europa var en libanesisk prinsesse som ble bortført fra en strand i Sidon, av guden Zeus som begjærte henne. Europa, datter av kong Agenor, satte aldri sin fot på våre breddegrader; Europa tilbrakte sitt liv i den sørøstlige middelhavsregionen mellom Fønikia og Kreta. Europa er en illegal innvandrer, en utlending, et krigsbytte. Historien hennes er en middelhavshistorie, en historie om begjær og erobring.

Denne metaforen på Europas historie har mye å lære oss. Vi bærer navnet hennes. Europa er tiltrekkende. Europa er orientalsk. Kolonisatoren Zeus nærmer seg henne maskert, forkledd som okse, kraftig og vakker. Han røver henne, det er hans list som fører henne inn under herredømmet i nord. Europas sønn, Sarpedon, kommer til å kjempe ved trojanernes side, fra orienten. Under slaget finner Apollon hans livløse kropp, og gir den til tvillingene Hypnos og Thanatos – søvn og død.

Vi glemmer altfor ofte disse fortellingene, vi glemmer at Europa, kongsdatteren, ble født ved sørøstkysten av Middelhavet. Vi glemmer altfor ofte at Middelhavet, og det kulturelle og språklige området rundt dets kyster, er en ytterst levende og viktig del av Europas historie. Og at hvis Europa fortrenger denne delen og ikler seg en ekskluderende identitet, som om man tar på seg lånte fjær, da dømmes Europa til et liv i ensomhet. En festning mot sin egen vilje.

I romanen Kompass har jeg forsøkt å kaste lys over den østlige delen av europeisk kulturhistorie, særlig litteraturen og musikken. Når for eksempel Stendhal i 1820 skriver Om kjærlighet, siterer han ikke bare omfattende fra Tusen og én natt, men også fra Diwan as-Sababa av Ibn Abi Hajala. Herfra henter han en liten historie som Heinrich Heine senere leser hos Stendhal, og som inspirerer ham til diktet «Der Asra». Rundt år 1900 oversettes diktet til bosnisk, tonesettes og synges i en herlig Sevdalinka. Slik sluttes sirkelen av poetisk formidling fra øst til vest, og fra vest til øst igjen.

Et annet eksempel på en slik utveksling finner man hos Louis Aragon. Den store franske dikteren tar opp igjen ordene fra en kjærlighetssyk arabisk dikter. Qais bin Al-Mulawwah, kalt Majnun Laila, var betatt av Laila. I Granada, der Aragon i likhet med sitt forbilde er sykelig forelsket, dikter han frem et bilde av sitt kjærlighetsobjekt på en blanding av arabisk og fransk. Eller hva med Cervantes, den store, enestående Cervantes, romanens oppfinner, som hevder at historien om Don Quijote i virkeligheten er verket til en araber fra La Mancha, Cide Hamete Benengeli, og dermed forsøker å gi den europeiske romanen arabiske forfedre. Slik kan man fortsette å ramse opp eksempler på små bekker fra østlige kulturer som renner gjennom Europa. Bekkene er andelen av kongsdatteren Europa fra Sidon – det andre i oss.

Vi har ingen stivnede, faste identiteter, vi er bare vandrere på denne planeten.

I dag er det mange som forsøker det motsatte, det vil si, de søker seg tilbake til en innbilt renhet og lukker seg rundt den som en østers. I dag ødelegger krigens vederstyggeligheter kongsdatterens kyster – Syria står i flammer. Vi har gitt opp Syria, slik vi engang overlot Libanon og Bosnia til ødeleggelsen og smerten. Europeere er ofte triste tilskuere. Likevel bør de ikke glemme at det Europa som har tatt navn etter en bortført orientalsk kvinne, opprinnelig tjente til å skape fred, at fred forlanger mot og overbevisning. Skal vi aldri lære noe av massakrene? Aldri? Tar vi ingen konsekvenser av de hundretusener av døde, av millioner av flyktninger? Kan vi bare sikre fred på et så begrenset område at det ikke omfatter verken Ukraina, Tyrkia, Sudan eller Mali? Kan vi ikke skape sikkerhet på andre måter enn hegemoni og imperialisme?

Jeg skrev Kompass i håpets tegn, ved å støtte meg på håpets grunnsetning. Prinsippet håp. Hvilket håp kan man sette opp mot det dystre prinsippet til et menneske som tar livet av seg selv og sine medmennesker mot et løfte om å komme til paradis? Tilsynelatende fungerer ikke håpet om demokrati og lengselen etter økonomisk oppsving for verdens utelukkede, de utestengte, folk som betrakter globaliseringen nedenfra, slik man ser et fly på himmelen – for disse menneskene flyr flyene gjennom skyer av sammensvergelse. På planeten ser de forferdelige intriger man ikke kan komme unna, et verdensomspennende komplott som bare en voldsom død kan befri dem fra. Og selv hinsides denne selvdestruktive illusjonen, denne blindheten i sitt eget jeg, finner man overalt en følelse av å være forlatt i møtet med verdens bulder og brak: i Tyskland, i Frankrike, i Russland, i Tyrkia. Overalt skaper den språklige volden mot Det andre og mot det som er annerledes et illusorisk tilfluktssted mot forandringene i verden. Et morbid tilfluktssted som tenderer til vold og isolasjon.

Hvilket håp kan man sette opp mot dette? Hvilken medisin kan man anvende, hvilke forslag kan man stille? Et beskjedent håp er håpet om kunnskap, om en kunnskapens erotikk (slik man har snakket om en kunnskapens poetikk): Håpet om at begjæret etter kunnskap brer om seg, og at dette begjæret deles med andre. Nysgjerrighet som drivkraft i verden, kunnskap, kunst og litteratur som et felles gode.

Vi har ingen stivnede, faste identiteter, vi er bare vandrere på denne planeten. Og hvis ingenting er fast, hvis alt flyter og er i bevegelse, da gjenskaper vi stadig oss selv; vi forvandler oss hele tiden i møtet med Det andre, som vi igjen forvandler, i en fruktbar apori. Timeo hominem unius libri, jeg frykter den som leser én eneste bok, skal Thomas Aquinas ha sagt, eller var det Augustinus av Hippo Regius (som var algerier)? Jeg frykter den som leser én eneste bok, for han er kanskje uvitende, barn av én eneste lektyre. Jeg frykter den som leser én eneste bok, for han kjenner denne kanskje så godt at det er vanskelig å motsi ham … Den som leser én eneste bok kan vi konfrontere med de utallige språkene, de utallige fortellingene som finnes. La oss konfrontere den identitære stillstanden med kunnskapens evne til endring. La oss konfrontere hatets ubevegelighet med det evige håpet om erkjennelse.

Mange takk.

Oversatt av Holger Fock, Sabine Müller og Snorre Fjeldstad

Mathias Énard

Mathias Énard

Fransk forfatter født i 1975. Énard har skrevet den prisbelønte roman Kompass.

Facebook

Twitter